Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Støvets bok 1

Malcolm er en ung og pliktoppfyllende gutt. Han hjelper foreldrene sine på vertshuset og er ofte innom nonneklosteret på den andre siden av Themsen. I klosteret er det et spedbarn, Lyra, som Malcolm blir veldig glad i. Men det er flere som vil ha tak i Lyra, deriblant en mann som heter Bonneville. En storflom gjør at Malcolm, Lyra og kjøkkenpiken, Alice, må rømme i Malcolms båt, "La Belle Sauvage". Bonneville følger etter dem og er villig til å gjøre alt for å få tak i babyen. Malcolm, Alice og Lyra søker tilflukt i et hus, men mannen i huset er ikke særlig gjestfri. Alle karakterene i denne boka har en egen daimon som de er tett forbundet til. Malcolm sin daimon heter Asta.

Philip Pullman Aschehoug Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen Illustratør: Chris Wormell 2017


18

MORDERLORDEN

Malcolm hadde aldri trodd det var mulig at en hel elv, for ikke å si hele landsbyer, kunne forsvinne under en flom. Det var vanskelig å forestille seg hvor disse kolossale vannmengdene hadde kommet fra. Senere på formiddagen stakk han hånden over ripa og tok den opp til munnen for å smake på vannet, og forventet halvveis at det skulle være salt, som om det var Bristolkanalen som rant hele veien inn til London. Men det var ikke noe salt i det – det smakte ikke akkurat godt, men det var ikke havvann.

«Hvis man skulle padle til London», sa Alice, «og elva var normal og det ikke var no’n flom, hvor lang tid ville det ta?»

Det var første gang hun sa noe siden de forlot apoteket for to timer siden.

«Ha’kke peiling. Det er omtrent hundre kilometer, kanskje mer, fordi elva bukter og slynger seg sånn. Men man ville reist med strømmen, så …»

«Hvor lang tid da?»

«Noen dager?»

Alice skar en grimase som han tolket som avsky.

«Men det vil gå raskere nå», fortsatte Malcolm, «siden strømmen er sterkere. Se så fort det går forbi de trærne.»

Toppen av et høydedrag raget over vannet, og var kronet med en treklynge, stort sett eiketrær med nakne greiner som så sørgmodige ut mot den grå himmelen. La Belle Sauvage beveget seg raskt – i løpet av et minutt hadde hun sust forbi og lagt høydedraget bak dem.

«Så det bør ikke ta så lang tid», sa han. «Kanskje bare en dag.»

Alice sa ingenting, men bøyde seg for å rette på Lyras tepper. Barnet lå mellom føttene hennes, pakket så godt inn at Malcolm bare kunne skimte toppen av hodet hennes og Pantalaimon som satt i håret hennes i form av en fargesprakende sommerfugl.

«Går det bra med henne?» spurte han.

«Ser sånn ut.»

Asta var veldig nysgjerrig på Pan. Hun hadde merket seg at han kunne endre form mens Lyra sov, selv om han sov selv.

Hun hadde en teori om at han ble til en sommerfugl når Lyra drømte, men Malcolm var skeptisk. Selvfølgelig hadde ingen av dem den fjerneste idé om hva som skjedde med dem når de selv sov. De visste at Asta kunne sovne som én skapning og våkne opp som en annen, men ingen av dem husket noe om forvandlingen. Det var en av de tingene han gjerne ville ha nevnt for Alice, men faren for å få smake hennes bunnløse forakt fikk ham til å droppe det.

«Jeg skal vedde på at det er en drøm», sa Asta.

«Hvem er det?» sa Alice skarpt.

Hun pekte over Malcolms skulder og stirret på noe et stykke bak dem. Han snudde seg og kunne så vidt skimte en mann i en jolle som rodde mot dem av alle krefter i den grå, fuktige luften.

«Jeg er ikke sikker», sa Malcolm. «Det kan være …»

«Det er det», sa hun. «Den daimonen sitter foran. Ro raskere.»

Malcolm kunne se at jolla var en uhåndterlig farkost, som på langt nær beveget seg så lett og ubesværet gjennom vannet som La Belle Sauvage, men mannen hadde voksne muskler, og han brukte årene med stor besluttsomhet.

Så Malcolm padlet av alle krefter og mante kanoen fremover. Men han klarte det ikke lenge, for skuldrene og armene, ja hele overkroppen og mellomgulvet, verket.

«Hva er det han gjør? Hvor er han?» sa han.

«Han har saktnet farten. Jeg kan ikke se ham – han er bak den høyden – kjør på!»

