Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Cinder – Månekrøniken 1

Cinder bor sammen med stemora Adri, stesøstrene Peon og Pearl, og androiden Iko i Ny Beijing. Hun er en dyktig mekaniker, og en dag dukker prins Kai opp på verkstedet hennes og vil at hun skal reparere hans personlige androide. Samtidig herjer en dødelig pest i byen og da Peon blir smittet, skylder stemora på Cinder. Hun ofrer henne til pestforskning i håp om å finne en kur som kan bringe den ekte dattera tilbake. Men Cinder viser seg å være verdifull for forskerteamet. Hva er grunnen til det, og hvorfor er det så viktig for prins Kai at hun blir med ham på Slottsballet?

Marissa Meyer Vigmostad Bjørke Oversetter: Tore Sand 2017

KAPITTEL
SEKS

Cinder snek seg gjennom den varme natten mens støvlene hennes laget en lyd mot fortauet som om begge beina var av metall. Tomheten dannet et kor av dempede lyder i hodet hennes: lyden av beltene til Iko mot grus, fresingen fra gatelyktene over dem, den konstante duringen fra den magnetiske superlederen under gateplanet. Skiftenøkkelen inne i Cinders venstre legg laget en metallisk lyd for hvert skritt. Men alt ble overskygget av videoen som spiltes om og om igjen i hodet på henne.

Den visuelle enheten hennes gjorde det noen ganger, spilte inn øyeblikk med sterke følelser og spilte dem av om og om igjen. Som déjà vu eller når de siste ordene i en samtale henger i luften lenge etter at stillheten har lagt seg. Normalt kunne hun få minnet til å stoppe før hun ble helt tussete, men i kveld hadde hun ikke kraft til å gjøre det.

Flekken på huden til Peony. Skriket hennes. Sykepleierandroidens nål som trakk Cinders blod fra underarmen. Peony, liten og skjelvende på båren. Allerede døende. Hun stoppet og grep seg om magen på grunn av kvalmen som skjøt opp i henne. Iko stoppet noen skritt lenger frem og lyste på Cinders ansikt, som var fordreid i en fæl grimase.

«Går det bra med deg?»

Lyset beveget seg nedover kroppen hennes, og Cinder var sikker på at Iko lette etter blåmerkeaktige ringer, selv om sykepleierandroiden hadde sagt at hun ikke var infisert.

Istedenfor å svare tok Cinder av seg hanskene og dyttet dem ned i baklommen. Svimmelheten hadde begynt å gi seg, så hun lente seg mot en lysstolpe og trakk inn den fuktige luften. De hadde i hvert fall kommet seg så godt som hjem. Phoenix Tower-bygningen lå på neste hjørne. Bare den øverste etasjen ble lyst opp av den svake halvmånen, resten av bygningen lå i skygge. Vinduene var svarte, bortsett fra noen få som det var lys i, og noen andre som hadde den blåhvite gløden fra nettskjermer. Cinder talte etasjer og fant vinduet til kjøkkenet og soverommet til Adri.

Selv om lyset var dempet, var det fremdeles på i leiligheten. Adri var ikke noen nattperson, men kanskje hun hadde fått med seg at Peony fremdeles var ute. Eller kanskje Pearl var våken og jobbet med et skoleprosjekt eller sendte meldinger til venner sent på natten.

Det var sannsynligvis bedre på denne måten. Hun ville ikke vekke dem.

«Hva skal jeg si til dem?»

Ikos sensor hvilte på gården et øyeblikk, så vendte hun den ned mot bakken på skrotet som lå langs fortauet.

Cinder gned den svette håndflaten på buksene og tvang seg til å gå videre. Uansett hvor hardt hun prøvde, greide hun ikke å komme på noe hun kunne si. Forklaringer, unnskyldninger. Hvordan forteller man en kvinne at datteren hennes er døende?

