Hvorfor blir man noe så spesielt som forfatter? Det
finnes det kanskje like mange grunner til som det
finnes forfattere, men for meg har det alltid vært lett å
svare på det spørsmålet: Jeg ble forfatter fordi jeg
alltid har likt å skrive. Jeg begynte å skrive fordi jeg
alltid har vært en lesehest. Og: De aller fleste
forfattere skriver slike bøker som de selv liker å lese.
Her finnes det en sammenheng – fra den syv år gamle
Gunnar Staalesen som med en gang han var begynt i
første klasse pilte avgårde til Bergen offentlige
bibliotek, fikk lånekort på barneavdelingen og aldri
mer så seg tilbake (unntatt ved slike anledninger som
dette).
Som tolv-trettenåring fant jeg ut at jeg syntes det var
spesielt morsomt når vi fikk slike stiloppgaver på
skolen der vi kunne bruke fantasien litt, men selv
oppgaver som «Fortell om en dag i sommerferien»
eller «Fortell om en tur på Fløien» kunne innby til
fantasifulle overdrivelser, når man bare fant ut at man
hadde evnen til det. For to egenskaper er nok helt
nødvendige for at man skal kunne bli en god forfatter:
Man må ha god fantasi, evnen til å leve seg inn i
andre personers måte å være på, se for seg steder
man ikke har vært eller situasjoner man ikke har
opplevd. Dessuten – man må kunne skrive; det vil si –
man må kunne sette sin egen fantasi ned på papiret,
slik at det blir tydelig også for den som leser det. Men
på det tidspunktet visste jeg selvfølgelig ikke at jeg
skulle bli forfatter «når jeg ble stor». Dessuten kan
det ikke understrekes nok: man kan ikke bare «bli»
forfatter, som «yrke». For det første er det veldig få
som kan leve av det i Norge. Selv våre mest
anerkjente forfattere har vanskelig for å leve av de
bøkene de skriver. De er avhengige av stipend, andre
jobber eller hyggelige ektefeller som kan forsørge
dem. Mange skriver artikler, anmeldelser og slike ting
i aviser; mange er ofte på oppdrag – skolebesøk og
slik – i regi av Norsk Forfattersentrum. Men hvis man
er heldig, skriver noen bøker som blir så populære at
mange vil kjøpe dem – ja, kanskje kommer i
bokklubbutgave også – så kan man leve av det. Selv
var jeg likevel førti år før jeg tok sjansen på å bli
forfatter på «heltid». Før det var jeg først student,
senere i fullt arbeid (som informasjonssekretær på
Den Nationale Scene i Bergen) og skrev på fritiden, i
ferier og helger. Jeg tror i alle fall det er lurt for en
forfatter å ha litt «vanlig» bakgrunn, ha vært på en
arbeidsplass, vite hvordan det er å gå på jobb fra et
tidspunkt til et annet, og ikke – som noen gjør – gå
rett fra skole og/eller skrivekurs til forfatterverkstedet.
Det blir det ofte blodfattige og innholdsløse bøker av.
Som kriminalforfatter får jeg ofte spørsmål om hvor jeg får ideene fra. De kommer ofte «flytende på en fjøl», fra noe jeg leser i avisene, ser på tv eller hører i radio, en bok jeg leser eller en film jeg ser . . . Plutselig er det en idé der, som så etter hvert utvikler seg til ferdig bok – i beste fall. Når jeg skal begynne på boken, setter jeg meg ned og legger en plan for det hele, slik at jeg som oftest vet hvem som er den skyldige før jeg begynner å skrive, selv om det har hendt flere ganger at jeg har forandret mening om det under skrivingen. Viktige ingredienser i en kriminalroman er: mystikk og spenning, men for de fleste moderne kriminalforfattere er det også viktig med samfunnsengasjement, troverdige personskildringer og høy litterær kvalitet på håndverket. På begynnelse av 1990-tallet skrev jeg tre bøker for barn og ungdom: serien om Vikingskatten – Vikingskattens hemmelighet, Vikingskattens forbannelse og Vikingskattens voktere. De var skrevet ut fra et ønske om å gjenskape noe av den samme lesergleden jeg selv ofte hadde når jeg leste slike bøker som barn: spennende handling, ofte i et fremmed land, gjerne i en annen historisk periode enn den vi selv lever i – og dessuten bøker som man kanskje kunne «lære» litt av også. Men viktigst av alt – både når jeg skriver for barn og voksne – er dette: Lesegleden! Det skal være gøy – ikke bare å skrive en bok, men også å lese den.
Gunnar Staalesen