Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Audrey ut av mørket

Audrey er syk og holder seg for det meste hjemme. Men når hun blir kjent med Linus, kompisen til broren, begynner ting å skje. I dette utdraget forteller hun psykologen sin, dr. Sarah, om Linus. Hun får også en uventet utfordring av henne - å lage en dokumentarfilm om det hun observerer.

Sophie Kinsella Gyldendal Oversetter: Hilde Stubhaug 2016

I neste time med dr. Sarah forteller jeg henne om Linus og  hele panikkanfallgreia, og hun lytter ettertenksomt. Dr. Sarah gjør alt ettertenksomt. Hun lytter ettertenksomt, hun skriver ettertenksomt med vakker løkkeskrift, og hun taster til og med ettertenksomt på pc-en.

Etternavnet hennes er McVeigh, men vi kaller henne dr. Sarah. De har nemlig hatt et idémyldringsmøte om det, og der kom de fram til at fornavn gjør det lettere å snakke med dem, samtidig som dr. gir den rette autoriteten og tryggheten. Altså er dr. Fornavn de rette nickene for barneavdelingen.

(Da hun smilende kalte det «nickene», trodde jeg at de alle skulle hete dr. Nick. Jeg tuller ikke, jeg trodde det, i omtrent ti minutter, før hun forklarte det.)

Barneavdelingen hører til et stort privat sykehus, St. John’s, som mamma og pappa fikk dekket av forsikringen gjennom pappas jobb. (Det første spørsmålet de stiller når du kommer, er ikke: «Går det bra?», det er «Har du forsikring?») Jeg bodde her i seks uker, etter at mamma og pappa fant ut at det var noe som var veldig galt med meg. Problemet er at depresjon ikke har enkle symptomer som kviser og feber, så først skjønner du det ikke. Du sier stadig: «Det går bra» til folk når det ikke går bra i det hele tatt. Du tenker at det burde gå bra, du har ikke grunn til å klage. Du sier hele tiden til deg selv: «Hvorfor går det ikke bra?»

Uansett. Til slutt tok mamma og pappa meg med til legen, og han sendte oss hit. Det sto heller dårlig til med meg. Jeg husker egentlig ikke så mye fra de første par dagene. Nå drar jeg dit to ganger i uka. Jeg kan komme oftere om jeg vil – det sier de hele tiden. Jeg kan lage cupcakes. Men jeg har allerede lagd cupcakes femtifem millioner ganger, og det er alltid den samme oppskriften.

Etter at jeg har fått fortalt dr. Sarah om hele den gjemte-megbak- gardinen-greia, blir hun sittende og kikke på spørreskjemaet jeg fylte ut da jeg kom. Alle de vanlige spørsmålene.

Føler du deg mislykket? Absolutt.
Hender det at du skulle ønske du ikke eksisterte? Absolutt.

Dr. Sarah kaller det spørreskjemaet «symptomene». Av og til tenker jeg: Skal jeg bare lyve og skrive at alt er rosenrødt? Men det rare er at det gjør jeg ikke. Det kan jeg ikke gjøre mot dr. Sarah. Vi er sammen om dette.

«Og hva føler du om det som skjedde?» sier hun med den vennlige, uforstyrrelige stemmen sin.

«Jeg føler meg låst.»

Ordet låst kommer før jeg rekker å tenke meg om. Jeg visste ikke at jeg hadde den følelsen.

«Låst?»

«Jeg har vært syk bestandig

«Ikke bestandig», sier hun rolig. «Første gang jeg møtte deg» – hun kikker på dataskjermen – «var sjette mars. Da hadde du sikkert vært syk en stund uten å vite det selv. Men den gode nyheten er at du har kommet så langt, Audrey. Du blir bedre for hver dag som går.»

«Bedre?» Jeg stopper opp, prøver å snakke rolig. «Jeg skal liksom begynne på en ny skole i september. Jeg kan ikke snakke med folk engang. Kommer det ett nytt menneske til huset, så friker jeg totalt ut. Hvordan skal jeg kunne gå på skolen? Hvordan skal jeg kunne gjøre noe som helst? Hva om jeg kommer til å være sånn som dette for alltid?»