Hun holdt frem håndleddet med ID-brikken og gikk inn gjennom hovedinngangen denne gangen. Den grå lobbyen hadde en nettskjerm med kunngjøringer til innbyggerne – en økning i fellesutgifter, et opprop for å få en ny ID-skanner ved inngangsdøren, en savnet katt. Så kom heisen med en høy lyd som vitnet om gammelt maskineri. Korridoren var tom, bortsett fra mannen fra leilighet 1807 som sov foran inngangsdøren. Cinder måtte flytte armen hans så ikke Iko skulle knuse den. Hun merket den tunge pusten og den søtlige lukten av risvin som steg opp fra ham.

Hun nølte foran 1820 med bankende hjerte. Hun kunne ikke huske når videoen av Peony hadde stoppet å gå i hodet hennes, men det måtte være nervene som hadde skrudd den av.

Hva skulle hun si?

Cinder bet seg i leppa og holdt opp håndleddet mot skanneren. Den lille lampen skiftet til grønt lys. Hun åpnet døren så stille hun kunne.

Det gikk en stripe med lys ut fra stuen til den mørke gangen. Cinder fikk et glimt av nettskjermen, som fremdeles viste bilder fra markedet tidligere på dagen og bakerens bod som tok fyr gang på gang. Lyden var skrudd av.

Cinder begynte å gå inn i rommet, men stoppet. Iko reagerte ikke i tide og kjørte på beinet hennes bakfra.

Midt i rommet sto det tre androider med røde kors malt på de kulerunde hodene. Sykepleierandroider av utrykningstypen.

Bak dem sto Adri i silkebadekåpen sin foran peisen. Den holografiske ilden var skrudd av. Pearl var fremdeles fullt påkledd, hun satt på sofaen med knærne trukket opp til haken. Begge holdt tørre vaskekluter foran nesen og så på Cinder med en blanding av avsky og skrekk.

Det knøt seg i magen på Cinder. Hun gikk et halvt skritt tilbake i gangen og lurte på hvem av dem som var syk, men skjønte fort at ingen av dem kunne være det. Androidene ville tatt dem umiddelbart. Hvis de var syke, ville de ikke beskyttet munnen. Hele bygningen ville vært låst av.

Hun la merke til et lite plaster øverst på Adris underarm. De hadde allerede blitt testet.

Cinder satte fra seg bagen på gulvet, men holdt fremdeles fast i magnetbeltet.

Adri kremtet og tok kluten ned foran brystet. Hun så ut som et skjelett i det svake lyset, med blek hud og utstående kinnbein. Uten sminke hadde hun mørke sirkler under de blodskutte øynene. Hun hadde grått, men nå var leppene hennes en stiv strek.

«Jeg fikk en melding for en time siden», sa hun da stillheten hadde lagt seg i rommet. «Den sa at Peony var hentet hos skraphandleren i Taihang-distriktet og tatt med til …» Stemmen hennes sprakk. Hun så ned, og da hun så opp igjen, hadde hun ild i blikket. «Men det vet du vel allerede, eller hva?»

Cinder flyttet vekten over på det andre beinet og prøvde å ikke se på sykepleierandroidene.

Uten å vente på Cinders svar sa Adri: «Iko, du kan begynne med å samle sammen Peonys ting. Alt hun har hatt på seg den siste uken, skal kastes, men bær det ned i smuget, jeg vil ikke at det skal bli sittende fast i søppelsjakten. Alt annet er det vel bare å selge på markedet.» Stemmen hennes var skarp og fast, som om dette var noe hun hadde gjentatt for seg selv fra øyeblikket hun fikk nyheten.

«Ja, Linh-jie», sa Iko og rullet ut i gangen igjen. Cinder ble stående som frosset. Hun holdt magnetbeltet foran seg som et skjold. Selv om androiden ikke var i stand til å ignorere kommandoene fra Adri, var det tydelig på den trege reaksjonen at hun ikke hadde lyst til å la Cinder være alene så lenge sykepleierandroidene så på med de hule, gule sensorene sine.

