Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Jakten

World of Spycraft

En falsk profil på Facebook presser jenter til å sende nakenbilder av seg selv. For Hanna ender det i en tragedie. Live og Eric gjør hva de kan for å finne overgriperen, men setter seg selv i fare. Eric blir selv anklaget for å være utpresseren, og en motorsykkelgjeng vil ha tak i ham for enhver pris. I dette utdraget dumper Eric borti motorsykkelgjengen for første gang.

Tom Kristensen Cappelen Damm 2016

2

Restene etter snøen som hadde lagt seg i løpet av natten, var nesten borte. I morgentimene var nattens kuldegrad blitt til et par varmegrader, og gatene i Oslo var nå sølete og våte og med flekker av skitten snø på fortau og hustak.

Eric stanset utenfor farens forretning i Kongens gate. Det sto parkert fire motorsykler der, oppå fortauet, side om side. Harley Davidson-sykler alle sammen. De var sortlakkerte, og de var styla: lange gafler, to med fargesprakende ildsøyler malt på bensintankene, og alle med brede bakdekk og avkappede skjermer. Den ene med så bredt bakdekk at det nesten så corny ut. På styrene hang det hjelmer, en «tyskerhjelm» og tre sorte med samme form som halve eggeskall. De måtte nettopp ha kommet; det luktet olje og eksos, og det dampet fra motorene og eksospottene. Men det mest iøynefallende var det identiske merket på bensintankene. Det sto «Death Row» skrevet i en halvsirkel rundt et hode i forråtnelse, som tatt rett ut av en skrekkfilm.

Eric kastet et blikk mot inngangsdøren til World of Spycraft – farens forretning, der det ble solgt spionutstyr. Gjengmedlemmene var inne i forretningen, det var han sikker på, for motorsyklene sto oppstilt rett utenfor døren. Faren hadde alle slags merkelige kunder, men Eric hadde aldri sett en motorsykkelgjeng der før.

Death Row, tenkte Eric da han gikk opp trappen og ringte på dørklokken. Hells Angels, Bandidos, Outlaws og Coffin Cheaters var motorsykkelgjenger Eric hadde hørt om, men aldri Death Row.

Faren og betjeningen så an de som ville inn i butikken, derfor var døren til forretningen alltid låst. Det var ikke bare å gå rett inn som i vanlige butikker. De som ringte på, ble først studert i et overvåkningskamera. Eric kikket opp på kameraet over døren. Han vinket, og deretter hørte han duringen i låsen.

«Hei, Eric.»

Ståle, en av farens to faste butikkmedarbeidere, kom gående mot ham da han var innenfor. Ståle var i trettiårene, alltid litt uryddig kledd og med viltert krøllete rødlig hår. Han virket andpusten og hadde hektiske roser i kinnene. Ståle pekte bakover med tommelen og bøyde seg mot ham. «Bikere. De ser farligere ut enn de er,» hvisket han, og så smilte han og nikket heftig. Til ikke å ha motorsykkel selv var Ståle unormalt opptatt av motorsykler. Han hadde knapt nok sittet på en, og han hadde ikke lappen. Selv den lille femti kubikk Suzukien som Eric kjørte, var han nysgjerrig på, spurte og grov. «Du så de feite Harleyene på utsida, ikke sant?» hvisket han og smilte om mulig enda bredere.

Eric nikket og vendte blikket mot fire brede rygger, samt en mye mindre og smalere, som sto foran disken. Fire menn og ei jente. Alle mennene hadde det samme ryggmerket «Death Row» skrevet i halvsirkel over det råtnende skrekkansiktet, og under sto det «Norway» skrevet i en motsatt halvsirkel med sølvskinnende bokstaver. Bortsett fra to. På ryggen til en av dem sto det «Prospect» der hvor de andre hadde «Norway». Og jenta hadde ikke ryggmerke i det hele tatt. Hun var kledd i en hel sort skinndress med røde striper opp langs armene og på utsiden av lår og legger. Langsomt snudde jenta seg og så på Eric. Hun var hardt sminket, bollekinn, rund stump nese, hadde lyst, nesten hvitt, halvlangt hår, og leppene var malt med den samme illrøde fargen som i stripene på dressen. I hånden holdt hun en rød helhjelm. Eric tippet at hun ikke kunne være stort mer enn 16.

Hun betraktet ham med et granskende blikk.

Eric skimtet farens ansikt mellom de brede ryggene.

En av bikerne vendte seg også langsomt om og kastet et blikk i Erics retning. Han så på ham som om han var noe han hadde plukket ut av øret, skar en grimase og snudde seg mot disken igjen. Faren hans, Henry Elton, var ivrig, smilte med sitt karakteristiske selgersmil og forklarte med klar og tydelig røst.

«I denne pakken er det inkludert tre styrbare HD-kameraer, glimrende til overvåking av utendørsområder, og det er vel det dere skal bruke dem til, ikke sant?» hørte Eric ham si. «Er det et klubbhus eller noe sånt dere ønsker å overvåke?»

Jenta i skinndressen fortsatte å stirre på Eric noen sekunder før også hun snudde seg rundt igjen. Han hadde sett henne før, men husket ikke hvor.

Ingen av de skinnkledde sa noe. Uten et ord studerte de utstyret som var lagt ut på disken foran dem.

