Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Fandom

Violet er stor fan av bok- og filmserien, "Galgedansen". Serien handler om hvordan Edle undertrykker og utnytter Imperfekte. Violet har alltid drømt om å være Rose. Hun er Imp og en av hovedkarakterene i "Galgedansen". Under en Comic-Con-konferanse skjer det en ulykke som gjør at Violet, vennene Katie og Alice og lillebroren hennes, Nate, plutselig befinner seg i universet til serien. Violet blir nødt til å overta Rose sin rolle, og for å sikre at de alle kommer seg trygt hjem igjen, må hun få den Edle Willow til å forelske seg i henne. Men klarer hun å holde seg til manus?

Anna Day Aschehoug Oversetter: Eli-Ann Tandberg 2018


KAPITTEL 19

Jeg venter på Willow i frukthagen, på det samme stedet under plommetreet. Det er et lett regn i luften, knapt synlig i mørket, men løvet gir liten beskyttelse, og jeg kjenner at dråpene fukter nesen og øyelokkene. Nate og jeg bestemte at jeg skulle møte Willow alene denne gangen – i denne scenen er det rett og slett for mye bevegelse til at Nate kunne holde seg skjult. Men han gikk opp ruten sammen med meg for en kort stund siden, minnet meg på replikkene og når jeg skal si dem. Jeg må smile når jeg tenker på hvordan han snudde den spinkle kroppen mot stallene og strøk hendene opp og ned ryggen sin så det så ut som om han kysset noen. «Ååh, Willow …», sa han, med skikkelig teit jentestemme. Jeg håper inderlig det ikke er sånn jeg høres ut.

Jeg lener meg mot plommetreet og prøver å få kroppen til å se slank og sexy ut, men det kiler nervøst i magen, og jeg har vanskelig for å holde armer og bein i ro. Den første kyssescenen er i kveld – håpløst romantisk og vakker. Jeg burde være oppglødd, men jeg er bare vettskremt. Tenk om han ikke kysser meg? Eller enda verre, tenk om han gjør det og spyr etterpå? Og jeg klarer bare ikke å få den idiotiske sylteagurktungen ut av hodet. Alle kompleksene mine svever i sidesynet som feite, summende insekter. Jeg oppsummerer replikkene raskt inni meg, replikkene som førte til det første, perfekte kysset.

WILLOW
Jeg har aldri møtt noen som deg før.

ROSE
En Imp, mener du?

WILLOW
Nei, noen som er så fri.

ROSE
Jeg er ikke fri. Jeg er en slave. Din
fars slave, for å være nøyaktig.

WILLOW
Jeg vet det, unnskyld, jeg mente det ikke sånn …
Det er bare det at, jeg vet ikke helt, det høres
kanskje dumt ut at jeg sier det, men jeg
skulle ønske jeg kunne være mer lik deg.

ROSE
(Legger hendene rundt ansiktet hans)
Du kan det.

Og så kysset han henne.

Lidenskapelig. Hjerteskjærende. Perfekt.

Men i virkeligheten har jeg delt en muggen tannbørste med Nate i tre dager, og munnen min smaker tåfis.

Jeg hører fottrinnene til Willow før jeg ser ham – de er raske, men de skynder seg ikke. Pulsen min øker, og smaken av tåfis blir sterkere. Han kommer gående gjennom buegangen og er enda penere enn vanlig, nå som månen lyser opp de delikate ansiktstrekkene. Han ler litt da han får øye på meg, og stryker seg under haken med bladene på rosen. Og så, akkurat som han er ment å gjøre, sier han åpningsreplikken: «Rose … Du ser ut som en Rose.»

Fingrene skjelver, men jeg tvinger stemmen til å være stø og ordene til å være tro mot manus. «Og hva kjennetegner en Rose?»

Han ler. «En Rose har piggene ute.» Han krysser resten av frukthagen, og vi setter oss ved siden av hverandre under plommetreet. Jeg sitter på hendene mine for at de skal holde seg i ro, og studerer profilen hans – den er så perfekt at han nesten likner en dataanimert prins fra en barnefilm. Jeg biter meg i underleppen, og brått er jeg veldig oppmerksom på at huden på brystet blir glovarm under kjeledressen.

