Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Lydighetsprøven. En tenkt fortelling om et barn.

Alvis blir kalt Alvis Piss. Han og moren har flyttet inn til morens nye kjæreste, Duncan. Selv om Duncan har et voldsomt temperament, så virker det ikke så ille i begynnelsen.

Bjørn Ingvaldsen Gyldendal 2017

 

Det var en som ropte på meg fra veien. Alvis, Alvis!

Det var Marcus, broren til Max. Han visste hva jeg het.

Ja?

Jeg gikk bort til ham. Han satt på sykkelen sin. To andre gutter var sammen med ham. De hadde også sykler.

Hei, Alvis, sa Marcus.

Hei, Marcus.

Hva holder du på med, Alvis?

Ikke noe.

Vil du være med oss, Alvis?

Jeg så på de to andre guttene. Begge hadde avisvesker på syklene sine.

Være med dere?

Ja, bare være litt med oss. Være kamerat med oss? Gidder du det?

Ja.

Kult, Alvis. Stilig. Skal vi stikke bort til butikken?

De andre guttene nikket. Jeg nikket også.

Ja, vi stikker til butikken, sa jeg.

De skulle til å sykle.

Du kan sitte på med meg, Alvis, sa Marcus. Hopp opp.

Jeg satt på bagasjebrettet og holdt meg fast i Marcus. Alle tre syklet fort. Borte i veien passerte vi Jonas og mora hans. Hun leide ham. Jeg satt på med Marcus.

Skal vi ha is? spurte en av guttene.

Klart vi skal ha is, sa Marcus. Vi fikk jo lønn i dag.

Ja, sa den andre gutten.

De gikk inn i butikken. Jeg ble stående utenfor. De så visst ikke at jeg ikke gikk inn. De hadde fått lønn i dag. Lønn for å gå med aviser. Jeg gikk ikke med aviser. Jeg fikk ikke lønn. Jonas og mora gikk også inn i butikken. Mora sa hei til meg. Så kom Marcus og de andre ut.

Jeg kjøpte en is til deg også, Alvis. Du liker vel is?

Ja, jeg liker is, sa jeg.

Han hadde kjøpt samme slags is til meg som til seg selv. Vi satt på en murkant borte ved handlevognene og spiste isen. To jenter kom ut av butikken. Den ene kameraten til Marcus ropte på dem.

Skal dere på festen på fredag? spurte han dem.

Klart, sa den ene jenta.

Klart, sa den andre.

Skal dere på klubben etterpå? spurte den ene jenta.

Den ene gutten sa at han skulle. Den andre sa at han skulle på svømmetrening.

Du, da? spurte hun Marcus.

Ja, jeg kommer på klubben, sa han.

Skal du ikke passe på lillebroren din, da? spurte hun og nikket mot meg.

Han her? spurte Marcus. Han er ikke broren min. Dette er Alvis. Han er kameraten vår.

Kul kamerat, sa den andre jenta. Så gikk de. Vi spiste opp isen.

Is er jammen godt, sa Marcus. Synes ikke du også det, Alvis?

Jo.

Nesten så man får lyst på en til, er det ikke?

Jo, nesten.

Men man kan ikke spise to iser på en dag, vel?

Nei, sa jeg.

Men du, Alvis, jeg lurte på en ting. Gidder du å gjøre meg en tjeneste?

Hva da?

Bare hente noe.

Hente hva da?

Noe inne i butikken.

Hva da?

Noen bokser øl.

Nei, det kan jeg ikke, sa jeg.

Klart du kan det, Alvis. Du er jo kameraten min. Kamerater er greie med hverandre, er de ikke? Jeg kjøpte nettopp is til deg. Nå ber jeg deg hente litt øl til meg. Sånn at vi kan fortsette å være kamerater. Du kan ikke nekte å gjøre det, vel?

Nei, det kan jeg ikke, sa jeg.

Se her, sa han og trakk fram en bærepose fra lomma. Stikk inn i butikken og fyll den med ølbokser. Så bare løper du forbi kassene. De klarer ikke å stoppe deg. Vi venter rett utenfor med syklene. Det er dritenkelt.

Jeg svarte ikke.

