Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

De døde ser deg

Liv er 16 år og kan mane fram døde. Everest Brox, som har tjent seg rik på å stjele andres hemmeligheter, vil bruke Livs evner til å bli enda rikere og mektigere. I dette utdraget skal Everest foreta en pengeoverlevering til den japanske mafiaen. Det går ikke som planlagt.

Alexander Løken Cappelen Damm 2017

PROLOG

Aokigahara-skogen, Japan.

«Visste du at den kalles Selvmordsskogen?» spurte Everest.

Fra fjellsiden så den nakne skogen fredfull ut. Forlokkende, på en måte. Trærne vokste opp av det vulkanske jordsmonnet, så tett at ingen lyder trengte inn utenfra. Det ble sagt at stillheten der inne kunne drive en til vanvidd.

Oberst Hood svarte ikke.

Everest kastet et blikk på ham over skulderen. Obersten sto med armene i kors foran helikopteret som hadde brakt dem hit. Snøfnugg landet på den koksgrå militærbereten og smeltet mot ansiktet hans. Det snødde tett. Det var den første snøen. Den som falt i november, og som ikke kom til å legge seg. Men allikevel ble den øde utsiktsposten raskt skjult under et hvitt teppe.

«Det sies at rundt hundre japanere tar livet av seg der nede hvert år,» fortsatte Everest. «De vandrer inn og kommer aldri ut igjen. Myndighetene har måttet sette opp skilt hvor de innstendig ber folk om ikke å drepe seg selv.» Han lo. En hul latter, merket han selv.

Oberst Hood bare snerret foraktelig: «Selvmord er for kujoner.»

Stemmen hans var mørk.

Alt ved obersten var mørkt. Øynene. Skinnhanskene og militærstøvlene. Den lange ullfrakken. Det eneste unntaket var håret som så vidt stakk ut under bereten. Det var like hvitt som snøen på skuldrene hans.

«Japanerne har et annet syn på selvmord,» forklarte Everest. «Ifølge bushido, samuraienes leveregler, var det bedre å begå selvmord enn å la seg ta til fange i strid. Det ble faktisk regnet som ærefullt. Du som er soldat, kan vel forstå det?»

Obersten svarte ikke på spørsmålet. Isteden sa han følelsesløst: «Vi får selskap,»

Everest snudde seg igjen. Han skimtet frontlykter på vei oppover mot utsiktsposten. En kortesje av tre terrengbiler. De kjørte uforsvarlig fort på den svingete skogsveien.

«La meg snakke,» sa Everest.

Lyktene blendet ham idet det første av kjøretøyene kom over bakketoppen og fortsatte i høy fart mot dem. Nysnø og frossen gjørme ble pløyd opp av de kraftige dekkene. Ingen av bilene gjorde tegn til å senke farten før den forreste plutselig bråbremset og skrenset sidelengs. Den hadde knapt stoppet da tre japanere i mørke dresser hoppet ut, tett etterfulgt av flere menn fra de andre kjøretøyene. De gjorde lite for å skjule at de hadde maskinpistoler under frakkene.

En av mennene slo opp en paraply og åpnet bakdøren på det midterste kjøretøyet. En eldre mann med sølvgrått hår steg ut. I ly av paraplyen gikk han sakte over den gjørmete plassen, krumbøyd og med hendene på ryggen. Everest la merke til kinnbeina, skarpe som på et kranium. Øynene var smale og mørke. Uttrykksløse. Den skrøpelige kroppen gjorde at det var lett å undervurdere ham. Men han var en nådeløs morder. Lederen for Tokyos mektigste yakuza-familie – japansk mafia.

«Mõri-sama,» sa Everest respektfullt. Han bukket dypt for den eldre mannen. «En stor ære.»

Okimoto Mõris øyne glimtet fornøyd til ved den perfekte japanske uttalen. Han tok Everest i hånden, et kraftløst, geléaktig grep.

«Everest Brox,» sa Mõri med en stemme som avslørte at han røykte førti om dagen og gjerne skulle hatt tid til flere. «Everest … Er foreldrene dine interessert i fjell?»

