Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Byen bak murene

Tre ungdommer er desperate etter å komme seg ut av den lovløse Byen bak murene. Mei Yee har vært fanget på et bordell i to år, men hennes eneste fluktrute er i en likpose. Søsteren Jin skal redde henne fra det kriminelle kartellet, og er forkledd som gutt for at ingen skal oppdage henne. Dai har sitt eget oppdrag. Han kan redde både Jin og Mei Yee, men da må han først ofre seg selv.

Ryan Graudin Cappelen Damm Oversetter: John Grande 2016

18 døgn

Jin Ling

Det er tre regler man må følge for å overleve i Byen bak murene: Løp fort. Ikke stol på noen. Ha alltid med deg kniven.

Akkurat nå avhenger livet mitt helt og fullt av den første regelen.

Løp, løp, løp.

Lungene brenner, glefser etter luft. Tårene svir i øynene. Sammenkrøllet papir, halvrøykte sigaretter. Et dødt dyr, så råttent at jeg ikke ser hva det har vært for noe. Et teppe av glasskår fra flasker knust av fulle menn. Alt farer forbi i bruddstykker.

Gatene er en labyrint. De snor seg rundt seg selv, smale, med lysende skilt og vegger fulle av graffiti. I døråpningene står mennene og skuler. Sigarettene gløder som monsterøyne i mørket.

Kuen og gjengen hans er etter meg som en hundeflokk: rabiate, raske, samlet. Hadde de brutt opp og prøvd å omringe meg, ville de kanskje hatt en sjanse. Men jeg er raskere enn dem alle, for jeg er mindre enn dem. Jeg kan smette inn i gliper de fleste av dem ikke engang får øye på. Det er fordi jeg er jente. Men det vet de ikke. Det er ingen her som vet det. Å være jente i denne byen – uten tak eller familie – er en dom. En uunngåelig billett til et av de mange bordellene som ligger langs gatene.

Guttene bak meg roper ikke. Vi vet alle bedre enn å gjøre det. Den som roper, tiltrekker seg oppmerksomhet. Oppmerksomhet betyr Brorskapet. Lyden av jakten er bare lyden av skrapende skritt og tung pust.

Jeg kjenner hvert hjørne jeg piler forbi. Dette er mitt område, den vestlige delen av Byen bak murene. Jeg vet nøyaktig hvilket smug jeg må forsvinne inn i. Jeg er der snart, bare noen få skritt unna. Jeg suser forbi restauranten til fru Pak og den varme, hjemmekoselige duften av kylling, hvitløk og nudler. Så er det stolen til Wong, dit folk går for å få trukket tenner. Det neste er brukthandelen til Lam, med et solid metallgitter foran inngangsdøren. Lam selv sitter på huk på trappen med føttene flatt i bakken. Han murrer dypt nede i strupen idet jeg springer forbi. Føyer en ny spyttklyse til samlingen i blikkboksen.

På trammen på motsatt side av gaten sitter en gutt med skarpe øyne og pirker i et isoporbeger med sjømatnudler. Det rumler i magen, og jeg tenker på hvor lett det hadde vært å snappe det med seg og løpe videre.

Men jeg kan ikke stanse. Ikke engang for å få mat.

Jeg blir distrahert av nudlene og holder på å løpe rett forbi smuget. Plutselig er det der, og jeg må svinge så brått at det er like før anklene går av ledd. Men jeg løper fortsatt, sidelengs gjennom den smale glipen mellom to kolossale bygninger. Betongblokkene presser mot brystet og skraper mot ryggen. Hvis jeg puster for fort, klarer jeg ikke å lirke meg gjennom.

Jeg skyver meg lenger inn og prøver å late som om jeg ikke kjenner at jeg skrubber av huden på albuene mot de grove, rå veggene. Rotter og kakerlakker piler hit og dit i mellomrommene rundt meg, de er for lengst kommet over frykten for å bli most under føttene mine. Tunge, dumpe skritt gir gjenlyd mellom veggene og banker i ørene. Kuen og gateguttflokken hans har løpt forbi. Inntil videre.

