Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Nærmere kommer vi ikke

Jens trenger å komme seg bort for en periode og reiser til onkelen sin på Finnsnes. Der treffer han Edor. I motsetning til Jens, som er redd for alt, er Edor uredd. Men når han møter Jens, kjenner han at det kribler i magen og for første gang opplever han å være redd. For hva er det som skjer? Hvem er denne nye fyren han får følelser for? Og hva skal han gjøre med kjæresten sin, Beate?

Monika Steinholm Vigmostad Bjørke 2016

JENS

Ved siden av sykkelen min står det en fyr og stryker over lakken. Han bøyer seg ned og ser på hjulene. Klapper på setet. Hva er det han driver med? Jeg burde gå bort og be ham om å pelle seg vekk, men jeg har allerede dansa på grensen av komfortsonen for mange ganger i dag. Istedenfor å lage dårlig stemning tar jeg på meg solbrillene og lener meg mot veggen for å passe på at han ikke riper opp lakken.

Han gjør ikke det. Etter en stund setter han seg på setet. Jeg hoster diskret.

– Fuck! Er det din sykkel? spør han og hopper av.

Jeg skal til å riste på hodet, men så kommer jeg på at jeg står med hjelmen i neven. Jeg nikker kort, skal til å sette meg opp på setet da han tar tak i armen min og holder meg igjen.

– Hvor mye skal du ha for å kjøre meg noen kilometer?

Han ser dønn seriøs ut.

– Jeg har bare én hjelm.

– Det gjør ikke noe. Jeg kan kjøre uten.

På noen sekunder rekker jeg å tenke gjennom å miste lappen, feite bøter, hjerneskade, død, et par år i fengsel. Jeg kan ikke gjøre det, tenker jeg, men så står han der med de gulbrune øynene sine under det litt for lange håret og ser bedende på meg. Hjelpeløs. Ingen ser noen gang sånn på meg. Det er jeg som pleier å stå for de hjelpeløse blikkene. Dunk, dunk, dunk. Hjertet pumper blodet hardt rundt i kroppen. Jeg er så redd at jeg har lyst til å stikke inn på dass og låse døra etter meg. Og det er kanskje nettopp den følelsen som gjør at jeg nikker kort en gang til og gir ham hjelmen min.

Han setter seg bakpå sykkelen, og jeg spør om han har kjørt sykkel før. Han rister på hodet.

– Du må lene deg litt over i svingene. Følge sykkelen, liksom. Bli ett med den. Du kjenner det i magen de første gangene, men du må bare stole på sykkelen, stole på meg. Jeg har aldri tippa.

Jeg sparker sykkelen i gang. Han holder seg fast i setet, men da jeg svinger ut på veien og setter opp farta, lener han seg framover og legger armene rundt livet på meg. Han peker vei ut av byen, og jeg gasser på enda litt mer. Det kjennes sinnssykt å kjøre uten hjelm.

Vinden tar tak i håret mitt og legger det bakover. Jeg er mindre redd enn jeg burde være, for jeg vet hva som skjer med hodet mitt hvis vi krasjer. Smakk. Hjernemasse utover veien. Jeg tenker på stakkaren som må identifisere meg. Resten av livet kommer jeg til å være en blodig flekk på netthinna. Noe han ser hver kveld når han lukker øynene for å sove.

For å tenke på noe annet konsentrerer jeg meg om armene hans. Jeg vet ikke engang hva han heter, og der sitter han med hele kroppen klistra mot min. Da han plutselig prikker borti armen min og peker nedover til høyre, syns jeg vi akkurat har begynt å kjøre.

Hvor er det han skal? Besteforeldrene mine er begravd rett nedi her, men jeg tviler på at han skal til kirkegården midt på natta. Kanskje han skal møte noen? Jeg stopper sykkelen på parkeringsplassen. Han gir meg hjelmen før han subber bortover med blikket i bakken og lute skuldre. Han sa ingenting om at jeg skulle vente på ham, men man stikker ikke fra en fyr som har et ærend på kirkegården midt på natta. Sånn er det bare.

På vei inn porten plukker han med seg en neve blomster som vokser langs gjerdet. Jeg vil bli med ham, se om det går bra med ham, men jeg kjenner ham ikke, og dette føles som noe han må gjøre alene. Midnattssola farger bladene på trærne gyllengrønne, og den hvite T-skjorta hans ser rosa ut i lyset der han går mellom gravstøttene.