Everest var vant til spørsmålet. Navnet hadde kanskje vært foreldrenes gave til ham, men det hadde ikke gjort skoledagene noe enklere.

«Jeg er ikke oppkalt etter fjellet,» svarte Everest med et kjølig drag i stemmen. «Mount Everest er bare en stor klump med stein. Jeg er oppkalt etter menneskene som først besteg det. Overvant det. Foreldrene mine mente at det skulle inspirere meg til å nå uante høyder i livet.»

Mõri nikket tilfreds.

«Og lot du deg inspirere?» spurte han, nærmest ertende.

«Jeg er verdens rikeste person under tretti år …» svarte Everest. Han likte ikke å snakke om det. Penger var kjedelig.

Mõri fisket fram en sigarett fra et gulletui. Mannen med paraplyen tente en zippolighter, også den i gull. Sigaretten blusset opp, og Mõri trakk inn røyken som en druknende mann lar vann oversvømme lungene.

«Har du pengene?» spurte han. Blågrå røyk seg ut av neseborene hans.

«Tre millioner dollar, som avtalt,» svarte Everest og gestikulerte mot helikopteret. «Baggene vil forbli i ly for snøen til jeg har sett varene.»

Mõri knipset med fingrene og bjeffet bryskt en ordre. En mann med runde briller smatt ut av baksetet på den nærmeste bilen og småløp bort til dem. Han bar på en liten koffert av stål, lenket til håndleddet med håndjern. Da han holdt opp kofferten, skimtet Everest tradisjonelle yakuza-tatoveringer innunder skjorteermene hans.

Okimoto Mõri snurret på et kodehjul før han åpnet lokket. Ti små beholdere var plassert i den polstrede kofferten. De minnet om reagensrør, av solid glass, fylt med en væske, tykk som olje. Væsken var svart, men med et blålig skjær.

Det var et nytt grunnstoff som var blitt oppdaget året før: panacea. Verdens mest dyrebare stoff. Mer verdifullt enn gull, safran, heroin, uran, plutonium, og alle verdens edelsteiner. I hele verden fantes det knapt ti liter. Rundt en femtedel av det var fordelt i disse beholderne. Resten var gjemt på høyt sikrede forskningslaboratorier rundt om i verden. Det gjorde ingenting – Everest likte en utfordring. Hvis alt gikk etter planen, ville han ha resten av panaceaen innen soloppgang.

«Er vi enige, da?» spurte Everest, på engelsk, så oberst Hood skulle forstå. Obersten, som hadde forholdt seg taus, klatret opp trappen til helikopteret og lempet ut to store bagger. De traff den snødekte gjørma med et smell.

«Ikke helt,» svarte Mõri og knuste sigaretten under skoen. «Jeg måtte ta i bruk alt jeg har av kontakter for å skaffe til veie stoffet. Bestikke tjenestemenn på høyeste nivå.» De smale leppene hans kurvet seg i et truende smil. «Jeg vil ha én million til. For å dekke utgiftene.»

«Glem det,» sa Everest følelsesløst. Han var ikke overrasket over Mõris forsøk på forhandlinger. «Tre millioner dollar var det vi ble enige om.» Panaceaen var riktignok uerstattelig, og investeringen ville mangedoble seg. Men en avtale var en avtale.

Mannen med kofferten smekket den igjen, og rygget noen skritt tilbake mot bilen.

«Da kan du glemme panaceaen,» snerret Mõri. Everest så hvordan maskinpistoler kom til syne fra frakkene til gangsterne.

«Nei, Mõri-sama. Du skal gi meg kofferten uten flere protester, ellers vil det få konsekvenser.»

Mõri gliste faretruende. «Å ja? Skal du sende det svarte beistet ditt på meg?»

«Oberst Hood er sikkerhetssjefen min,» sa Everest. «Før det tilhørte han den amerikanske hærens spesialstyrker. Han kunne ha brukket nakken din før du rakk å omtale ham som et beist igjen. Men, nei, obersten trenger ikke gjøre noen ting.»

Everest tok to skritt framover. Varsomt for ikke å provosere de bevæpnede gangsterne.