En tåre renner nedover kinnet mitt. Hvor i helvete kom alt det der fra? Dr. Sarah rekker meg et papirlommetørkle uten å si noe, og jeg løfter så vidt på de mørke brillene og tørker øynene.

«For det første kommer du ikke til å være sånn for alltid», sier dr. Sarah. «Din lidelse lar seg kurere. Du blir helt fin igjen.»

Hun har sagt det til meg sikkert tusen ganger.

«Du har gjort store fremskritt siden du begynte i behandling», fortsetter hun. «Vi er fortsatt i mai. Jeg føler meg sikker på at du kommer til å være klar i september. Men det krever …»

«Jeg vet det.» Jeg legger armene om overkroppen. «Utholdenhet, trening og tålmodighet.»

«Har du tatt av deg de mørke brillene litt denne uka?» spør dr. Sarah.

«Ikke så mye.» Med det mener jeg ikke i det hele tatt. Det vet hun.

«Har du hatt øyekontakt med noen?»

Jeg svarer ikke. Det var meningen at jeg skulle prøve på det. Med en i familien. Bare noen sekunder hver dag.

Jeg fortalte det ikke til mamma engang. Hun ville ha lagd en svær sak ut av det.

«Audrey?»

«Nei», mumler jeg og ser ned.

Øyekontakt er vanskelig. Veldig vanskelig. Bare tanken gjør meg kvalm, helt inn i margen.

Fornuften vet at det ikke er noe skummelt med øyne. De er noen små, harmløse geléklumper. De er bare bitte små deler av den store kroppen. Alle har dem. Så hvorfor skulle de plage meg? Men jeg har hatt masse tid til å tenke på dette, og spør du meg, så undervurderer folk flest øyne. For det første er de mektige. De har stor rekkevidde. Fokuserer du på noen tretti meter unna med en masse mennesker rundt, så vet de likevel at du ser på dem. Hvilken annen del av menneskets anatomi kan du si det om? De er så å si synske, det er det de er.

Men de er også som malstrømmer. De er uendelige. Ser du noen rett inn i øynene, kan hele sjelen din bli sugd ut på et nanosekund. Det er sånn det føles. Andre menneskers øyne er grenseløse, og det er det som skremmer meg.

Det er stille i rommet en stund. Dr. Sarah sier ingenting. Hun tenker. Jeg liker godt at dr. Sarah tenker. Hvis jeg kunne lagt meg til rette i hjernen til noen, så tror jeg at jeg ville valgt hennes.

«Jeg har fått en idé.» Hun ser opp. «Hva syns du om å lage en film?»

«Hæ?» Jeg ser tomt på henne. Dette ventet jeg ikke. Jeg ventet et ark med øvelser.

«En dokumentar. Alt som skal til, er et billig, lite videokamera. Kanskje foreldrene dine vil kjøpe et til deg, eller så kan vi finne et her som du kan låne.»

«Og hva skal jeg gjøre med det?»

Jeg høres med vilje dum og uinteressert ut, for inni meg er jeg opprørt. En film. Ingen har sagt noe om å lage film før. Er det en vanlig greie? Er det det nye som erstatter cupcakes?

«Jeg tror det kan bli en fin måte å komme seg fra der du er nå til …» Dr. Sarah nøler. «Til der du vil være. Du kan begynne med å filme som en nøytral observatør. Flue på veggen?»

Jeg nikker, prøver å skjule at panikken stiger. Dette går altfor fort for meg.

«Så, etter en stund, vil jeg at du skal begynne å intervjue folk. Kan du ha øyekontakt med noen gjennom et kamera, tror du?»

Jeg kjenner en blendende stråle av skrekk, og prøver å si til meg selv at jeg skal ignorere det, siden hjernen ofte sender meg beskjeder som ikke er sanne, og jeg trenger ikke høre på dem. Det er første leksjon på St. John’s. Hjernen din er dustete.

«Jeg vet ikke helt.» Jeg svelger og kjenner at nevene knytter seg. «Kanskje.»

«Flott.» Dr. Sarah gir meg englesmilet sitt. «Jeg vet at dette føles vanskelig og skummelt, Audrey. Men jeg tror det kan bli et flott prosjekt for deg.»

