Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

I morgen er alt mørkt – Marlens historie

Marlens historie er andre boka i serien I morgen er alt mørkt. Parasitten MTG gjør mennesker forrykte, til drapsmaskiner, og har nå kommet til Norge. Marlen og familien er i livsfare. De blir nødt til å flykte for å unngå døden. Fjellhallen, der moren jobber og hvor de forsker på et motvirus, kan være et trygt sted. Men Marlen og moren bestemmer seg heller for å dra til legekontoret for å få hjelp av morens kjæreste, Johan. Det skulle de kanskje ikke gjort?

Sigbjørn Mostue Cappelen Damm 2015

Kapittel 4

Jeg gikk likevel på skolen dagen etter. Og dagen etter det igjen. Det var tross alt bedre enn bare å sitte hjemme og vente på slutten. Men det ble stadig færre av oss. Den første uka i mai kom. Så den neste. Smitten rullet nordover som en nådeløs tsunami. Danmark falt. Deretter Sør-Sverige. Folk begynte å flykte ut av byen. Skolen stengte. Mobilnettet døde. Butikkene var tomme.
Så kom meldingen om at det var observert forrykte i Halden. Den 17. mai, ironisk nok på selveste nasjonaldagen, fortalte de på radioen at smitten var kommet til Oslo. Og alt skulle bli villere og verre enn jeg hadde kunnet forestille meg.
To dager etter ble jeg vekket av at noen ringte på. Jeg lå stiv i senga, mens hjertet hamret. Slik var det blitt: Den minste lyd utenfra fikk meg til å fare sammen. Vi burde selvsagt ha stukket av for lengst, men Johan trodde han kunne utgjøre en forskjell ved å ikle seg militæruniform. At han kunne redde folk. Mamma sa seg enig, og ville ikke høre på meg, som hadde den eneste fornuftige løsningen: å benytte oss av den plassen hun var blitt tildelt i fjellhallen.

Mumlende mannsstemmer nedenfra trengte så vidt gjennom det åpne vinduet. Jeg spisset ørene, men klarte ikke å oppfatte hva som ble sagt. Like etter kneppet dørlåsen igjen. En bil startet opp og forsvant. Mamma løp forbi ute i gangen, det lød raske skritt ned trappa, og snart hørte jeg den bekymrede stemmen hennes da hun spurte Johan hvem som hadde ringt på. Jeg kom meg på beina, skyndte meg bort til døra og åpnet den forsiktig på gløtt.

Det meldes om stadig flere smittede, Cecilie. Johan mumlet så vidt høyt nok til at jeg kunne oppfatte ordene. – Det som er igjen av politiet, har mer enn nok å gjøre, så jeg er blitt utkommandert til å stå vakt ved legesenteret. Nå er det alvor!

Å nei, svarte mamma. – Hva skal vi gjøre? Skal Marlen og jeg bare bli igjen her?

Det beste er om dere drar opp til hytta med en gang. Jeg må i alle fall møte opp, det er min plikt.

Nei, vi drar ingen steder uten deg!

Jeg stønnet, knep igjen øynene og hvisket: – Idiot.

Er det så lurt, da? Da må dere i alle fall låse dørene og holde dere inne. Og gjem dere i kjelleren hvis det skjer noe i nærheten!

De var så dumme at jeg ikke orket å høre mer. Jeg lukket døra stille og trakk meg tilbake. Da jeg passerte speilet, stoppet jeg. Langsomt dro jeg av meg nattøyet og la det svarte håret mitt bak skuldrene. Betraktet den nakne kroppen, som for å se meg selv slik jeg var, for en siste gang. Jeg hadde aldri vært fornøyd med hvordan jeg så ut. Hoftene var for smale, jeg hadde for spisse pupper, og knær som stakk ut som duploklosser under den bleke huden. Det eneste jeg var fornøyd med, var munnen min. Men de ellers så fyldige og buede leppene var nå bare en smal, stram strek. Uansett var dette meg – Marlen Løvhammer. Et nytt kapittel i livet mitt startet akkurat nå.

Jeg vaklet mot senga.

Det siste kapittelet.
Jeg sto ikke opp før jeg hørte Johan forlate oss. Mamma satt ved det digre kjøkkenbordet, som gjorde oss alle små og fjerne for hverandre. Hun stirret ned i bordplaten.

– Vet du hvor den fjellhallen ligger, egentlig? spurte jeg. Hun så opp på meg, forvirret og fjern.

– Hva?