Klart det er dritenkelt for deg, Alvis. Max fortalte at du klatret til toppen av tauene i gymsalen. Det er kjempevanskelig. Å hente noen øl er lett.

Ja, sa jeg.

Jeg hadde ikke vært inne i den butikken før. Da vi bodde i blokka, handlet vi i en annen butikk. Men jeg hadde sett den. Det var en vanlig butikk. Det satt to damer i kassene. Noen kunder sto og ventet på å betale. Inne i butikken var det mange som handlet. Ganske mange. Jeg visste hvor ølet var. Det er likt i alle butikker. Ølet er ved siden av brusen. Og brusen kunne jeg se da jeg kom inn i butikken.

Jeg lot som jeg skulle ta ei flaske brus, men så tok jeg en pakke med seks bokser øl i stedet og puttet opp i posen. Så puttet jeg en til i posen. Ingen så meg, jeg var helt gjemt bakom de store hyllene. De med brus og de med potetgull og de med kattemat. Det var ingen der. Så gikk jeg ut fra hyllene igjen. Jeg holdt posen lukket, helt tilfeldig. De to i kassene var opptatt med kunder. Det peip når de trakk en vare forbi den tingen som leser av koden. Jeg gikk bare forbi. Ingen la merke til meg. Jeg kunne se syklene til Marcus og de andre utenfor. En mann sto like ved meg. En mann i butikklær.

Hva har du i posen?

Ikke noe.

Kan jeg se?

Nei.

Vi så deg på kameraet. Vi har kamera inne i butikken, ved ølhylla. Vi så at du tok øl.

Nei, sa jeg. Så løp jeg. Mannen kom ikke etter. Jeg løp ut døra og puttet posen oppi sykkelveska til Marcus. Marcus ropte noe til de andre. Så syklet de. Jeg løp. Plutselig var mannen etter meg likevel. Han ropte til meg. At jeg skulle stoppe. Jeg løp over parkeringsplassen. Rundt et hjørne Ingen kom etter. Så gikk jeg hjemover. Det sto ikke noen sykler utenfor huset hvor Marcus bodde. Vi var kamerater nå.

Mamma hadde kommet hjem. Hun spurte hvor jeg hadde vært.

Ute, sa jeg.

Hvem med?

Jonas. Og noen andre.

Fint, sa mamma.

Fint, sa jeg.

Jeg satt inne på rommet og gjorde lekser. Anitra hadde lagd et ark med oppgaver. Jeg fargela figurene. Mamma ropte at middagen var ferdig. Så spiste vi middag. Duncan snakket om munkene. Mamma snakket om sin jobb, om sjefen sin. Hun likte ikke sjefen. Duncan snakket om ei hytte. Ei hytte museet eide. Kanskje vi skulle reise dit en gang.

Det ringte på døra. Duncan åpnet. Så kom han inn og sa at det var en mann som skulle snakke med mamma.

Duncan og mamma gikk ut i gangen. Jeg også, men da jeg så hvem det var, snudde jeg. Det var mannen fra butikken. Han hadde fortsatt butikklærne på seg. Jeg gikk inn i stua. Så åpnet jeg terrassedøra og løp ut. Skoene sto i gangen, jeg løp uten. Ut av hagen, gjennom hekken. Sokkene mine ble våte, jeg sprang gjennom en vannpytt. En vannpytt til. Så løp jeg bortover mot lekeplassen. Det var noen unger der. Jeg løp inn i en hage, inn bak et hus. Det var ingen der. På terrassen sto det ei stor kasse av plast. Ei som var til putene på utestolene. Det var ikke noen puter der. Den var helt tom. Jeg la meg oppi og lå helt stille. Ingen kunne finne meg der. Der var jeg trygg. Det var helt stille der. Stille og mørkt. Jeg lå på ryggen og pustet stille. Helt mørkt. Jeg kunne bli der bestandig. Ingen kunne finne meg. Plastkassa var kald. Det luktet av plasten. Jeg kunne føle med hendene rundt meg, men ikke se noe. Det var helt stille. Så tenkte jeg på de som var døde. De som lå i ei kiste. De som ingen kunne se. De som var borte. Langt nede under jorda. Kanskje de kunne tenke likevel. Kanskje de kunne føle med hendene sine. Kjenne at de lå i ei kiste. Lå der for bestandig. Jeg måtte tisse. Jeg hadde drukket saft til middagen. Nå måtte jeg tisse. Plutselig bare kom det. Jeg kjente lukta av tiss sammen med lukta av plast. Det rant under meg.