«Jeg padler så raskt jeg kan. Men jeg må snart ta en pause. Dessuten …»

De brå bevegelsene hadde vekket Lyra, og hun begynte å gråte lavt. De måtte snart gi henne mat, og det innebar at de
måtte fortøye kanoen, tenne opp et bål og varme kasserollen. Og aller først, finne et sted å gjemme seg.

Malcolm speidet rundt seg mens han padlet så energisk han kunne. De befant seg i en bred dal, antagelig høyt over elvas normale nivå. Til venstre strakte en trekledd skråning seg opp av vannet, og til høyre lå et stort, hvitt hus, klassisk i fasongen, øverst på et grønt høydedrag hvor det vokste flere trær. Det var et stykke til begge sider, og det var sannsynlig at mannen i jolla ville få øye på dem lenge før de fant et gjemmested.

«Prøv huset», sa Alice.

Malcolm tenkte også at det var den beste løsningen, så han padlet kanoen så raskt han klarte i den retningen. Da de kom nærmere, så de en smal røykstrime stige opp fra en av de mange skorsteinene, før den ble blåst bort av vinden.

«Det er folk der», sa han.

«Bra», var alt hun sa.

«Hvis det er folk hjemme», sa Asta, «er det mindre sannsynlig at han …»

«Hva om han allerede er der, og han er en av dem?» sa Malcolm.

«Men det var jo ham vi så i båten bak der. Var det ikke?»

«Vanskelig å si. Han var for langt unna.»

Det begynte å gå opp for Malcolm hvor sliten han var. Han ante ikke hvor lenge han hadde padlet, men da han nærmet seg huset og saktnet farten, følte han seg mer og mer sulten og utmattet og kald. Han klarte bare så vidt å holde hodet oppe.

Foran dem steg en skrånende plen rett opp av flomvannet og ledet jevnt og trutt opp mot husets hvite fasade, søyler og inngangsparti. Noen beveget seg der bak søylene, men lyset var for svakt til å se noe mer enn bevegelsen. Røyken steg opp av en pipe et eller annet sted på baksiden.

Malcolm styrte kanoen inn mot plenen, hvor den stanset med et rykk.

«Hva skal vi gjøre nå da?» sa Alice.

Plenen skrånte slakt oppover, og det var omtrent en meter med vann fra der kanoen hadde stanset og inn til land.

«Ta av deg skoene og strømpene», sa Malcolm og dro av seg støvlene. «Vi må slepe kanoen opp av vannet. Den kommer til å gli lett over gresset.»

De hørte et rop fra huset. En mann kom ut mellom søylene og gjorde tegn til at de skulle dra derfra. Han ropte på nytt, men de hørte ikke hva han sa.

«Det er best du går og forteller ham at vi må mate en baby og hvile en stund», sa Malcolm.

«Hvorfor meg?»

«Fordi han vil høre på deg.»

De dro kanoen opp av vannet, og med en furten mine begynte Alice å gå over plenen mot mannen, som ropte noe igjen.

Malcolm dro kanoen bort fra vannet og inn i et tett buskas i utkanten av plenen, så sank han sammen ved siden av den.

Han sa til Lyra: «Du holder vel akkurat på å våkne, du? Noen har det greit. Det er et fint liv å være baby.»

Hun var ikke glad. Malcolm tok henne ut av kanoen og vugget henne i fanget. Ignorerte lukten som fortalte ham at hun trengte å skifte bleie, ignorerte den tunge, grå himmelen og den kalde vinden og den fjerne mannen i jolla, som hadde kommet til syne igjen. Han holdt barnet mot brystet og kysset henne blygt på pannen.

«Vi skal sørge for at du er trygg», sa han. «Ser du, nå snakker Alice med den mannen der oppe. Snart skal vi ta deg med opp dit og fyre opp i peisen og varme litt melk til deg. Selvfølgelig, hvis mammaen din hadde vært her … Men du har aldri hatt noen mamma, har du vel? Du ble bare funnet et sted. Lordkansleren fant deg under en busk, og så tenkte han: Pokker, jeg kan jo ikke ta meg av en baby, det er best jeg tar henne med til søstrene på Godstow. Derfor ble det søster Fenella som passa på deg. Jeg skal vedde på at du husker henne. Hun er en hyggelig gammel dame, ikke sant? Og så kom flommen, og vi måtte ta deg med i La Belle Sauvage for at du skulle være trygg. Jeg lurer på om du kommer til å huske noe av dette. Sannsynligvis ikke. Jeg kan ikke huske noen ting fra da jeg var baby. Se, her kommer Alice. La oss høre hva hun sier.»

