Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Mørket kommer innenfra

En bande har overtatt makten i hjembyen til Linnea og Max. Ingenting fungerer lenger, og det er mangel på strøm og mat. Folk blir evakuert, og farer truer på hvert gatehjørne. Linneas mor har ikke kommet hjem fra jobben, og i dette utdraget drar Linnea til helsesenteret for å se etter henne. Det skulle hun kanskje ikke ha gjort?

Tyra T. Tronstad Aschehoug 2016

ÅRETS KOLLEGA FRA I FJOR

Det tok Linnea en time å gå til helsesenteret i Sørbyen. Før hadde hun alltid tatt bussen, og hver gang hadde hun undret seg over at menneskene så ut til å være annerledes på denne kanten av byen. De hadde andre typer klær og andre sko. De bar på varer i tynne, lysegrønne plastposer som så ut til at de skulle revne når som helst. Bussen pleide å være stappfull av barn, mødrene hadde alltid flere småunger i samme vogn, gamle menn gikk i treningsdresser og luktet mat, unge menn hadde fine klær og harde blikk.

Nå var veien tom for busser. Rundkjøringene lå som grå øyer i landskapet. Høstregnet svøpte seg forsiktig rundt alt og dempet den ulne lukta av røyk. Noen få biler kjørte forbi henne, og hun la merke til at de senket farten et øyeblikk. Hun stirret i bakken og lot som om det slett ikke var rart at hun gikk her, helt alene på folketomme fortau.

Helsesenteret lå som en grå kloss mot asfalten, og vinduene var mørke. Fire mørkkledde skikkelser gikk omkring utenfor inngangsdøra, og det var ikke lett å se om de var der fordi de ville inn, eller om de var der av andre grunner. Men da de så henne, rykket de til og den ene av dem løftet en pistol mot henne.

«Jeg leter etter moren min», sa hun. Hun forsøkte å få det til å høres selvsagt ut, prøvde å skjule hvor redd hun var. «Hun jobber her.»

«Det er i orden, gutter», hørte hun en stemme si.

Mannen som plutselig stod foran henne, var bred som en bulldogg. Hun så ikke hvor han kom fra, men han gikk rett forbi de fire mørkkledde, og kom mot Linnea med en slags gjenkjennelse i blikket, viftet med et adgangskort og åpnet døra foran henne. Han måtte være sjefen for alt og alle her, for hvordan skulle han ellers kunne dra henne rett inn på helsesenteret, rett forbi fire væpnede vakter?

«Det var da som satan», sa han da de var kommet inn på innsiden. «At så unge folk skulle henge rundt her nå. Og du har gått helt hit? Gått på beina? Beklager det med vaktene. Men noen må jo passe på. Det skjønner du sikkert.»

Linnea husket noe moren hadde nevnt, noe om en usedvanlig gretten mann. En virkelig forferdelig vaktmester. For ett år siden hadde en av de ansatte på helsesenteret sagt om ham at han ser ut som en bever som skal til å drite, og så hadde vaktmesteren dessverre hørt det. Da hadde de vært nødt til å kåre ham til årets kollega på sommerfesten, bare for å blidgjøre ham. Moren til Linnea hadde ledd så mye at hun falt ned fra sofaen da hun fortalte det. Dette kunne være ham: årets kollega fra sommerfesten i fjor.

«Yngvar Bratvold», sa han, og pekte ned på kortet sitt. «Vaktmester.»

«Linnea Holm», sa Linnea.

«Du ser vel etter mora di», sa han med et alvorlig nikk. «Du skulle ventet på henne der hjemme, vet du. Har hun ikke sagt det til deg, at du skulle vente hjemme, altså hvis det ble nødvendig å vente?»

Linnea svarte ikke. Han visste sikkert ikke hva det var å vente slik. Å lengte slik. Han lignet forresten ikke mye på en bever. Han hadde et digert, rundt ansikt, et vennlig smil og han gransket Linneas ansikt på bekymret vis. Men det var en letthet i bekymringen, som om det var en skolebolle Linnea ikke kunne finne, og ikke sin egen mor.

