Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Boy Nobody 2 – Oppdraget

Oppdraget er andre bok i serien Boy Nobody. Den handler om en ung gutt som er den perfekte leiemorder. Under dekknavnet Daniel Martin skal han nå eliminere Eugene Moore, som er leder av Camp Liberty, en militærleir for ungdom. Han er i ferd med å bli presentert for Moore av sønnen hans, Lee, da en overraskende hendelse endrer på planene. Oppdraget er i fare.

Allen Zadoff Schibsted Oversetter: Tiril Broch Aakre 2015

DET ER TOLV UTVALGTE UNGDOMMER.

De har stilt seg opp utenfor bakrommet, hver av dem med en vokter fra Camp Liberty ved siden av seg.

Lee skubber meg frem. Jeg løfter hånda opp til brillene, for å gjenopprette fingerens forbindelse til den usynlige låsemekanismen som løsner brillestangen fra resten av innfatningen.

Vi går forbi en kvinne i midten av førtiårene med vilt, svart hår med bleika striper. Hun svetter i det luftkondisjonerte rommet. Hun står og tripper litt i den ene enden av rommet, ikke i køen, men i nærheten av den. Det er noe med energien hun utstråler, som skurrer.

Lee nikker til henne idet vi passerer.

– Hvem var det? spør jeg.

– En bråkmaker, sier Lee og rister på hodet.

– Hvorfor er hun her?

– Datteren hennes er på Camp Liberty, og hun vikarierer som engelsklærer for oss innimellom.

– Så hva består bråket i?

– Lang historie, sier Lee. Han vil nødig utdype. Jeg trekker på skuldrene. – Interessant frisyre.

– Du vet hvordan engelsklærere er, sier han. – Kreative typer.

Til min overraskelse går Lee rett forbi kandidatene som står i kø for å møte Moore, og fører oss helt frem i køen.

– Ingen venting? spør jeg.

– Du har fått VIP-status fordi du er med meg, sier Lee.

– Det har sine fordeler å være arvtaker, sier jeg med et smil.

– Noen ganger ja, noen ganger nei, sier Lee.

Jeg ser inn gjennom døra. Eugene Moore sitter bak et bord innerst i rommet.

Han er ikke alene.

Flanell står ved siden av ham, men et stykke unna bordet. Det er en forsvarsposisjon som gir ham godt overblikk og full bevegelsesfrihet. Moores datter, Miranda, går inn i rommet og setter seg ved siden av faren. Ved siden av henne står den senete livvakten med svingehuet.

Moore, Miranda, Flanell og Svingehuet.

Det er altså fire personer i rommet. Da Lee følger meg inn, blir vi fem.

Jeg blir nødt til å skape nok forvirring til å kunne sette sprøyten i Moore uten at noen legger merke til det. Jeg spiller av scenen for mitt indre blikk. Jeg ser for meg at jeg tar av meg brillene, mister dem ved Moores føtter og lader våpenet i samme bevegelse. Kanskje vil Moore bøye seg ned for å hjelpe meg å plukke dem opp, og da vil underarmen hans være blottet. Eller kanskje jeg kan plukke opp brillene selv og så stikke nålen inn i leggen på ham.

Det er kinkig, men ikke umulig.

Seks meter unna nå, og jeg forflytter meg forbi den siste rekka av sikkerhetsvakter. Lee legger armen om skuldrene mine for å signalisere at vi er i følge. Han vil personlig føre meg inn for å møte faren.

Alle sansene mine er i beredskap. Jeg tvinger kroppen min til å slappe av og får kontroll over åndedrettet.

Jeg er tre meter unna da Flanell ser opp. Øynene våre møtes.

Uttrykket hans forandrer seg straks han ser meg.

Noe er galt.

Flanell berører Moores skulder. Moore avbryter det han holder på med, og lener seg mot ham.

Flanell hvisker noe i Moores øre.

To meter unna nå. Jeg tar brillene forsiktig av meg og vipper dem frem og tilbake med fingrene i et tilsiktet naturlig bevegelsesmønster.