«Ok, men du, jeg skjønner ikke …» Jeg nøler og prøver å vinne kontroll over meg selv; prøver å hindre frykttårene i å velle opp. Jeg vet ikke hva jeg er redd for engang. Et kamera? En ny idé? At det blir krevd noe av meg som jeg ikke var forberedt på?

«Hva er det du ikke skjønner?»

«Hva skal jeg filme?»

«Hva som helst. Alt du kommer over. Bare film i vei. Huset hjemme. Menneskene i huset. Lag et portrett av familien din.»

«Ha!» Jeg klarer ikke la være å snøfte. «Jeg kan kalle den Min fredelige, kjærlige familie

«Det kan du gjøre.» Hun ler. «Jeg gleder meg til å se den.»

MIN FREDELIGE, KJÆRLIGE FAMILIE
INNE. ROSEWOOD CLOSE 5. DAGTID

Kameraet panorerer over et rotete familiekjøkken.

AUDREY (kommenterer)
Ja, velkommen til dokumentaren min.
Dette er kjøkkenet. Dette er kjøkkenbordet.
Frank har ikke ryddet bort etter seg,
han er dritekkel.

KAMERAET VISER: et lutet furubord med en skitten frokostskål, en tallerken full av smuler og en boks Nutella med en skje i.

AUDREY (kommenterer)
Dette er kjøkkenskapene.

KAMERAET VISER: en rekke gråmalte Shaker kjøkkenskap. Kameraet panorerer sakte over dem.

AUDREY (kommenterer)
Dette er dustete. Jeg vet ikke hva det er
meningen at jeg skal filme. Dette er vinduet.

KAMERAET VISER: et vindu mot hagen, der vi kan se et gammelt huskestativ og en flunkende ny bålpanne som fortsatt har prislappen på. Kameraet zoomer inn på bålpannen.

AUDREY (kommenterer)
Det var bursdagsgaven til pappa.
Han burde jo bruke den.

Kameraet svinger skjelvende mot døra.

AUDREY (kommenterer)
Ok, jeg får presentere meg. Jeg
heter Audrey Turner, og jeg filmer
dette fordi …
(pause)
Uansett. Mamma og pappa har
kjøpt dette kameraet til meg. De bare:
«Kanskje du kan bli dokumentarfilmskaper!»
Jeg mener det, de gira seg skikkelig opp
og brukte altfor mye penger på det.
«Bare kjøp det billigste de har», hadde
jeg sagt, men de ville gi meg dette, så …

Kameraet beveger seg rykkete gjennom gangen og fokuserer på trappa.

AUDREY (kommenterer)
Det er trappa. Du ser det, ikke sant?
Du er ikke helt idiot?
(pause)
Jeg vet ikke hvem du er engang.
Hvem er det som ser på dette?
Dr. Sarah, sikkert. Hei, dr. Sarah.

Kameraet beveger seg ustøtt opp trappa.

AUDREY (kommenterer)
Ja, nå skal vi opp i andre etasje.
Hvem er det som bor i DETTE huset?

Kameraet fokuserer på en svart blonde-bh som henger over rekkverket.

AUDREY (kommenterer)
Den er mammas.
(kort opphold)
Eller, det er ikke sikkert hun vil at noen skal se den.

Kameraet runder hjørnet og fokuserer på en dør som står på gløtt.

AUDREY (kommenterer)
Det er rommet til Frank, men det må vi holde oss
langt unna på grunn av stanken. Jeg skal zoome inn.

Kameraet zoomer inn på et område av gulvet hvor det ligger joggesko, skitne sokker, et vått håndkle, tre Scott Pilgrim-bøker, en halvfull Haribo-pose, alt sammen slengt oppå hverandre.

AUDREY (kommenterer)
Hele rommet er sånn. Bare så du vet det.

Kameraet beveger seg langs trappeavsatsen.

AUDREY (kommenterer)
Og dette er soverommet til mamma og pappa …

Kameraet fokuserer på en halvåpen dør. Inne fra rommet hører vi en stemme. Det er MAMMA, moren til Audrey. Hun snakker med inntrengende stemme, og selv om hun snakker lavt, kan vi høre hva hun sier.

