Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Splintret

Splintret er første bok i serien Livsloven. Livsloven ble inngått mellom abortmotstandere og -forkjempere for å få slutt på krigen. Ifølge loven kan foreldre sende barna til fragmentering når de er mellom 14-18 år. Fragmentering betyr kort fortalt at barnas organer lever videre i andre. Foreldrene til Connor ønsker å bli kvitt ham fordi han er for vanskelig å kontrollere. Connor rømmer hjemmefra og møter etter hvert på Risa og Lev, som av ulike grunner også skal fragmenteres. Vil de tre ungdommene klare å holde seg skjult frem til de fyller 18?

Neal Shusterman Cappelen Damm Oversetter: Morten Hansen 2016

Han kan ikke ta tog, han kan ikke ta buss. Jo da, han har penger nok, men det er ingen avganger før neste morgen, og innen da vil de lete etter ham på alle opplagte steder. Fraggere på rømmen er så vanlig nå for tiden at det finnes egne team med betjenter fra Ungpol som har til oppgave å finne dem. Politiet har gjort det til en kunst.

Han vet at han ville kunne forsvinne i en storby, for der er det så mange ansikter at man aldri ser det samme to ganger. Han vet at han også kan forsvinne ute på landet, hvor det er færre folk og langt mellom husene. Han kunne slå seg ned i en gammel låve hvor ingen ville finne på å lete etter ham. Men Connor innser at politiet antakelig har tenkt på det allerede. De har antakelig forvandlet alle gamle låver til rottefeller som smekker igjen for å fange ungdommer som ham. Eller kanskje han bare er paranoid. Nei, Connor vet at situasjonen hans krever forsiktighet – ikke bare i natt, men de neste to årene. Når han fyller atten, vil han være trygg. Etter det kan de selvfølgelig sette ham i fengsel, de kan stille ham for retten – men de kan ikke fragmentere ham. Trikset er å overleve så lenge.

Nede ved motorveien er det en rasteplass hvor lastebilsjåfører kan overnatte. Dit går Connor. Han tenker at han kan smyge seg inn baki en semitrailer, men han oppdager fort at sjåførene holder lasten sin innelåst. Han forbanner seg selv for at han ikke var forutseende nok til å tenke på det. Å tenke fremover har aldri vært blant Connors sterke sider. Hadde det vært det, ville han kanskje ikke ha havnet i de forskjellige situasjonene som har plaget ham de siste par årene. Situasjoner som har stemplet ham som «vanskelig» og «risikoutsatt», og til slutt dette siste stempelet, «fragmentering».

Det står om lag tjue trailere parkert på rasteplassen, og det er en godt opplyst kafé der hvor det sitter seks–sju sjåfører og spiser. Klokka er 03.30 på natten. Tydeligvis har lastebilsjåfører sine egne biologiske klokker. Connor iakttar omgivelsene og venter. Så, rundt kvart på fire, svinger en politibil stille inn på rasteplassen. Ingen blålys, ingen sirene. Den kretser sakte rundt plassen som en hai. Connor tror han kan holde seg skjult, helt til han ser enda en politibil svinge inn. Plassen er for opplyst til at Connor kan gjemme seg i skyggene, og han kan ikke stikke av uten å bli sett i det klare måneskinnet. Den ene patruljebilen snur i den andre enden av plassen. Om et sekund vil frontlyktene lyse rett på ham, så han ruller under en trailer og ber en bønn om at politifolkene ikke har sett ham.

Han ser ut på hjulene til patruljebilen idet den ruller sakte forbi. På den andre siden av attenhjuleren passerer den andre patruljebilen i motsatt retning. Kanskje dette bare er en rutinekontroll, tenker han. Kanskje det ikke er meg de ser etter. Jo mer han tenker på det, desto mer overbevist blir han om at det må være sånn. De kan umulig vite at han er borte ennå. Faren hans sover som en stein, og moren kikker aldri innom rommet til Connor om natten lenger.