Jeg har lyst til å ringe Niklas for å spørre hva han ville gjort, men isteden går jeg inn på telefonlista og blokkerer ham. Så gjør jeg det samme med Gunn. De har ikke ringt ennå. Men hvem vet når de kan finne på å gjøre det, og jeg har sagt at jeg skulle skru av mobilen. Dessuten er jeg ferdig med å tenke på Niklas for en stund.

Gravstøttene er som hundrevis av skjær i en blikkstille sjø. Han går med museskritt. Jeg har aldri sett noen gå så sakte. Kvasten med blomster henger nesten ned i bakken. Han stopper, og jeg retter meg opp i ryggen for å se bedre.

Sakte, sakte siger han ned på knærne. Han har ryggen mot meg. Nakken bøyd. Blomstene ligger ved siden av ham. Jeg prøver å se om han gråter, men han sitter dønn stille. Blir sittende lenge uten å røre seg. Da han endelig gjør det, gjør han det så kjapt at jeg skvetter.

Han stirrer bare i bakken, er om mulig enda mer lutrygga enn da han gikk inn på kirkegården. Ser ingen andre steder enn på føttene sine. Han setter seg bakpå sykkelen som om det var en selvfølge at jeg venta.

– Hvor mye skal du ha for å kjøre meg til yttersida av Senja? spør han.

Jeg lurer på hvor mye penger fyren egentlig har. Om han er vant til å kunne betale seg til hva det skulle være. Jeg vet ikke engang hva han heter, men har ikke noe bedre å gjøre, så jeg sier ja, selv om det er midt på natta, selv om jeg bare har med meg én hjelm, selv om onkel Torstein kommer til å dø av angst hvis han våkner og finner senga mi tom.

– Greit, sier jeg.

– Hvor mye vil du ha?

Han trekker fram pengeboka og blar gjennom seddellomma. En haug med kvitteringer og en krøllete femtilapp er alt som ligger der.

– Det går fint. Jeg trenger litt luft uansett, sier jeg og rekker ham hjelmen min.

Vi kjører ganske sakte gjennom sentrum. Over Gisundbrua gasser jeg på, og da vi kjører forbi Senjastua, gir jeg alt sykkelen er god for. Jo fortere jeg kjører, desto strammere blir grepet rundt livet mitt. Vi er ett, han, sykkelen og jeg.

Veien er støvete, sola lav. Vi ser sikkert ut som slutten på en film. Så kjørte de inn i solnedgangen, forsvant i en sky av svevestøv. Verken kræsja eller fikk lungekreft – i alle fall ikke før filmen var ferdig. Vi kjører gjennom Svanelvdalen. Snøen ligger fortsatt som små flekker oppe i fjellene.

Jeg blir helt svimmel av å sitte sånn, med armene hans rundt meg. Et sug i magen, som å kjøre karusell. Et sug jeg ikke har kjent siden første gang jeg satt bakpå pappas motorsykkel. Han peker på veien, gjennom flere daler og rundt fjell. Da vi endelig kommer til yttersida, der storhavet ligger foran oss så langt øyet kan se, kjennes det ut som om vi er ved verdens ende. Han løsner grepet og strekker begge armene i været mens han skriker:

– I’m the king of the world!

 

Tungeneset er merka med et stort skilt oppe ved den lille parkeringsplassen.

– Så fint det er her, sier jeg.

Nedover mot svabergene er det bygd en gangvei i tre med rekkverk på begge sidene. Han skyver seg opp med den ene hånda og lander stødig på gelendret.

– Vær forsiktig, da, sier jeg og har lyst til å ta tak i ham.

Han løper stødig nedover som svar.

Horisonten er så vid at man kan se den krumme seg. Alt er rødt og oransje. Himmelen. Havet. Ansiktet hans der fargene speiler seg.

– Djevelens tanngard, sier han og peker på en fjellkjede. Han hopper rundt på den støpte trappa i enden av gangveien.

– Her skulle jeg hatt skateboardet mitt.

T-skjorta hans er våt av svette på ryggen og på brystet. Jeg skjønner ikke hvor han får all energien fra.

– Jeg heter Jens, sier jeg, selv om det virker helt fjernt plutselig å skulle introdusere seg, men det er ingen andre her. Ingen som ved en tilfeldighet kan nevne navnet hans så jeg får det med meg i forbifarta.

EDOR

– Jeg heter Edor, sier jeg.