Alvis Piss, Alvis Piss, ligger du under jorda?

Det var ikke noen som ropte. Det var bare jeg som tenkte at noen ropte. Noen som ropte på meg. Jeg lå der veldig lenge.

Det våte jeg lå i, var veldig kaldt. Jeg skalv. Men jeg lå i ro.

Alvis Piss, Alvis Piss, ligger du under jorda?

Plutselig var det noen som tok av lokket på kassa. Jeg hadde visst sovet. Noen lyste på meg med ei lykt. Ei veldig kraftig lykt. Det var nesten mørkt ute.

Jeg regner med at dette er ungen dere leter etter? sa en mann.

Det er nok det, sa ei dame.

Det var hun som holdt lykta.

Kom ut, sa hun til meg.

Jeg reiste meg opp.

Han har pisset oppi der, sa mannen. For noe griseri. For en grisunge.

Er det du som heter Alvis? spurte dama. Hun hadde på seg politiuniform.

Ja. Alvis.

Han har brukt putekassa mi til å pisse i, sa mannen.

Han har visst det, sa dama.

For noe svineri, sa mannen.

Vi har lett etter deg, sa dama til meg. Foreldrene dine er redde for deg. Men så kom han som eier huset her, bort til politibilen og sa at det var våte fotspor på terrassen. Spor bort til putekassa. Vi skjønte at det var spor etter deg.

Ja, sa jeg. Mine spor.

Våte fotspor. For en dum unge. Mindre begavet. Pisset oppi putekassa. Den stinker.

Jeg måtte gå sammen med politidama. Politibilen sto rett utenfor huset. To andre politier var der også. Den ene hadde en hund. Mange folk sto og så på.

Vi får kjøre ham hjem, sa den ene politimannen.

Det er best vi går, sa dama som hadde funnet meg. Han er jo gjennomvåt.

Mamma sto utenfor huset vårt. Sammen med Duncan. Huset vi bodde i. Noen av folkene hadde fulgt etter oss. Politidama snakket lavt med mamma. Duncan så på meg. Alle så på meg. Noen unger ropte. Noe med Alvis. Og piss. Politimannen gikk mot dem. De sprang vekk. Så gikk vi inn. Duncan, mamma og jeg.

Jeg måtte kle av meg ute i gangen. Alle klærne. Mamma sa jeg skulle i dusjen. Hun fulgte meg inn på badet og skrudde på vannet. Det var for kaldt, men jeg sa ikke noe. Hun tok med seg en balje og gikk ut i gangen. Så kom hun tilbake med klærne mine i baljen og bar den bort til vaskemaskinen. Hun sa ikke noe, bare puttet alle de våte klærne inn i maskinen. Satte den på. Jeg dusjet. Mamma skrudde av vannet og ga meg håndkleet. Jeg brukte lang tid på å tørke meg, så lang at mamma kom og spurte hva jeg holdt på med. Hun hadde lagt fram klær på rommet mitt. Duncan var i stua. Middagstallerkenene sto fortsatt på kjøkkenbordet. Jeg hadde nesten ikke rukket å spise noe. Mamma spurte ikke om jeg var sulten. Hun sa bare at jeg skulle gå inn i stua. Duncan bare så på meg.

Hva er det du har gjort? spurte mamma.

Vet ikke.

Det vet du.

Vet ikke.

Ikke lyv.

Jeg lyver ikke.

Mamma var sint. Hun snakket høyt. Sa at jeg løy. Løy og stjal.

Hvorfor tok du øl i butikken?

Vet ikke.

Hvem ga du det til?

Vet ikke.

Var det noen større gutter?

Ja.

Hva heter de?

Vet ikke.

Hvor bor de?

Vet ikke.

Duncan kastet noe i gulvet. Jeg så ikke hva.

Har du ikke lært ungen å lyde? ropte han til mamma.

Mamma svarte ikke.

Duncan sto midt på gulvet.

Jeg skal vise ham hva lydighet er, sa han.

Til toppen