Men fremdeles kretser politibilene på parkeringsplassen.

Fra gjemmestedet under traileren ser Connor at døra på førersiden av en annen attenhjuler står åpen. Nei – det er ikke døra til føreren, det er døra til den lille sovenisjen bak førerhuset. En sjåfør kommer ut, strekker seg og går mot toalettene. Døra lar han stå på gløtt.

På brøkdelen av et sekund tar Connor en avgjørelse, løper frem fra gjemmestedet, over parkeringsplassen og bort til traileren. Grusen spruter fra føttene hans. Han vet ikke hvor politibilene er lenger, men det spiller ingen rolle. Han har bestemt seg for å gjøre dette, og nå må han gjennomføre. Da han nærmer seg døra, ser han lysstrålene fra politibilen sveipe mot ham i en bue, stadig nærmere. Han hogger tak i døra til det lille soverommet, kaster seg inn og drar igjen døra etter seg.

Han setter seg på en seng som ikke er så mye større enn en barneseng og blir liggende og hive etter pusten. Hva gjør han nå? Sjåføren kommer snart tilbake. Connor har kanskje fem minutter hvis han er heldig, ett minutt hvis han ikke er det. Han kikker under senga. Det er plass nok til å gjemme seg der, men den er sperret av to bager fulle av klær. Han kunne dra dem ut, presse seg inn og dra dem på plass igjen. Sjåføren ville aldri merke at han er der. Men allerede før han rekker å få ut den første bagen, går døra opp. Connor bare står der, ute av stand til å reagere da sjåføren strekker seg inn for å ta jakken sin og får øye på ham.

«Helsike! Hvem er du? Hva faen gjør du i traileren min?»

En politibil glir sakte forbi bak ham.

«Vær så snill,» sier Connor. Stemmen er plutselig pipete slik den var før han kom i stemmeskiftet. «Vær så snill, ikke si det til noen. Jeg må komme meg bort herfra.» Han stikker hånden ned i ryggsekken, roter rundt og finner frem en bunke sedler fra lommeboken. «Vil du ha penger? Jeg har penger. Jeg kan gi deg alt jeg har.»

«Jeg vil ikke ha pengene dine,» sier trailersjåføren.

«Nei vel, hva vil du ha da?»

Selv i det svake lyset må sjåføren ha sett panikken i øynene til Connor, men han sier ikke et ord.

«Vær så snill,» sier Connor igjen. «Jeg gjør hva som helst …»

Sjåføren ser på ham i taushet en liten stund til. «Sier du det?» sier han til slutt. Så går han inn og lukker døra bak seg.

Connor lukker øynene og våger ikke å tenke på hva han nettopp har rotet seg opp i.

Trailersjåføren setter seg ved siden av ham. «Hva heter du?»

«Connor.» Så innser han et øyeblikk for sent at han burde ha oppgitt falskt navn.

Sjåføren klør seg i skjeggstubben og tenker seg om litt. «La meg vise deg noe, Connor.» Han strekker seg over  Connor og henter, av alle ting, en kortstokk i en liten pose som henger ved siden av senga. «Har du sett noe sånt før?» Sjåføren tar kortstokken og stokker den elegant med bare én hånd. «Ikke verst, hva?»

Connor vet ikke hva han skal si, så han bare nikker.

«Hva med dette?» Sjåføren tar ett enkelt kort og får det til å forsvinne i løse lufta. Så strekker han seg frem og trekker kortet rett opp av Connors skjortelomme. «Likte du det?»

Connor ler nervøst.

«Men vet du, de triksene du nettopp så?» Sjåføren sier: «Det var ikke jeg som gjorde dem.»

«Jeg … skjønner ikke hva du mener.»

Trailersjåføren bretter opp ermet og avslører at armen han hadde utført korttriksene med, var transplantert på ved albuen.