– Gymsalen i fjellet, sukket jeg. – Der dere skulle fortsette å forske for å finne en medisin.

Vet du hvor den ligger? Mamma så ned på hendene sine. De var foldet så hardt at knokene hvitnet.

– For hundrede gang: Vi kan ikke bare dra, Marlen. Vi er en familie.

– Å? Johan drar jo.

– Det vet du at han ikke gjør frivillig. Og nå tar du deg sammen! Hvis Johan kunne velge, ville han ha vært her sammen med oss.

Jeg stirret henne inn i øynene uten å blunke: – Tror du virkelig at han bryr seg? Han har ikke engang giddet å spikre igjen vinduer og dører, som de andre rundt her.

– Var det ikke du som sa at det ikke ville hjelpe? At du hadde sett på nettet at de forrykte bare rev bort barrikadene? Dessuten har han vært på øvelse, han har reist fra butikk til butikk for å skaffe mat når han først har vært hjemme – og hva har du gjort, egentlig? Bortsett fra å sitte på rommet ditt, og klage når du først viser deg? Du er den største pessimisten jeg har møtt!

Ordene traff meg som piskesnerter. var jeg klar for å stikke av, kanskje forsøke å oppspore Ed eller Khadaffi og høre om en av dem ville bli med.

I stedet satte jeg meg ytterst på en av stolene. Jeg savnet fortsatt det gamle kjøkkenet vårt, der vi pleide å samles alle tre mens mamma og pappa lagde middag. Det lille kjøkkenbordet hadde vært merket av tusjstreker fra da jeg satt og tegnet som liten, det var hakk etter leker og ringer fra kaffekopper. Vi hadde tørkede urter hengende på veggen, og vindusposten var fylt av basilikum, timian, rosmarin og mynte, som sendte skyer av spennende dufter ut i rommet.

Kjøkkenet til Johan var sterilt og kaldt, en interiørutstilling, ikke et sted for hygge.

– Mamma, vet du hvilke jøder som ble igjen i Tyskland da nazistene tok over makten, og som endte med å bli drept? sa jeg lavt. Hun så uforstående på meg. – Det var optimistene, fortsatte jeg. – Som du vet har jeg sett mye på nettet i det siste. Og sorry, men jeg er ingen optimist, nei. Det vil gå fryktelig fort når det først har satt i gang. Vi må skynde oss og finne et trygt sted der vi kan ri av den første stormen. Vi må vente til de forrykte går inn i neste fase, til de er blitt apatiske. Først da kan vi starte på nytt. Jeg har sett det om og om igjen fra andre steder i verden: De som ikke flykter, er ferdige!

Som en guddommelig understrekning av det jeg sa, hørtes brått et kort, dempet smell fra et sted ikke så langt unna. Jeg rykket til. Så smalt det igjen. Det begynte å prikke i fingertuppene mine.

–Hva i alle dager var det? Mamma sperret opp øynene. Fargen forlot ansiktet hennes. Jeg visste at jeg hadde det samme uttrykket som henne da jeg svarte: – Det var geværskudd!

– Tull, svarte hun nervøst, reiste seg og gikk nølende bort til kjøkkenvinduet. – Det må ha vært en …bildør, eller noe sånt. Det er da ingen som skyter midt i et boligfelt!

Jeg stilte meg ved siden av henne. På den andre siden av hekken lå husene på sirlig geledd. Ingen var ute. Det var forresten ikke så uvanlig. Man så knapt folk her ellers heller. Folk satt som regel inne, hvis det ikke var noen unger som hoppet på trampoline eller naboer som sved maten sin på de enorme gassgrillene sine. Og en og annen som luftet hunden. I helgene dro folk på hytta eller ut i båten. Stedet var like levende som en filmkulisse, men det hadde tross alt vært bedre enn slik det var nå.

Blikket mitt søkte videre bortover gata. Flere av husene var forlatt. Andre hadde snekret igjen vinduer og dører. Selv om det var ønsketenkning at de spinkle sperringene skulle holde de forrykte unna, ville jeg ha ofret ganske mye for å slippe å være så ubeskyttet som det mamma og jeg var.

– Det var skudd, mamma. Det er kanskje forrykte i nærheten. Stemmen min var lav og rolig, i sterk kontrast til hvordan jeg følte meg.

Mamma gikk bort fra vinduet og begynte å traske fram og tilbake bak meg.

– Blir vi her, er vi fanget som rotter i et bur, fortsatte jeg, like rolig. – De kommer til å drepe oss. Om ikke i dag, så kanskje i morgen. Skjønner du, eller? Vi kan ikke bli her!