Jeg kikker ned på støvlene jeg holder i hånden. Solid lær, tykke såler. De var et godt funn. Vel verd de hektiske minuttene jeg måtte løpe for å få dem. Ikke engang Chow – skomakeren ved vestgrensen av byen, han som alltid sitter bøyd over en benk som er full av stifter og lær – lager så solid skotøy. Jeg lurer på hvor Kuen fikk dem fra. Disse støvlene må være fra Utenforbyen. De fleste fine ting er det.

Noen sinte rop trenger inn til skjulestedet mitt og hoper seg sammen til en floke av forbannelser. Jeg rykker til, og det rister i søppelet jeg har under føttene. Har guttene til Kuen funnet meg allikevel?

En jente snubler og faller, ramler inn i enden av smuget mitt. Hun puster tungt. Glasskårene og grusen hun har skrubbet inn i huden, har fått blodet til å renne i strimer nedover armene og bena hennes. Ribbena synes gjennom den glatte silkekjolen. Den er blå og blank og tynn. Ikke noe folk har på seg i denne byen.

Pusten går ut av meg.

Er det henne?

Hun løfter hodet, og jeg ser at ansiktet er dekket av sminke. Det eneste som er ekte der, er øynene; øynene flammer, som om hun er klar til kamp.

Jeg vet ikke hvem jenta er, men Mei Yee er hun ikke. Hun er ikke den søsteren jeg har lett etter så lenge.

Jeg kryper lenger inn i skyggene. Men det er for sent. Dukkejenta får øye på meg. Hun åpner munnen, som om hun vil si noe. Eller bite meg. Jeg vet ikke hva hun vil.

Og jeg får aldri vite det.

Mennene har henne. De kaster seg over henne som gribber, river i kjolen og forsøker å løfte henne. Flammene i blikket hennes blusser voldsomt opp. Hun vrir seg rundt og klorer den nærmeste av angriperne i ansiktet med krumme fingre.

Mannen rykker tilbake. Han har fire røde risp over kinnet. Han vræler unevnelige ord. Griper henne i floken av lange fletter.

Hun skriker ikke da de løfter henne. Hun fortsetter å vri seg, kaste på seg, slå – fortvilte bevegelser. Det er fire menn som holder henne, men noen enkel kamp er det ikke. De er så opptatt med å forsøke å holde henne nede at ingen av dem legger merke til meg der jeg sitter dypt inne i sprekken. Der jeg sitter og iakttar dem.

De tar tak i hver sin arm eller fot og holder henne fast. Hun bukter seg, spenner ryggen i en bue og spytter dem i ansiktet. En av dem gir henne et slag i hodet, og hun blir stille på en vemmelig måte som bare er feil.

Nå som hun ikke rører på seg lenger, får jeg sett bedre på mennene. De bærer Brorskapets tegn, alle fire. Svarte skjorter. Våpen. Dragesmykker og dragetatoveringer. En av dem har til og med det røde uhyret festet til blekk i ansiktet. Det kryper oppetter kjeven på ham, opp i håret.

«Dumme hore!» Mannen med kloremerkene knurrer til den bevisstløse, mørbankede kroppen.

«Vi får se å få henne tilbake igjen,» sier han med tatoveringen i ansiktet. «Longwai venter.»

Først etter at de har båret henne vekk, med det svarte håret sopende i bakken under den livløse kroppen, går det opp for meg at jeg har holdt pusten. Jeg skjelver på hendene, som jeg fortsatt tviholder rundt støvlene med.

Den jenta. Med flammene i blikket. Det kunne ha vært meg. Søsteren min. Hvem som helst.

 

Dai

Jeg er ikke noe godt menneske.

Hvis noen tviler, kan jeg vise dem arret mitt, fortelle hvor mange liv jeg har på samvittigheten.

Allerede som liten gutt tiltrakk jeg meg problemer som en magnet. Jeg banet meg vei gjennom livet med volumet skrudd opp til elleve og la igjen et spor av ødeleggelse: vaser, neser, biler, hjerter, hjerneceller. Bivirkningene av et tøylesløst liv.

