Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Fangarmer

Fangarmer bygger på H. P. Lovecraft grøsserfortellingen "The Call of Cthulhu" fra 1928. Den handler om de skrekkelige opplevelsene til nordmannen Gustaf Johansen i Sørishavet. I Fangarmer kommer Gustaf til Oslo. Han flytter inn i naboleiligheten til søskenparet Elise og Amund. Samtidig som Gustaf kommer til Oslo, begynner Elise å få mareritt om natta, og moren blir syk. To merkelige vesener ringer på til Elise og spør etter Gustaf. Gustaf forklarer at det er havdemoner på jakt etter innholdet i et skrin han oppbevarer. Gustaf ber Elise og Amund kvitte seg med skrinet. Men Amund sparer på det, og åpner det. I skrinet er det en obelisk. Ved synet av obelisken går Amund inn i en slags transe.

Tore Aurstad Cappelen Damm 2016

KAPITTEL 9

Redselen fra dypet
(14. april 1926)

Jeg satt i stua hos styrmann Johansen. Kona var ikke hjemme, jeg vet ikke hvor hun var, kanskje oppe på Ekeberg. Tikkinga fra et ur fylte rommet, sammen med suset fra folkemengden utenfor, folk på vei til eller fra sletta og luftskipet.

Johansen gikk bort og lukka vinduet. Det gikk igjen med et knirk. Det eneste som hørtes var vinden som blåste gjennom sprekkene i veggene.

Jeg var så oppskjørta at hendene skalv. «Hva var det for noe i det skrinet?» nærmest ropte jeg. «Nå vil jeg ha et ordentlig svar!»

Johansen så på meg med et uberørt blikk, som om han hadde venta at dette skulle skje.

Til slutt sa han: «Jeg trodde dere hadde kvitta dere med det?»

«Hvorfor måtte vi ha det? Hvorfor måtte du flytte hit?»

«Du svarte ikke på det jeg spurte om. Kasta dere skrinet på sjøen?»

«Jeg ombestemte meg,» innrømte jeg. «Jeg tenkte at det kanskje var verdifullt. Hva er det for en sak, den obelisken? Da jeg holdt den, fikk jeg en masse rare syner.» Til sist fortalte jeg at mutter var blitt gæren eller noe, og at jeg trodde det måtte ha skjedd fordi hun hadde sett for lenge på obelisken.

Johansen sukket. «Cthulhu,» sa han. «Det er det de kaller skapningen. De som dyrker den.» Han rista på hodet. «Jeg burde aldri ha gitt dere det skrinet.»

«Det er det folk driver og mumler om!» utbrøt jeg. «Cthulhu. Hva i all verden er det for noe?»

Med et nikk signaliserte Johansen at jeg skulle legge bylten med obelisken på bordet. «Ph’ nglui mglw’ nafh Cthulhu R’l yeh wgah’ nagl fhtagn … Det var noe besetningen på Alert, drev og messa fram.»

«Ja vel, men hva er Cthulhu?»

Han nølte og svelget. «Jeg har sett Cthulhu. Med mine egne øyne.» Han nikka mot obelisken. «Og den saken der er noe jeg tok med hjem fra den ukjente øya i Sør-Stillehavet.» Nå fortalte Johansen hele historien. Etter at mannskapet klarte å erobre Alert, hadde båten drevet rundt i Sørishavet. Til slutt fikk de øye på en stor steinsøyle som stakk opp av havet. Der fikk de se en ukjent kystlinje. En øy som ikke finnes på noe kart. Mennene gikk i land og fant en hel by. Enorme murverk dekka av sjøgress og kolossale statuer som forestilte vesener de aldri før hadde sett.

Mannskapet utforska øya. De fant steinblokker og merkelige symboler. Til slutt hadde de kommet til en enorm flate som måtte strekke seg flere kilometer i hver retning. Det rare var at det var umulig å si om flaten var plan eller skråstilt.

«Opp var ned og ned var opp på en måte,» sa Johansen.

«Rommene virka som om de var større innvendig enn utvendig. Jeg trodde knapt mine egne øyne.»

«Akkurat som med obelisken,» sa jeg.

Johansen nikka. «Og hele flaten var dekka av et slags mønster. En masse lysende punkter, nesten som stjernehimmelen. Jeg bøyde meg ned og så nærmere på dem. Hvert av punktene var en krystall. Jeg la hånda på en av dem. Det dirra. Andre steder så jeg åpninger, hull. Det var da jeg skjønte at det var noe som var stukket nedi steinflaten.»

