Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Markspist måne

England på 1950-tallet. Stormaktene kjemper om å være først på månen. I Sone sju, i det strenge regimet Moderlandet, bor Standish sammen med bestefaren sin. Moderlandet planlegger den store månelandingen, men Standish og bestevennen Hector er i ferd med å avsløre en hemmelighet. I dette utdraget stikker Standish av fra en mobbegjeng på skolen og møter Hector for første gang.

Sally Gardner Vigmostad Bjørke Oversetter: John Grande 2016

Ni

Utenfor rektors kontor sto det en lang, hard trebenk som man ble sår i rumpa av. Den var akkurat litt for høy, og det var vel det som var hele poenget. Man ble så liten og ubetydelig når man satt der og dinglet med beina med røde, knoklete knær. Det eneste som var å høre, var lyden av medelevene som knapt turte å puste. Jeg satt der og ventet på at klokka skulle ringe og gi signal om at rektor Hellman var klar til å ta imot meg. Jeg satt og ventet mens tiden rant og tikket i vei.

Før Hector begynte her, hadde jeg hatet denne skolen. Jeg trodde de hadde funnet den opp bare for at bøller med hjerne som inntørka hundebæsj skulle ha et sted å grisebanke sånne som meg. En guttunge som hadde forskjellig farge på øynene, ett blått og ett brunt, og den tvilsomme æren av å være den eneste gutten som ikke kunne stave, som ikke kunne skrive, i hele klassen med femtenåringer.

Ja da, jeg vet det.

Standish Treadwell er dum som et får.

Sånn sang idiotene og bøllene for meg i ett kjør, oppildna av Hans Fielder, praktræva som ledet torturklubben. Han visste at han var viktig. Hedersmann og ordensmann, gromgutten til læreren. Han gikk med langbukser, som resten av gjengen hans. Det skal jeg love deg: Det var ikke mange på skolen vår som gikk med langbukser. Og de få som gjorde det, regnet seg for fintfolk. Spjælingen LilleEric Owen gikk med kortbukser som alle oss andre, men han prøvde å gjøre dem lengre ved å lystre hvert minste vink fra Hans Fielder. Hadde Lille-Eric vært en hund, så hadde han vært en terrier.

Den viktigste jobben hans var å se hvilken vei jeg gikk når jeg skulle hjem, og å gi signal til Hans Fielder og de muntre mennene hans. De trengte noe å sette tenna i. Jakten ble blåst i gang. De endte med å ta meg igjen og banke meg opp hver forbaska gang. Du må ikke tro at jeg ikke slo tilbake alt jeg maktet, for det gjorde jeg. Men jeg hadde ikke rare sjansen når det var sju mot én.

Det var den dagen jeg møtte Hector for første gang. De hadde trengt meg opp mot veggen inne i den gamle jernbanetunnelen ved skolen. Hans Fielder trodde han hadde meg nå, at jeg ikke kunne slippe unna med livet i behold. Det sto nemlig et skilt i enden av tunnelen, og man trengte ikke å kunne lese for å skjønne hva det sto der. Det var tegnet en hodeskalle med to korslagte knokler, og det betydde pell deg vekk eller dø.

Den dagen, da jeg sto der nede i den stinkende tunnelen mens Hans Fielder og bøllegjengen hans gaulet og kastet stein på meg, fant jeg fort ut at det tryggeste kanskje var å satse livet og springe inn i det høye gresset bak skiltet. Det var ikke sperret av med piggtråd eller noe sånt. Det skiltet alene var like effektivt som tusen fugleskremsler.

Jeg satte av sted bortover tunnelen det forteste jeg kunne, forbi skiltet og rett ut på det jeg trodde var en skytebane. I det minste kom det til å gå raskt. Mamma og pappa var borte, og bestefar … ja, jeg ville ikke tenke på bestefar, ikke akkurat da, for bestefar var det eneste mennesket jeg fortsatt gikk i bane rundt. Jeg kikket meg over skuldra og regnet med å se Hans Fielder og gjengen med dåsehuer komme etter meg. Men det jeg så, var en skokk med gutter som snek seg vekk i skyggene.

Jeg stanset ved en diger eik, andpusten og svimmel. Først da jeg begynte å få igjen pusten, gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort. Jeg ventet en stund. Hvis spyfluene kom, fikk jeg bare rekke hendene i været og overgi meg.

Jeg satte meg. Hjertet var som et egg som dunket mot bunnen av en kjele med kokende vann. Det var da jeg fikk øye på den. En rød fotball. Uten luft, ja vel, men like hel. Jeg stappet den ned i ranselen, en belønning for at jeg hadde vært så modig. Og ikke nok med det: Da jeg fortsatte langs de forlatte togskinnene, fant jeg noen bringebærbusker som bugnet av bær. Jeg kledde av meg skjorta, knyttet ermene sammen og fylte den til det ikke var plass til et eneste bringebær til. Hele tiden ventet jeg å kjenne hånda til en spyflue på skuldra.

