txt.no

Dette har vært en oppvisning i mønsterbruk. Du verden for noen flotte ungdomsskoler som er valgt ut til juryarbeidet. Generelt virker elevene nysgjerrige på prosjektet og godt motivert. Det er sjølsagt høyest motiverte elever på Hammartun og Smestad, der deltakelse i juryarbeidet er frivillig. Dette har ført til at kjønnsbalansen er tippet over til et flertall av jenter i juryen. Kanskje dere bør være oppmerksomme på kjønnsfordeling når dere sender elever til det avsluttende jurymøtet?

Problemet:
For meg har det vært helt grunnleggende å basere opplegget på dialog med elevene, ikke stå å forelese. Det er jo de som er juryen og skal bestemme, ikke jeg. Men mange elever har vært veldig avventende og sagt lite. Etter å ha forsøkt både med separate klasser og store grupper med elever fra flere skoler sammen, blir konklusjonen at elevene ikke blir spesielt mer tause av å ikke kjenne hverandre. Det avgjørende er om de har begynt å lese eller ikke. Ideelt sett burde jeg nok ikke ha kommet på besøk før alle hadde lest ei bok helt ferdig. Da ville vi fortsatt hatt dette problemet med at ingen må få lov til å røpe innholdet til de som ikke har lest akkurat den boka. Men alle ville hatt ei konkret bok å ta utgangspunkt i for å notere seg tips om hvordan de kan begrunne vurderinga si. Når nye spørsmål eventuelt måtte melde seg, må dere bare sende meg en e-post. Her er hva jeg har lært av juryen så langt:

Om utvalget av bøker:
Elevene synes selvfølgelig det hadde vært en fordel om ungdom hadde hatt større innflytelse på utvalget.  Når jeg har spurt etter konkrete bøker de savner blant de nominerte, nevner de utelukkende bøker skrevet av utenlandske forfattere. Noen av lærerne savner Kaoskrigeren. Sjøl savner jeg Fredalus av Ragnar Hovland blant de nominerte bøkene. Men generelt er alle fornøyd med den flotte bredden.
 
Om forsidene:
Skal forsideillustrasjonen være med i kvalitetsvurderinga av boka? Et mindretall (i de klassen jeg har huska å spørre) mener det er urettferdig overfor forfatteren som jo har liten innflytelse på bokas innpakning. Flertallet mener omslaget hører med fordi de mener det er en kvalitet ved boka om den virker fristende å starte på. ”Forfedrene” har den mest populære forsida, mens ”Hannu, Hannu” er klart mest upopulær.

Om slutten:
I teorien mener et flertall at bøker bør ha avklart slutt. Ifølge undersøkelser som lettles-redaktøren til Damm viser til, er det særlig gutter som vil ha klare svar på alle spørsmål i boka. Minst like mange jenter i klassene jeg har besøkt, forteller at de blir irritert når de ikke får vite helt hvordan det går. Skal bli spennede å se hvordan dette gir utslag når det kommer til de konkrete bøkene. Jeg har minna om at åpne slutter i blant kan få leseopplevelsen til å vare lenger. Dessuten kan man dikte inn håp og trøst hvis man har behov for det.

Om nynorsk:
Elevene i Vågå har nynorsk som hovedmål og har ingen problemer med å lese bokmål. Mange i de andre klassene grua seg til nynorskboka ”Handgranateple”. Her tror jeg det hjelper godt at de elevene som allerede er ferdige med den boka kan fortelle at den slett ikke er noe slit å lese. Tvert i mot har mange allerede uttrykt begeistring for den. Kanskje et tips å gi den boka først til de mest leseglade jentene?

Om viktige ting:
Hvilke bøker tar opp de viktigste temaene? Hva angår ungdom mest? Jeg er spent på om mobbing og skilsmisser er utdebattert, eller om dette er temaer som angår flest. Et viktig argument fra ungdomsjuryen bak ungdommens kritikerpris (der de velger blant voksenbøker), var at Bjarte Breiteigs noveller handlet om de viktigste tingene i livet. Det synes ikke flertallet av voksenkritikere. Jeg har vært nøye på å minne alle klassene om at følsesmessige og til dels private ting kan være like viktige som de sakene det står mest om i avisene for tida. På den politiske agendaen står nok jentevold høyere enn selvskading akkurat nå – men det er altså opp til elevene å si seg enige eller uenige.

Om språk:
Noen lærere synes antagelig at jeg har lagt lite vekt på at språket kan være et viktig element i kvalitetsvurdering. Det kommer av at jeg sjelden møter elever i ungdomsskolen som er opptatt av dette. Kanskje det kan være en utfordring for lærerne i det videre arbeidet å forsøke å få språket med i vurderingene? Jeg har spurt elevene om de blir forstyrra av poetisk språk eller om det nettopp er det poetiske som gjør at handlinga griper tak i oss. Et klart flertall foretrekker Rosenløw Eegs formulering ”Kroppen gikk i tastelås” framfor ”Jeg var så redd.” Symbolikken til Geir Guliksen har jeg ikke klart å skape fullt så stor forståelse for.

Om feil:
Elevene og jeg er helt enige om at faktiske feil i bøker bare er et minus når de forstyrrer leseopplevelsen. Det er fint for Lene Ask, hennes skrivefeil kan til og med være en måte å bli bedre kjent med henne på.

Om moral:
Det er viktigere for de fleste elevene at bøkene speiler virkeligheten enn at hovedpersonene oppfører seg eksemplarisk. Banning er derfor helt greit. Men hva med å drepe hverandre? Kan en person i en ungdomsroman få lov til å løse problemene sine ved å ta sitt eget liv? Særlig på Lillehammer og i Vågå ble det fart i moralske debatter. Dette blir sikkert mye mer engasjerende når elevene har mer konkrete bøker å diskutere ut fra.

Om troverdighet:
Det satt langt inne for noen, men jeg håper at jeg har klart å overbevise om at det kan være troverdig med ei novelle der hovedpersonen går naken på skolen. Ikke sannsynlig, men heller ikke umulig og derfor troverdig. Det avgjørende er om personen har god nok grunn, om handlinga er godt nok motivert, for eksempel at personen nettopp har tapt et veddemål. Men når det gjelder troverdighet tror jeg det er viktig å følge opp diskusjonen. Ungdomsbøkene er skrevet av voksne. Vet forfatteren nok om hvordan det er å være ung i dag?

8. mars 2007
Guri Fjeldberg,
litteraturkritiker Bergens Tidende