«Vi stengte hele stedet på fredag», begynte vaktmesteren. «Du vet det sikkert ikke, men det har seg altså slik at mobben skjøt femten stykker nede ved rådhuset før helgen, og så tok de seg inn på politistasjonene, og de håpløse politifolka der greide jo ikke å slå tilbake noe som helst. Evneveike undermålere av et politikorps, spør du meg. Hvis jeg ikke henger rundt her, så ramponerer mobben bygget. Det kommer så klart en og annen stakkar og vil ha medisiner. Men hit inn kommer det ingen, skal jeg si deg. Andre enn deg, da. Du er jo ikke akkurat noen kriminell, det ser jo til og med jeg.»

Han nikket etter hver gang han fullførte en setning. Men han var ikke så irriterende som Linnea hadde trodd han ville være.

«Hvor tror du hun kan være?» spurte hun.

«Nei, spør du meg, så spør jeg deg», svarte Bratvold og så ut lufta.

Hun fulgte etter ham gjennom bygget. Han pekte inn mot rom med åpne dører, ledet henne gjennom korridorer og viste fram pent ryddede møterom, toaletter og venterom. Noen av rommene hadde lekekasser på gulvene, andre hadde plakater på veggene med bilder av matvarer i pyramider, tegninger av de indre organene i øret, blodomløpet og et stort, stirrende øye uten hud rundt.

«Når så du moren min sist?» spurte Linnea nølende.

Bratvold holdt et nøkkelknippe i hånda. Han stod og veide på det, som for å vise at det var han som var sjef over det.

«Det var jo nå på fredagen. Da dro folk hjem. Og etter det har jeg ikke sett henne.» Han tok seg til de digre kjakene med den ledige hånda uten å ta blikket fra henne. Det var som om han lette etter noe i ansiktet hennes og ikke fant det.

«Du finner henne nok», fortsatte han. «Selv om det ikke er den eneste ting jeg kan fortelle deg om henne og hvor hun kan være.»

Ikke er den eneste ting, tenkte hun, hvorfor må han bruke så mange ord for det som er så enkelt?

«Husker du når hun gikk herfra på fredag?» spurte Linnea lavt.

Bratvold så medfølende på henne. Han burde være mer irriterende enn dette. Burde være mer som en … bever. Men han bare … snakket.

«Tja, det var vel omtrent til vanlig tid, måtte det være. Sånn til vanlig ettermiddagstid. Firetida.»

Vanlig ettermiddagstid, tenkte Linnea. Men hun jobber jo seint på fredagene. Hun har gjort det i tre år nå, hun jobber alltid til klokka seks på fredagene. Plutselig skrådde solstråler inn gjennom vinduet og gjorde støvet i lufta tydelig. Det er så ryddig her, tenkte Linnea, alt ser så vanlig ut. Men det er som om verden ikke trenger ordentlig inn. Som om det er en glassboble rundt alt.

«Grepa dame, mora di. Er nok rett rundt hjørnet. Sikkert en misforståelse. Men jeg skjønner jo at du lurer, sånn som det har blitt», sa Bratvold.

En misforståelse, tenkte Linnea? Var han helt ute? Femten døde i rådhuset, skolen angrepet, og det at Miriam var borte var sikkert en misforståelse?

«Jeg trodde dere hadde fått inn masse folk her», sa Linnea. «Skadde folk fra rådhuset og sånn. Kommer det ingen hit?»

Bratvold så forvirret på henne, men forvirringen varte bare et øyeblikk, så svarte han vennlig:

«De dro et annet sted. Vi måtte stenge her. Vi har liksom ikke sånt utstyr, vi. Er jo bare et helsesenter, og ikke noe sjukehus, akkurat.»

I korridoren utenfor kantina var det en hel rad av dører, alle var hvite, unntatt én, som var himmelblå. Den var det eneste hun ikke kunne huske, det eneste hun oppfattet som nytt, og det betydde sikkert ingenting, var bare en detalj som hjernen hennes ufrivillig festet seg ved: Ei ny, blå dør. Likevel gikk hun noen skritt mot den, og rakte hånda mot den for å åpne.

«Nei!»

