Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen

Foreldrene til Miriam og lillebroren, Luka, har blitt drept under krigen i Syria. Nå er de alene og skjuler seg i det utbombete huset deres i Aleppo. Krigen herjer. Luka er syk. Og Miriam vet ikke hvem hun kan stole på.

Bjørn Sortland Piggsvin 2017

18

Jeg ligger i en kjeller i et hus som forsvant ett år etter at vi flyttet inn i det.

Det er tre år siden.

Alt er lenge siden nå.

Jeg ligger på en skitten madrass og lukter på huden min. Slikker på den.

Den smaker salt. Støvete og salt.

Jeg har glemt hvordan huden min luktet før. Før alt dette. Dette som gjør at jeg aldri går rolig lenger, nå løper alt hele tida: beina, hjertet, tankene.

Jeg er tørr i munnen. Men jeg prøver å hviske forsiktig til huden, til hele kroppen, at her er det ingen som kan nå oss nå, at det er trygt her. Akkurat her er det trygt.

Hele verden rister igjen så hardt at jeg tenker at det kanskje er slutt nå.

Puste inn, ut, inn, ut, inn, ut.

Prøve å bli rolig.

Ved sida av meg ligger en kropp som puster tyngre enn meg. Jeg lytter til den pusten hele tida.

Jeg vet ikke om han sover eller ikke. Men han lever. Kroppen hans er så varm at jeg nesten ikke klarer å holde rundt den.

– Sover du? hvisker jeg.

Jeg er redd for at pusten hans skal forsvinne helt, for alltid.

Luka. Broren min.

Den eneste jeg har igjen nå.

19

– Tror du de er ferdige nå?

– Jeg vet ikke, Luka, hvisker jeg. – La oss bare ligge rolig.

Luka har fremdeles fingrene langt inn i ørene. Han stikker de inn så langt han kan. Jeg er redd for at han punkterer trommehinnene. Pappa sa at det gikk an, og at det var ganske smertefullt.

Alt rundt oss lukter vondt. Jeg blir ikke vant med det.

Jeg prøver å ikke tenke på noe. Det er like vanskelig som ta seg selv i håret og løfte seg opp, som i et eventyr pappa leste til meg da jeg var liten.

Jeg tenker at jeg aldri, aldri må gå fra Luka. Ikke et sekund. Ikke for å få mat eller drikke eller noe. Her skal vi være. Til vi dør.

Eller så må vi flykte.

Et nytt drønn, og verden rister. Selv om det skjer hver dag nå, blir jeg aldri vant med det.

For når blir helikoptrene egentlig ferdige?

Tenker de at de skal drepe alle, absolutt alle i hele landet, før det er slutt?

Hvis vi skal flykte, må det bli til verdens beste land.

Såpass må det være. Aleppo blir uansett aldri vår by.

Luka og jeg gjemmer oss inni et bittelite hemmelig sted som pappa laget til Luka i kjelleren.

Alle de tusen bøkene ble flyttet fra hyllene i stua og ned i kjelleren da bombingen begynte.

Der stablet pappa sammen alle bøkene til en slags liten borg.

Bokborgen pappa bygde, ble et lite soverom til oss. Borgen er én meter og tjue bred, og to meter og ti lang. Inni borgen ble det plass til en stor rammemadrass. Det ble en god og myk seng med overmadrass, pute og dyne.

Og så ble hele huset bombet en dag vi var på skolen. Det var så uvirkelig at huset på en måte var vrengt og vridd, at jeg bare lo med det samme.

Jeg vet at kjelleren vår også kan bli ødelagt. Og bøker er ikke akkurat armert betong. Men vi føler oss likevel tryggere her enn noen annen plass.

Det er blitt stille der ute. Er de endelig ferdige? Hvor mange er døde? Hvor mange har mistet en kroppsdel og holder på å blø ihjel? Hvor mange dør alene under sammenraste murvegger akkurat nå?

Av og til bomber de først én gang, slik at mange folk kommer for å hjelpe til. Og så – når folk er samlet for å redde de skadde, eller lytte etter stemmer fra ruinene – bomber de en gang til. Slik at de virkelig får drept mange flere på en gang.

De er praktiske, for det er dyrt å bombe.

Av og til bomber de en tredje gang også.

20

Jeg prøver å tenke på noe som gjør meg glad. På det Nizar og jeg en gang hadde sammen.

På nakken hans.

På de smale leppene som lot som de ikke smilte når de gjorde det.

På beina hans, føttene hans i de blå Nike-sandalene, som egentlig var dårlige å gå i på skolen.

På håret hans når det var vått.

