Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Baksiden

Faren til Katrine har vunnet en romferd til månen med Space Tourism Unlimited. Men romskipet forsvinner sporløst, og Katrine og moren tror faren er død. Flere måneder senere mottar Katrine en kryptert melding fra faren. Han befinner seg på en romstasjon på baksiden av månen. Da romskipet styrtet, ble han reddet av Oleg som driver romstasjonen alene. Men hva er egentlig Olegs oppdrag på månen? I meldingen skriver faren at ingen må vite at han er i live. Katrine har blitt kjent med Julian på internett. Hun har et håp om at Julian kan hjelpe henne med å redde faren. Men hvem kan hun egentlig stole på?

Endre Lund Eriksen Aschehoug 2017

Det er lørdag morgen, og jeg har fått to nye meldinger. En fra pappa, og en fra deg, Julian.

Jeg åpner den fra pappa først.

Lille My, alt er bra med meg, men Oleg har vært dårlig de siste dagene og han har holdt seg inne i basen hele tida. Han har ligget i køya si to dager i strekk, det har aldri skjedd før så lenge jeg har vært her. Han har hatt feber og svettetokter. Jeg har passet på han, gitt han vann og lagd mat til han, og forsøkt å bruke anledningen til å komme han litt nærmere, bygge en slags fortrolighet. Jeg sa til han at hvis det er noe der ute som må gjøres, så kan jeg gjøre det. Men da bare lo han av meg. – Det der er ikke en jobb for hvemsomhelst, sa han.

– Men du kan jo lære meg det, sa jeg. – I tilfelle du blir syk igjen.

Jeg argumenterte også for at det var praktisk om han lærte meg mer om hvordan basen fungerer, i tilfelle han blir sengeliggende lenge. Men Oleg sa at han ikke hadde for vane å bli sengeliggende, og at han var vant til å klare seg alene.

Han har ikke tenkt å fortelle meg hva det er han holder på med der ute. Når jeg tidligere har spurt, har han mumlet noe om eksperimenter, undersøkelser. Eller opprydding.

– Opprydding, etter hva? spurte jeg en gang.

– Aktivitetene våre, svarte han. – Vi er jo et miljøvennlig selskap.

Og så lo han høyt.

Men han har ikke ledd de siste dagene, han har ligget og vridd seg i febersmerter. Han nektet å la meg måle feberen, jeg fikk ikke engang kjenne han på panna. Men jeg så hvordan svetten drev av han, jeg hørte hvordan han stønnet i søvne.

I natt ble jeg liggende og tenke: Hva om han dør? Hva om jeg blir alene? Jeg vet ikke de mest grunnleggende ting om hvordan denne basen fungerer. En gang begynte en alarm å pipe. Oleg fortet seg til kontrollpanelet og trykket iherdig på tastaturet. Jeg spurte hva det var. Han ba meg ikke forstyrre, og tastet i vei, hurtig, men han fikk ikke panikk, han beholdt roen.

– Det var bare oksygenmaskinen som fusket, sa han da alarmen stilnet.

– Ikke noe farlig? spurte jeg.

– Ikke så lenge du ikke tenner deg en røyk.

Det var i ferd med å bli for mye oksygen i kabinen, noe som gjorde lufta lett-antennelig, og livsfarlig. Heldigvis hadde Oleg fått kontroll på problemet, så faren var over.

Hva om noe slikt skjedde mens Oleg lå til sengs og kavet i feber?

Det lå jeg og tenkte på i natt.

Men da jeg våknet, satt Oleg ved kontrollpanelet og jobbet. Han var litt blekere enn normalt, men han sa at feberen var borte. Nå er han ute på vandringen sin, han slet litt da han tok på drakten, han måtte ta seg en pause før han skrudde på hjelmen. Han ville ikke ha hjelp fra meg, han nekter meg å hjelpe til med noe som helst.

Jeg fulgte med i periskopet da han gikk ut på overflaten. Skrittene hans så lette og ledige ut, han nærmest fløt avgårde, skritt for skritt. Han forsvant ut av synsvidde, bak en steinete åskam, og jeg kunne ikke unngå å tenke på at noe kunne skje med han der ute, at han kunne falle død om. Og da ville jeg vært fortapt her.

Jeg må få han til å lære meg mer om hvordan ting fungerer her. I alle fall det grunnleggende. Oksygenmaskinen, vannsystemet. Hvordan reparere toalettet. Jeg må få han til å forstå at det er til hans eget beste, at han er tjent med at jeg også kan ordne ting.

