txt.no

Når det måtte være på døgnet: Goddag. Jeg heter Dag. Etternavnet er Larsen. Jeg er forfatter, og for tida er jeg formann i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, som er fagforeningen for dem som skriver skjønnlitterære bøker for barn og ungdom. Denne fagforeningen skal passe på interessene til disse forfatterne.

For å bli medlem i NBU må du ha skrevet minst to skjønnlitterære bøker for barn og/eller ungdom. Bøkene må holde kunstneriske mål. Det er det samme om de er skrevet norsk, samisk eller på et fremmed språk. En søknad om medlemsskap blir vurdert av foreningens litterære råd.

Ellers blir NBU ledet av et styre, vi har årsmøte og medlemsmøter, og vi arbeider mest med avtaleverket til forfatterne, stipendpolitikk, bokbransjesaker, internasjonale spørsmål og medlemsservice. Men arbeidet med å synliggjøre barne- og ungdomslitteraturen er også en viktig oppgave for NBU.

Åssen er det å skrive for barn og ungdom?
Svar: Det er like mange måter å skrive disse bøkene på som det er bøker og forfattere. De fleste vil svare at ikke én bok er lik en annen når den blir skrevet. De fleste sier: Jeg må begynne på nytt hver eneste gang. Det er sjølsagt ikke helt sant. Noe tjener man på å ha skrevet mange bøker, når en ny bok skal unnfanges. Men det er altså noe som heter «blanke ark», og det er mer enn en følelse. Blanke ark kan du se og ta på. Blanke ark er en vederstyggelighet for forfattere. Da snakker vi om «skrivesperre». Blanke ark er en lettelse for forfattere. Da snakker vi om at det er bra at ingen får lese det vi ikke får til. For optimistene blant oss, er blanke ark den nye muligheten som pessimistene blant oss helst vil tape. Kort sagt: Å skrive bøker er ekkelt og greit, vanskelig, håpløst og lekende lett.

Hvem har nytte av det vi skriver?
Det er noen, særlig dem som leser få eller ingen bøker, som spør oss om det er noen nytte i en bok. Svaret er helt enkelt nei. Ikke mange bøker gjør deg lykkeligere heller. Noen gir deg ikke fred. Noen kan forandre livet ditt, men åssen måler du det? Du blir ikke rik av å lese bøker. Men gode bøker får deg til å tenke. Ingen har klart å måle tenkning. Det er ingen annen nytte i bøker enn den nytten som er helt annerledes enn det «nyttige» i dagens Norge, dvs. det matnyttige. Spørsmålet er heller: Hvor lenge skal vi bare rusle rundt med matnytta?

Blir forfatterne rike av å skrive?
Jeg pleier å si at det ikke er skriving jeg er blitt feit av. Men jeg kjenner et par forfattere som er blitt rike. Det er vel fortjent. NBU har 220 medlemmer på vårparten i 2000, nesten alle har dårlig råd. Mange av dem jobber hardt og lenge med bøkene sine, og hadde fortjent bedre betaling. Et hint: Vil du bli rik, finn på noe annet enn å skrive bøker.

Blir en bok for de yngre lagt merke til?
Tja. De leses i alle fall. Leses i filler på bibliotekene. De selger jevnt over bedre enn bøker for voksne. Hver tredje norske barne- og ungdomsbok oversettes til et annet språk. Men ennå er det lite stoff i aviser, på skjermen og på lufta om denne litteraturen. Grunnen er kanskje at disse bøkene ikke er bøker for de voksne som jobber i aviser, tv og radio? Det er blitt bedre enn før, men oppmerksomheten er ikke god. De har visst ikke fått med seg at en viktig del av fornyelsen i norsk litteratur har kommet med bøker for barn og ungdom.

Men hvorfor skriver vi da?
Vi skriver fordi vi ikke kan la være. Det er et godt råd til alle som tenker på å skrive: Kan du la være, så ikke begynn med å skrive bøker. Kan du ikke la være, må du bare gå i gang. Og ikke gi deg. Derfor sitter det noen, som det ikke er noe annet ved enn at de må skrive, og skriver og skriver. Noen ganger blir det bok av det. Noen ganger blir den lest av mange.
Her er det noe: En må lese for å kunne skrive. Forfattere leser og leser. Av alt som har med bøker å gjøre, er lesning det aller viktigste. Og der finner vi den virkelige nytta en forfatter kan gjøre. Det trenger ikke være all verden som har skjønt det. Den som i sitt liv har klart å prege tankegangen til fem hundre mennesker, unge eller gamle, har sannelig gjort nytte for seg.

Hva snakker vi om?
Vi forfattere snakker kanskje ikke så mye om dette. Sibelius pleide å si at han ikke ville snakke med kunstnere, for de snakket bare om penger. Men det er ikke så rart. Den sårbeinte skal en høre på. Han snakker om sko. Ellers snakker forfattere flest som folk flest. Det er ikke det vi sier som er så viktig for oss. Det er det vi skriver. Og at det fins noen som leser. De er de aller viktigste.

Vennlig hilsen Dag Larsen