Asil som sa at det var sjelden man ble forelsket. Man ble mer forelsket i selve forelskelsen. Det er vanskelig å vite forskjell, sa hun.

– Hvordan vet man forskjell da? spurte jeg.

– Du blir mer redd, sa Asil. – Det kjennes mer farlig. Det kjennes som om du ikke kan leve uten han. Det kan du kanskje ikke heller. Du vil heller dø.

De er ikke ferdige med å bombe. Det er en runde til. Jeg hater lyden som rotorbladene til helikoptrene lager når de hakker opp lufta. Snart kommer smellet. Av og til tenker jeg at helikopteret ikke er en maskin. Det er en stor satans demon som har forkledd seg som et helikopter.

Jeg tar puta over hodet, stapper pekefingeren så langt inn i ørene at det gjør vondt. Jeg hører ikke selve smellet så godt, men kroppen min og hele verden rister da bomben detonerer.

Jeg klarer ikke å tenke på Nizar eller noe.

21

Jeg tenker på dem som sitter inni helikoptrene. Menn som har spist frokost. Drukket kaffe. Kanskje noen av dem har ei kone, et barn. Flere barn. En liten gutt som er like gammel som Luka.

Later pilotene i helikoptrene som de bare skal på en liten flytur over en by?

Later de som bestemmer hvor bombene skal slippes, at det ikke egentlig er en ordentlig by med hus, parker og skoler som blir truffet?

Later de som laster bombene om bord, at det bare er noen tønner eller metallrør?

Vet de ikke at kropper rives i stykker, at hoder og armer og bein ligger strødd rundt omkring?

Vet de at det kan ta lang tid å dø når man er begravd under en knust bygning?

Vet de ikke at de bomber barn? Små barn har korte føtter. De løper ofte ikke fort nok.

Og de som ser alt på tv, vet de ikke at det er virkeligheten de ser?

22

Jeg ser på armen min, den er blitt tynnere enn den var i Homs. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men mange kvinner her ser ut som røntgenbildene jeg så på sykehuset i Homs hvor mamma jobbet.

Jeg har sett mange damer i denne byen som på en måte ikke har ansikt. De har hode, men jeg ser ikke hvordan ansiktet deres ser ut. De er så like. Jeg ser bare skjelettet og de store øynene deres.

Jeg vet ikke hvordan jeg ser ut, jeg liker ikke å se meg selv i speilet lenger.

Brystene mine har blitt større siden Nizar så dem. Men nå har de krympet igjen.

23

Jeg prøvde å ringe Nizar igjen. Og igjen. Og igjen.

Jeg fikk ikke tak i han, mora hans eller noen andre.

Jeg grudde meg hver eneste gang jeg hadde slått nummeret, for jeg visste at jeg ikke fikk svar.

Det gikk lengre og lengre tid mellom hver gang jeg prøvde.

Til slutt ble det uutholdelig.

Og så kom videoen på Facebook.

24

Mamma sa at hun var redd for at mennesker i andre land bare vil huske Syria som ruiner og barn med blod og betongstøv i ansiktet. At de bare vil se oss som mennesker i den ytterste nød, som forstyrra, mishandla dyr. At sannheten om Syria vil forsvinne, en sannhet om et vakkert, varmt land med vanlige mennesker.

Ja. Det er slik nå.

Det er ikke bare huset hvor vi bodde, som er bombet.

Alle hus i den østlige delen av Aleppo er bombet. Og mange andre byer i hele Syria. Homs er bombet. Kobane. Damaskus.

Forskjellige byer som nå ser like ut alle sammen. Hus som er rare skjelett, vridde armeringsjern, grå betongvegger med store hull i.

Og få tenker at det kan bo noen nede i den lille kjelleren. Vi har ikke vann eller strøm eller noe lenger. De har stengt alt for lenge siden, tatt fra oss alt. Likevel fortsetter de å bombe. Det er bare Luka og jeg her nå. Selv om jeg er sint på Gud, håper jeg likevel at han finnes, så de andre i familien er hos han. Da har i alle fall noen av oss det bra.

Jeg tømmer bøtta med avføring utenfor, og sniker meg inn på baksida. Må nesten krype for å komme inn under en del av en betongvegg som har falt sammen. Åpningen er så smal at jeg tviler på om pappa kunne ha kommet gjennom.

Jeg vet ikke hvor lenge det har vært slik, det føles for alltid. Jeg har sluttet å telle. Dagene er like, det er ikke så mye å snakke om. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si.

Selv om jeg tømmer bøtta ute, lukter det likevel fjøs her. En stram lukt, som jeg ikke alltid kjenner lenger. Tiss og bæsj.

Men det er ingen dyr her.

Bare oss.

Til toppen