Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Magnus Chase og gudene fra Åsgård 1

Magnus Chase har bodd på gata siden moren døde for to år siden. Før hun døde ga hun ham klar beskjed om å holde seg unna hennes bror, onkel Randolph. Denne morgenen blir Magnus vekket av en uteligger som sier at noen er ute etter ham. Det viser seg å være noen i nær familie. Hva er det de vil? Magnus overser morens ordre og bryter seg inn i huset til onkelen. Det skal få uante konsekvenser for 16-åringen.

Rick Riordan Vigmostad Bjørke Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen 2017

TRE
IKKE TA IMOT SKYSS FRA SÆRE SLEKTNINGER

OK. Hurra for meg som fyller mitt år!

Var det virkelig 13. januar? Det ante jeg faktisk ikke. Tiden flyr når man sover under broer og leter etter mat i
avfallscontainere.

Da var jeg altså offisielt seksten år. Som presang ble jeg trengt opp i et hjørne av en skummel onkel, som forkynte at jeg var utpekt til å bli snikmyrdet.

«Hvem …?» begynte jeg å spørre. «Forresten, vet du hva? Blås i det. Det var hyggelig å møte deg, Randolph. Jeg stikker nå.»

Randolph ble stående i døråpningen og sperre veien for meg. Han rettet jerntuppen på stokken mot meg. Jeg sverger på at jeg kunne føle den presse mot brystbeinet mitt tvers gjennom rommet.

«Magnus, vi må snakke sammen. Jeg vil ikke at de skal få tak i deg. Ikke etter det som skjedde med moren din …»

Et slag i ansiktet ville vært mindre smertefullt.

Minner fra den kvelden virvlet gjennom hodet mitt som et kvalmende kaleidoskop: leiligheten vår som ristet, et skrik fra etasjen under, moren min – som hadde vært anspent og paranoid hele dagen – som dro meg mot branntrappen og ba meg komme meg unna i en fart. Døra som ble sprengt opp. Fra gangen dukket to uhyrer opp. Pelsen deres hadde farge som skitten snø, og øynene lyste blått. Jeg glapp taket i gelenderet på branntrappen, falt og landet i en haug med søppelsekker i bakgata. Et øyeblikk etter ble vinduene i leiligheten vår knust, og flammer sto ut.

Mamma hadde sagt at jeg måtte komme meg vekk. Det gjorde jeg. Hun hadde lovet å finne meg. Det gjorde hun aldri. Senere hørte jeg på nyhetene at liket hennes var blitt funnet i brannruinene. Politiet lette etter meg. De hadde spørsmål: spor etter mordbrann; mine mange disiplinærproblemer på skolen; naboers meldinger om rop og et høyt brak fra leiligheten vår rett før eksplosjonen, og det faktum at jeg hadde løpt fra åstedet. Ingen av meldingene nevnte noe om ulver med lysende øyne.

Helt siden den kvelden hadde jeg levd i skjul, under radaren, for opptatt med å overleve til å sørge ordentlig over mamma, mens jeg lurte på om de to uhyrene var noe jeg bare hadde innbilt meg … men det visste jeg at jeg ikke hadde.

Nå, så lenge etter, ville onkel Randolph hjelpe meg.

Jeg knuget den lille dominosteinen så hardt at den skar seg inn i håndflaten. «Du vet ikke hva som skjedde med mamma. Du har aldri brydd deg om noen av oss.»

Randolph senket stokken. Han lente seg tungt på den og stirret ned på teppet. Jeg begynte nesten å lure på om jeg hadde såret ham.

«Jeg bønnfalt moren din,» sa han. «Jeg ville at hun skulle ta deg med hit – og bo her, hvor jeg kunne beskytte dere. Hun nektet. Etter at hun døde …» Han ristet på hodet. «Magnus, du aner ikke hvor lenge jeg har lett etter deg, og i hvor stor fare du er.»

«Det går bra med meg,» sa jeg, selv om hjertet hamret mot ribbeina. «Jeg har tatt rimelig godt vare på meg selv.»

«Det kan være, men de dagene er over.» Skråsikkerheten i Randolphs stemme fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. «Du er seksten nå, og for en mann å regne. Du unnslapp dem én gang, den kvelden da moren din døde. De vil ikke la deg slippe unna en gang til. Dette er vår siste sjanse. La meg få hjelpe deg, ellers vil du ikke leve dagen ut.»

Den lave vintersola fikk det fargede glasset i vinduene til å glitre, og badet Randolphs ansikt i skiftende farger, som en kameleon.

Jeg burde ikke ha dratt hit. Dumme, dumme, dumme meg. Om og om igjen hadde moren min prentet det inn i meg: Ikke dra til Randolph. Men her var jeg.

Jo lenger jeg hørte på ham, desto mer livredd ble jeg, og enda mer desperat etter å høre hva han hadde å si.

«Jeg trenger ikke din hjelp.» Jeg la den merkelige dominobrikken fra meg på skrivebordet. «Jeg vil ikke …» «Jeg vet om ulvene.» Det stoppet munnen på meg.

«Jeg vet hva du så,» fortsatte han. «Jeg vet hvem som sendte dyrene. Uansett hva politiet tror, vet jeg den virkelige grunnen til at moren din døde.»

«Hvordan …»

«Magnus, det er så mye jeg må fortelle deg om foreldrene dine, om hva du har arvet … Om faren din.»