Adrenalinet har pumpa dritt og kvalme ut av kroppen på vei hit, og jeg føler meg bedre enn på lenge. Kriblinga i magen i hver sving. Som om jeg falt.

Jens sitter og ser utover havet. Laidback og rolig. Skulle ønske jeg hadde motorsykkel. Skulle ønske at jeg kunne sitte stille sånn som ham og se utover havet mens jeg tenker på helt vanlige ting. Han plukker opp en stein og kaster fiskesprett. Jeg ligger med hendene bak hodet på det ru svaberget og teller minst tjue sprett bortover vannet. Håret hans har samme farge som godværsskyene som ligger som ildstriper langs horisonten.

– Det ser ut som om det har tatt fyr, sier jeg.

– For en klisjé, sier han.

Jeg sier ingenting om at det var håret hans og ikke himmelen jeg snakka om.

– Hvor kommer du fra? spør jeg, og er ganske sikker på at jeg hadde lagt merke til ham, hadde han vært herfra.

– Tromsø.

– Hvordan er det å bo der?

Et spørsmål som er åpent nok til at han kan fortelle alt, for jeg vil vite mer om ham. Jeg kjenner ingen med sykkel. Ingen som er så svær som Jens. Han er ikke direkte tykk. Han er bare diger på alle måter, og jeg forestiller meg at han må ha et ti tusen ganger mer spennende liv enn det jeg har. En som bare setter seg på sykkelen og kjører, uten å ha en plan.

– Tromsø er ok.

– Kan jeg få telefonnummeret ditt? spør jeg.

– Hvorfor det?

– Til neste gang vi skal ut og kjøre?

– Neste gang?

Han taster nummeret sitt inn på telefonen min, mens jeg synger:

Du har lengta ut
med øya full av ensomhet
Og speida etter
svar
og en mulighet
Mulig det fins lykke der
av et anna slag enn her
Men du e knytta hit
av uforklarlig kjærlighet
Og fordi du ser
klart
kan du se forbi skryt av overflødighet

Jens ser på meg, og jeg slutter å synge. Kanskje han ikke liker det. Det er en av favorittsangene mine, og jeg vil at han skal like den. Cliff syns sangen er noe jævla vås. Hver gang han fersker meg med den på øret, kaller han meg kjerring. Jeg driter i hva Cliff mener, og skjønner ikke hvorfor det er så viktig hva Jens syns.

– Ikke slutt, sier han. – Det var fint.

– Ok, sier jeg. – Men ikke se på meg mens jeg synger. Se på fjellene, på havet, på sola og himmelen, på fargene, så skjønner du hvor fin sangen er.

Jeg finner fram sangen på mobilen og stikker den ene ørepluggen i øret hans, den andre i mitt. Jeg lukker øynene, finner melodien, lar den fylle hodet mitt før jeg begynner å synge.

Du har tilhørigheta di
Og når du kommer hjem ka ser du da?
E det det samme du forlot da du dro herfra?
Må du ha det inn med teskjei, kjære?
Eller sluk det opp fordi du ville forstå
Her bor de følelsan som hjerte kjenn igjen
Æ kan dra langt men kommer alltid hjem igjen
Oh, oh seier
Oh, oh hjemmeseier
Du kan fort bli i tvil
om kem du va og kem du e
Men her kjenn du det
så du kommer hjem
hjem fra mørke sommernetter
til lyset du forstår
Førr har du ikke merka det
at fargan her e sterkere
havet enda mektigre
Men nu, men nu
Nu kan du ikke nekt førr det
det blir aldri perfekt men et
hjem e der kor hjerte e
Ja nu, ja nu
Og når du kommer hjem ka ser du da?
E det det samme du forlot da du dro herfra?
Må du ha det inn med teskjei kjære?
Eller sluk det opp fordi du ville forstå
Her bor de følelsan som hjerte kjenn igjen
Æ kan dra langt men kommer alltid hjem igjen.

– Den har jeg aldri hørt før, sier Jens og ser på meg.

Håret hans. Jeg har aldri sett noen med så rødt hår.

– Tuller du?

Han rister på hodet. En liten motorbåt freser forbi. Bølgene fra motoren deler havet, lager nye fargespill.

Må du ha det inn me teskjei, kjære, sier jeg, og så ler jeg. Alt det jævlige som hadde knyttet knute på seg i magen, har flytt ut i vannet. Mamma crawler i horisonten, og hun har det fint. Jeg også, for første gang på så lenge jeg kan huske, og jeg vet ikke engang hvorfor.