«Du skjønner, Mõri-sama, jeg vet alt om deg,» fortsatte Everest. «Jeg vet at du liker å synge Frank Sinatra i dusjen. At tåneglene dine trenger å stusses. At du hvisker din første kones navn i søvne. At du tilbrakte tretten og et halvt minutt på toalettet i dag morges uten å vaske hendene dine etterpå. Men jeg vet også alle dine innerste, mørkeste hemmeligheter …»

Nesten fortrolig bøyde han seg framover mot Mõri og hvisket noe inn i øret hans. Så lavt at det knapt var hørbart. Reaksjonen var umiddelbar.

Idet Everest lente seg tilbake, kunne han ikke gjøre annet enn å nyte synet av det stivnede ansiktet til den gamle mannen.

«Hvordan vet du det?» hvisket Mõri. «Ingen vet det …!»

I et øyeblikk stirret de på hverandre, Mõri uten å blunke.

«Spionene mine er overalt,» svarte Everest. «De er ikke som oss. De ser alt, vet alt. Og om du ikke vil at jeg skal avsløre hemmelighetene dine til familien din, mennene dine, fiendene dine, foreslår jeg at du samarbeider.»

Okimoto Mõri betraktet ham tankefullt. Øynene var smale og uttrykksløse, men Everest kunne allikevel se tvilen og frykten i dem. Men bare i et øyeblikk, før Mõris ansikt sprakk opp i et smil og avslørte en tanngard med store glipper, som et råttent stakittgjerde.

«Godt forsøk, Everest-san,» snerret han. «Men jeg lar meg ikke true av en ung jypling. Du skjønner, når man blir så gammel som meg, er ære det eneste man har igjen å tape.»

Everest trakk pusten og kjente hvordan det sved i neseborene. Det var blitt kaldere. Mye kaldere, på bare noen sekunder. Han visste hva det betydde: Hun hadde ankommet. Hun hadde overtatt forhandlingene. Det ville snart være over, og det var ingenting Mõri kunne gjøre.

«Æren din er ikke det eneste du har å tape. Du har fremdeles livet ditt,» sa Everest. «Og dine menns liv …»

Han flyttet blikket til de bevæpnede mennene ved bilene. Og i det samme slo hun til. Raskt og nådeløst. Maskinpistolene traff den frosne gjørma synkront. Mennene rakk knapt å lage en lyd.

Mõri spant rundt raskere enn den skrøpelige kroppen skulle tilsi.

«Det er ikke mulig …» hvisket han.

Mennene hans hang vektløse et par meter over bakken. De sparket med beina i desperate krampetrekninger. Usynlige hender var i ferd med å klemme inn strupehodene deres. De klorte mot halsen og gapte etter luft.

Gangsteren som holdt paraplyen for Mõri, grep en pistol fra innerlommen, men like raskt ble den rykket ut av hånden hans og slynget ut over skogen. Mannen selv ble kastet bakover og inn i en av terrengbilene med så stor kraft at bildøren fikk en stor bulk. Han ble liggende livløs. Over ham begynte mennenes dødskramper å bli svakere.

«De vil være døde om få sekunder, Mõri-sama,» sa Everest. «Har vi en avtale eller ikke?»

Mõri stirret med vantro mot mennene som hang i luften som i et makabert dukketeater.

«Jeg vil heller dø enn å tape ansikt overfor en hvit gaijin, som deg,» sa han. «Og det vil mennene mine også!»

«Vi hadde en avtale. En avtale du brøt,» sa Everest.

«Hva er ærefullt med å dø for det?»

Han kunne høre hvordan Mõris jeksler skrapte mot hverandre. Flere av mennene hans var bevisstløse nå, men ikke døde. Ikke enda – det var bare spørsmål om sekunder. Omsider nikket Mõri, før han snudde seg mot Everest igjen.

«Javel,» snerret han bak sammenknepne lepper. Han bøyde nakken litt, nesten som en ufrivillig reaksjon. «Vi har en avtale.»

I samme øyeblikk tumlet mennene i bakken. De traff gjørma hardt. Noen ble liggende på siden, mens andre karret seg opp på knærne. De gispet etter luft, men var ellers uskadd.

