Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Vanessa Svartmo

Vanessa Svartmo skriver sin egen historie. Hun har ingen venner og er lite populær på skolen. I en gruppesamtale med sosiallæreren Brit Jørstad Moen (BJM), møter hun Andres, Jessica og Gabriel. En dag bestemmer BJM at gruppa skal dra på telttur for å bli mer sammensveiset. Turen blir et vendepunkt for de fire ungdommene.

Andrea Bræin Hovig Gyldendal 2015

11.

Jeg overlevde. Frøys nok på meg ett og annet, men jeg sto det over og vel så det. Mamma òg. Hun satt med sudokuen på kjøkkenet da jeg låste meg inn, og ville gjerne høre om turen. Hun lo og lytta, og jeg var så letta og glad. Jeg tør knapt skrive det, men det kjennes som om vi fire er blitt en gjeng. Kanskje ikke en sånn gjeng jeg har drømt om å tilhøre, men like forbanna en gjeng. Vi kan ikke danne band eller rule skolegården, men jeg tror vi i framtida kan evne å ha det både gøy og hyggelig sammen, og det er mer enn jeg noensinne hadde vurdert å putte inn i dagdrømmene mine. Så mye er sikkert.

På T-banen på vei opp mot skogen så det mørkt ut. Andres’ øyne for til alle kanter, og rett som det var dro han ermet over munnen for å stanse sikkelet. Han var tynnkledd og frossen allerede før turen var i gang, og jeg syntes skikkelig synd på ham. Andres var den yngste av oss, og BJM hadde fortalt at han var adoptert. Hun hadde strukket dette ordet ut i alle retninger slik at vi skulle forstå at det ga forklaring på både det ene og det andre. Vi andre skulle liksom bare visst hva det innebar, og samtidig prise oss lykkelig for at vi ikke var i den situasjonen. Jeg vet fint lite om Andres’ foreldre, men at de hadde pjusk kompetanse på friluftstøy, var bare å konstatere. Mulig jeg ville få ett og annet skjerf å avse, men det var det dessverre for tidlig å si noe om. Jeg fikk heller være raus hvis det viste seg at Bellona-looken min var mer innholdsrik enn nødvendig. Jessica hadde tydeligvis fått nytt utstyr for anledningen, men selv for henne som var så lang, var det merkelig stort. Buksa sagga, og antrekket var så splitter nytt at det knirka. Hun hadde fått seg noen fjellstøvler som så ut til å være tenkt som kombinert truge/sko, så alt i alt så det ut som om den som hadde spandert sulamitten, hadde tenkt å sende henne på overlevelsestur til Svalbard. I fire år. Gabriel så som vanlig cool ut, med passe adekvat utstyr og no fuss liksom, mens jeg så ut som om jeg skulle lenke meg fast til en oljeplattform. Ikke så verst image det, egentlig, heller det enn nytt og oversize knirketøy. BJM var også i lag på lag, men heldigvis i en annen fargeskala enn jeg. Masse tova ull i jordfarger. Hun likte å gi inntrykk av at hun var en naturens kvinne, men jeg hadde mine tvil omkring dette. Jeg mistenkte at det var en del år siden hun hadde overnatta i skogen, om hun nå noensinne hadde gjort det. Men hun bar teltet hun hadde funnet fram, og som visstnok minnet henne om flotte venneturer fra 70-tallet, og småhoppa til og med litt. Hun ville vel vise at hun var en kvinne i sin beste alder eller noe.
Det var ikke lange biten å gå fra stasjonen til der vi skulle sette opp telt. Jessica svetta og Andres frøys, selv var jeg herlig temperert. Jeg følte meg som en fjellgeit og syntes faktisk det var litt leit at det bare var snakk om noen hundre meter før vi skulle slå leir, som det heter. Klokka var bare fem, og jeg tenkte at dette kom til å bli en veeldig lang kveld. Men ut ifra knotet med å få den første teltpluggen dytta ned i noe slags vegetasjon, trakk jeg heller den slutningen at vi måtte kjappe oss før det ble bekmørkt.