Jeg kan jo begynne med toalettet. Hvem sier vel nei til noen som vil påta seg å reparere en defekt do?

Problemet er bare at doen fungerer perfekt, og har gjort det så lenge jeg har vært her.

Men det går det jo an å gjøre noe med …

Så åpner jeg mailen fra deg. Den er kort, veldig kort. Du sier du skal hjelpe meg. At det eneste du vil ha fra meg, er en video, der jeg ser inn i kameraet og sier at jeg liker deg, at jeg er glad i deg. Og jeg må si det som om jeg mener det.

Jeg ler når jeg leser kravet ditt. Du er for god til å være sann, tenker jeg. Bare en liten video, er det alt du vil ha? Det kan jeg vel sende deg. Jeg tar bort teipen over kameraet på laptopen og begynner å filme meg selv. Jeg famler med ordene og blir flau når jeg ser bildet av meg selv på skjermen. Jeg ser så rar ut, vinkelen nedenfra får nesa til å bli så stor. Jeg ser for meg at du sitter og
ser på denne videoen akkurat nå, der nede på rommet ditt, på andre siden av kloden. Og hva er det egentlig du skal med den? Leke at vi er sammen?

Når jeg tenker meg om, er det nesten litt perverst. Det hadde vært bedre om du ba om et nakenbilde. Da hadde jeg i alle fall visst hva du skulle med det. Men hva skal du med en video som dette?

Men jeg spiller den inn. Jeg filmer meg selv si akkurat det du har bedt om, som om jeg mener det. Og kanskje gjør jeg det også. Selv om du er litt pervo.

Jeg roter det til med ordene, men på tredje forsøk blir opptaket okei.

Idet jeg sender mailen med videoen, kommer det en melding fra deg. «Se denne», står det, den inneholder en video som vedlegg. Jeg klikker den opp. Videoen starter og jeg ser det er den samme som jeg nettopp sendte til deg, med meg som snakker inn i kamera. Har jeg bare fått den i retur? Men så merker jeg noe rart. Det er ikke det siste opptaket, det jeg sendte, men det er det første. Der jeg sier feil, stønner irritert og griper etter musa for å stoppe opptaket. Bare at opptaket ikke stopper, det fortsetter: Jeg fester blikket på nytt i kamera og gjentar setningen, litt bedre denne gang, men også nå fomler jeg det til, for dette er det andre opptaket. Det var ikke dette jeg sendte deg, vel? Jeg sendte det siste opptaket, hvordan i all verden har du klart å sende meg dette?

Jeg sjekker utboksen og ser at vedlegget jeg sendte, er på 1 MB. Fila jeg ser på, er på over 3 MB. Det er ikke samme fil. Og brått går det opp for meg: Noen har kapret datamaskinen min, noen har brukt kameraet mitt til å filme meg! DU har kapret maskinen min.

Jeg klapper maskinen igjen og skyver den fra meg. Hjertet hakker i brystet, jeg får frysninger.

Men så skjønner jeg det. Julian, din jævel! Du ville ikke ha noe opptak med meg der jeg sier jeg liker deg, du ville bare lure meg til å ta bort teipbiten foran kamera så du kunne vise meg hvor lett det er å kapre kameraet mitt og overvåke meg.

Jeg teiper over kameraet igjen, går inn på lydinnstillingene og slår av mikrofonen. Jeg skriver en mail til deg og takker for advarselen. «Jeg har tatt hintet.»

Jeg får en ny mail av deg, med link til et anti-spywareprogram som skal forhindre at noen kan gjøre det igjen. Du sier du kommer til å prøve å kapre maskinen min igjen om 10 minutter, «og stakkars deg hvis jeg får det til!».

Jeg forter meg å installere programmet.

Det ser ut til å virke.

«Flink jente», står det i neste mail. «Denne gang kom jeg meg ikke inn på maskinen din.»

Likevel blir jeg ikke rolig. Selv om jeg har hatt teip over kameraet helt siden pappa sa jeg skulle gjøre det, kan noen ha kapret maskinen, slik du gjorde. For alt jeg vet, kan noen ha speilet hele datamaskinen og fulgt med på alt jeg har gjort her de siste dagene. De kan ha lagret alt jeg har gjort, alt jeg har skrevet. Kanskje sitter det noen og ser på det jeg skriver akkurat nå. Da har de lest meldingene mine til deg, Julian. Og alle jeg har fått fra pappa. Og dette dokumentet …

Men i så fall hadde de vel grepet inn for lengst, hadde de ikke? Da hadde vel «de», hvem de nå er, oppsøkt meg og prøvd å stoppe meg?