«Han sier at vi ikke kan bli lenge», sa hun til ham. «Jeg sa at vi må tenne bål og mate babyen, og at vi ikke har tenkt å bli lenge uansett. Jeg tror det er no’ muffens her. Det var noe rart med fyren.»

«Var det noen andre der?» sa Malcolm og reiste seg.

«Nei. Jeg kunne ikke se noen, iaffall.»

«Ta Lyra, så skal jeg skjule kanoen litt bedre», sa han og rakte henne barnet. Armene hans skalv av utmattelse.

Etter at han hadde dekket til kanoen, samlet han sammen tingene de trengte til Lyra og begynte å gå opp mot huset. Den storslagne inngangsdøren sto åpen, og ved siden av den sto mannen: en sur, gretten fyr i slitte klær. Daimonen hans, en mastiff, holdt seg i nærheten og så på uten å røre seg.

«Dere får’ke bli lenge», sa mannen.

«Ikke veldig lenge, nei», samtykket Malcolm. Og han la merke til noe: Mannen var litt full. Malcolm visste hvordan man skulle håndtere fulle folk.

«Nydelig hus», sa han.

«Mulig det. Men det er’ke ditt.»

«Er det ditt?»

«Nå så.»

«Har du kjøpt det, eller måtte du slåss for det?»

«Er du frekk?»

Mastiffdaimonen knurret.

«Nei», sa Malcolm rolig. «Det er bare så mye som har endra seg med flommen at det ikke skulle forundre meg om du måtte slåss for det. Alt er annerledes nå. Og hvis du sloss for det, så tilhører det deg, ingen tvil om det.»

Malcolm kikket nedover plenen mot det grumsete flomvannet. I tussmørket kunne han ikke se robåten i det hele tatt.

«Det er som en borg», fortsatte han. «Du kunne lett forsvare det hvis du ble angrepet.»

«Hvem skulle angripe det?»

«Ingen. Jeg bare nevner det. Du gjorde et godt valg.»

Mannen snudde seg og fulgte blikket hans ut over vannet.

«Har det noe navn, dette huset?» spurte Malcolm.

«Åssen det?»

«Det ser viktig ut. Det ser ut som et herskapshus eller et slott eller noe. Du kan oppkalle det etter deg selv.»

Mannen snøftet. Muligens av latter.

«Du kan sette opp et skilt ved vannkanten», sa Malcolm.

«Hvor det står: Adgang forbudt, eller overtredelse vil bli politianmeldt. Det har du all mulig rett til. Som den mannen der ute i jolla», sa han, for nå kunne han se båten, fortsatt et stykke ute, fortsatt med stø kurs mot dem.

«Hva er det i veien me’n?»

«Ingenting, før han prøver å gå i land og ta fra deg huset ditt.»

«Kjenner’u ham?»

«Jeg tror jeg vet hvem han er. Og han vil antagelig prøve å gjøre det.»

«Jeg har en hagle.»

«Tja, han våger nok ikke gå i land hvis du truer ham med den.»

Det virket som om mannen tenkte over saken. «Jeg er nødt til å forsvare eiendommen min», sa han.

«Klart du er. Det har du all mulig rett til.»

«Hvem er han, forresten?»

«Hvis det er han jeg tror det er, heter han Bonneville. Han slapp ut av fengsel for ikke lenge sia.»

Mastiffdaimonen knurret.

«Er han etter dere?»

«Ja. Han har fulgt oss fra Oxford.»

«Hva er’e han vil?»

«Han vil ha babyen.»

«Er’e hans barn, da?»

Mannen forsøkte å fokusere på Malcolm med de slørete øynene.

«Nei. Hun er søstera vår. Han vil bare ha henne.»

«Gi deg!»

«Det er dessverre sant», sa Malcolm.

«Kjeltring.»

Mannen i båten kom stadig nærmere, og holdt stø kurs mot plenen, og nå var ikke Malcolm lenger i tvil om hvem han var.

«Det er best jeg kommer meg inn i tilfelle han ser meg», sa han. «Han kommer ikke til å lage noe trøbbel for deg. Vi skal dra herfra så snart vi kan.»

«Ikke vær redd, gutt», sa mannen. «Hva heter du?»

Malcolm måtte tenke seg om. «Richard», sa han. «Og søsteren min heter Sandra, og babyen Ellie.»

«Inn med deg. Hold deg vekk. Overlat ham til meg.»

«Takk», sa Malcolm, og smatt inn døren.

Mannen gikk etter og tok en hagle ut fra skapet i et rom rett innenfor hallen.