Eric gikk nærmere. Av en eller annen grunn var han blitt tørr i munnen. Bikeren som for et øyeblikk siden hadde kastet et blikk mot ham, snudde seg en gang til. Han hadde skjerf i halsen, hansker i den ene hånden. Det sortglinsende håret var trukket stramt bakover og samlet i en hestehale. En tatovering gikk opp langs halsen og helt opp til øret på venstre side. Fingrene hans var dekket av store sølvfargede ringer. Kjøttfullt, glattbarbert ansikt. Han sto lent med baken mot disken, la armene i kors og stirret aggressivt på Eric. Så rettet han en pekefinger mot ham. «Hvem er han?»

«Eric er sønnen min,» hørte Eric faren si. «Han pleier å hjelpe til på lørdager.»

Bikeren la hodet på skakke og fortsatte å stirre på ham i noen lange sekunder. «Jævla vestkantsoss,» mumlet han, fnøs og snudde seg langsomt rundt mot disken igjen.

Jenta kastet et hurtig blikk til på ham.

«Det følger med tre kabler på 10 meter, tre stabiliserte strømforsyninger, 22 tommer skjerm, og 4-kanals HD-SDIopptaker. Kabler kan dere selvfølgelig få i andre lengder mot et lite prispåslag.»

«Og prisen?» spurte en av bikerne.

«19 800, men kjøper dere her og nå, gir jeg dere fem prosent rabatt.» Faren hans strøk hendene gjennom det tykke, grånende håret og så smilende på bikerne, en etter en. «Og hvis det er noe mer dere skulle trenge …»

Eric følte seg keitete, visste ikke helt hvor han skulle gjøre av seg. Kikket ned på Canada Goose-jakken han hadde på, og designerjeans fra Tatler i Bogstadveien. Til alt overmål hadde han i dag med seg Michael Kors-vesken som hang i en rem på skrå over brystet. Han skjønte hva bikeren mente. I dag, spesielt i dag, så han ut som en jævla vestkantsoss. Kommentaren stakk, kjentes langt inn i margen.

Ståle la en hånd på skulderen hans. «La oss gå på bakrommet og få hengt av deg,» sa han. «Bra du kom nå, for jeg er nødt til å gå litt tidligere i dag.» Men det han egentlig sa var vel: Ikke bry deg om dem, bli med meg, du.

«Noe mer dere trenger? Sikkerhetsutstyr? Alarmer?» hørte han faren si.

«Fy faen som du spør,» sa bikeren som sto helt til høyre. Han var den laveste av de fire, men bredest over ryggen. Bak på den blanke hodeskallen var det tatovert «Death Row» i en halvbue, akkurat som ryggmerket. «Jobber du med snuten, eller?»

«Jeg jobber ikke for andre enn meg selv,» svarte faren med rolig stemme. «Og jeg lever av diskresjon. Ikke noe mer jeg kan hjelpe dere med?»

Eric kjente blikkene i ryggen da han og Ståle forsvant inn på bakrommet.

3

Det første Eric gjorde da han kom hjem den ettermiddagen, var å google «Death Row».

Hele førti tusen treff.

Noen av artiklene var lagt ut av norske aviser i løpet av de siste ukene. Men det var også artikler om hva death row betydde: En spesiell seksjon i fengsler i land med dødsstraff der innsatte ventet på å bli henrettet. Det var altså dette de hadde valgt å kalle klubben sin.

Death Row hadde også egen hjemmeside. Eric leste at MC-klubben ble stiftet i Nederland på 80-tallet, men hadde, spesielt i løpet av de siste fem årene, spredd seg til mange andre europeiske land. De definerte seg selv som en 1%-klubb, en frase som, ifølge Wikipedia, ble introdusert da American Motorcyclist Association hevdet at 99% av alle MC-førere var lovlydige etter opptøyer i Hollister i 1947.

Motorsykkelgjengen Death Row definerte seg altså blant de 1% kriminelle.

Det var lagt ut bilder av ryggmerket, gjengmedlemmer kjørende på tunge motorsykler, og flere bilder fra fester og tilstelninger der medlemmene poserte glisende med sigarettsneiper i munnen og ølbokser i hendene.

Klubbhuset deres i Oslo lå i et industriområde på Manglerud, en gammel fabrikkbygning som ifølge bildet var omkranset av et høyt tregjerde med piggtråd på toppen. Det var nok der de hadde tenkt å bruke overvåkingsutstyret som de hadde sett på i farens forretning, tenkte Eric. I en artikkel sto det at flere av medlemmene var dømt for alt fra vold, narko og pengeinnkreving, og at politiet holdt dem under oppsikt.

«Vil du ha mat?»

Eric skvatt da han hørte farens stemme. Han hadde ikke hørt ham komme hjem, og nå sto han rett utenfor døren hans.

«Nei takk, er ikke sulten,» ropte Eric tilbake. Han hørte lyden av farens raske fottrinn som forsvant ned trappen til første etasje. Hurtig klappet han igjen lokket på Mac-en, la seg ned med hendene foldet bak nakken, og tenkte: Jeg håper jeg aldri, aldri noen gang, får denne gjengen etter meg

BONUS:

Les mer om forfatteren her.

Ideen til Jakten fikk forfatteren fra svensk TVs Uppdrag granskning (ala norske Brennpunkt). Det aktuelle programmet hadde tittelen Naken på nettet. Les mer her.

Det finnes mye informasjon om overgrep på nett. Her er noen eksempler:

Redd Barna

Din utvei

NRK temasider

Nettovergrep

Boktips:

Nettvett

De4: Anonym

Marlena Evensen: Party

Med på leken

Filmtips:

Fra Uppdrag granskning:

Trust:

The Social Network:

Steve Jobs:

Disconnect:

Til toppen