Nå var jeg rett ved muren som gikk langs togskinnene. Et ord som kan beskrive den muren, er uoverstigelig. Ser du det? Jeg kan kanskje ikke stave, men jeg har et digert ordforråd. Jeg samler på ord – de er som sukkertøy av lyd i munnen.

Muren var så høy at jeg og bestefar, som bodde rett på den andre siden av den, ikke kunne se over den forbaska greia. Vi kunne ikke vite at det lå en blomstereng i fullt flor rett over muren. Sommerfuglene danset fandango som om naturen hadde fest og hadde holdt gjestelista for seg selv. Det var første gang jeg så det, og fy fader, det var så vakkert at jeg ble helt svimmel. Akkurat ja, tenkte jeg. Hvis menneskeheten bare forsvant ned i et hull en dag, så visste jeg iallfall hvem som kom til å feire.

Hvorfor skal du gi deg nå, Standish? Du har bringebærene og fotballen. Skal du ikke ta blomstene også?

Kjøttskalle. Først nå gikk det opp for dagdrømmerhuet mitt at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan jeg skulle komme meg over muren. Jeg var ute å kjøre uten bremser og med stø kurs mot stupet. Jeg kunne ikke klatre over muren, ikke sant. Problemet var ikke at den var så høy. Problemet var glasset på toppen, sånne glasskår som flerrer opp pulsårer. Ingen kunne komme seg over den muren og fortsatt ha hendene i behold.

Fytti flate helvete. Nå hadde jeg to muligheter: Den ene var å gå tilbake den veien jeg hadde kommet, og det var uaktuelt. Den andre var … …

Kom igjen, ’a, Standish. Få høre hva den andre var.

Ti

Murveggen slutter i enden av gata vår. Der, oppe på en bakketopp, står et enormt palass uten mål og mening. Da jeg var liten, var jeg sikker på at det var satt sammen med et byggesett for kjemper, for det var så enormt mye større enn alt annet. Bestefar sa at det hvilte en forbannelse over det.

Det jeg forteller nå, skjedde på ordentlig. En gang for lenge siden var det en eller annen gluping som ville sette opp et minnesmerke over en dronning eller et slag. Begge deler er for lengst glemt, så jeg husker ikke hva det var. Bestefar, som var interessert i lokalhistorie, sa at en gang for mange måner siden hadde det vært en dyp kilde i toppen av bakken. Vannet der skulle ha legende kraft, og kilden ble voktet av tre trollkoner. Trollkonene erklærte at stedet ikke måtte forstyrres, og at en forbannelse skulle ramme området hvis noen tuklet med kilden. Dette var før de kloke trollkonene ble dratt av gårde og hengt på bålet.

Mange år senere kom en gamling med en trillebår full av penger og ville minnes en dronning eller et slag. Det var han som fylte igjen kilden og bygde vederstyggeligheten.

Det første folkepalasset brant ned på åpningsdagen. Fyren med pengene hadde visst ikke skjønt et kvekk av det trollkonene hadde sagt, for han satte i gang og bygde faenskapen rett opp igjen. Viste fingeren til all overtro, liksom. Men det som er med trollkoner, sa bestefar, er at de ikke trenger å forhaste seg. Det stygge, gamle palasset hadde fortsatt glassøyet rettet mot oss der det sto på den andre siden av enga.

Så hvorfor tenkte jeg på dette nå, der jeg sto fast på feil side av muren og nektet å gi slipp på blomstene, skjorta med bringebærene, og den flate fotballen? Det var for å få tid til å roe ned, til å tenke. Og mens jeg sto der og tenkte, fant jeg en utvei.

En gang før han og mamma ble borte, hadde jeg hørt pappa snakke med bestefar om hvordan de under krigen hadde gravd en tunnel fra tilfluktsrommet i hagen. Tunnelen munnet ut i parken. Da de oppdaget at jeg var der, begynte de snakke på modersmål så jeg ikke skulle skjønne hva de sa.

Det jeg har funnet ut om språk, er dette: Når man er dårlig til å skrive og lese, blir man en kløpper til å høre ord. Ord er som musikk, man kan suge essensen ut av dem. Jeg trengte bare å tømme hodet og åpne meg for talestrømmen, så traff jeg blink ni av åtte ganger.

Jeg lover deg: Jeg kunne ha hylt av glede da jeg omsider fant luka til den tunnelen. Der lå den, begravd under et grønt teppe av sammenfiltra planter. Den hadde ligget skjult så lenge at jeg måtte bruke alt jeg eide av krefter, før naturen ga slipp på det hun trodde var hennes.

Fy flate, jeg kjente meg som julenissen da jeg la byttet mitt på kjøkkenbordet.

Bestefar ble helt forbløffa.

«Vet du hva, gutten min, nå er det to ting jeg gjerne skulle ha visst. For det første hvordan man lager bringebærsyltetøy, og for det andre hvordan i hule helvete vi skal få den eneste skjorta di hvit igjen.»