«For ti år siden sovnet jeg bak rattet,» sier trailersjåføren. «Stor ulykke. Jeg mistet en arm, en nyre, og et par andre ting. Men jeg fikk nye deler, og klarte meg.» Han ser på hendene sine, og nå ser Connor at kortspillhånden er litt annerledes. Den andre hånden til sjåføren har tykkere fingre, og huden er litt mørkere.

«Så,» sier Connor, «du fikk ikke nye kort på hånden, du fikk kort på en ny hånd.»

Trailersjåføren ler, så blir han stille en liten stund mens han ser på den nye hånden. «Disse fingrene kunne ting som resten av meg ikke kunne. Muskelminne kalles det. Og det går ikke en dag uten at jeg lurer på hvilke andre utrolige ting gutten som eide denne armen kunne, før han ble fragmentert …hvem han enn var.»

Trailersjåføren reiser seg. «Du var heldig som kom til
meg,» sier han. «Det finnes trailersjåfører der ute som ville tatt alt du har å tilby og så angitt deg likevel.»

«Og du er ikke sånn?»

«Nei, jeg er ikke det.» Han strekker frem hånden – den andre hånden – og Connor tar den. «Josias Aldridge,» sier han. «Jeg skal nordover. Du kan få sitte på til det blir morgen.»

Connor blir så lettet at han mister pusten. Han klarer ikke å si takk engang.

«Den senga der er ikke verdens mest behagelige,» sier Aldridge, «men den gjør nytta. Få deg litt søvn. Jeg må bare gå og legge en kabel, så drar vi.» Så lukker han døra, og Connor hører at skrittene forsvinner i retning toalettene. Connor slapper endelig av og begynner å kjenne hvor sliten han faktisk er. Trailersjåføren sa ikke hvor han skulle, bare hvilken retning, og det er helt greit. Nord, sør, øst, vest – det spiller ingen rolle så lenge det er vekk herfra. Og etter det? Vel, først må han komme seg gjennom denne første etappen før han begynner å tenke på neste.

Et minutt senere har Connor allerede begynt å døse da han hører rop utenfor.

«Vi vet at du er der inne! Kom ut nå, så blir du ikke skadet!»

Connors hjerte synker ned i magen på ham. Josias Aldridge har tydeligvis utført enda et triks. Han har gjort Connor synlig for politiet. Abrakadabra. Reisen er visst over før den i det hele tatt har begynt, så Connor skyver opp døra og ser tre politimenn fra Ungpol med hevede våpen.

Men det er ikke ham de sikter på.

Faktisk står de med ryggen til.

Midt imot ham svinger førerdøra opp på traileren han hadde gjemt seg under bare noen minutter tidligere, og en gutt kommer frem fra gjemmestedet bak det tomme førersetet med hendene i været. Connor kjenner ham igjen med en gang. Det er en gutt han kjenner fra skolen. Andy Jameson.

Herregud, skal Andy også til fragmentering?

Andy har et skremt uttrykk i ansiktet, men under det ligger noe enda verre. Et uttrykk av totalt nederlag. Det er da Connor innser hvor idiotisk han oppfører seg. Han hadde blitt så overrasket av denne vendingen at han fremdeles bare står der, helt åpenlyst så alle kan se ham. Det vil si, politimennene ser ham ikke. Men Andy gjør det. Han får øye på Connor, holder blikket hans, bare et sekund …

… og i det sekundet skjer det noe bemerkelsesverdig.

Det fortvilte uttrykket i ansiktet til Andy blir plutselig erstattet av en stålhard besluttomhet som grenser til triumf. Han ser fort en annen vei og tar et par skritt før politiet griper ham – bort fra Connor, slik at politiet fremdeles har ryggen til ham.

Andy hadde sett ham, men ikke avslørt ham! Om Andy ikke har noe annet etter denne dagen, vil han i det minste ha denne lille seieren.