Øyevippene hans slår lett mens han betrakter stjernene. «Jeg elsker godset om natten.»

«Jeg ser det jo bare om natten.»

Han snur ansiktet mot meg, huden er allerede duggvåt av regnet. «Du sover om dagen, ikke sant?»

«Som regel.»

Et forvirret uttrykk glir over de ensartede trekkene. «Sover du på godset, eller tar du den svære, gamle bilgreia tilbake til byen?»

Jeg ler og klapper ham ertende på skulderen, nøyaktig som i kanon. Det føles på en måte flørtete og litt fremmed, men jeg sier replikken uansett. «Den svære, gamle bilgreia? Mener du bussen?»

«Heter den det?»

«Du er så privilegert.»

«Jeg tror ordet du leter etter, er ‘uvitende’.»

Vi ser på hverandre. Blikket hans er så fast at jeg så vidt klarer å si neste replikk. «Jeg pleier å sove her på herregården. Jeg har ingen familie å dra hjem til, og jeg lar være å krysse grensen hvis jeg kan – vaktene kan være nokså hardhendte.»

Han rører ved armen min. «Har de skadet deg noen gang?»

Jeg minnes pleksiglassvinduet og de stålgrå øynene. Jeg vet at jeg bør holde meg til manus og bare svare Ikke ennå, slik Rose gjorde, men sinnet veller opp inni meg som noe mørkt og ondt, og jeg klarer visst ikke å hindre det i å presse seg opp gjennom strupen og tvinge fram mine egne ord. «Hvis vi prøver å snike oss ut på Gressmarkene, skyter vaktene oss på flekken, visste du det? De bare stiller oss på rekke og plaffer oss ned, som om vi ikke er verdt noen ting.» Jeg kan ikke tro at jeg nettopp sa dette, at jeg risikerte å avvike fra kanon når så mye står på spill.

Han ser litt paff ut. «Men de er jo nødt til å stoppe kjeltring-Imper som prøver å krysse grensen.»

Willow vet om dekontaminasjonsblokken? Han vet om den, og likevel gjør han ingenting? Bare hold deg til kanon, Violet, tenker jeg. Men sinnet stiger til et nytt nivå, det forvandler seg til raseri, og jeg kan rett og slett ikke stoppe ordene – iltre og bønnfallende – som strømmer ut av munnen. «Du vet om det? Du vet om det, og så har du ikke prøvd å stoppe det?» Jeg vet at jeg bør holde meg til manus, jeg vet at jeg bør konsentrere meg om sluttresultatet, om å reise hjem, men jeg får bare ikke den lenken av papirdukker ut av hodet – måten den krøllet seg sammen på gulvet, som en gammel avis. Jeg rister hånden hans bort fra armen min.

Nå er det hans tur til å se sint ut. «Hør her, Rose, før jeg traff deg … hadde jeg egentlig ikke tenkt over det … det er jo bare sånn det alltid har vært.»

«Ikke alltid», freser jeg.

Plutselig ser han veldig motløs ut. De vakre trekkene blir slappe, og han legger rosen i fanget. «Jeg beklager, du har selvfølgelig rett.»

Jeg ser på de vennlige øynene, det oppriktige ansiktsuttrykket, og sinnet dabber av. Jeg må få denne scenen på rett kjøl igjen. Så jeg trekker pusten dypt, og tro mot kanon spretter jeg opp på beina. «Kom, jeg er drittlei denne jævla frukthagen.»

Jeg begynner å løpe mellom trærne og slår etter greiene mens jeg løper. I filmen virket Rose så frigjort, men jeg ser nok bare klønete ut. En av greinene smekker til meg over ansiktet. Heldigvis synes Willow det er kjempemorsomt, og latteren driver meg videre.