Flanell avslutter hviskingen. Moore nikker én gang, deretter ser han på oss, først på sønnen, og så på meg.

Blikket hans er intenst, overhodet ikke vennlig.

Jeg parerer energien hans ved å la et rolig smil bre seg i ansiktet, inntar en avslappet kroppsholdning, senker skuldrene helt, gjør meg minst mulig truende. Jeg dunker brillene lett mot låret så hånda mi forflytter seg, klar til å løsne brillestangen.

Jeg tar de siste få skrittene mot Moore.

Lee begynner å snakke. – Pappa, jeg vil gjerne presentere deg for Daniel Martin …

Moore avbryter ham og rister på hodet som for å si nei.

Så skjer alt i rask rekkefølge.

Flanell stiller seg foran Moore og sperrer utsikten. Svingehuet slutter seg til ham, og hånda hans hever seg i en avvergende bevegelse.

Lees hånd glir ned fra skulderen min og griper om overarmsmuskelen min.

– Vent, sier han.

Svingehuet går mot oss.

– Hva skjer? spør jeg med anstrengt stemme.

– Han vil ikke møte deg, sier Lee.

– Hva mener du? Han plukket meg ut.

– Han har ombestemt seg. Jeg beklager. Det skjer noen ganger.

Lee drar meg bort fra Moore nå, og Svingehuet har smøget armen rundt livet på meg for å forsikre seg om at jeg fortsetter å gå.

Jeg kan rive meg løs fra dem på et blunk, men da ville jeg bare ha tiltrukket meg mer oppmerksomhet.

– Hva med leiren? spør jeg.

– Leiren er utelukket, sier Lee. – Kanskje ved et annet arrangement? Neste sommer eller noe?

– Når faren min først har sagt nei, er han urokkelig. Unnskyld for at jeg dro deg med bak hit. Men jeg ante ikke at dette ville skje.

Flere sikkerhetsvakter kommer mot oss nå, og kretsen tetter seg sammen rundt meg. Folk rundt om i lokalet strekker hals for å se hva som foregår.

Jeg fanger opp ett eller annet i sidesynet. Engelsklærerinnen med det uregjerlige håret sniker seg frem bak sikkerhetsvaktene. Hun bruker oppstyret rundt meg som skalkeskjul for å nærme seg Moore.

Hun roter rundt i vesken og forsøker å få tak i noe.

– Vi må be deg om å forlate lokalet, sier Svingehuet og drar meg hardt i armen.

Jeg ser på Lee for å få hjelp, men han er på vei bort, vil ikke lenger ha noe med meg å gjøre.

Jeg gjør motstand mot Svingehuet, og han fester grepet om armen min. Han er sterk, utvilsomt en mann som trener, men noen spesialist er han ikke. Grepet hans om armen min er for lavt. Høyere opp kan man låse skulderleddet. Enda mer effektivt ville det ha vært å bjørneklemme meg ut av fasilitetene. Det er slik dørvakter er opplært til å håndtere fulle folk. Snike seg innpå dem bakfra og holde rundt dem for å spenne fast armene til kroppen.

Det gjør ikke Svingehuet. Han griper tak i armen min ved albuen, og selv om det gjør vondt, tillater det fri bevegelse i resten av kroppen.

Akkurat da trekker den villhårede kvinnen noe opp av vesken.

Hun holder en liten mattsvart pistol i hånda.

Jeg er vitne til et attentatforsøk. Et amatørmessig et. Jeg kan se ut fra måten hun holder pistolen på, at hun ikke er en øvet leiemorder.

Hun stormer mot Moore. Men da hun prøver å rive pistolen løs fra vesken, hekter håndleddet hennes seg fast i veskehanken. Hun mister to dyrebare sekunder i kampen for å få løs hånda.

Det hun taper, vinner jeg.

Jeg beregner distansen, hvor lang tid det vil ta å komme seg bort til henne.