Noen har oppsøkt meg.

Det skjedde i dag. Da jeg kom hjem fra skolen, hørte jeg stemmer inne fra stua. Mamma pleier alltid å være på jobb på denne tida, men jeg hørte henne snakke, på engelsk. Alvorlig, høytidelig, hun stavret for å finne de rette ordene, anstrengte seg for å få til den rette uttalen.

Jeg kvapp til da jeg kom inn i stua. I sofaen, med en kopp te i hånda, satt Irina fra Space Tourism Unlimited. Hun bøyde seg fram og satte tekoppen på bordet, ved siden av lå det noen papirer i en oppslått mappe. Hun reiste seg, og rakte hånda fram og smilte. Jeg passet på å trykke hånda hennes hardt, fordi hun alltid hadde trykket min så hardt, som en skruklemme.

– Er ikke du på jobb? spurte jeg mamma.

– Jeg tok ut litt avspasering. Irina ringte i morges og sa at hun var i Oslo og gjerne ville snakke med meg. Med oss, mener jeg.

Irina ble stresset av at vi snakket norsk, og før jeg rakk å si mer, begynte hun å snakke til meg på engelsk. Hun hadde gode nyheter, sa hun.

– Er pappa i live? spurte jeg kvast.

Irina rynket panna i en tilgjort stakkars deg-grimase. Mamma ble flau over meg, hun hvisket: – Katrine!

Irina ristet på hodet og beklaget, så gode nyheter var hun nok ikke i stand til å gi. Mamma skyndte seg å si at vi hadde forsonet oss med at han var død, at han aldri kom tilbake.

Jeg satt hele tida og stirret på Irina, prøvde å lese blikket hennes, se på tegn til at hun løy. Visste hun at pappa var i live? Visste hun at jeg hadde kontakt med han?

Men Irina var helt kald. Hun så meg inn i øynene med det blå blikket sitt, hun vinglet ikke en millimeter. Hun var dønn rolig, hadde full kontroll. Jeg var sikker på at hun kunne lyge meg rett i fjeset uten å fordreie en mine.

– Den gode nyheten er av mer økonomisk karakter, sa hun.

Selv om Space Tourism Unlimited på ingen måte hadde noe juridisk ansvar for vår økonomi, så hadde hun funnet et smutthull, sa hun. Hun hadde klart å overtale personalavdelingen til at Space Tourism kunne gi mamma den samme enkepensjonen som de ga de etterlatte etter sine ansatte. Et lite økonomisk bidrag for å lette på situasjonen.

– Hvor mye er det? spurte jeg.

– Det er nok til at jeg kan slutte i kveldsjobben, sa mamma.

– Er det nok til at vi kan kjøpe tilbake huset?

Mamma ristet på hodet.

– Men kanskje vi på sikt kan kjøpe oss en egen leilighet.

I mappa på bordet lå noe som lignet en kontrakt. Jeg leste overskriften: Memorandum of Understanding. Det var en hel haug tallpunkter skrevet med liten skrift. Jeg dro kontrakten til meg og begynte å lese. Den listet opp alt mulig rart vi ikke kunne gjøre eller si. Vi kunne ikke selge historien vår til noen, ikke til pressen, ikke til filmselskaper, vi kunne ikke skrive bok om det. Vi skulle ikke uten Space Tourisms samtykke uttale oss offentlig eller til offentlig tjenestemann, inkludert politi eller domstoler. Vi skulle rett og slett holde kjeft, til og med om pensjonen mamma skulle få. Og om vi brøt kontrakten, kom mamma ikke bare til å miste enkepensjonen, hun måtte betale en erstatning som skulle dekke det tapet Space Tourism Unlimited var blitt påført.

På siste side var det plass til tre underskrifter. Irinas, mammas – og min.

Hvis jeg skrev under på dette, kunne jeg aldri fortelle offentlig hva som hadde skjedd med pappa. Jeg skalv på hendene, arkene dirret mellom fingrene.