Frukthagen tar slutt, og vi styrter ut på en eng, sølvskimrende under månen. Han suser allerede i forveien, rett mot porten i den andre enden. Jeg konsentrerer meg om å minske avstanden mellom oss, med bøyd hode, pumpende armer og bein, hivende bryst. Det føles så forfriskende. Bakken gir etter, og et øyeblikk tror jeg at jeg kommer til å miste fotfestet, men jeg gjenvinner balansen og fortsetter å springe. Jeg kikker opp og ser at avstanden er mindre. Jeg kan skimte det dunete håret i nakken hans. Jeg strekker ut hendene, og er sikker på at jeg kan kjenne varmen fra kroppen hans under fingertuppene. Men han fornemmer meg nok, for han piler av gårde. Hendene griper i tomme luften.

Vi ler og gisper etter luft da vi dundrer inn i porten. Treverket knirker under vekten av oss og prøver å dytte oss tilbake som et springbrett. Han har et helt utrolig smil.

«Du er rask.» Jeg støtter meg på knærne for å få igjen pusten.

«Alle Edle er raske.»

Håret mitt faller fremover. Jeg kjenner den kjølige natteluften mot nakken, og kjeledressen glir tilbake så de øverste virvlene i ryggraden blir synlige. Nøyaktig som i boka.

Pusten hans går gradvis saktere da han fører en finger over hvert av de tatoverte sifrene. En sitrende bølge brer seg under huden – konsentriske sirkler i en innsjø.

«Hva betyr det?» spør han endelig.

Jeg sier replikken min uanstrengt. «Det første tallet er byen. Så sjutallet betyr at jeg bor i London. De neste to tallene viser hvilket gods jeg jobber på – alle Impene her begynner med 753.»

«Og 811?»

«Det er nummeret mitt. Den åtte hundre og ellevte Impen som har jobbet på herregården.» Jeg smiler. «De vet jammen hvordan de skal få en jente til å føle seg spesiell.»

Han trykker håndflaten mot ryggen min og skjuler numrene. Jeg suger til meg den fuktige varmen fra huden hans. Willow tar på nakken min. Jeg kjenner et støt av opphisselse.

«Det er bare blekk», sier han. «En ansamling av former – det betyr bare det vi sier at det betyr.»

Vi smiler til hverandre. Så følger jeg manus og dulter forsiktig til ham. «Slutt å somle, Edel-gutt.»

Jeg husker at Rose svingte seg over porten i en enkelt, ledig bevegelse, men jeg mistenker at jeg ville gå på trynet, så jeg bare klatrer over i stedet. Jeg gjør mitt beste for å virke tøff og modig, men støvlene surkler i gjørma, og jeg føler meg litt som en bløffmaker. Jeg begynner å løpe igjen, og håper jeg får et tilstrekkelig forsprang til å sørge for at vi ender opp ved stallene.

«Det er juks», roper han etter meg. «Jeg er ikke like godt kjent på eiendommen som deg.»

«Men du er overmenneskelig», roper jeg over skulderen.

Jeg ser stallene og føler en enorm lettelse, raskt fulgt av erkjennelsen om at det er nå det skal skje – han kommer til åkysse meg. Jeg beordrer meg selv til full konsentrasjon: Jeg er så nær ved å lykkes. Jeg smetter langsmed stallene, bjørnekjeks og tornebusker hekter seg fast i anklene mine og får meg til å ramle og deise inn i treverket. Willow kommer snublende etter meg, og vi begynner å le begge to så hestene våkner.

Jeg når fram til baksiden av bygningen og lener meg mot plankeveggen. Jeg er takknemlig for hvilen, brystet hever og senker seg etter all anstrengelsen. Lukten av fôr og hestetagl blander seg med svetten vår. Han stiller seg ved siden av meg, fremdeles lattermild, med en bjørnekjeksstilk hengende fast ved ankelen. Jeg kjenner at armmusklene hans strammer seg da de presser mot kjeledressen min. Det er bare sekunder igjen til jeg får mitt første kyss. Plutselig føles det som om munnen er full av papp – skoesker, hvis jeg skal dømme etter smaken. Herregud, jeg kunne drept for et peppermyntedrops.