Han stoppet henne med hånda. Grepet om armen hennes var først hardt, så svakere, som om han besinnet seg. Så kom resten av kroppen tett mot henne, og et stort, menneskelig hinder stod mellom henne og den blå døra.

«Ikke lenger, frøken!»

Stemmen hans var plutselig både mørkere og sterkere. Kommanderende. Hun kjente kaffeånden hans i et blaff. Linnea kastet et blikk ned på skoene hans, han gikk i kritthvite joggesko, nesten ubrukte, som skoene til en gammel mann på reise med turistbuss. Det finnes nye sko som ligger i skap og så plutselig blir dratt fram, tenkte hun, det finnes fortsatt nye sko i verden. Men noe klirret advarende i hodet. For det stemte vel ikke? At årets ansatt fra i fjor, helsesenterets rasende beverhann, han alle småunger var redde for, han folk gikk i bue rundt for ikke å fornærme – at han smilte, og bød på trøst og kaffe? I kritthvite sko?

«Jeg må inn på kontoret hennes», sa Linnea fort.

«Ikke alene», svarte Bratvold raskt, slapp taket i armen hennes og tok et skritt bakover. «Jeg blir med deg.»

Hun gikk raskt gjennom korridorene med en pesende Bratvold etter seg. På morens kontor stod pulten midt i rommet, slik den alltid hadde gjort. Et stetoskop lå ved siden av tastaturet. Ark med uleselige notater var teipet opp på veggene og et lite plastbord på hjul stod klart med små bokser, bomull og medisinsk teip. Det luktet støv. På den ene veggen hang en bomullsjakke Linnea kjente igjen. Hun tok tak i den og knep den hardt mellom fingrene. Et savn tok tak i hjertet hennes og holdt det fast.

«Du får være rask», sa Bratvold.

Hun åpnet kontorskuffene én etter én. De var fylt av det vanlige skuffeskrotet; hodepinetabletter, halvtomme sigarettpakker, gamle lønnsslipper, to poser håndvaskemiddel, et par gamle avisutklipp. Linnea så opp et øyeblikk. Bratvold dekket nesten hele døråpningen. Han stod med armene i kors og trampet lett i gulvet med den ene foten. Når hun så ned i skuffen igjen, falt blikket hennes på et hvitt, firkantet kort som var festet i en snor. Det var på størrelse med et kredittkort og lignet på det kortet som vaktmester Bratvold hadde hengende over den forvokste nakken sin. Et arbeidslivets adgangskort med navn, bilde og nummer.

Hun rykket forsiktig i det.

Yngvar Bratvold, stod det. Driftsleder.

Over teksten var det et lite, firkantet bilde av ansiktet til en mager, bister mann. En mann som så ut som om han nettopp hadde jult opp noen og gjerne skulle jult opp flere, en fyr med blanke, skarpe kinnbein, en fyr med et stort og synlig arr som løp nedover kinnet, en fyr som så ut som om han aldri i sitt liv hadde hatt et smil å by på.

Det kom et host fra døråpningen.

«Finner du noe, jenta mi?»

Hun smøg kortet i lomma mens hun lot som om hun lette videre.

Hun stjal sekunder nå.

Smårotet som fylte morens kontorskuff var så hverdagslig. Hver eneste lille, brukte nylonsokk og hver eneste krøllete lønnsslipp var en fortelling om dagene som hadde gått. Linnea stod helt stille, det var som om hun ikke riktig ville slippe tak i disse småtingene og ta inn det nye øyeblikket som var nå.

Som var han, hvem han nå var, den digre fyren ved døra. Hun tenkte ikke, hun bare gjorde det: hoppet fram mot den store kroppen i døråpningen. I hoppet ropte hun et eller annet som bare var lyd og ikke ord, og hun hørte hvordan han skrek noe tilbake til henne, men uten at hun kunne skille ut ordene. Hun raste forbi ham, løp nedover korridoren, tvers gjennom kantina, rev tak i ryggsekken som hun hadde lagt fra seg der og spurtet ut mot resepsjonen. Hun la merke til den blå døra og rev den opp, kikket innover bak den og så bare et mørke, og mer var det ikke tid til, for han som kalte seg Yngvar Bratvold var etter henne, og hun løp videre mot utgangspartiet, der to glassdører formet et vindfang.