MAMMA:
Jeg snakket om det i boksirkelen, og
Caroline sa: «Har han kjæreste?»
Det har han jo ikke! Er det DET som
er problemet? Hvis han hadde en kjæreste,
så ville han kanskje vært mer ute,
istedenfor å sitte bøyd foran den
skjermen, ja, hvorfor HAR han ikke
noen kjæreste?

PAPPA:
Jeg vet ikke. Ikke se på meg
på den måten! Det er ikke min feil!

AUDREY (kommenterer dempet)
Dette er mamma og pappa. Jeg tror de
snakker om Frank.

MAMMA:
Jeg har fått en idé. Vi må ha
fest for ham. Finne noen pene
jenter til ham.

PAPPA:
Fest? Mener du det?

MAMMA:
Hvorfor ikke? Det blir gøy. Vi pleide å
ha så fine fester for ham før.

PAPPA:
Da han var ÅTTE, ja. Anne, vet du
hvordan tenåringsfester er? Hva
om de knivstikker hverandre og
har sex på trampolinen?

MAMMA:
Det gjør de da ikke! Gjør de det? Å herregud …

Døra lukker seg litt. Kameraet beveger seg nærmere for å få med seg hva de sier.

MAMMA:
Chris, har du hatt den
far-sønn-samtalen med Frank?

PAPPA:
Nei. Har du hatt den
mor-sønn-samtalen med ham?

MAMMA:
Jeg kjøpte en bok til ham. Det var bilder i den
av … Du skjønner hva jeg mener.

PAPPA:
(høres interessert ut)
Ja vel? Hva slags bilder?

MAMMA:
Det skjønner du.

PAPPA:
Nei, det gjør jeg ikke.

MAMMA:
Jo, det gjør du. Du kan se dem for deg.

PAPPA:
Jeg vil ikke se dem for meg. Jeg vil at du
skal beskrive dem for meg, veldig sakte,
med fransk aksent.

MAMMA:
(fnisende og snurt på en gang)
Hold opp, Chris!

PAPPA:
Hvorfor skal Frank få all moroa?

Døra går opp, og PAPPA kommer ut. Han er en kjekk mann på noenogførti, kledd i dress, og i hånda har han en dykkermaske. Han skvetter til når han ser kameraet.

PAPPA:
Audrey! Hva gjør du her?

AUDREY:
Jeg filmer. Ja, prosjektet mitt, ikke sant?

PAPPA:
Ja, ja. Stemmer det.
(roper advarende)
Elskling, Audrey filmer …

MAMMA dukker opp i døråpningen, kledd i skjørt og bh. Hun smekker hendene opp foran overkroppen og hviner når hun ser kameraet.

PAPPA:
Det var det jeg mente da jeg sa:
«Audrey filmer.»

MAMMA: (oppkavet)
Åh, skjønner.

Hun griper en morgenkåpe som henger på en krok på døra, og dekker seg til.

MAMMA:
Ja, bravo, vennen. Håper det blir en strålende film.
Kanskje du kan si fra først neste gang? (kaster et blikk
på pappa og kremter)
Vi bare diskuterte … eh … krisen i Midtøsten.

PAPPA:
(nikker)
Midtøsten, ja.

Begge foreldrene ser usikkert i kamera.

BONUS:

Les mer om forfatteren her.

Les mer om oversetteren her.

Bokas sjanger er svart humor. Hva menes med det? Les her.

Audrey sliter med depresjon. Hva er depresjon? Les mer her.

Visste du at det finnes en hjelpetelefon for de som opplever depresjon eller andre ting ved mental helse? Les mer her.

I utdraget får Audrey i oppgave å lage en dokumentarfilm. Hva er egentlig en dokumentarfilm? Les mer her.

Her kan du få noen tips til hvordan lage dokumentarfilm.

Boktips:

Verden er en boble

Papirfly

Vanessa Svartmo

Miss

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Slagside

#alfahann

Dager med blå himmel

Filmtips:

It´s Kind of a Funny Story:

Thirteen:

En kort dokumentarfilm om depresjon:

Musikktips:

Fra filmen Thirteen:

The Undertones – Teenage Kicks

Eddie and the Hotrods – Teenage Depression

Green Day – Basket Case

The Rolling Stones – Paint It Black

Til toppen