«Obelisker,» sa jeg. «Akkurat som den i skrinet.»

«Tusener på tusener av dem.» Johansen nølte. «Nysgjerrigheten fikk overtaket. Jeg skjøv på en av krystallene. Den satt ganske løst, så jeg klarte å lirke den ut. Jeg la den i lomma og begynte å gå videre. Og det var da det skjedde.»

Jeg så på ham. «Hva da?»

«Hele flaten begynte å åpne seg,» sa han. «Hele steinflaten var egentlig en kjempemessig dør festet til en vippestang, og krystallobelisken var en nøkkel. Det holdt at jeg fjerna én av dem, så åpna en kjempemessig port seg. Og det som fantes innenfor …»

Jeg bøyde meg fram.

«Først så vi bare mørke. Så kom stanken. Den var uutholdelig. Langt der nede skimta jeg noe som rørte på seg. Jeg syntes jeg så et øye svulme opp. Så våkna den.» Det siste bare hviska han. «Noe kom. Det er det eneste jeg kan si. En redsel fra dypet. Den var som et fjell som steg opp av avgrunnen.»

Han svelget og tidde en stund.

«Alle de andre ble tatt av uhyret før det forsvant ned i dypet,» sa han til slutt. «Og ikke bare uhyret. Hele øya sank i havet igjen. Mens de andre bukka under, klarte jeg å rømme tilbake til Alert og unnslippe i båten. Og med meg fikk jeg den gjenstanden som ligger på bordet der. Krystallobelisken.»

Jeg kunne ikke fatte det. Hadde det ikke vært for alt det mystiske som hadde skjedd, ville jeg ikke ha trodd ham. «Men hva har det med oss å gjøre?» sa jeg. «Med alle de synene folk har hatt? Med det som skjedde med mutter i dag? Kan du forklare meg det?»

Johansen rista på hodet. «Jeg vet så lite,» sa han. «Men den obelisken har en forbindelse til den skapningen som bodde i dypet der nede. Noe er rett og slett for sterkt til at man klarer å se rett på det. Selv har jeg ikke holdt ut å betrakte obelisken i mer enn i et par minutter.»

Blikket gled automatisk mot tøybylten på bordplaten. Jeg måtte reise meg for ikke å stirre på den. «Men hvorfor er disse torsketrynene ute etter den?»

«Tja,» sa Johansen. «Den er nøkkelen til avgrunnen. Jeg tror at de ønsker å vekke uhyret opp fra dvalen. Og til det trenger de obelisken.»

«Men hvem er de?»

«Du har hørt eventyr og myter om kraker, drauger og havmenn, ikke sant? Halvt menneskeliknende, halvt fiskeaktige skapninger, dypets avkom, som dyrker Cthulhu, og jeg vet at de finnes overalt. Og det er ikke bare disse skapningene som tilber Cthulhu. Det finnes også Cthulhu-sekter blant mennesker. Over hele verden. Det er derfor jeg alltid ser meg over skulderen.»

Skumringa var godt i gang. Utenfor hadde grå flekker av mørke kommet til syne. Det filtret seg i busker og bredde seg under trærne. Gatelyktene ga fra seg et svakt lys.

To kappekledde skikkelser strøk bortover Oslo gate, i vår retning.

«Finnes de overalt, sier du?» hviska jeg til Johansen. «Jeg tror de er her.

KAPITTEL 10
Ukjente skikkelser
(14. april 1926)

Ute var det mørkt. Ekebergåsen kneiste over meg som en skygge. Skikkelsene passerte en gatelykt – to krumbøyde skapninger som kom glidende forbi.

De var på vei rett mot porten vår.

Johansen pekte. «Det kommer flere!»

«Hva gjør vi nå?»

Jeg kjente hjertet banke raskere ved synet av enda to vesener som nærma seg.

Johansen tenkte seg om. «Vi kommer ikke unna. Det er bare én ting å gjøre.» Han gikk bort til bordet, grep bylten med obelisken og ga den til meg. «Jeg går i forveien og lokker dem etter meg. Når de er borte, skynder du deg og gjemmer obelisken. Fort!»

Han gikk mot døra.

Jeg ble helt matt. «Men tenk om de tar deg?»

«Jeg skal prøve å riste dem av meg, men hvis jeg ikke klarer det, så må du for all del sørge for at de ikke får tak i obelisken!»