Moren min prøvde alltid å snakke meg til godhet. Frasene hun likte best, var: «Men Dai Shing, kan du ikke være litt mer som broren din?» og: «Du kommer aldri til å finne deg noen god kone hvis du fortsetter slik!» Hun snakket med hakk i plata, prøvde å holde rødfargen tilbake fra kinnene mens broren min sto bak henne med et kroppsspråk som skrek Det var det jeg sa: korslagte armer, rynket nese og brynene kroet sammen som valper. Jeg sa alltid at han kom til å bli sånn og ville måtte gå gjennom voksenlivet med ett øyenbryn. En forbannelse for å sladre. Det hjalp visst ikke.

Faren min brukte frykt som taktikk. Han satte fra seg stresskofferten, løsnet på slipset og fortalte meg om stedet hvor jeg er nå. Om Hak Nam, Byen bak murene. En oppskrift hvor menneskehetens mørkeste ingredienser – tyver, horer, mordere, morfinister – var knadd sammen på femogtjue mål. Helvete på jord, kalte han det. Et sted selv sollyset holdt seg unna for ikke å bli tilgriset.

Faren min gjorde det han kunne for å skremme meg, men historiene hans var heller ikke nok til å banke godhet inn i meg. De var like nytteløse som advarslene jeg ga broren min om øyenbrynene hans. Det er så ironisk at jeg kunne ha ledd. Men latter er noe som hører hjemme i livet før dette, blant skyskraperne og handlesentrene og drosjekaoset i Seng Ngoi.

730: Så mange dager har jeg vært fanget i denne menneskehetens kloakk.

18: Så mange dager har jeg på meg til å finne en utvei.

Jeg har en plan. En innfløkt og faen så risikabel plan. Men for at planen skal fungere, trenger jeg en løpegutt. En rask en.

Jeg er under halvveis i begeret med wonton mein da ungen fyker forbi trappen jeg sitter på. Han er borte på et blunk, raskere enn mange av løpestjernene på den gamle skolen min.

«Der er’n i gang igjen.» Lam harker opp den siste resten av slim fra halsen. Han lar skilpaddeblikket vandre nedover gaten. «Lurer på hvem han rappa fra denne gangen. Han har tatt ting fra halvparten av butikkene her. Men dette gitteret her har han aldri prøvd seg på. Bare kjøper ting hos meg.»

Jeg holder akkurat på å legge fra meg spisepinnene da de andre tumler forbi. Kuen fører an i flokken, med vrede og målbevissthet i blikket. Jeg strøk ham fra listen over mulige løpegutter for en stund siden. Han er ondskapsfull, hensynsløs og litt dum. Sånne folk vil jeg ikke ha.

Men denne andre fyren kan kanskje være akkurat det jeg ser etter. Hvis jeg bare klarer å huke tak i ham.

Jeg setter fra meg resten av nudlene på trappen, drar opp hetten på genseren og kaster meg etter dem.

Etter et par minutter stopper gjengen til Kuen opp. De ser seg storøyd omkring mens de puster og peser. Hvem det enn var de var ute etter, har de opplagt mistet ham.

Jeg setter ned farten og huker meg ned i veikanten. Ingen av de stakkåndede guttene legger merke til meg. De er altfor opptatt med å krympe seg foran en mektig forbannet Kuen.

«Hvor ble det av ham? Hvor faen ble det av ham?» hyler han og sparker til en tom ølboks. Den farer inn i en vegg med et metallisk brak, og en hel kakerlakkfamilie myldrer som en eksplosjon oppetter betongblokkene. Jeg får gåsehud av å se på. Pussig: Etter alt jeg har vært igjennom, alt jeg har sett her, synes jeg fortsatt det er ekkelt med insekter.

Kuen legger ikke merke til kakerlakkene. Han er rasende, han slår ut mot søppel og vegger og gutter. Gjengen hans trekker seg unna, hver og én av dem gjør sitt ytterste for ikke å bli den syndebukken som uvegerlig må bli utpekt.

