Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Ryktet

Nika, Gøy og Jon er bestevenner. Etter en kveld på klubben går det rykter på sosiale medier om at Nika har kapra kjæresten til Anette K. For det skal hun blø. Gøy og Jon kommer for å advare henne.

Ingeborg Arvola Mangschou 2015

Natt til lørdag klokka 02:30

Dunk, dunk, dunk.
Dunk, dunk, dunk.
Jeg ligger i senga.
Løfter hodet fra puta.
Jeg blunker mot mørket.

Prøver å se, men øynene er klisne av søvn.

Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk.

Gøy klemmer ansiktet mot yttersiden av vinduet.
Jeg kan høre Jon si noe.
Da jeg reiser meg fra senga, vinker de.

Rommet mitt er i kjelleren.

Før var det rommet til storebroren min, Ville, siden det er størst.
Han syntes det ble for mørkt her nede.
Selv om vinduet er svært.
Jeg liker at vennene mine kan klatre inn og ut av vinduet.
Det gikk ikke da jeg hadde rom i tredje.
Men Ville har ingen venner, så han bryr seg ikke om det.
Senga mi er også hans gamle.
Den står her innerst i rommet.
Jeg må krysse gjennom alt rotet mitt på gulvet.
Det er mørkt.
Jeg sparker borti en skoleperm.
«Au.»
Kjennes ut som et papirkutt i stortåa.
Jeg åpner opp vinduet,
og de kravler inn på skrivebordet mitt.
Skolebøkene ramler i gulvet.
«Vær stille,» hysjer jeg.
Jon setter seg i fotenden av senga mi
og drar dyna opp til haka.
Gøy prøver å kapre hodeputa, men jeg er raskere.
Midt i den varme senga mi føles beina til Jon som isbiter.
«Kaldt ute?»
«Iskaldt,» svarer Jon og hakker tenner.
«Men ryktet går!» sier Gøy og finner plass ved siden av Jon.
«Vi måtte jo rykke ut da du ikke svarte på mobilen.»
«Gøy ble så bekymret,» fniser Jon. «Så urolig. Så nervøs.
Han ville hit for å se om du fremdeles var i live.»
«Ryktet går på nett,» sier Gøy, «men jeg var ikke så bekymret.»
«Hva snakker dere om?» gjesper jeg. «Hva slags rykte?»
«Du har kapra typen til Anette K.»
«Hæ?»
«Du har lagt deg etter ham. Du har prøvd deg. Du har gjort skitne ting med ham i døra på bussen.»
Med ett er jeg lysvåken.
Jeg ser for meg den fremmede gutten. Tarjei.

 

Jeg lytter etter lyder i huset.
Er mamma våken?
Er Ville våken?
Ble de vekt av dunkene mot ruta?

 

Gøy og Jon ser ut som en tohodet kropp i enden av dyna.
Kinnene er røde av kulde.
De er ivrige, de morer seg.
«Hysj,» sier jeg, men de bare fortsetter å snakke i munnen på hverandre.
«Hele byen så dere.»

 

«Visstnok.»
«Sex i bussdøra.»
«Så godt som sex.»
«Du dro han med deg.»
«Du hadde ham der og da.»
«Du er en sexgærning!»
«En guttetyv!»
«Bussjåføren måtte fjerne deg med makt.»
«Ryktene går bananas.»

 

«De sverger hevn.»
«Hevn?» sier jeg.
«Hevn.»
«Hvem?»
«Anette K og to andre jenter fra Tromstun.»
«Anette K, Anette P og Helena,» informerer Jon. «Fra 10a.»
«Dere tuller?»
Jeg ser for meg de tre jentene på klubben.
De ropte navnene sine.
Jeg kjenner følelsen av håret til den ene over skuldra mi.
Minst et hode høyere enn meg, alle tre.
Sånne pene jenter som av og til irriterer meg.
Må de rope sånn bare fordi de er deilige?

 

«Vil du vite hva?» spør Gøy.
«Hva mener du med hva?» spør jeg.
«Hvordan de skal hevne seg?»
«Nei.»
«Nei?»
«Nei takk.»
Vennene mine tier et øyeblikk, så sier de det likevel.
«De skal få deg til å blø.» Med ett er Jons stemme alvorlig.
«De skal knuse deg.»
«Få meg til å blø?»
«Knuse skallen din med en stang av metall.»
Gøy har sluttet å smile.
«For eksempel,» nikker Jon.
«For eksempel?»

 

Er noen av de andre våkne?
Jeg kikker mot taket.
Mamma?
Broren min?
Nå er det ikke bare jeg som gjør det.
Jon og Gøy kikker også mot taket.
Håper det bare er vi som er våkne.

 

«Se sjøl,» hvisker Gøy.
«Sjekk mobilen din,» mumler Jon.
«Det er overalt på nett.»
«Hele verden vet hva de jentene skal gjøre med deg.»
«Ingen tar typen til Anette K ustraffet.»
«Ingen!»
«Men jeg har ikke tatt noen type,» sier jeg. «Det vet dere godt.»
«Vi, ja,» sier Jon.
«Men ryktet går,» sier Gøy og trekker på skuldrene.
«Du skal lære leksa di.»

 

«For ei suppe,» sukker jeg og hører selv hvor tamt det lyder.
Suppe.
Dette er verre enn suppe.
Mamma har lært meg alle de tingene jeg kan si i stedet for å banne, og ordene har satt seg fast: For en suppe. Suppegjøk. Heidundrende. Fjott. Svinepels. Gulpesaft. Svarte svingende. Inn i gamperæva.

