- Hva skal jeg skrive om? spurte Marie.
- Å nei, ikke det spørsmålet, utbrøt jeg.
Marie er datteren min og nå skulle hun gjøre lekser.
"Skriv om ferien din" var oppgaven.
Plutselig husket jeg hvordan jeg strevde med å skrive stil eller fortellinger den gangen jeg gikk på skolen. Akkurat da jeg skulle til å skrive første ordet, så var det som om tankene mine forsvant ut av hodet. Ordene ville ikke ned på papiret.
- Svar da, hva skal jeg skrive om? maste Marie. - Du som er forfatter må vite det! Men der tok hun grundig feil.
- Det der spørsmålet har plaget meg hele livet, mumlet jeg. - Skriv om bilturen, og at vi badet hver dag …
Jeg snakket i vei, men Samson hadde dukket opp i tankene mine. Det hadde han gjort utallige ganger de siste årene, og nå skal jeg fortelle hvordan jeg har det når jeg skal skrive bøker.
Det begynte med at jeg leste en artikkel i en avis. Den handlet om den siste halshuggingen i Bergen.Der var skarpretteren Samson nevnt. Skarpretter er et annet ord for bøddel, altså han som hugget hodet av dødsdømte forbrytere. Samson var rette navnet for en bøddel, tenkte jeg og så for meg en kjempe. Men for en skrekkelig jobb; hodene som rullet og blodet som sprutet. Usj og æsj!
Så glemte jeg Samson, helt til jeg en dag gikk bortover Øvregaten sammen med en venninne. Hun pekte på et lite hvitt trehus som lå klemt mellom to murhus.
- Der bodde Samson, sa hun. - Skarpretteren.
Jeg bråstoppet. - Mener du den siste bøddelen?
Bodde han virkelig her? Hun nikket. Så rart, tenkte
jeg. I flere år har jeg gått forbi dette huset og da har det bare vært ett av mange hus. Nå var det
annerledes. Dette var Samson sitt hus. Men jeg stusset litt. Huset var lite, og inngangsdøren veldig
lav. Kjempen Samson begynte å skrumpe. Kanskje
han ikke hadde vært så høy, mer den brede, kraftige
typen. Og hvordan levde han? Bodde han alene, eller
hadde han kone og barn? Hvor hadde han sverdet
sitt? Eller var det en øks? Lå den under sengen eller
sto den bak døren?
Og plutselig så jeg Samson for meg. Han kom gående med tunge skritt bortover brosteinen, med hodet bøyd og øksen på ryggen. Han låste seg inn. - Du er sein, middagen er blitt kald! gneldret konen fra kjøkkenet. Samson brummet og lukket døren bak seg.
- Hei pappa, ropte ungene. - Var det mange som så på i dag? Var det noen som besvimte da hodet rullet?
- Ikke rør øksen, unger, sa faren strengt.
Nei, nå var hele historien om Samson begynt å floke seg til i hodet mitt. Dette er bare tøys, tenkte jeg.
Så gikk det mer enn et år før jeg igjen "traff på"
Samson igjen. Tilfeldigvis var jeg på en utstilling som handlet om døden. Og der på veggen var et lite
fotografi som fikk meg til å stoppe opp. Det viste en øks med et kort skaft og et bredt buet økseblad.
"Denne øksen brukte Samson Isberg (1795 - 1873) til
henrettelser."
Her var han igjen, jeg støter på ham overalt. Jeg er bare nødt til å skrive en historie om Samson, tenkte jeg.
Du lurer vel på hva dette har med Maries spørsmål å gjøre? Hun hadde fått en oppgave, og det hadde jeg også. Litt etter litt har historien om Samson lurt seg inn i hodet mitt og jeg setter meg ned for å skrive. Da kommer spørsmålet: Hva skal jeg skrive om?
Jada, jeg vet at jeg skal skrive om Samson, men hvordan skal historien begynne? Skal det være en grøsser eller en tøysete fortelling? Må jeg gå på biblioteket for finne de historiske fakta eller kan jeg dikte fritt? Jeg ser ut av vinduet, og dermed skjer det igjen, akkurat som da jeg gikk på skolen. Tankene mine flakser av sted. Jeg klarer ikke å begynne. Ordene flykter fra papiret.
- Nei, vent! Kom tilbake Samson, ned på papiret med deg! roper jeg.