Johansen glante intenst på meg i noen sekunder. Så forsvant han ut av døra. Jeg skyndte meg bort til vinduet igjen.

Utenfor skimta jeg fire av de mørke skikkelsene. To på hjørnet av Oslo gate og St. Halvards gate. To som nærma seg fra Bispegata. Det hørtes dunk i trappa. Straks etter kom Johansen ut av gården. Ute i gata gjorde han seg så synlig han kunne, stoppet et øyeblikk i skinnet fra en gatelykt før han forsvant med raske skritt videre nedover Clemens gate.

Antakelig hadde han tenkt seg mot Østbanen eller havna. Jeg holdt pusten mens jeg sto bak gardinet og fulgte med.

Det gikk noen sekunder før skapningene dreide om og fulgte etter Johansen.

Da jeg ikke kunne se dem lenger, stakk jeg bylten i bukselomma og gjorde meg klar til å gå. Jeg hadde ikke jakke, men samme kunne det være. Nå gjaldt det å komme seg ut og få gjemt obelisken.

Jeg lukka døra og bega meg ned trappa. Beina vakla under meg, og hendene dirra. Jeg så for meg to vesener med bulende øyne som sto ute i bakgården og venta.

På avsatsen mellom første og andre etasje bråstansa jeg.

Inngangsdøra nede ved postkassene ble åpna.

Noen kom inn.

Oppgangen lå i mørke, men omrisset var ikke til å ta feil av. En skikkelse innhyllet i en kappe. Ansiktet lå skjult under hetta, men jeg skjønte det. Det var en av dem.

Det var ingen vits i å rømme oppover, for han – eller den – hadde sett meg.

Bare gå videre ned trappa, sa jeg til meg selv. Lat som ingenting. Det er ikke deg den leter etter, det er Johansen. Ikke se på den. Bare gå.

Jeg tvang meg til å gå rolig ned trappa. Jeg prøvde å ikke løfte blikket.

Jeg merka at skapningen gikk inn i oppgangen. Døra lukka seg med et knepp.

Så kom fottrinnene i jevn, avmålt hastighet. Noen kom opp trappa. Skrittene lød høyere etter som de nærma seg. Skritt som liksom steg og senka seg med en fuktig, surklende lyd, som om skoene var søkk våte.

Skrittene stansa rett nedenfor i trappa.

Jeg måtte ned og forbi. Det var en trang trapp. Jeg pressa meg tett inntil veggen.

«God kveld,» sa jeg bare for å si noe.

Skikkelsen var rett ved meg nå, knapt en halvmeter unna. Jeg så en hånd stikke fram fra kappa. Den glinsa, full av sprekker og grønt verk, som om den hadde ligget i vann i evigheter og råtna.

En kulde bredde seg i meg. Uten at jeg ville det, løfta jeg langsomt blikket.

Jeg bare måtte. Det var ikke jeg som bestemte, men en del av meg jeg ikke hadde styring over.

Jeg holdt på å ramle ned trappa. Jeg stirra rett inn i et askegrått ansikt, stive, utstående øyne, bare et hull der nesa skulle vært, ingen lepper og en diger kjeft med en rekke små, spisse tenner. Nedover halsen gikk det et mønster som likna skjell. Munnen var tjukk og gapte, som på en torsk, og på haka vokste det en smal streng av et skjegg. På nært holdt var jeg nær ved å besvime av stanken, en eim av råtten tare, en stram stank av fiskeinnvoller.

Det suste i ørene som om jeg var under vann. Ustø i knærne prøvde jeg å presse meg forbi. Da løfta skikkelsen hånda og stansa meg; jeg la merke til svømmehud mellom fingrene dens, en hinne som rakk nesten til neglene.

Så snakka den, med en stemme som ikke kunne komme fra noe menneskelig taleorgan.

«Jo-han-sen,» sa den. Skapningen trakk pusten, dypt og rallende.

Jeg rista på hodet. Klemte meg sidelengs ned trappa. «Vet ikke,» sa jeg med skjelven stemme. «Jeg bor ikke her!»

Uten å se meg tilbake åpna jeg døra i en fart. Skyndte meg ut i bakgården, letta da jeg hørte den smelle igjen.

