Å bli forfatter har alltid vært mitt høyeste ønske. Da
jeg var liten trodde jeg alle mennesker mest av alt ønsket å bli forfatter; alle som dessverre endte opp
som advokater, rørleggere, ingeniører eller
sykepleiere. Jeg trodde heller ikke min drøm skulle gå
i oppfyllelse. Jeg trodde det å bli forfatter var helt
uoppnåelig, at det var noe man ønsket på samme
måte som man (i hvert fall jentene) ønsket å bli
prinsesse. Jeg ble aldri gift med Haakon Magnus,
men jeg ble forfatter. Det er ikke mange som blir det,
men så er det heller ikke så mange som jeg trodde,
så langt derifra, som ønsker å bli det. Likevel tror jeg
mange, kanskje de fleste, av de som vil bli forfattere
når de er små, kan bli det når de blir store, dersom de
fremdeles har like stor lyst til det. For det er èn ting
man er helt avhengig av hvis man skal bli forfatter, og
det er lyst. Lyst til å bruke ufattelig mye tid på å lese
og skrive, lyst til å sitte alene time etter time, dag
etter dag. Dersom lysta er stor nok, og
tålmodigheten, tror jeg nesten hvem som helst kan bli
forfatter.
Da jeg var liten trodde jeg forfattere var genier, at man var født som forfatter og ikke kunne lære å bli det. Mange tror det ennå. Det er ikke sant. Tenk på det kompliserte systemet språket vårt er, hvor mange måter man kan beskrive en ting på, fortelle en historie på; det er klart det er mye å lære. Men hvordan i all verden kan man ha lyst til å sitte time etter time, dag etter dag alene og jobbe med tørt og traurig språk? Jeg veit ikke. Jeg veit bare at det er det jeg har lyst til, og jeg tror aldri jeg kommer til å bli lei av det. Mange forstår ikke det. Fremdeles er jeg avhengig av lysta. Jeg kan ta oppvasken eller pusse tennene selv om jeg ikke har lyst, drikke kaffe med et menneske jeg ikke kan fordra; men skrive, det kan jeg bare gjøre når jeg har lyst.
Med unntak av forfatterdrømmen har jeg lite erfaring med at drømmer går i oppfyllelse. Det går ikke alltid som man vil, livet er ingen idyll. Mye litteratur, for ikke å snakke om film, handler nettopp om idyll, vakre mennesker og happy ending-er. Jeg synes ikke det er interessant, for det er ikke sånn det er. Når jeg leser og skriver er det virkeligheten og de virkelige menneskene som interesserer meg. Livet er for kort til at jeg har tid til å konsentrere meg om falske virkeligheter, jeg vil vite mer om det her og nå, det rundt meg, i min virkelighet. Jeg gidder ikke lese eller skrive om vakre vellykkete menneskers romantiske, rosenrøde liv, om hvor vakre leppene hennes var da han kysset henne eller om hvor fin og dyr bil de kjøpte; jeg vil lese og skrive om hvordan livet virkelig er, for eksempel om størkna leverpostei, flaue kyss, kviser og fett hår; om latterlige mennesker, ondskapsfulle mennesker; om mennesker som er fæle mot hverandre eller ikke klarer å snakke sammen, men også om kjærlighet.
Det er ikke bare det at et idyllisk, problemfritt liv er uoppnåelig for meg; jeg ønsker meg det heller ikke. Konstant lykke finnes ikke, og for å kunne kjenne lykke, må man vite hvordan det er å være ulykkelig. Livet er mer spennende med litt motgang, hvis man mislykkes litt av og til – da er følelsen over å lykkes så mye bedre. De fleste barndomsdrømmer blekner med årene; dersom alle rannmanndrømmer vedvarte og gikk i oppfyllelse, ville vi hatt et stort overskudd av brannmenn. Og jeg vet ikke om jeg egentlig ville vært gift med Haakon Magnus. (Kanskje hvis han er veldig glad i å lese.)