Svartbaken henger over oss på himmelen og skriker hest. Det er nesten magisk å dele musikk sånn, gjennom hver vår øreplugg.

– Hva er det for slags fugl? spør Jens og peker.

– Hegre, sier jeg og lar blikket hvile på fuglen som glir forbi oss rett over vannflata.

– Ser nesten ut som en dinosaur.

– Kråkesølv, sier jeg.

– Hæ?

– Det er de som synger. Herman Rundberg og Kråkesølv.

– Hvorfor ville du egentlig hit? spør han.

Han spør ikke hva jeg gjorde på kirkegården, men han kunne like gjerne gjort det. Jeg ville hit for å komme lengst mulig vekk derfra. Ett idiotisk spørsmål fra ham, og så er jeg tilbake. Luftspeilingen av mamma blir borte. Jeg vet godt hvor mamma er. Hun svømmer ikke rundt der himmelen og havet møtes. Hun ligger seks fot nedi jorda med mark som kravler rundt i øyehulene.

Jeg reiser meg. Går litt rundt. Røsker opp en neve smørblomst med rota og setter meg ytterst på svaberget. Mamma pleide alltid å holde dem opp under haka på meg og spørre om jeg likte smør. Bladene er tynne og glatte mellom fingrene. Jeg river dem av ett etter ett. Slipper dem i sjøen. Brekker stilken i småbiter og legger dem i hånda. Blåser så de lander i det blikkstille havet og lager små ringer i vannet. Hvem i helvete går hen og dauer på sin egen bursdag. Jævla dårlig timing. Jævla dritt. Fuck you, mamma, tenker jeg og får dårlig samvittighet allerede før setningen er ferdig formet i hodet.

– Hei, går det bra med deg, eller?

– Blir du med og bader? spør jeg og river av meg t-skjorta.

– Tror ikke det.

– Kom igjen. Det er bare deilig å få kjølt seg ned litt.

Jeg sparker av meg shortsen. Slenger den mot ham, og sier:

– Ta imot, da.

– Du er syk, sier han.

– Hvordan da syk? spør jeg og står splitter naken foran ham. Har helt glemt at jeg ikke har på meg bokser. Jeg må se ut som et alvorlig tilfelle av ADHD, men det driter jeg i.

– Kom igjen, da, sier jeg og drar ham i armen.

Det er så kjedelig å bade alene, dessuten er han sikkert rågod til å svømme. Vi kan ha en konkurranse, se hvem som er raskest. Hvem som kan svømme lengst. Jeg er sikker på at jeg har en fair sjanse. Hvorfor må han gjøre seg så kostbar? Jeg prøver en siste gang. Går bak ham og prøver å skyve ham mot vannet, men han er stor og tung og mye sterkere enn meg.

Jeg peker på et lite skjær langt ute i havet.

– Hvis jeg klarer å svømme helt ut dit, så blir du med etterpå, avtale? sier jeg og løper mot vannet før han rekker å si nei. Jeg får til et ganske imponerende stup og crawler utover.

Vannet er nesten stille. Turkist av alger der sola og himmelen ikke speiler seg i vannet. Jeg tenker på hvordan det må se ut for Jens. Ganske vakkert. Som om jeg svømmer mot kanten av verden. Og det er det jeg tenker også. At om jeg bare klarer å svømme langt nok, bærer det over kanten og rett i kjeften på Midgardsormen. For en måte å dø på!

Det er ikke langt til skjæret nå. En skarv står der og venter på meg, som om den vil passe på at jeg ikke jukser. At jeg ikke snur før jeg er helt framme. Da jeg endelig kommer fram, skraper jeg kneet mot steinene. Skarven letter ikke. Den strekker bare halsen og ser ned på meg, som om den lurer på hva slags skapning jeg er. Jens står ytterst ute på svaberget mens jeg svømmer tilbake. Som om han er klar til å hoppe uti med alle klærne på. Jeg tror jeg må ha en pause før neste runde. Vannet kjennes tjukt rundt kroppen.

Jeg er mer sliten enn jeg har vært på lenge. Kneet svir mer og mer for hvert tak jeg tar. Vannet blir tyngre og tjukkere, som om jeg svømmer i tjære. Sterke, harde svømmetak som nesten ikke gir framdrift. Må være strømmene i vannet som trekker meg utover. Er ikke så langt unna nå. Kanskje han kan hoppe uti og hjelpe meg på land. Som en livvakt. Han hopper
ikke uti, isteden strekker han armen ut etter meg da jeg er neste framme, men jeg er for langt unna.