– Nei vel! Traskingen stoppet brått. – Så hva skal vi gjøre da?

Oppgitt lente jeg pannen mot vinduet, som var kaldt tross solskinnet: – Kan vi ikke bare komme oss til den gymsalen inne i fjellet? Så stikker vi innom Johan på veien, og sier at han kan komme etter så fort han kan.

Det ble stille bak meg. Jeg ante likevel en mulighet for at fornuften skulle seire i henne.
– Soldatene, sa hun lavt.

– Hva?

– Johan er jo heimevernssoldat. Det er flere av dem der han er, ved legesenteret. De vil beskytte oss. Kom!

– Mamma, du skjønner jo ingenting! Ikke engang verdens største og mest moderne hærer klarte å stå imot de forrykte, og så tror du at det norske Heimevernet skal greie det? Vi må gjemme oss, og … Jeg fikk ikke fullført setningen før hun grep tak i armen min og slepte meg mot utgangsdøra. Jeg strittet imot, men frykten måtte ha gjort henne sterk. Jeg klarte først å rive meg løs da vi sto ute i gangen.

– Marlen, nå slutter du! ropte hun strengt og rettet en stiv pekefinger mot meg. – Ta på deg skoene!

Det var noe med blikket hennes som fikk meg til å adlyde. Jeg fulgte etter henne ut i den doble garasjen, og satte meg med armene i kors i den lille, svarte BMW-en som hun brukte. Om jeg hadde følt meg ubeskyttet inne i huset, var jeg nå som en mus i åpent terreng med en flokk sultne katter lurende i buskene rundt meg.

Mamma rygget ut og kjørte raskt gjennom boligfeltet og ut på hovedveien i retning av der legesenteret lå.

– Det er ingen andre ute, sa hun lavt til seg selv.

Jeg begynte å tygge på lillefingerneglen mens jeg speidet etter livstegn langs veien. Det var som om vi var de eneste menneskene igjen. Jeg skrudde på bilradioen for å få slutt på den plagsomme stillheten. Det var bare skurring å høre. Jeg trykket på søkeknappen. Tallene tikket oppover. Så stoppet de brått. Den kalde, følelsesløse stemmen vi hadde hørt om og om igjen i det siste, fylte bilen: Smitten er lokalisert i Oslo. Alle innbyggere bes om å holde seg innendørs. Jeg skrudde raskt av radioen igjen. Orket ikke å høre at vår egen dødsdom ble lest opp.

– Fjellhallen, mamma. Det er vårt eneste håp.

Som svar trampet hun på gassen, og bilen skjøt fart. Husene flimret forbi, mens jeg satt og stirret på byen som jeg kjente så godt, som jeg var vokst opp i, og som jeg elsket, men som snart ville ligge i ruiner i likhet med New York, London, Roma, Istanbul, Rio, Shanghai … Og vi ville stå midt oppi det hvis jeg ikke fikk henne til å ta til fornuft.

På hvinende dekk nærmet vi oss bydelskjernen. Først nå bremset hun opp, blant annet fordi vi begynte å møte andre biler – fullpakkede, med familier på vill flukt. Fra Oslo sentrum så vi at det steg opp røyk.

Jeg begynte å skjelve lett på hendene. Det var i gang!

Kapittel 5

Vi fant Johan ganske snart. Han sto lent mot en ring av sandsekker ved en kontrollpost utenfor legesenteret. Han rettet seg opp og glodde da vi bremset opp, som om han ikke trodde det han så.

– Cecilie? Og … Marlen? Hva gjør dere her?

Mamma smilte usikkert, så fort på meg og stirret deretter ned på pedalene: – Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi har hørt skudd, og …Ja, vi trenger beskyttelse, Johan. Og dere er jo bevæpnet og all ting.

– Skudd? Men herregud … Det er bare det at vi har fått ordre om ikke å slippe inn noen andre enn folk som er skadet og trenger legehjelp, sa Johan lavt, for at de andre soldatene ikke skulle høre ham. – Det ville blitt det totale kaos om halve Oslos befolkning skulle ha søkt tilflukt her.

– Det er jo bare snakk om Marlen og meg?

– Jeg skjønner det, men … Han tok av seg hjelmen og strøk seg frustrert gjennom håret. Svettedråpene glinset i den blonde luggen hans. Jeg la merke til at han hadde fått mørke poser under øynene.

– Er det noen problemer?