Han snur seg mot meg og stryker håret mitt vekk fra ansiktet. Det hekter seg liksom fast i munnen og drar leppen til siden. «Æsj», mumler jeg.

Men han bare ler. «Jeg har aldri møtt noen som deg før.»

Jeg bruker et øyeblikk på å studere ansiktstrekkene hans. En ansamling av former. På så nært hold kan jeg se nettverket av porer og det tynne laget av bitte små hår på huden.

Jeg får håret løs fra munnen. «En Imp, mener du?»

«Nei, noen som er så fri.»

Han leker med baksiden av øret mitt, og jeg klarer ikke la være å snu ansiktet inn mot hånden hans, den kjennes så stor, så solid, mot kinnet. Willow tar på øret mitt. Jeg konsentrerer meg om den perfekte buen på overleppen hans. «Jeg er ikke fri. Jeg er en slave. Din fars slave, for å være nøyaktig.»

Han slipper hånden ned langs siden, tynget av skam. «Jeg vet det, unnskyld, jeg mente det ikke sånn … Det er bare det at, jeg vet ikke helt, det høres kanskje dumt ut at jeg sier det, men jeg skulle ønske jeg kunne være mer lik deg.»

Nå skjer det. Det er like før han kysser meg. Jeg legger hendene rundt det feilfrie ansiktet og tvinger blikket hans til å møte mitt. Jeg tror kanskje hjertet mitt har sluttet å slå og blitt til grus i brystet. Men jeg fremfører replikken med selvsikkerhet. «Du kan det.»

Han ser på meg et øyeblikk. Jeg forventer en brå bevegelse, smaken av leppene hans mot mine. Jeg kjenner en uventet skjelving i luftrøret, en følelse av at jeg nettopp har kommet i hus etter en snøstorm, huden er kald og varm samtidig. Jeg lar øyelokkene gli igjen. Nå skjer det.

Men han beveger seg ikke, kysset kommer aldri.

I stedet sier han: «I morgen er det myndighetsballet mitt.»

Han har bare gått videre med replikkene, han har hoppet over hele kyssedelen. Hjertet mitt gjør et byks, og hjernen blir fylt av komplekser: Er det fordi jeg har dårlig ånde? Er håret mitt for bustete? Er det fordi jeg gikk bort fra manus og snakket om dekontaminasjonsprosessen? Kanskje jeg rett og slett ikke er bra nok.

Men jeg holder meg til replikkene. «Ja?»

Kanskje jeg bør kysse ham? Men tenk om han ikke vil at jeg skal det? Han er så høy, kanskje jeg bommer og kysser ham på haken. Et ord på fire bokstaver eser i hodet, kantete og skarpt. Faen.

Men han bare smiler, fullstendig uvitende om min indre kamp. «Skal du servere på ballet?»

«Ja.»

«Jeg blir antakelig nødt til å danse med hver eneste Edelberte i distriktet … men jeg skal spare den siste dansen til deg.»

«Det hadde vært fint», svarer jeg, den ytre stemmen går på autopilot, den indre stemmen hyler fremdeles banneord.

«Jeg bør nok komme meg tilbake», sier han.

Det går opp for meg at jeg fortsatt holder rundt ansiktet hans. Jeg forsøker å slippe taket helt henslengt, slik at han knapt legger merke til det, men håndflatene klistrer seg liksom fast til huden hans. «Okay da.»

«Da ses vi i morgen, ikke sant?» Han smiler det vakre smilet.

«Jeg skal ha på meg danseskoene.»

Han kysser meg på kinnet. På kinnet. Og så går han.

BONUS:

Les mer om forfatteren her

Anmeld boken på Uprisen overatt

Hva er cosplay? Les mer her

Les artikkel om cosplay i Faktafyk her

Boktips:

Caraval

Galderstjerna

Hazel Wood

Percy Jackson

Filmtips:

Percy Jackson:

Wonder Woman:

Guardians of the Galaxy:

Til toppen