 

«Ryktet går,» gjentar Gøy, nesten beklagende. «Kan vi køye her?»
«Vokte deg,» fniser Jon.
«Være dine beskyttere!»
«Muskler fra topp til tå, baby.»
«Særlig,» mumler jeg.
«Mot broren din,» legger Jon til.
«Det er vel mer sannsynlig,» hvisker jeg.
Vi blir stille. Jon lukker øynene og aker seg lenger ned under dyna.
Gøy ruller seg over på siden.
Han ligger nær kanten.
Det ser ut som han kommer til å falle ut av senga hvis han sovner.
Jon og Gøy – musklene mine.
Særlig.
Jeg smiler for meg selv.

 

Det er Ville, broren min, som er musklene her i huset.
Altfor mye muskler og altfor mye sinne.
Ikke at han kommer til å gjøre meg noe.
Han gjør aldri meg noe.
Meg og mamma.
Han elsker oss.
Det er verre med alle de andre menneskene der ute.
Det er jo bare oss han elsker.
Og nesten ingen han liker.

 

Da vennene mine sover, fisker jeg mobilen opp fra kleshaugen på gulvet.
Jeg skjønner jo at det kommer til å være noe der.
Et eller annet.
En trussel.
Men.
Det er helt –
Inn i gamperæva.
Inn i gamperæva og ut igjen.
Nitti uleste meldinger.
Flere blinker inn mens jeg sitter og glor ned på skjermen.
Hatmeldinger.
Enda flere hatmeldinger.

 

Du er død, bitch.
Du skal blø.
Vi skal få deg til å angre.
Se deg i speilet, hore, for dette er siste dagen du kommer til å være pen.

 

Det er ikke bare fra ett ukjent nummer.
Det er fra mange.
Noen er underskrevet med Anette K.
Noen steder står de tre navnene. En melding der det står at de skal drepe meg, er underskrevet med A.H.A.
Andre meldinger er uten navn. Meldingene kommer fra minst tjue forskjellige nummer.
De er en hel gjeng.

 

De vil knuse skallen min med jern.
Jeg slipper fra meg mobilen, jeg er glad jeg har den på lydløs.
Jeg pleier som regel det.
Så henter jeg den opp igjen og dytter den ned i en av ullsokkene mine.
Jeg vil ikke at mamma skal finne mobilen.

 

Vennene mine sover fortsatt.
Jeg lytter til pusten deres.
Gøy begynner å grynte i søvne.
Han høres ut som en hund som dytter snuten sin inn i en ødelagt pute.
Lyden får meg til å slappe av.
Jon og Gøy.
Det er bestandig vi tre.
Trekløveret kaller de oss på skolen.

 

Nå i august, samme uka som skolen begynte, fikk jeg mensen.
For første gang.
Jeg ble lettet, egentlig, det betyr at det ikke er noe feil med meg.
Jeg fortalte det til Jon og Gøy før jeg fortalte det til mamma.
Det høres kanskje sykt ut, men det er sånn det er.
Neste gang jeg fikk mensen, overtalte Gøy meg til å gi ham en tampax.
Altså en brukt tampax.
En som hadde sittet i skrevet mitt og sugd til seg blod.
Ja, jeg vet.
Skikkelig ekkelt!

 

Han måtte mase en stund, for det virket rimelig pling i bollen å nappe ut en tampax og gi den til ham.
Men jeg ga meg.
Jeg gir meg alltid.
Det er sånn jeg er.
Jeg gir meg.

 

Vi gikk inn på en av dassene på Nerstranda, og jeg nappet ut greia.
Den var varm og myk og mørkerød av blod.
Gøy stappet den ned i en flaske og fylte med vann.
Så festet han tråden under korken, skrudde godt igjen og la flaska i sekken.
«Hva skal du med den?» spurte jeg.
«Gjett.»
«Aner ikke,» sa jeg.
«Tipper du skal få Frida til å frike ut,» fniste Jon.
«Bingo,» sa Gøy.
Gøy er nabo med Frida.
Hun går også i klassen vår.
Spør du meg eller Jon hvorfor Gøy alltid skal få Frida til å frike ut, er svaret enkelt: Han er forelsket i henne.
Gøy har vært det siden han så henne i barnehagen, ville Jon lagt til.
«Hun ber om det,» pleier Gøy å svare. «Hun er så fisefin. Det er verdt det, alt sammen, bare for å se henne rynke på nesa eller høre henne hyle høyt.»

 

Da Gøy ga henne flaska, sto vi og ventet på henne utenfor klasserommet.
Frida trodde det var rød saft på den flaska.
Helt til hun så tampaxen.
Da hylte hun og slo flaska i ansiktet på Gøy.
Så slapp hun blodvannet og løp til venninnene.
Gøy lå på gulvet og lo og lo og lo.

 

Når jeg lukker øynene, dukker meldingene opp i tankene.

 

Du er død, bitch.
Du skal blø.
Vi skal få deg til å angre.
Se deg i speilet, hore, for dette er siste dagen du kommer til å være pen.

BONUSMATERIELL

Les mer om forfatter Ingeborg Arvola her.

Hva mener ungdom om Ryktet? Les anmeldelser på Uprisen.no.

Les intervju med Arvola her.

Se boktrailer:

Flere boktips:

Gamer av Tor Arve Røssland.

Juksemaker av Helene Guåker

Andre bøker som tar for seg mobbing her.

Sjekk ellers ut denne lista for boktips.

Snakk om mobbing. Sjekk denne nettsiden.

Hva er mobbing? Les hva Barneombudet mener her.

Til toppen