«Hvorfor», sa Adri mens hun tvinnet vaskekluten med hendene, «var min yngste datter hos skraphandleren i Taihang-distriktet i kveld?»

Cinder trakk magnetbeltet inntil seg og holdt det fra skuldrene til føttene. Det var laget av det samme stålet som hånden hennes, og føltes som en forlengelse av henne. «Hun ble med meg for å lete etter et magnetbelte.» Hun pustet dypt inn. Tungen hennes føltes hoven, og hun hadde problemer med å svelge. «Jeg er så lei meg. Jeg visste ikke … jeg så flekkene, så jeg ringte nødsveveren. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.»

Det så et øyeblikk ut som om Adri skulle begynne å gråte, men hun blunket vekk tårene. Hun bøyde hodet litt ned foran seg og stirret på den vridde kluten. Kroppen hennes hang mot peishyllen. «Jeg var ikke sikker på at du ville komme tilbake hit, Cinder. Jeg ventet meg en ny melding når som helst, en melding som fortalte meg at fosterbarnet mitt hadde blitt tatt.» Adri trakk skuldrene tilbake og løftet blikket. Det svake øyeblikket var over, og øynene ble harde. «Disse androidene har testet Pearl og meg. Pesten har ikke spredt seg til noen av oss.»

Cinder begynte å nikke, lettet, men Adri fortsatte. «Si meg, Cinder. Hvis verken Pearl eller jeg har sykdommen, hvor fikk Peony den fra da?»

«Jeg vet ikke.»

«Du vet ikke? Men du visste om utbruddet på markedet i dag.»

Cinder åpnet munnen så vidt. Selvfølgelig. Klærne. Sykepleierandroidene. De trodde hun var infisert.

«Jeg skjønner deg ikke, Cinder. Hvordan kunne du være så egoistisk

Hun ristet på hodet. «De testet meg også, hos skraphandleren. Jeg er ikke smittet. Jeg vet ikke hvor hun ble smittet.» Hun holdt frem armen og viste frem blåmerket på underarmen. «De kan bare sjekke meg igjen hvis de vil.»

En av androidene viste sitt første livstegn ved å lyse på den lille, røde prikken der nålen hadde gått inn. Men de beveget seg ikke, og Adri ba dem ikke om å gjøre noe. Isteden snudde hun seg mot en liten, innrammet portaskjerm på peishyllen og bladde gjennom bilder av Pearl og Peony da de var små. Bilder av det gamle huset deres, det som hadde hage. Bilder med Adri, før hun sluttet å smile. Bilder med faren deres.

«Jeg er så lei meg», sa Cinder. «Jeg er også glad i henne.»

Adri klemte rundt rammen. «Ikke fornærm meg», sa hun og dro rammen nærmere seg. «Vet du i det hele tatt hva kjærlighet er? Kan du føle noe som helst, eller er alt bare … programmert?»

Hun snakket til seg selv, men ordene stakk likevel. Cinder tok sjansen på å sende et blikk bort mot Pearl, som fremdeles satt på sofaen med ansiktet halvt gjemt bak knærne, men hun holdt ikke lenger kluten mot ansiktet. Da hun så at Cinder så på henne, så hun ned i gulvet.

Cinder klemte fingrene rundt magnetbeltet. «Det er klart jeg vet hva kjærlighet er.» Og sorg. Hun skulle ønske hun kunne gråte for å bevise det.

«Bra. Da skjønner du at jeg gjør det en mor må gjøre for å beskytte barna sine.» Adri la rammen med forsiden ned på peishyllen. På sofaen snudde Pearl seg bort og presset kinnet mot kneet.

Cinder kjente et stikk av frykt i magen. «Adri?»