Og jeg beregner noe annet – mulighetene hennes for å lykkes. For hvis hun skyter og dreper Moore, kan jeg gå min vei, og oppdraget vil være utført uten min innblanding.

Men ett blikk på henne avslører at oddsen er dårlig. Hun er vettskremt og svetter og snubler idet hun stormer mot ham.

Hvis hun skyter Moore og bommer, vil sikkerheten rundt ham høynes. Han vil trekke seg tilbake til leiren, og jeg vil ikke få en ny sjanse.

Så jeg tar et valg.

Jeg spenner skuldermusklene, løfter armen og rykker den brått nedover for å rive meg løs fra Svingehuets grep.

Jeg bykser av sted i fullt firsprang og dukker unna en vakt på veien.

Sikkerhetsvaktene roper og forsøker å gripe tak i meg. Lee snur seg mot oss og blir tydelig overrasket over at jeg fortsatt er her.

Nå er all oppmerksomhet rettet mot meg, og ingen følger med på kvinnen med pistolen.

Hun hever pistolen, ansiktet hennes vrenger seg i en rasende maske.

Det er da jeg hopper frem og kaster meg med hele kroppen mot kvinnen.

Samtidig roper jeg «Pistol!» og håper at det ordet vil være nok til å utløse en innøvd manøver fra Moores livvakter.

Jeg treffer kvinnen fra siden, og pistolen går av og knuser lysarmaturen i taket. Noen skriker i rommet bak meg. Kvinnen avfyrer to skudd til idet hun går over ende, men på det tidspunktet har jeg klart å vri armen hennes bort fra kroppen og mot veggen, der skuddene ikke kan gjøre noen skade.

Kvinnen roper under meg.

– Slipp meg! Datteren min, han får ikke ta henne!

Jeg klemmer hardt om håndleddet hennes så hun blir tvunget til å slippe tak i pistolen.

Så snart den er ute av hånda hennes, hylskriker hun i raseri og frustrasjon og synker sammen i en haug under meg.

Ungdommer fra leiren kaster seg over oss, en av dem holder fast armene hennes, en annen setter seg overskrevs på brystkassa hennes så hun ikke kan stikke av.

– Du får henne ikke, Moore! roper hun. – Ikke ungen min!

En av guttene legger hånda over munnen hennes og kveler skrikene.

Jeg snur hodet og ser at en gruppe ungdommer har omringet Moore. De fører ham ut av rommet i hui og hast.

– Ring politiet! roper en av rekruttene.

– Nei, sier leirlederen hans. – Det er ikke nødvendig.

Jeg sender blikket gjennom rommet for å se hvor Moore kom seg ut, og blir overrasket da jeg ser at han fortsatt er her inne. Han står og diskuterer med en gruppe leirungdommer.

De prøver å få ham ut, mens han nekter å gå.

Engelsklærerinnen ligger fremdeles gråtende på gulvet. Plutselig får hun nye krefter og kjemper seg løs fra guttenes grep.

– Mooooore! hyler hun. – Dette kan du ikke gjøre!

Og så kommer Moore marsjerende gjennom mengden.

Han legger hånda på skulderen til den av guttene som sitter over kvinnens bein, og gutten reiser seg. Han nikker til de andre guttene som holder henne nede, og de slipper også tak.

Kvinnen aner ikke hva hun skal gjøre. Hun ligger i fosterstilling på gulvet. Hun kikker opp på Moore med et hjelpeløst ansiktsuttrykk.

Han går nærmere og kneler ved siden av henne.

Jeg kunne kanskje ha kommet meg bort til Moore, rykket frem i skjul av oppstandelsen, til jeg er nær nok til å injisere giften. Men det er for risikabelt.

Jeg blir nødt til å finne på noe annet.

Moore hvisker noe til kvinnen som jeg ikke hører. Ansiktet hennes forvandler seg fra hatefullt til overrasket, og videre til noe annet, noe nesten fredelig.

Etter en liten stund rekker han hånda ut for å hjelpe henne på beina. Hun tar den uten et ord, reiser seg og glatter på klærne sine.