Jeg slengte kontrakten ned på bordet, la armene i kors, jeg måtte roe ned den skjelvingen. Jeg så Irina inn i øynene og konsentrerte meg om å ikke vingle, ikke nøle, holde blikket fast. Irina smilte.

– Det er et meget generøst tilbud, sa hun.

Jeg trakk pusten, og blåste hardt ut, så det usikre skulle forsvinne.

– Hvorfor kommer dere med dette nå?

Det jeg egentlig ville vite, var om Irina og Space Tourism visste at pappa levde. Om de visste at jeg hadde kontakt med han. Var det derfor de plutselig var så opptatt av å sikre seg vår taushet? Drev DE og overvåket meg og hadde full oversikt over alt pappa hadde skrevet til meg?

Og hva ble i så fall det neste? At jeg ikke hørte et pip mer fra pappa – fordi de hadde beordret Oleg om å sørge for at han for alltid forble taus?

Irina holdt maska, det var umulig å lese noe fra øynene. Rolig, og med et slags smil nippende i munnviken, fortalte hun at presidenten snart kom til å oppheve rakettoppskytingsforbudet. Space Tourism ville gå i gang med månesafarier igjen, de hadde en kø av romturister som hadde ventet lenge, og flere lasteoppdrag til romstasjonen. De ville gjerne unngå negativ oppmerksomhet, det var store verdier på spill. Og uansett hvor sinte vi måtte være på Space Tourism, så var det ingenting vi kunne gjøre for å få pappa tilbake. Det hadde skjedd en ulykke. Han var død. Så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, og sikre oss selv en litt bedre økonomi?

Hun avsluttet med å skyve munnen opp i et stort smil som fikk skarpe smilerynker til å skjære seg inn i begge kinnene. Hun presset fram en medfølende rynke i panna og la hodet på skakke, som for å si: Stakkars deg.

Jeg ble så sint at det kokte i tinningene, hver muskel strammet seg, nakken kjentes som en knyttneve. Mamma må ha sett hvordan jeg reagerte, hun kremtet avvæpnende og bøyde seg fram og løftet opp kontrakten.

– Ja, vi må i hvert fall lese grundig gjennom den, sa hun.

Irina var rask med å rekke pennen mot henne, men mamma lot som hun ikke så det.

– Vi skal tenke på det, sa hun. – Og gi deg beskjed.

Irina var tydelig irritert da hun vagget avgårde på de altfor høyhælte skoene sine.

– Jeg blir i Oslo til i morgen ettermiddag, sa hun. – La meg høre fra dere før jeg drar.

Jeg sa klart ifra til mamma at jeg aldri kom til å skrive under på den kontrakten.

– Vi må tenke grundig gjennom dette, sa hun. – Den pensjonen kan gjøre livet vårt lettere. Det var som om noe knakk i stemmen hennes på de siste ordene, som om noe smuldret inni henne. Jeg så hvor rynkete hun var blitt rundt øynene, på noen måneder hadde hun blitt gammel. Hun gjømte blikket sitt, stirret ned på arkene, men jeg så at hun blunket for å få vekk det triste, hun prøvde å skjule hvor sliten hun var.

– Hvorfor måtte han gjøre det? sa hun plutselig. – Han visste hvor risikabelt det var, han visste at jeg ikke ville han skulle dra … men likevel! Hvordan kunne han være så egoistisk?

Jeg la hånda mi over hånda hennes, trykket den.

– Jeg savner han, jeg også, sa jeg.

Forsiktig strøk hun tommelen over håndbaken min. Hun var på gråten, jeg hørte det på den skjøre pusten som var nær ved å briste.

– Du trenger ikke ha to jobber, mamma, sa jeg. – Jeg kan ta en kveldsjobb i stedet.

Hun trakk i seg pusten, langt inn. Og da hun slapp den ut igjen, hadde hun kontroll, gråten var borte.

– Konsentrer deg om skolearbeidet, du! sa hun.

Så reiste hun seg og gikk på badet for å gjøre seg klar til jobb nummer to.

Og det er der hun er nå. Mens jeg er alene hjemme. Regnet prikker mot ruta og det er mørkt som verdensrommet der ute.

Du er offline, jeg har prøvd å sende mail til deg og spurt om du vil chatte, men du svarer ikke.

Innboksen er tom, intet nytt fra pappa.

Men nå ringer det på døra. Klokka er 21.17, jeg kjenner nesten ingen her og noen ringer på døra. Fy faen, hvis det er Irina!

Til toppen