«Det har gått fem år siden du ble en del av denne husstanden, Cinder. Fem år siden Garan overlot deg til meg. Jeg vet fremdeles ikke hva som fikk ham til å gjøre det, jeg vet ikke hvorfor han følte han måtte dra til Europa, av alle steder, for å finne en … mutant å ta vare på. Han forklarte meg det aldri. Kanskje han ville gjort det en dag. Men jeg ville aldri ha deg. Det vet du jo.»

Cinder snurpet leppene. Sykepleierandroiden vendte det blanke ansiktet mot henne.

Hun visste det jo, men hun hadde aldri trodd at Adri skulle si det i klartekst.

«Garan ville at du skulle bli tatt vare på, så jeg har gjort mitt beste. Selv da han døde, selv da pengene tok slutt, selv da … alt falt fra hverandre.» Stemmen hennes sprakk, og hun presset en håndflate fast mot munnen. Cinder så skuldrene skjelve, hørte de korte pustene mens hun prøvde å holde hikstene tilbake. «Men Garan ville vært enig. Peony kommer først. Jentene våre kommer først

Cinder skvatt da hun hevet stemmen. Hun kunne høre rettferdiggjøringen i Adris tonefall. Besluttsomheten.

Ikke la meg sitte igjen med denne greia.

Hun skalv. «Adri …»

«Hadde det ikke vært for deg, hadde Garan vært i live fremdeles. Og Peony …»

«Nei, det var ikke min feil.» Cinder så noe hvitt, det var Iko som sto i gangen, usikker på hva hun skulle gjøre. Sensoren hennes hadde blitt nesten svart.

Cinder prøvde å finne kraft til å si noe. Pulsen hadde økt, hun så hvite prikker som blinket i synsfeltet. En rød advarsel blinket i hjørnet, en anbefaling om å roe seg ned. «Jeg har ikke bedt om å bli sånn. Jeg har ikke bedt om at du eller noen andre skulle adoptere meg. Dette er ikke min feil!»

«Det er ikke min feil heller!» Adri slo ut med hånden og traff nettskjermen, som løsnet fra brakettene. Den falt, tok to av mannens premieplaketter med seg og deiset i bakken så den knuste. Plastbiter spratt bortover det slitte teppet.

Cinder hoppet bakover, men raserianfallet var over like fort som det hadde inntruffet. Den ujevne pusten til Adri hadde allerede begynt å bli roligere. Hun var alltid forsiktig med ikke å forstyrre naboene. Ikke bli lagt merke til. Ikke lage noe oppstyr. Ikke gjøre noe som kunne ødelegge ryktet deres. Selv nå.

«Cinder», sa Adri og gned fingrene med vaskekluten, som om hun kunne vaske bort at hun hadde mistet besinnelsen. «Du blir med disse androidene. Ikke gjør motstand.»

Gulvet gynget. «Hva? Hvorfor?»

«Fordi vi alle har en plikt til å gjøre det vi kan, og du vet at det er høy etterspørsel etter … sånne som deg. Spesielt nå.» Hun tok en pause. Ansiktet hennes var rosa og flekkete. «Vi kan fremdeles hjelpe Peony. De trenger kyborger for å finne en kur.»

«Har du gitt meg til pestforskning?» Munnen hennes kunne nesten ikke forme ordene.

«Hva annet kunne jeg gjøre?»

Cinders munn hang på vidt gap. Hun ristet uforstående på hodet mens alle de tre gule sensorene konsentrerte seg om henne. «Men … det er ingen som overlever testene. Hvordan kunne du …?»

«Ingen overlever pesten. Hvis du bryr deg like mye om Peony som du hevder at du gjør, gjør du som jeg sier. Hvis ikke du hadde vært så egoistisk, hadde du meldt deg frivillig etter at du forlot markedet i dag, før du kom hit og ødela familien min. Igjen.»

«Men …»

«Ta henne. Nå er hun deres ansvar.»

Cinder sto som forsteinet da den nærmeste androiden holdt en skanner mot håndleddet hennes. Den pep, og hun rykket til.