Han snur seg mot en av dem. «Hvem var det som hadde vakt?»

Ingen sier noe. Jeg skjønner dem godt. Kuen knytter nevene så det dirrer i armene hans. «Hvem faen var det som hadde vakt?»

«Lee.» Gutten som står nærmest knyttnevene til Kuen, gir etter. «Det var Lee.»

Gutten det er snakk om, løfter straks hendene for å gi seg. «Unnskyld, sjef! Det skal ikke skje igjen. Jeg lover.»

Lederen deres skritter frem mot Lee, som står der og skjelver. Han holder nevene knyttet, lystne på kamp.

Jeg stikker hendene dypere ned i lommene på hettegenseren. Jeg synes litt synd på Lee, men ikke nok til å gjøre noe med det. Jeg kan ikke legge meg opp i andre folks problemer. Ikke når jeg holder på å slippe opp for tid til å løse mine egne.

Det ser ut som om Kuen skal til å mose ansiktet på den stakkars gutten. Ingen av de andre prøver å stanse ham. De krymper seg, stirrer og venter mens Kuen løfter knyttneven til den er på høyde med nesen til Lee. Holder den der.

«Hvem var det? Hm?» spør han. «Regner med at du fikk sett ham.»

«Ja, ja, ja.» Lee nikker voldsomt, så ivrig at det er ynkelig. Sånn som Kuen har kuet disse guttene. Hadde de bodd i den siviliserte verden – spilt fotball, sunget karaoke med vennene – ville de nok ha valgt en annen leder. En med mer hjerne og mindre muskler.

Men dette er Hak Nam, Byen bak murene. Her er det rå styrke og frykt som gjelder. Prinsippet om den sterkestes rett på sitt beste.

«Det var Jin. Han har stjålet masse greier fra oss før. En presenning. En trøye,» fortsetter Lee. «Det var han som dukket opp for et par år siden, ikke sant? Han med katten …»

Kuen knurrer. «Jeg driter vel i katta hans. Jeg vil bare ha tilbake støvlene mine!»

Støvlene hans? Jeg kikker ned og ser at den røslige gutten går barbent. Han har blod på føttene etter å ha løpt gjennom de møkkete gatene. Småsår fra glasskår og grus. Kanskje brukte sprøytespisser også.

Ikke rart han er så forbannet.

Lee står med ryggen opp mot en vegg nå. Stiv som en pinne. Med en grimase i ansiktet som om han skal til å gråte. «Jeg skal få tilbake støvlene dine. Jeg lover!»

«Det klarer jeg selv.»

Kuen lar neven ramme. Det kommer en høy og fæl lyd idet knokene treffer kjeven. Kuen fortsetter å slå. Igjen og igjen. Helt til ansiktet til Lee blir nesten like mørkt som det fettete håret hans. Det er vanskelig å se på. Mye mer forstyrrende enn noen skarve insekter.

Jeg kunne ha hindret det: trukket våpenet mitt og sett gjengen til Kuen pile av sted som kakerlakker. For hvert slag kjenner jeg at det rykker og svir i fingrene, men jeg holder dem dypt nede i lommene.

Hver dag dør barn i disse gatene; sult, sykdom og kniver gjør det av med dem altfor tidlig. Og hvis jeg ikke ligger lavt og gjør det som må gjøres, før det er gått 18 døgn, kommer jeg ikke til å klare å redde meg selv engang.

Det er det jeg sier til meg selv, igjen og igjen, der jeg sitter og ser på mens gutten får ansiktet most til det bare er blod og blåmerker igjen.

Jeg er ikke noe godt menneske.

«Ta av deg støvlene,» snerrer Kuen da han omsider slutter å slå.

Lee ligger på bakken og klynker. «Vær så snill …»

«Ta dem av deg før jeg grisebanker deg igjen!»

Lee skjelver på hendene mens han knytter opp skolissene, men han klarer å få av seg støvlene. Kuen napper dem til seg og stikker de blodige føttene i dem. Den kraftige gategutten begynner å snakke til de andre guttene mens han tar på seg de nye støvlene.