Fra bakgården kom jeg ut i St. Halvards gate, som lå i mørke. Jeg sprang mot den mer opplyste Oslo gate. Ustø som jeg var, snubla jeg i en fortauskant. Jeg falt overende, dundra inn i en søppelbøtte. Kom meg på beina igjen og styrta videre.

På hjørnet bråstansa jeg.

Flere skikkelser kom til, både fra Oslo gate og Clemens gate.

Jeg hadde bare én vei å gå, Oslo gate mot Ekebergåsen. Jeg fikk fart på meg, gikk med raske skritt i retning av Geita bru.

Det var umulig ikke å snu seg – det var ingen skikkelser å se.

Like etter hørtes latter og leven. En flokk oppstemte ungdommer kom mot meg fra Ekeberg, der de nok hadde vært og sett på luftskipet. Og plutselig ble jeg oppmerksom på alle byens lyder: automobiler som tutet, skrammel fra havna og menneskestemmer oppe fra Ekeberg.

Letta fortsatte jeg forbi Oslo hospital og Konows gate og opp på stien til Ekeberg.

Det lukta rått av tre og løv og mose. Sprikende greiner klorte etter meg der jeg gikk. Straks synet hadde vent seg til mørket, tok jeg noen skritt fra stien. Jeg fant et eiketre som det forhåpentlig ville bli lett å kjenne igjen siden. Der gjemte jeg obelisken så godt jeg kunne, under kvister og greiner. Det var for hardt i bakken til at jeg kunne grave den ned med hendene. Jeg fikk heller komme tilbake med spade, når jorda hadde tint opp mer etter vinteren, og grave den skikkelig ned.

Hvorfor måtte den fordømte greia havne hos meg? tenkte jeg, der jeg satt på en stein i Ekebergskogen. Hele tida trodde jeg at jeg så bevegelser rundt meg. Et vindkast brakte med seg en kulde som trengte rett gjennom meg.

Så lenge jeg har den, kommer jeg aldri til å bli trygg, tenkte jeg. Ingen i familien kommer til å bli trygge, ingen venner.

Kanskje jeg bare skulle glemme den for alltid?

Men nei, jeg kunne ikke det heller. Hva var det Johansen hadde sagt? Obelisken kunne brukes til å åpne døra på vidt gap og vekke det monsteret til live, men den kunne kanskje også lukke porten igjen. Aller helst burde noen altså reise til Sørishavet og stenge porten igjen? Men hvordan skulle det gå til? Det var rett og slett umulig. Da var det bedre å grave den ned.

I det samme hørte jeg et jubelbrus oppe fra Ekebergsletta.

Jeg reiste meg og gikk ned til Konows gate.

I mørket skimta jeg en stor silhuett på himmelen. Det var luftskipet Norge, som endelig hadde letta og var på vei mot Svalbard og Nordpolen. Det så ut som en skapning fra havdypet.

Kort tid etter kom mengder av folk strømmende ned fra stiene i Ekebergskogen, Kongsveien og Ekebergveien. Jeg lot meg føre av mengden hjemover. Da jeg nærma meg, så jeg lys i vinduet oppe hos oss og Elise og fatter som sto i vinduet og speida ut.

Jeg skyndte meg opp trappa, forbi Johansens dør, løp opp trappa og hjem. Jeg sa at jeg trengte litt frisk luft, og fatter sa at jeg i det minste kunne ha lagt igjen en lapp, men det var greit, for vi var så fortvilte alle sammen.

«Mutter må nok bli borte en stund,» sa fatter. «Men jeg tenker nok vi snart har henne her igjen akkurat som før. Imens må vi bare ta vare på hverandre. Kan vi love hverandre, det?»

Det lovte vi, både Elise og jeg.

BONUS:

Les mer om forfatteren her.

Boka ble nominert til Uprisen 2017. Les hva ungdom mener her.

Fangarmer bygger på grøsserfortellingen «The Call of Cthulhu» av H. P. Lovecraft. Les mer om den fortellingen her.

Boktips:
Glimt
De døde ser deg
I morgen er alt mørkt
Hvileløs

Filmtips:
Stranger Things:

Musikktips:

H. P. Lovecraft var et amerikansk psykedelisk rockeband som var inspirert av forfatteren.

Metallica spilte inn en sang inspirert av boktittelen. Den er på albuet Ride The Lightning under tittelen The Call Of Ktulu.

Mange band, filmer, bøker og dataspill er inspirert av denne og andre fortellinger av H.P. Lovecraft. Les mer her.

Til toppen