Så står de ansikt til ansikt …

Moore åpner favnen, og kvinnen går inn i den og legger armene rundt ham.

Det går et gisp gjennom rommet. Jenta ved siden av meg tørker tårene.

Moore gir kvinnen en klem før han på et blunk er i bevegelse, på vei bort igjen, omgitt av sine folk. Han ser på meg idet han passerer, men sier ikke noe. Og vips forsvinner han ut gjennom bakdøra.

Et antall jenter klynger seg rundt den fortvilte kvinnen. Det ser ut som om de kjenner henne, for de klapper henne over skuldrene og ryggen mens de fører henne bort.

Like etter står Lee ved siden av meg.

– Går det bra med deg? sier han.

– Jeg vet ikke, sier jeg, som om jeg er satt ut, selv om jeg overhodet ikke tviler på at det går bra med meg.

Lee måler meg med blikket fra topp til tå, gjør en kjapp vurdering av skadeomfang med blikket til en person som har vært på førstehjelpskurs for viderekomne.

– Du er ikke truffet, sier han.

– Gudskjelov, sier jeg. – Er politiet kommet?

– Nei, de kommer ikke, sier Lee. – Vi håndterer det internt.

– Du sa i sted at kvinnen er en bråkmaker.

Lee ser ned i gulvet. – Hun tror at det skal skje noe med datteren hennes, at det skal skje noe forferdelig i leiren.

– Er det fare for det?

– Nei, tvert imot, sier Lee. – Bare gode ting.

Det muntre glimtet i øynene hans plager meg.

Jeg ser meg omkring i lokalet, lodder stemningen blant de øvrige leirungdommene. Det er merkelig stille her nå, folk går omkring og rydder, som om ingenting har skjedd.

De er muligens rolige, men jeg reagerer som en vanlig gutt når sjokket ebber ut av kroppen etter en intens opplevelse. Jeg begynner å skjelve og tilpasser pusten så den blir rask og overflatisk.

– Jeg tror jeg må sette meg ned litt, sier jeg.

Lee ser bekymret ut. – Prøv å slappe av, sier han. – Det er en helt normal reaksjon etter at kroppen har fått adrenalinsjokk.

– Jeg fatter ikke hva som nettopp skjedde, sier jeg. – Hun prøvde å drepe faren din.

– Hun prøvde, sier Lee. – Men du stoppet henne.

Han rygger litt, og det skjer en endring i fremtoningen hans.

– Hvordan fikk du stoppet henne, Daniel?

– Jeg vet sannelig ikke. Jeg bare grep tak i henne.

– Du grep ikke bare tak i henne. Du taklet henne og holdt skytearmen hennes så hun ikke kunne avfyre våpenet.

Han er atskillig mer observant enn jeg trodde. Nå må jeg være forsiktig.

– Jeg handlet på instinkt.

Han rister på hodet. – Du så ut som en profesjonell, sier han.

– En profesjonell hva da?

– En profesjonell sikkerhetsvakt.

– Jeg trener litt, sier jeg.

– Hva da? – Kampsport. Faren min synes det er viktig at man kan forsvare seg.

Han kaster et blikk over skulderen min, mot bakdøra.

– Det må du fortelle faren min, sier han.

– Faren din?

– Han vil snakke med deg nå.

BONUSMATERIELL

Les mer om forfatter Allen Zadoff her.

Les omtale av Oppdraget her.

Les hva ungdom på Uprisen oversatt mener om denne boka.

Mer om første bok i denne serien her.

Se boktrailer:

Se filmtrailer:

Flere boktips:
Byen bak murene av Ryan Graudin er også med i tXt Panser. Les utdrag her.
Oppdageren av Harlan Coben. Sjekk hva ungdom mener på Uprisen oversatt.
Jakten av Tom Kristensen. Les anmeldelser på Uprisen.no.

Oppdraget er oversatt av Tiril Broch Aakre. Les mer om henne her.

Til toppen