Connor lener seg inn i skyggene i traileren og drar døra sakte igjen. Utenfor fører politiet Andy bort mens Connor legger seg ned igjen, og tårene kommer like brått som en regnskur om sommeren. Han vet ikke riktig hvem han gråter for – for Andy, for seg selv, for Ariana – og det at han ikke vet det, gjør bare at tårene strømmer enda striere. Istedenfor å gni dem bort lar han dem tørke på kinnene slik han pleide å gjøre da han var liten og gråt på grunn av noe som var så ubetydelig at det ville være glemt neste morgen.

Trailersjåføren kikker ikke innom ham. Isteden hører Connor motoren starte og kjenner at traileren begynner å kjøre. De svake bevegelsene bysser ham i søvn.

Ringelyden fra Connors mobiltelefon vekker ham fra en dyp søvn. Han kjemper mot bevisstheten. Han vil tilbake til drømmen. Den handlet om et sted han var sikker på at han hadde vært, men han kunne ikke riktig huske når. Han var i en hytte på en strand sammen med foreldrene, før broren ble født. Connor hadde tråkket gjennom en morken planke på verandaen, og beinet hadde havnet i noe spindelvev så tykt at det føltes som bomull. Connor hadde skreket og skreket av smerte, og av redsel for de gigantiske edderkoppene som han var bomsikker på at ville gnage av ham beinet. Men likevel var dette en god drøm – et godt minne – for faren hans var der og kunne dra ham løs og bære ham inn, hvor de bandasjerte beinet og plasserte ham ved ilden med et glass sider som var så full av smak at han ennå kunne kjenne den på tunga når han tenkte på det. Faren fortalte ham en historie som han ikke kan huske lenger, men det gjør ikke noe. Det var ikke selve historien, men tonen i stemmen hans, som betydde noe, en mild, buldrende bariton like beroligende som bølger som ruller mot stranden. Vesle Connor drakk sideren sin, lente seg inntil moren og lot som om han sovnet, men det han egentlig gjorde, var å prøve å smelte sammen med øyeblikket og få det til å vare evig. I drømmen gjorde han virkelig det. Hele hans vesen strømmet ned i siderkruset, og foreldrene satte det forsiktig på bordet, nær nok ilden til å holde det varmt for alltid.

Tåpelige drømmer. Selv de gode er dårlige, for de minner deg om at virkeligheten ikke kan måle seg med dem.

Mobilen ringer igjen og jager bort de siste restene av drømmen. Connor er på nippet til å svare. Det er så mørkt i sovekupeen i traileren at han først ikke skjønner at han ikke ligger i sin egen seng. Det eneste som redder ham, er at han ikke kan finne mobilen og må slå på lyset. Da han oppdager en vegg der nattbordet burde ha vært, skjønner han at dette ikke er rommet hans. Mobilen ringer igjen. Da kommer alt tilbake til ham, og han husker hvor han er. Connor finner mobilen i ryggsekken. På skjermen står det at det er faren som ringer.

Nå vet altså foreldrene at han er borte. Tror de virkelig at han vil ta telefonen? Han venter til svareren slår inn, så skrur han av mobilen. Armbåndsuret viser at klokka er 07.30. Han gnir søvnen ut av øynene og prøver å beregne hvor langt de er kommet. Traileren beveger seg ikke lenger, men de må ha kjørt minst tretti mil mens han sov. Det er en god start.

Det banker på døra. «Kom ut, gutt. Turen er over.»

Connor klager ikke – det var fantastisk raust av trailersjåføren å gjøre det han gjorde. Connor vil ikke be ham om noe mer. Han dytter opp døra og går ut for å takke mannen, men det er ikke Josias Aldridge som står utenfor. Aldridge står noen meter unna, i ferd med å bli påsatt håndjern, og foran Connor står en politimann: en betjent fra Ungpol med et smil så bredt som en låvedør. Ti meter unna står Connors far, fremdeles med mobiltelefonen han nettopp hadde ringt fra i hånden.

«Det er over, gutten min,» sier faren.

Det gjør Connor rasende. Jeg er ikke gutten din! har han lyst til å rope. Jeg sluttet å være gutten din da du skrev under på fragmenteringsordren! Men sjokket gjør ham stum.