En iskald ståltråd krøp ned langs ryggraden min. «Kjenner du faren min?» Jeg hadde ikke lyst til å gi Randolph noe overtak. Ved å bo på gata, hadde jeg fått erfare hvor farlig det kunne være hvis andre hadde overtaket over en. Men han hadde meg på kroken. Jeg var nødt til å høre disse opplysningene. Etter det bifallende glimtet i øynene hans, var det noe han visste.

«Ja, Magnus. Jeg kjenner din fars identitet, din mors morder, grunnen til at hun ikke ville ta imot hjelp av meg … alt henger sammen.» Han pekte mot utstillingen med diverse vikingsnadder. «Hele livet har jeg arbeidet mot ett mål. Jeg har prøvd å løse et historisk mysterium. Inntil nylig klarte jeg ikke å se hele bildet. Nå gjør jeg det. Alt har ledet mot denne dagen, sekstenårsdagen din.»

Jeg rygget mot vinduet, så langt unna onkel Randolph som jeg kunne komme. «Hør her, jeg skjønner ikke bæret av det du sier, men hvis du kan fortelle meg om faren min …»

Bygningen ristet som om en kanonsalve var blitt avfyrt i det fjerne – en rumling som var så dyp at jeg kjente den i tennene.

«De vil være her snart,» advarte Randolph. «Vi har dårlig tid.»

«Hvem er de?»

Randolph haltet forover mens han støttet seg til stokken. Det virket som om det var noe i veien med det høyre kneet hans. «Jeg vet at det er mye forlangt, Magnus. Du har ingen grunn til å stole på meg. Men du må bli med meg nå med det samme. Jeg vet hva din arv er.» Han pekte på de gamle kartene på skrivebordet. «Sammen kan vi få tilbake det som tilhører deg. Det er det eneste som kan beskytte deg.»

Jeg kikket over skulderen og ut av vinduet. Nede på Commonwealth Mall var Arnie forsvunnet. Jeg burde ha gjort det samme. Jeg så på onkel Randolph og prøvde å finne noen likheter med moren min, noe som kunne gitt meg tillit til ham. Jeg fant ingenting. Den omfangsrike kroppen, de intense, mørke øynene, det humørløse ansiktet og den stive oppførselen … han var alt det moren min ikke var.

«Bilen min står på baksiden,» sa han.

«K-kanskje vi bør vente på Annabeth og onkel Frederick?»

Randolph skar en grimase. «De tror ikke på meg. De har aldri trodd på meg. I ren desperasjon, som en siste utvei, hentet jeg dem til Boston for å hjelpe meg med å lete etter deg, men nå som du er her …»

Bygningen ristet på nytt. Denne gangen lød drønnet nærmere og kraftigere. Jeg ville helst tro at det kom fra noe byggevirksomhet i nærheten, eller en militær seremoni, eller noe annet som var lett å forklare. Men magefølelsen min sa meg noe annet. Det lød som trampingen fra foten til en kjempe – helt lik lyden som hadde fått leiligheten vår til å riste for to år siden.

«Vær så snill, Magnus.» Randolphs stemme dirret. «Jeg mistet min egen familie på grunn av disse monstrene. Jeg
mistet min kone og døtrene mine.»

«Har … har du hatt en familie? Mamma har aldri sagt noe …»

«Nei, det har hun nok ikke. Men moren din … Natalie var min eneste søster. Jeg var glad i henne. Det var fryktelig å miste henne. Jeg kan ikke miste deg også. Bli med meg. Faren din la igjen noe som du skulle finne – noe som vil endre verdenene.»

Jeg hadde altfor mange spørsmål i hodet. Jeg likte ikke det vanvittige lyset i Randolphs øyne. Jeg likte ikke hvordan han sa verdenene, i flertall. Og jeg trodde ikke på at han hadde prøvd å finne meg helt siden mamma døde. Jeg hadde antennene ute konstant. Hvis Randolph hadde spurt etter meg ved navn, ville en av gatekompisene mine ha tipset meg om det, slik Blitz hadde gjort i dag tidlig med Annabeth og Frederick.

Noe hadde endret seg – noe som hadde fått Randolph til å beslutte at det var verdt å lete etter meg.

«Hva om jeg bare stikker av?» spurte jeg. «Vil du prøve å stanse meg?»

«Hvis du stikker av, kommer de til å finne deg. Da vil du bli drept.»

Det kjentes som om jeg hadde fullt av bomullskuler i halsen. Jeg stolte ikke på Randolph. Men uheldigvis trodde jeg at han mente alvor med at noen var ute etter å drepe meg. Det hørtes ut på stemmen hans som han snakket sant.

«OK, da,» sa jeg, «da kjører vi en tur.»

BONUS:

Mer om forfatteren her.

Mer om oversetteren her.

Åsgård er i norrøn mytologi navn på æsenes borg, hvor gudene hadde sine boliger. Åsgard lå midt i verden (Store norske leksikon). Les mer om norrøn mytologi her.

Boktips:

Percy Jackson

Drakeguten

Ravneringene

Norrøn mytologi

Red Rising. Rød Revolt

Soga om Olav Sleggja

Filmtips:

Thor:

Percy Jackson:

Musikktips:

Hør soundtracket til filmen Thor:

Manowar er et amerikansk heavy metal-band som er kjent for tekster og estetikk knyttet til blant annet norrøn mytologi. Sjekk musikkvideo under:

Til toppen