Mõri var fremdeles lamslått. Huden i ansiktet hans hadde antatt en syklig gråfarge.

«Så ryktet er sant?» hvisket han mens blikket flakket nervøst. «Hun har vendt tilbake? Det er bare hun som har sånne krefter …»

Everest svarte ikke. Det trengte han heller ikke. Mõri hadde rett, og han visste det godt.

«I så fall valgte du riktig sted å møtes,» sa Mõri dystert. «Aokigahara er et kjent tilholdssted for yûrei – gjenferd. Det sies at de hvileløse åndene til dem som har begått selvmord, kommer fram etter mørkets frembrudd.»

Han snudde seg og gikk bort til mannen med kofferten som virket paralysert av redsel. Det var så vidt han reagerte da Mõri fisket fram en liten nøkkel og løsnet håndjernene fra kofferten. Han måtte dra den ut av hendene til mannen.

«Du gjør klokt i å ikke lefle med mørke krefter,» formante Mõri da han returnerte til Everest. «Det er en grunn til at hun var gjemt bort i alle disse årene.»

Everest ignorerte formaningen hans.

«Takk for handelen, Mõri-sama» sa han og tok imot kofferten.

«Vil du ikke vite hva koden er?» spurte Mõri.

‘«Det vet jeg allerede,» svarte Everest og blunket. «Som jeg sa: Jeg vet alt.» Han bukket ærbødig før han snudde seg mot helikopteret. I øyekroken så han at Mõri fomlet fram nok en sigarett med skjelvende hender. Everest tillot seg et smil idet han klatret om bord. Oberst Hood fulgte etter ham, rygget nærmest, med et vaktsomt blikk mot gangsterne som begynte å gjenvinne fatningen. Snøfnugg virvlet rundt frontlyktene til bilene, danset i luften. Et øyeblikk etter foldet trappen seg opp bak dem, før kabindøren ble stengt. Rotorbladene på taket begynte å spinne lydløst.

«Det gikk jo bra,» sa Everest og snudde seg mot obersten.

Oberst Hood satte seg i et av setene langs veggen og spente seg fast. Ansiktsuttrykket avslørte at han ikke delte Everests entusiasme. Han holdt opp en mobiltelefon. «Jeg har nettopp fått rapport fra Glassfestningen: De andre operasjonene mislyktes.»

«Hva?» Everest snudde seg. Ale sammen? Det var verreenn han fryktet. «Klarte de ikke å lokalisere panaceaen?»

Oberst Hood ristet på hodet.

«Å lokalisere panaceaen var ikke problemet,» svarte han. «Men å få den med seg ut er vanskelig. For ikke å si umulig. Sikkerhetssystemene er for avanserte.»

De to mennene var tause et øyeblikk. Så brøt Everest stillheten.

«Er du her fremdeles?» spurte han, tilsynelatende ut i luften. Han visste allerede svaret. Han kjente nærværet hennes som elektrisitet i roten av nakkehårene. Frostrøyk pumpet ut av munnen hans. Ubevisst knyttet han nevene og presset neglene inn i håndflatene.

«Jeg er her,» svarte en stemme på japansk. En ungjentes stemme. Så ung, men allikevel så gammel. Ti bevæpnede menn hadde ikke klart å øke pulsen til Everest. Nå hamret hjertet som et mekanisk stempel mot ribbeina hans – så hardt at det gjorde vondt.

«Da hørte du hva vi snakket om?» Everest prøvde å skjule en svak skjelving.

«Ja,» svarte stemmen. «Vi trenger nye rekrutter.»

BONUS:

Les mer om forfatteren her.

Les hva han selv sier om boka her.

Løken vant Bokslukerprisen i 2015 for boka Trollskallen. Les juryens begrunnelse her.

Boktips:

Blodskraft
Hvileløs
Fangarmer
1984
Fagre nye verden

Filmtips:
Ghostbusters (nyinnspilling)

Stranger Things:

Musikktips:
Her er en spilleliste på Spotify som forfatteren lagde og hørte på under skriveprosessen av boka.

Musikkvideo til Ghostbusters:

Sjekk spilleliste til TV-serien Stranger Things her.

 

Til toppen