«Noen av dere som vet hvor denne Jin-fyren holder til?»

Alt han får til svar, er hoderisting og tomme blikk.

«Ka Ming og HoWai, dere finner ut hvor han sover. Jeg skal ha tilbake støvlene mine.» Den siste setningen til Kuen lyder mest som et knurr.

Brått runger det av skrik i gaten. Jeg tror først det er Lee, men den barføtte, mørbankede gutten er like overrasket som de andre. Som én bråsnur de på hodet, strekker hals og stirrer bortover gaten, som surikatene i naturprogrammene broren min alltid så på.

Ropingen kommer annetsteds fra, borte ved trammen der nudlene mine står og blir kalde. Når så mange voksne menn roper i munnen på hverandre, kan det bare bety én ting: Brorskapet.

På tide å komme seg av gårde.

Kuen og gjengen hans tenker visst det samme, for de styrter av sted med det samme. Vekk fra skrikene. Vekk fra Lee. Vekk fra meg.

«Vær så snill! Ikke gå fra meg!» klynker Lee ynkeligere enn noen gang og strekker ut hånden.

«Ikke vis deg i leiren mer.» Kuen spytter på gutten som nå er utstøtt, før han forsvinner for godt. Jeg kan ikke unngå å spørre meg hvordan det kommer til å gå med den rundjulte gutten. Hvis han ikke er helt ulik de andre guttene til Kuen, er nok sivilstanden foreldreløs eller foreldrene for fattige til å gi ham ris å spise. De som har tak og varm mat, har bedre ting å finne på enn å leke den råestes rett. Uten foreldre, uten sko, mørbanket i ansiktet, midt på vinteren. Riktignok er det en mild vinter (det er det alltid), men selv småkjølig luft biter når man ikke har sokker.

Det ser ikke så bra ut for Lee.

Jeg begynner å gå. Med hetten over hodet og hendene i lommene prøver jeg å gjøre meg så lite iøynefallende som overhodet mulig. Jeg forsvinner inn i et mørkt sidesmug akkurat idet mennene fra Brorskapet kommer forbi. Man ser mer blod enn hud på jenta de drar på. Håret er løst og sleper i bakken. Kjolen er av skinnende blank silke; hun er en av bordelljentene. Hun må ha prøvd å flykte. En mislykket flukt.

Det vrenger seg i magen på meg. Jeg kommer meg vekk, lenger inn i dypet i byen. Lar jenta møte skjebnen på egen hånd.

Jeg kan ikke redde alle.

Jin. Han med katten. Det er ikke mye å gå etter i en bikube hvor 33 000 mennesker er presset sammen, men det virket som om Lam kjente ham igjen. Det er den første ledetråden min. Jeg blir nødt til å handle fort, finne ham før Kuen snuser seg frem til presenningen hans. Han må være en ensom ulv. Og med tanke på hva som skjedde med Lee nå nettopp, betyr det at han må være intelligent. Intelligent og rask. Og dessuten har han overlevd et par år på gaten – noe som er tøft nok i Seng Ngoi, for ikke å snakke om inne i dette helvetet.

Han er akkurat en sånn som jeg ser etter. Nok et skritt på veien mot billetten vekk herfra.

Jeg krysser fingrene for at han vil påta seg rollen.

BONUSMATERIELL

Forfatteren av Byen bak murene Ryan Graudin er født og oppvokst i Charleston, South Carolina og hun har en bachelor i kreativ skriving fra 2009. Graudin og ektemannen er veldig glad i å reise, de har vært engelsklærere i Sør Korea, bønder på New Zealand, gått fjellturer i Peru og sett på løver i Kenya. Land nummer 20 står nå for tur for ekteparet. Når hun ikke er ute og reiser, fyller hun dagene med skriving, fotografering og ulvehunden sin. I tillegg til Byen bak murene har hun skrevet Wolf by wolf, Blood by blood og All that glows serien. Hun bor fortsatt nær Charleston. Vil du vite mer om Graudin eller bøkene hennes kan du besøke nettsiden hennes, som du finner her.