Jens strekker seg igjen. Jeg når ham fortsatt ikke. Det er som å være i et mareritt. Venter bare på at jeg skal våkne, enda jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det. Krampe i beinet. Jeg klarer ikke å bevege meg framover i det hele tatt. Klarer ikke å tenke på noe annet enn å få strukket ut beinet. Han slenger et tøystykke mot meg, og de ekstra 20–30 centimeterne er akkurat nok. Jeg holder meg fast med det lille jeg har igjen av krefter, og da han endelig når hånda mi, tar han tak i den og haler meg på land. Løfter meg nærmest ut av vannet og slenger meg opp på svaberget.

Jeg ligger naken og peser. Jens står over meg med shortsen min i hånda. Å bli redda av en som må holde hodet mitt oppe mens han svømmer mot land, som har full kontroll. Det ville vært kult. Noe jeg kunne fortalt Cliff, Celia og Beate. Kanskje ikke Beate, hun hadde bare blitt sur fordi jeg svømte så langt ut. Men å bli redda av min egen shorts som noen holder ut mot meg for å få meg i land, det er ikke mye kult. For noe dritt.

– Faen, er du redd for å bli våt på klærne, eller?

– Har du et dødsønske? Hva var det der? Å svømme så langt? Idiot!

– Jeg vil bare kjenne hvordan det er å leve.

– Jeg kjenner det helt fint på land.

– Se på shortsen min, den er jo helt våt, jo. Jeg hadde kommet meg opp uten hjelp. Du vet det, ikke sant?

Han svarer ikke.

Vi sitter på hver vår ende av svaberget og ser utover havet mens vi venter på at jeg skal tørke. Etterpå, da jeg er tørr, trer Jens hjelmen nedover hodet sitt.

– Hvis du vil kjenne hvordan det er å leve, kan vel du kjøre uten hjelm.

Han sier det som om det er en straff, men jeg bryr meg egentlig ikke. Håret tørker sikkert fortere når det får blåse fritt i vinden.

Turen hjem føles uendelig lang. Jens er sur. Jeg føler meg dust. Det kjennes ikke som om jeg faller eller som om jeg flyr. Jeg drukner hele forbanna veien. Alt saltvannet har renska opp i tårekanalene, og grums og dritt som har samla seg opp i årevis, renner ut.

Pappa sitter oppe og venter. Han er pissesur fordi jeg tok båten uten lov, for at jeg ikke kom hjem sammen med Cliff, for at jeg ikke hørte på Kiat. For at han har sittet oppe hele natta og venta på meg, og nå må han snart på jobb og har ikke sovet det spøtt.

– Har du glemt at vi skulle på kirkegården? spør jeg.

– Edor, det ble ikke tid. Jeg ringte flere ganger, men du tok jo ikke telefonen. Vi tar det i morgen. Eller etter jobb, mener jeg. Det er jo allerede morgen, sier pappa og tørker svette fra panna.

Han prøver å dytte kjøkkenvinduet enda lenger opp, men det går ikke.

– Jeg stikker og bader, sier jeg.

Pappa rufser meg i håret. Prøver å late som om ting er vanlig mellom oss.

– Håret er jo helt stivt, jo. Du blir ikke ren av å bade i havet, vet du.

Jeg gidder ikke å svare. Mammas bursdag er ikke i dag, den var i går, og jeg bader akkurat så mye som jeg vil.

BONUS:

Les mer om forfatteren her.

Les om Fuck verden, første boka i denne serien her.

Les hva ungdom i Uprisen mener om Fuck verden og Nærmere kommer vi ikke.

Se boktrailer for Nærmere kommer vi ikke:

Neste år kommer en tegneserieroman av Nærmere kommer vi ikke ut i Sverige. Den er laget av Anneli Furmark.

Hvis du blar i bildene i denne artikkelen, kan du finne noen smaksprøver på tegningene.

Boktips:

Simon og homosapiens-agendaen
Som ild
Blå et den varmeste fargen
Bare du
Leons hemmelighet
Aristotle and Dante discovers the secret of the univers

Kråkesølv og Herman Rundberg sin sang Hjemmeseier er sentral i boka. Hør låta under.

Flere musikktips:

Sondre Justad

Det e over:

Riv i hjerte:

Filmtips:

Please Like Me:

Girl Lost:

Boys Don’t Cry:

Dream-Boy:

Fucking Åmål:

 

Til toppen