Johan snudde seg og gjorde honnør til en kraftig mann som hadde kommet bort til oss.

– Nei da, løytnant.

Det glimtet i en av sølvstjernene som han hadde på kragen, da han kikket mistenksom inn i bilen vår.

– Er dere såret? spurte han mamma. Hun ristet på hodet.

– Vel, da er jeg nødt til å be dere om å forlate området, fortsatte mannen og så anklagende på Johan.

Da mannen snudde ryggen til, bøyde Johan seg inn til oss igjen: – Dere må dra i forveien. Jeg kommer etter så snart jeg kan.

– Nei, ikke snakk om!

– Mamma, vi stikker, sa jeg lavt og dro henne lett i jakkeermet.

– Johan, det kan du bare glemme! Vi holder sammen, ferdig med det.

Han tørket svetten av pannen og hvisket mellom de sammenbitte, blekede tennene sine: – Greit, det er galskap, men dra hjem imens, da. Jeg er tvunget til å bli her hele kvelden. Men så snart jeg kommer hjem, drar vi. Sammen! Ok?

Jeg la merke til noe i blikket hans akkurat da. Øynene var unormalt store, underleppen skalv lett, og han pustet fort. Jeg skjønte at Johan var redd. Redd for det som ville komme, at det ville være smittede blant de sårede. Han var redd for selv å bli smittet, og jeg forsto ham godt. Likevel fnyste jeg av ham og planen om å dra til fjells. Mamma på sin side, nektet selvsagt å se det tåpelige i det. Hun bare nikket og jattet med: – Da pakker vi det mest nødvendige imens. Det er en del mat på hytta allerede, men Marlen og jeg tømmer uansett hyllene hjemme og legger det klart. Og klær! Og – ja, dette fikser vi. Ikke sant, Marlen? Vi klarer oss.

Johan nikket og forsøkte å smile. Mamma strakte seg fram og ga ham et raskt kyss på kinnet. Hun startet bilen og rygget bort fra sperringen. Johan så langt etter oss da vi dro.

– Å reise på hytta er noe av det dummeste vi kan gjøre, sa jeg da vi hadde lagt legesenteret bak oss. – Dette vil ikke være over i løpet av noen dager eller uker. Vi kommer til å gå tomme for mat nesten med en gang, og der oppe er det mye vanskeligere å få tak i forsyninger enn her.

Mamma protesterte umiddelbart: – Nei, nå tar du feil. Det er jo ute i naturen at maten finnes.

Jeg himlet med øynene: – Sånn tenkte jeg også, helt til jeg satte meg inn i saken. Du, jeg og Johan er tvers gjennom bymennesker, hjelpeløse, uten noen kunnskaper om naturen – og så skal vi liksom finne maten vår der? Moderne mennesker kan nesten ingenting om det å skaffe mat! Ikke å preservere den heller. Eller kan du det, mamma? Salting, tørking, røyking, sylting, hermetisering – ikke noe av dette kan vi lenger, alt er blitt lagt opp i hendene på oss. Her i byen kan vi finne tørrmat og hermetikk, ikke oppe på fjellet!

– Det må da være mat å få tak i der oppe også.

– Litt, ja. Men hvor lenge vil matvarene rekke, tror du? De overlevende vil gå over lik for å sikre seg det lille som er, sa jeg hardt. – På nettet har jeg sett mange nok tilfeller av slikt fra andre land. Det er ikke akkurat noe hyggelig syn.

Det ble stille i bilen. Jeg vred hjernen for å finne ut hvordan jeg skulle klare å overtale henne til å reise til fjellhallen, og kunne bare ikke forstå hva som feilte henne. Mamma var ikke til å kjenne igjen. Hun hadde alltid vært snill og medgjørlig, men med pappa hadde hun i alle fall tatt igjen hvis de var uenige. Det gjorde hun aldri med Johan.
Jeg ble revet ut av tankene da mamma plutselig trampet på bremsen så jeg ble kastet framover mot bilbeltet. Det smalt høyt og ekkelt, synsfeltet mitt ble dekket av en hvit pute som brått ble blåst opp, men hørte at noe stort og tungt traff frontruta. Jeg hylte, og fikk likevel med meg at mamma gjorde det samme. Bilen stoppet, og idet airbagen begynte å tømmes for luft, ramlet det som hadde truffet oss, ned fra panseret. Frontruta hadde fått en stor rose av sprekker, dynket i noe rødt.

– Hva var dét? ropte jeg.