Det hadde vært utrolig dumt av Connor å la mobiltelefonen være påslått – det var slik de hadde sporet ham – og han lurer på hvor mange andre ungdommer som blir tatt på grunn av sin egen blinde tillit til teknologien. Connor skal i hvert fall gå samme vei som Andy Jameson. Han vurderer situasjonen raskt. Traileren er blitt vinket inn til kanten av motorveien av to biler fra trafikkpolitiet og en fra ungdomspolitiet. Bilene fyker forbi i 110, intetanende om det lille dramaet som utspiller seg på veiskulderen. Connor tar en lynrask avgjørelse og stikker av. Han dytter politimannen mot traileren og løper over den travle motorveien. Ville de skyte en ubevæpnet gutt i ryggen, undrer han, eller ville de skyte ham i beina for å spare de vitale organene? Bilene viker unna rundt ham der han løper midt på motorveien, men han bare fortsetter.

«Connor, stopp!» hører han faren rope. Så hører han et skudd.

Han kjenner sammenstøtet, men ikke i huden. Kula borer seg inn i ryggsekken. Han ser seg ikke tilbake. Da han kommer frem til midtstripen, hører han enda et skudd, og en liten blå flekk dukker opp på midtdeleren. De skyter med bedøvelsesammunisjon. De vil ikke drepe ham, de prøver bare å uskadeliggjøre ham – og med bedøvelseskuler har de sannsynligvis langt færre hemninger enn med skarp ammunisjon.

Connor springer over midtdeleren og oppdager at han havner i veien for en Cadillac som ikke har tenkt å stoppe for noe. Bilen svinger for å unngå ham, og takket være ren flaks har Connor fart nok til at han havner noen centimeter utenfor Cadillacens bane. Sidespeilet treffer ham hardt i siden før bilen stanser med et hvin så den skarpe stanken av brent gummi river i neseborene. Mens Connor holder seg til de verkende ribbeina, ser han noen som kikker ut på ham fra baksetet gjennom et åpent vindu. Det er en gutt, kledd helt i hvitt. Gutten er vettskremt.

Politiet er allerede ved midtdeleren, og Connor ser inn i øynene på denne skremte gutten og skjønner hva han må gjøre. Det er på tide med enda en lynrask avgjørelse. Han strekker armen inn gjennom bilvinduet, trekker opp låsen og åpner døra.

BONUSMATERIELL

Les mer om forfatteren her (engelsk).

I Splintret ble livsloven inngått mellom abortmotstanderne og abortforkjemperne for å få slutt på krigen. I Norge har vi en abortlov som sier at kvinner selv har rett til å bestemme om de vil ta abort, dette gjelder til og med 12. svangerskapsuke. Du kan lese mer om abort her og abortloven her. Vi har ikke alltid hatt abortlov i Norge, kampen om kvinners rett til abort startet i 1913 og det var ikke før i 1978 at loven om selvbestemt abort ble innført. Les mer her. På verdensbasis er det fortsatt mange land uten abortlover og en del land der abort er ulovlig, selv om kvinnen har blitt voldtatt eller svangerskapet er helsefarlig for moren. På Amnesty International kan du lese flere saker om abort rundt om i verden.

Splintret snakker om fragmentering, ordet betyr å brekke opp eller å splitte noe.

I boken blir ungdommer fragmentert opp og delene blir gitt til andre mennesker. Dette kan sammenlignes med organdonasjon. Organdonasjon er donasjon av et friskt organ, som lever, nyre eller hjertet, til en pasient som har en livstruende sykdom. Du kan lese mer om organdonasjon her. I Norge har vi Stiftelsen Organdonasjon som ble opprettet i 1997, deres formål er  å bidra til å bedre tilgangen på organer for transplantasjon. Du kan lese mer om organisasjonen her.

Splintret er første bok i Livsloven serien. De andre heter:

978820244584397882024458509788202445867

Til toppen