Hybelkaniner har den egenskap at hvis man nærmer
seg med en klut, stikker de av. Sånn er det med
tanker også. Av og til. Jeg vet hva jeg skal skrive om,
og nærmer meg forsiktig, men vips! så er tankene
søkk vekk. Og så sitter jeg der og glaner på
dataskjermen en lang stund og blir temmelig miserabel.
Men jeg blir ikke HELT slått ut. Jeg har nemlig en løsning, og den løsningen heter Maja. Maja. Min egen vakre kullsvarte deilige søte spinnville Maja. En boxerfrøken på fire føtter som har vært min aller aller beste venn i ti år.
Da jeg begynte å skrive bøker på heltid, kjøpte jeg Maja rett etterpå. Jeg har skrevet bøker like lenge som Maja er gammel. Og der sitter jeg med tankene som forsvant, med den dumme dataskjermen som vil ha flere ord, og jeg kommer ikke på et eneste ord å skrive, og da sier jeg: " Maja, skal vi gå en tur i skogen?" Selv om hun sover akkurat da, eksploderer hun av lykke når jeg spør sånn. Og det er lykken hennes, og all denne livsgleden som bobler i henne, jeg elsker.
Å kave rundt i skogen med Maja, med kongler og pinner, sitte på en liten tue helt stille å glo i samme retning, finne blåbær sammen, lytte til en rar fugl sammen, se at den letter fra greinene, sparke til skummel dyrebæsj med foten som sikkert kommer fra en bjørn, alt dette er det beste jeg vet. Og Maja snuser på den skumle bæsjen og ser fort opp på meg, og vi ser oss rundt mellom stammene og jeg hvisker: "Herregud Maja, tenk hvis det er en bjørn her..." Og Maja reiser litt bust oppå den smale lille kroppen sin og knurrer (men ikke så VELDIG høyt, i tilfelle bjørnen kan høre henne), og så skynder vi oss i en annen retning mens vi gløtter bak oss. Og jo lenger unna vi kommer bæsjen, jo høyere tør Maja å knurre. Til slutt snur hun seg og bjeffer høyt og modig, mens jeg nesten ler meg fordervet.
For Maja er verdens største pyse, men begge to later vi som om hun ikke er det. Å være sammen med Maja er ferie fra alt. Fra alle tanker og alt som skal gjøres. Å være sammen med Maja er å lage et stort hvitt ark inne i seg hvor jeg kan begynne på nytt med ferske fargestifter. Å være sammen med Maja er frihet. Og slik frihet trenger forfattere. Små hull, små lommer av ingenting. Den dagen hun dør fra meg, aner jeg ikke hvordan jeg skal få skrevet noen ting. Den dagen blir hybelkaninene farlige, for den dagen kommer jeg aldri til å greie å fange dem igjen.