– Jeg tror jeg kjørte på noen! Mamma stirret på meg med livredde øyne. Ordene hennes trengte langsomt inn til meg, som om de først måtte gjennom veggen i en lydtett boble. Hun åpnet døra og forsvant ut. Jeg ville bli sittende, stenge alt ute, men som om hånden min levde sitt eget liv, grep den rundt dørhåndtaket. Jeg steg motvillig ut, som om jeg var en dukke noen andre styrte. Registrerte vagt at det var varmt. At sola skinte. Og at det var merkelig stille.

Vi sto på hver vår side av bilen. Ruta og panseret var røde av seigt blod, som dryppet langsomt ned langs forskjermen. Begge nølte.

– Det var kanskje et dyr, sa jeg lavt. – Et rådyr eller en hund eller noe. Jeg tok et forsiktig skritt. Så et til. Jeg stanset. Det var en mann. Hodet var innsmurt av blod, og kroppen lå i en forvridd stilling, som om han holdt på med en avansert form for yoga. Av en eller annen syk grunn fikk tanken meg til å le. Det er bare sånn jeg reagerer av og til – med latter – selv om jeg gråter inni meg.

– Herregud, jeg har kjørt ham i hjel!

Mamma hadde bare nesten rett. Armen, som hadde ligget over brystet på mannen, rørte brått på seg og falt ned på asfalten. Fingrene krafset hjelpeløst, som om de forsøkte å finne noe å holde i.

Mamma hikstet til og satte seg ved siden av ham. Jeg gjorde det samme. Nølende. For jeg følte at noe var galt. Den ene siden av hodeskallen var trykt inn, og fikk meg til å tenke på en plastflaske som noen har tråkket på. Det uskadde øyet hans blunket svakt, og blikket skremte meg. Munnen var forvrengt av noe som burde være smerte, men som heller minnet om sinne. Hånden på bakken grep og grep etter oss.

– Hører du meg? Mamma tok den krafsende hånden i sin. Hun var som et barn i stemmen.

Det kom bare en lav, boblende lyd fra mannen til svar. Det skummet rødt fra munnvikene hans.

– Du må ikke klemme så hardt, sa mamma og forsøkte å løsne hånden hans fra sin egen. – Det gjør vondt, skjønner du. Hun så bedende bort på meg, og skar tenner av smerte.

Da ble jeg sikker. Jeg reiste meg raskt, siktet og sparket til av alle krefter. Mannen rullet over på siden, men slapp ikke taket i mamma. I den ledige hånden hans, som hadde ligget i klem under kroppen, så jeg det blinke i stål. En kniv.

– Marlen, hva er det du driver med?

– Han er forrykt, mamma! Kom deg bort!

– Hva er det du snakker om?

– Han er smittet, gjør som jeg sier!

Med et byks var jeg borte hos henne og forsøkte å løsne grepet mannen hadde om hånden hennes. Det boblet fremdeles fra den ødelagte munnen, nesten som om han forsøkte å snerre mot oss. Fingrene som lå foldet rundt kniven, skalv lett. Så lukket de seg om knivskaftet. Jeg slapp taket i mamma og sparket igjen. Hardt. Brått begynte mannen å hoste. Kroppen rykket kraftig til, og like etter lå han stille.

BONUSMATERIELL

Les om forfatter Sigbjørn Mostue her.

Parasitten, Toxoplasma gondii, spiller en viktig rolle i I morgen er alt mørkt. Og den er ikke bare fri fantasi. 20-30 % av verdens befolkning er infisert med denne parasitten som kan føre til utvikling av forskjellige psykiske lidelser. Les mer her.

I morgen er alt mørkt er en dystopi. Les mer om dystopier her

Mostue vant Uprisen i 2015 for første bok i serien I morgen er alt mørkt. Se film fra utdelingen her. Les her hva ungdom mente om boka.

Les en kommentar om boka og Uprisen her.

Marlens historie var nominert til Uprisen 2016. Les hva ungdom mener om boka her.

Se boktrailer:


I morgen er alt mørkt avsluttes med tredje og siste bok i serien. Den kommer 20. oktober. Les mer her.

Flere boktips:
Dystopia av Terje Torkildsen
Mørket kommer innenfra Tyra T. Tronstad.
Menneskebarnet av M.R. Carey. Les utdrag her.

Her finner du en oversiktg over populære bøker som er dystopier (på engelsk).

Filmtips:
The Girl With All The Gifts (basert på Menneskebarnet). Se trailer

Til toppen