Stopp en halv! - og ta deg tid til å tenke på den beste
boka du noen gang har lest, eller på en av de beste
bøkene du har lest.Har det noen gang slått deg at personene i den boka
ikke lever eller har levd på ordentlig? Har du noen
gang tenkt på at hele handlingen i den boka du likte
så godt aldri har hendt i virkelighetens verden? Bokstaver og ord er det eneste forfatterne har til
rådighet når de skal skape "bokfolket". Å greie og
bygge "levende mennesker" opp av bokstaver på et
papir, er ikke lett. Noen ganger ønsker jeg at jeg var
maler. Eller musiker. Da hadde jeg i alle fall hatt
farger å male med. Eller i det minste et instrument å
spille på. Men jeg er forfatter. Jeg har bare ordene. Dem må jeg
sette sammen slik at de blir mennesker som du tror
på når du leser om dem. Som regel får jeg det ikke til.
Ofte når jeg skriver blir ordene bare ord. De blir stående rolig på PC-skjermen som en rekke bokstaver satt etter hverandre, uten tegn til liv. Men av og til greier jeg å sette ordene slik sammen at de personene jeg skriver om begynner å reise seg og krype ut av PCen. Da er det moro å være forfatter! Da jeg begynte å skrive "Hysj-hysj!" visste jeg bare at jeg skulle skrive om en jente som plutselig en dag oppdager to hår - der! Med det som utgangspunkt startet jeg å skrive. Det gikk ikke så bra. Ordene hang fast inne i skjermen.
Jeg forsøkte å snike meg inn på personene. Maggan
og Even med englehåret satt fast i PCen. Jeg forsøkte å lure dem, spenne bein på dem og regelrett dytte
dem ut av skjermen. Det nyttet ikke. Maggan og Even
var og ble bare noen ord på en skjerm. De gjorde ikke
det minste tegn til å krype ut av PCen og begynne å
leve sitt eget liv. Jeg kjempet med Maggan og Even i
flere måneder. De klamret seg til PCen. Jeg bet
negler, bannet og dro meg i håret. Utgangspunktet var og ble de to hårene som hadde
begynt å vokse på Maggan. Maggan likte dem ikke.
Hun syntes hårene var ekle og rare og ville aldri
fortelle om dem til en levende sjel. Ingen skulle
snakke om dem. Ingen skulle skrive om dem.
Bortsett fra Maggan selv da - i sin egen dagbok. I
dagboken kunne hun fortelle detaljert om hva som skjedde med hårene fra dag til dag. Etter lang tids
prøving og feiling forstod plutselig at den eneste måten det gikk an å fortelle om Maggans to hår på,
var ved å skrive Maggans dagbok for henne.Jeg hadde ikke skrevet den første siden i dagboka
ferdig før jeg merket at Maggan reiste seg fra
bokstavene inne i skjermen. Hun fikk kjøtt og blod.
Hjertet hennes begynte å slå. Etter et par sider krøp
hun ut av skjermen. Fra da av var alt bare moro.Det hender ikke så rent sjelden av barn mister søsken. Jeg har lenge hatt lyst til å forsøke å skrive
om hvordan det føles for et barn når en bror eller søster dør. I den andre av Maggans dagbøker, "Hjerte-smerte", lar jeg Maggan skrive om hvordan alt var da Malin, lillesøsteren hennes, døde. Det hendte
for litt mer enn tre år siden, men Maggan har ikke glemt noe. Mellom beskrivelser av sykdom, død,
begravelse og sorg lar jeg Maggan skrive om det som hender på skolen, om Ingunn og Even og om hva som
skjer hvis to spiser på en lakrislisse fra hver sin kant.