En gang i tiden kunne jeg kanskje ha sagt at han ble bønnhørt. Men nå vet jeg at det var mer tilfeldig enn som så. Hector og familien hans hadde akkurat flyttet inn i nabohuset. Bestefar var sikker på at de var spioner. Og så mente han at spioner helt sikkert visste hvordan man fikk en skjorte med bringebærflekker hvit igjen. Det var sånn det hele begynte.

Elleve

Jeg følte meg alltid trygg hos bestefar. De fire veggene i huset vårt var kanskje vaklevorne, men gjennomsiktige var de ikke – det sørget bestefar for. Han var slu som en sølvrev. Han sto stolt og rak i ryggen, sa alltid at verdigheten var det eneste han eide. Han ville ikke ofre den for noen tro, kirke eller lære. Ingenting unnslapp glimtet i de grå øynene hans. Han så mye, sa lite.

Da de nye naboene flyttet inn, sa han at han ikke akkurat kom til å stikke bort til dem med noen sukkerskål.

«Sukker?» sa jeg. «Hvorfor skulle du ha gjort det? Sukker er som gullstøv!»

Bestefar lo. «Før krigen, da det sto fullt av fine hus uten bombehull langs gatene, prøvde folk å være gode naboer. Vi ga til dem som ikke hadde noe.»

Det hørtes jo ut som en god idé, men i de fraflytta husene i gata vår bodde det ingen vi kunne ha gitt noe til. Bestefar sa at familien Lush var spioner. Jeg skjønte hva han egentlig mente: Han ville bare ikke at noen skulle bo der. Huset hadde tilhørt foreldrene mine da de fortsatt var til. De ble mer ugjenkallelig borte da Lush-familien flyttet inn. Det satte krona på verken, gjorde spørsmålstegnet bak Hvorfor så mye større, så mye vanskeligere å overse. Da dette skjedde, var det over et år siden mamma og pappa hadde forsvunnet. Det var mange som ble sporløst borte: naboer og venner som ble strøket fra boka akkurat som foreldrene mine. Navnene ble glemt, myndighetene nektet for at de kjente til dem.

Det hadde slått meg at verden var full av hull. Man kunne ramle ned i de hullene og aldri bli sett igjen. Jeg skjønte ikke hva som var forskjellen på å forsvinne og å dø. Det måtte vel være det samme, begge deler etterlot seg hull. Hull i hjertet. Hull i livet. Det var ikke vanskelig å se hvor mange hull det var, det var tydelig når det kom nye. Huset ble mørkt, og så ble det enten sprengt i lufta eller revet.

Bestefar hadde alltid mistanke om at de verste tysterne i nabolaget bodde i hanebrysthusene i enden av gata, lengst borte fra palasset. Her sto de uskadde, uberørte husene som ble holdt av til Renhetsmødrene. Mrs. Fielder og heksene hennes. De spionerte på naboene for spyfluene og mennene i svarte skinnfrakker, og som takk fikk de melkeerstatning og klær, alle de små tingene som vi andre måtte stå i kø for hver bidige dag, vi alminnelige halvsultende borgere som ikke samarbeidet.

Jeg spurte bestefar hvorfor spioner skulle vite hvordan man får vekk bringebærflekker fra en hvit skjorte.

«Det gjør de sikkert ikke,» sa han. «Men kanskje kona vet det.»

Det hang jo ikke på greip i det hele tatt, men bestefar hadde vært innmari grinete i det siste, helt siden den familien hadde flyttet inn i nabohuset. Han hadde vært grinete på en tverr måte, og det var han ellers aldri.

«Livet har blitt mer komplisert,» sa han.

Jeg visste ikke da at den gamle sølvreven hadde en rev bak øret. Han hadde skjult den godt.

BONUSMATERIELL

Foreningen !les fikk være til stede da Gulskogen skole i Drammen arrangerte forfatterbesøk med Sally Gardner. Det var elever ved LesDet!, skolens valgfag, som sto for bokbadingen av forfatteren.

Sally Gardner leser høyt fra «Markspist måne»

Bokbad av Sally Gardner

Sally Gardner deklamerer et «Flip-flop»-dikt om sin egen dysleksi

Sally Gardner svarer på spørsmål fra salen

Flere boktips:
Dystopia av Terje Torkildsen
Mørket kommer innenfra Tyra T. Tronstad.
Darlah av Johan Harstad.

Filmtips:
Gravity

The Martian

Hva var romkappløpet som er en sentral del av handlingen i Markspist måne? Les her.

Bokas kulisser er England på 1950-tallet. Hvordan tror du det så ut der da?

Jon Ewo er en forfatter som også skriver fiktive historiske romaner, som ofte har som utgangspunkt at historien ble annerledes enn vi kjenner den om. Hva-om-hvis.

Les mer om Ewos bøker her.

Til toppen