«Linh Cinder», sa den med metallisk stemme, «ditt frivillige offer beundres og settes pris på av alle innbyggerne i Østsamveldet. Det vil bli sendt en betaling til dine etterlatte som et symbol på takknemligheten for ditt bidrag til våre pågående studier.»

Hun grep hardere om magnetbeltet. «Ah … så det er det dette dreier seg om? Du bryr deg ikke om Peony, du bryr deg ikke om meg, du vil bare ha den teite belønningen!»

Adris øyne ble større, og huden lå stramt over tinningene.

Hun krysset rommet med to steg, og slo Cinder i ansiktet med håndbaken. Cinder falt mot dørkarmen og trykket en hånd mot kinnet.

«Ta henne», sa Adri. «Jeg vil ikke se henne.»

«Jeg har ikke meldt meg frivillig. Dere kan ikke ta meg mot min egen vilje!»

Androiden var fullstendig upåvirket av dette. «Vi har blitt autorisert av din verge til å ta deg i forvaring, om nødvendig med makt.»

Cinder holdt opp en knyttet neve, klar til slag.

«Dere kan ikke tvinge meg til å bli forsøksperson.»

«Jo», sa Adri og pustet anstrengt. «Det kan jeg. Så lenge jeg er vergen din.»

«Du tror ikke at dette kan redde Peony, så ikke lat som om dette handler om henne. Hun har noen dager igjen. Sjansen for at de finner en kur før …»

«Da er den eneste feilen jeg har gjort, at jeg ventet for lenge med å bli kvitt deg», sa Adri og tvinnet vaskekluten rundt fingrene. «Tro meg, Cinder. Du er et offer jeg aldri kommer til å angre på.»

Beltene til en av sykepleierandroidene rullet over teppet. «Er du beredt til å bli med oss?»

Cinder snurpet leppene og tok hånden bort fra ansiktet. Hun stirret på Adri, men hun fant ingen sympati i stemorens ansikt. Et nytt hat vokste i henne. Det blinket flere advarsler i displayet. «Nei, det er jeg ikke.»

Cinder svingte magnetbeltet hardt mot kraniet til androiden. Den falt i bakken, og beltene den brukte som bein, snurret rundt i luften. «Jeg blir ikke med. Forskerne har gjort nok med meg som det er!»

En ny androide rullet mot henne. «Iverksetter prosedyre 240B: innhenting av kyborgforsøkssubjekt med makt.»

Cinder gliste hånlig og dyttet enden av magnetbeltet mot androidens sensor, knuste linsen og dyttet den over på ryggen.

Hun snudde seg for å ta seg av den siste av dem, og tenkte allerede på hvordan hun skulle flykte fra leiligheten. Lurte på om det var for risikabelt å ringe en svever. Lurte på hvor hun skulle finne en kniv for å skjære ut ID-brikken, ellers kom de bare til å spore henne. Lurte på om Iko kom til å være rask nok til å følge etter. Lurte på om beina hennes var sterke nok til å frakte henne helt til Europa.

Androiden var for rask. Hun snublet og endret retning med magnetbeltet, men androidens metallklyper tok først tak i håndleddet hennes. Den fyrte av elektrodene. Elektrisiteten suste gjennom Cinders nervesystem. Spenningen ble for mye for koblingene. Munnen hennes åpnet seg, men skriket ble sittende fast i halsen.

Hun slapp magnetbeltet og falt sammen. Røde varslinger blinket over det hele i displayet, og som en forsvarsmekanisme tvang hjernen henne til å gå i svart.

BONUS:

Les mer om forfatteren her.

Det finnes flere bøker i denne serien. Les mer her.

Se boktrailer:

Historien er basert på eventyret Askepott. Les mer om det her.

Boktips:

The Selection – Utvelgelsen

Red Rising. Rød Revolt

Perfekt kjemi

Filmtips:

Til toppen