«Vær forsiktig», sa Malcolm. «Han kan være farlig.»

«Jeg er farlig.»

Mannen sjanglet ut. Malcolm så seg rundt. Hallen var dekorert med kunstferdig gipsarbeid, marmorstatuer og skap i kostbare tresorter og skilpaddeskall og gull. Men den enorme peisen var sprukken, og ildstedet tomt. Alice måtte ha funnet et annet rom hvor det var fyr på peisen.

Han våget ikke rope på henne, så han skyndte seg fra rom til rom mens han lyttet intenst etter lyden fra geværskudd, men det kom ingen lyder utenfra, bortsett fra vinden og bruset fra vannet.

Han fant Alice på kjøkkenet. Der brant det i en jernovn, og Lyra lå nystelt på et stort furubord.

«Hva sa han?» ville Alice vite.

«Han sa at vi kunne bli her og gjøre det vi måtte gjøre. Og han har en hagle, og han skal forsvare huset mot Bonneville.»

«Kommer han? Det var han som var i båten, ikke sant?»

«Ja.»

Vannet i kasserollen hadde kokt siden Malcolm kom inn. Alice tok den av for at den skulle kjøles ned. Malcolm plukket opp kjeksen som hadde falt ut av Lyras hånd og ga den til henne igjen. Hun gurglet tilfreds.

«Hvis hun slipper kjeksen, bør du si til henne hvor den ble av», sa han til Pantalaimon, som straks ble til en galagoape og stirret på ham med enorme øyne, urørlig og taus.

«Se på Pan», sa Malcolm til Alice.

Hun kastet et raskt og uinteressert blikk på ham.

«Åssen klarer han å bli en sånn?» fortsatte Malcolm. «De kan ikke engang ha sett en sånn før, hva det nå enn er. Så åssen vet han –»

«Hva skal vi gjøre hvis Bonneville kommer seg forbi mannen?» sa Alice med skarp og høy stemme.

«Gjemme oss. Deretter løpe ut og komme oss vekk.»

Ansiktet hennes viste tydelig hva hun tenkte om det.

«Gå og finn ut hva det er som skjer», sa hun. «Og ikke la’n se deg.»

Malcolm gikk ut og listet seg gjennom korridoren til den store hallen. Han presset seg inn i skyggene ved siden av døren og lyttet intenst, og da han ikke hørte noe, så han seg forsiktig omkring. Hallen var tom. Hva nå?

Han hørte ingen andre lyder enn vinden og vannet, ingen stemmer, og definitivt ingen geværskudd. De står kanskje og snakker sammen ved vannkanten, tenkte han, og mens han holdt seg klemt inn mot veggen, gikk han raskt over marmorgulvet mot de store vinduene.

Men Asta kom dit først, i form av en møll, og Malcolm følte et fryktelig sjokk idet hun så noe utenfor og falt fra gardinen og ned i hånden hans.

Mannen fra huset lå urørlig i gresset med hodet og armene i vannet ved siden av Bonnevilles jolle. Bonneville var ikke å se, og heller ikke geværet.

I sin forskrekkelse gikk Malcolm dumdristig bort til vinduet og kikket ut til høyre og venstre. Det eneste som beveget seg, var den duvende jolla, som var fortøyd til en stake som Bonneville hadde slått ned i den myke plenen, og den øverste halvdelen av mannens kropp. Det var for mørkt til at han kunne være sikker, men Malcolm syntes han kunne se noe mørkerødt piple ut fra mannens hals.

Han presset ansiktet mot ruta og prøvde å se stedet hvor han hadde gjemt La Belle Sauvage. Så vidt han kunne se, var buskene urørt.

Hvilket skap var det mannen hadde åpnet da han hentet geværet? I det rommet i den andre enden av den store hallen …

Men Malcolm visste ikke hvordan man skulle lade og skyte med et gevær, selv om …

Han løp tilbake til kjøkkenet. Alice sto og helte melk oppi Lyras flaske.

«Hva er det?»

«Hysj. Bonneville har drept mannen og tatt geværet hans, og jeg kan ikke se ham noe sted.»

«Hvilket gevær?» sa hun, oppriktig forskrekket.

«Han hadde en hagle. Jeg sa jo det. Han ville forsvare stedet. Og nå har Bonneville tatt den og drept ham. Han ligger i vannet …»

Han så seg omkring, nesten pesende av redsel. Og så fikk han øye på en jernring i en luke i gulvet, og han løftet den panisk med det samme. En trapp ledet ned i stummende mørke.

Til toppen