Byen bak murene var en virkelig by, som forfatteren først hørte om på et foredrag av Jackie Pullinger. Byen heter på engelsk Kowloon Walled City og er i Hong Kong. Det Pullinger skildret satte fantasien i gang hos Graudin, spesielt tenkte hun på alle de forskjellige menneskene som bodde der.  Kowloon begynte som ett militært fort, som vokste så fort og så tett at sollyset ikke lenger nådde ned i gatene. Byen ga hjem til mektige gjenger og 33 000 mennesker innenfor de trange grensene. Byen ble til slutt revet av myndighetene og omgjort til park. Beslutningen om å rive det virkelige Kowloon ble kunngjort den 14. januar 1987, den dagen forfatteren Ryan ble født.

I boka blir Mei Yee solgt av sin egen familie inn i sexindustrien. I følge en UNICEF-rapport fra 2006 er nesten to millioner barn blitt ofre for menneskehandel. Hvis du vil vite mer om dette kan du besøke nettsiden til International Justice Mission, en menneskerettighetsorganisasjon som jobber for å redde ofre for menneskehandel. Du finner hjemmesiden her.

Byen bak murene presenterer ett eget samfunn, ett som er separert fra resten av verden. Dette kalles er ett parallelt samfunn, og det siste året har det vært flere artikler i norsk media om parallelle samfunn. Du kan lese to av de her og her.

Andre bøker med lignende tema:

fremmedFremmed i eget land av Halvor Fosli.
I Fremmed i eget land kommer de som har blitt minoritet i eget land til orde, med sine beretninger, meninger, håp, sorg og bekymringer. Forfatteren har intervjuet mennesker i Groruddalen om hvordan de opplever innvandringen i sitt nærmiljø. Han har blant annet snakket med et pensjonistektepar, en alenemor, en lektor, grunnskolelærere, funksjonærer, en mann i tyveårene, et mobbeoffer og en kulturarbeider. Informantene er anonymiserte, og de fleste er fra noen bydeler i Oslo, der innvandringen har vært og er størst. Du kan lese en omtale av boka her.

9788202520359Groruddalen av Øyvind Holen.
Lærer du Oslo å kjenne gjennom avisoverskriftene, vekker Groruddalen assosiasjoner til gettodannelser, sosial nød og kriminalitet. Journalist og forfatter Øyvind Holen er lei svartmalingen av sin barndoms grågrønne dal, og tar leserne med på en kulturhistorisk reise. Les mer her.

trash

 

Trash av Andy Mulligan.
14-årige Raphael bor på en søppeldynge. Hver dag leter han etter ting han kan tjene litt penger på. Men så blir hans verden snudd på hodet. Raphael finner noe veldig spesielt og veldig mystisk. Så mystisk at han bestemmer seg for å beholde det selv når politiet tilbyr en pen sum i finnerlønn. Snart må Raphael og vennene hans Gardo og Rat løpe for livet. De må bruke all sin kløkt og sitt mot for å holde seg unna sine forfølgere, og det er opp til de tre gateguttene å løse mysteriet og ordne opp i en forferdelig urett. Les omtale av boka her.

9788202423940

The Maze Runner serien av James Dashner.
Fra det øyeblikket Thomas våkner i heisen kan han ikke huske noe annet enn fornavnet sitt. Han har ingen minner om foreldrene, hjemmet, eller hvordan han kom seg dit han er. Hukommelsen er tom. Men han er ikke alene. Idet heisdørene åpnes, befinner Thomas seg brått omgitt av gutter som ønsker ham velkommen til Lysningen – et digert, åpent område omgitt av steinmurer. Les mer her.

The Maze Runner er også film. Du kan se traileren under.

Filmer med lignende tema:

Slumdog millionaire 

District 9 

 

Har du lyst til å skrive en anmeldelse av Byen bak murene? Se hvordan du skriver en anmeldelse her og legg den ut på Uprisen oversatt.

 

Til toppen