 

Den første døra var åpen. Men idet hun dyttet håndflatene mot den siste utgangsdøra for å skyve den opp, kjente hun motstanden i den. Den var låst. Og der var hun, altså: i en sluse av glass, innestengt som en flue mellom to lag vinduer. Hun så at han kom etter henne, småløpende på kjøttpølsebeina og med adgangskortet dinglende fram og tilbake over brystet. Linnea dunket hendene mot det harde dørglasset, så parkeringsplassen utenfor og den lyse, gråhvite himmelen, og hun tenkte: jeg kan knuse denne glassdøra hvis jeg vil. Bare jeg sparker hardt nok. Bare jeg dytter med full kraft. Men så husket hun de fire vaktene. Om bare noen få sekunder kom de til å være der igjen.

Mamma, tenkte hun, var det disse her du møtte? De fire vaktene og den falske vaktmesteren?

Da så hun fire gråbrune skygger som kom løpende rundt et hushjørne.

Og hun kastet kroppen sin mot døra så hardt hun kunne og kjente at en pil av smerte fór gjennom kroppen hennes. Bratvold var så nær henne nå, det var bare en smal sone av glass imellom dem. Hun snudde seg og så hvordan han fiklet klønete med kortet rundt halsen, det så ikke ut som om han visste hvilken vei det skulle inn i leseren. Et svett raseri hadde foldet seg ut i det runde ansiktet hans.

Linnea kastet seg mot døra på nytt, kjente hvor lite det nyttet, kroppen hennes var for lett og for liten og glasset for hardt. Hun var fanget her. Hun visste at hun ikke hadde tid til å tenke ut en løsning, men det var som om hånda hennes tenkte av seg selv, for den dro opp kortet fra lomma, det med det tynne, slitne gammelmannsansiktet på. Hun dro det resolutt gjennom kortleseren på sin side av veggen mens hun tenkte: Det går ikke. Det går ikke. Og samtidig hørte hun at døra bak henne gled opp.

Et lite, grønt blink lyste mot henne. Og hun hørte et lite klikk.

Døra var åpen.

Hun dyttet den fort opp, og så løp hun.

Hun løp som hun aldri hadde løpt før.

Hun kjente hvordan pusten raskt ble tung. Bratvold løp etter henne, men den tunge kroppen hans kunne ikke nå henne igjen om han prøvde aldri så mye, med alle de kiloene og med de glatte gummisålene mot asfalten, nei, han hadde ikke en sjanse i havet, for han var for tjukk og for stor, og selv om Linnea ikke kunne løpe særlig fort, kunne hun i alle fall løpe fra en mann som ham. De fire andre løp ikke, men hun hørte stemmene deres og hun visste at hun var et altfor tydelig mål under den lysegrå høsthimmelen, og hun visste at det når som helst kunne være over, for de fire trengte ikke føtter, de hadde våpen, slike våpen som overvinner alle føtter enten de er raske eller langsomme.

Lyden av skudd gjorde at hun tenkte: De traff meg. Jeg er død nå.

Men skuddene traff ikke. Og Linnea døde ikke. Hun løp rett ut i rundkjøringa og spurtet gjennom den som et ekorn, i vill fart tilbake til byen og de høye bygårdene, de tomme rommene, stillheten. Hun tenkte at hun hadde overlevd, men hjertet hennes føltes likevel som om det var gjennomhullet. Og hun tenkte at hun kanskje ikke hadde noen mor lenger. At hun kanskje var helt alene.

BONUS:

Les mer om forfatteren her.

Les hva ungdom mener om boka på Uprisen her.

Les anmeldelse av boka på NRK her.

Boka er en dystopi. Hva menes med det? Les mer her.

Boktips:

I morgen er alt mørkt

Pesten (The Young World 1)

Gone

Rød Revolt (Red Rising 1)

Dødslekene

Dystopia 3

Menneskebarnet

Veien

Filmtips:

Hunger Games:

I Am Legend:

 

Til toppen