Da alle pluggene på et eller annet vis var dytta ned i bakken, sto det ferdig et skeivt prosjekt som skulle være vårt ly for natta. Det var kjempestort, men seig sammen på midten som en mislykka kake. Brit fikk det åpenbart for seg at en sang eller to kunne inspirere teltkadaveret til å reise seg, så da spetakkelet «sto ferdig», hadde hun sunget seg gjennom hele den norske sangskatten. Hun hadde iherdig prøvd å få oss med i sangen, og det var et uutholdelig øyeblikk da hun prøvde seg på et refreng med Lady Gaga for at vi skulle henge med. Vi lot som om vi aldri hadde hørt låta og beholdt verdigheten. Det er mer enn hva man kan si om vår sosiallærer, som jo tross alt hadde vært den som hadde valgt ut telt og som attpåtil hadde påstått at hun var en rimelig erfaren teltoppsetter. Det viste seg at hun var den minst kompetente av oss, og det er en underdrivelse å si at det ikke sier så lite. Til slutt hadde hun blitt degradert til tilroper, og det endte med at hun sto og heiet og sang i det totale mørke mens vi skolesvake barna svetta oss igjennom teltprosjektet i lyset fra én lommelykt med dårlig batteri.

Trenger vel ikke å nevne at lykta også var hennes ansvar.

Så da satt vi der i stummende mørke. Vi hadde lighter med og kunne ha tent et bål, men Brit hadde ment at å ta med ved inn i skogen ville være latterlig. «Ha ha ha, dere er meg noen fine noen. Ved til skogs?!» Men hun hadde nok ikke beregna at det plutselig ville være mørkt som i en sekk her. Ikke engang Helen Keller med sikkert verdens mest rekordfølsomme sanser ville være i stand til å finne så mye som en pinne i dette mørket. Så lighteren og lommelykta som ble blassere og blassere for hver time, ble våre eneste kilder til lys og varme. Pluss Åge Aleksandersen. Jeg tuller ikke. BJM hadde tatt med seg en cd-spiller og en liten bunke cd-er. Bunken inneholdt sistnevnte, Lynni Treekrem, Anne Grete Preus, Paul McCartney og Rihanna. Den siste der var jo selvfølgelig et desperat forsøk på å blende inn blant ungdommen og den eneste vi kunne tenkt oss å høre på, men det var Åge som dura i vei på repeat. Med Moen på kor. Hun improviserte annenstemmer på alle refreng, og det var ikke til å holde ut. Helt stappmørkt, iskaldt og Jørstad Moen på kor. Men jeg satt der i kulda og kjente på noe fint likevel. Mellom oss fire som hadde knota oss gjennom teltopp-settingshelvetet og kommet fram til et resultat ved å samarbeide. Skjønner hvorfor narkisene blir sendt ut i villmarka. Kommer ingen vei uten tillit og samhold. Jeg folda armene under ullgenseren min og pusta varm luft ned i den. Jeg hadde i løpet av kvelden kanskje gitt Andres litt for stor del av mitt lag på lag, men jeg følte meg så snill at jeg i det minste var varm i sjela. Vi spiste kalde pølser med brød og ketsjup, og jeg tenkte ikke altfor mye på mamma. Det var fjernt på en måte, og det var så deilig. Åge hjalp også til med å synge at det skulle bli så myttji lys og myttji varme og at tru og håp det skal du få med, helt til batteriene tok kvelden.

Etter hvert rulla vi ut soveposene våre i det svaie teltet. Jeg lover: det var ikke bevisst fra min side, men mitt og Gabriels liggeunderlag ble liggende kliss inntil hverandre. Jeg ble ikke så veldig sjenert eller noe, var mest redd for at jeg kanskje lukta vondt eller ville komme til å snorke hvis jeg mot formodning skulle sovne. Jeg hadde mista den spinkle følelsen av at det var noe spesielt mellom oss. Hvis jeg noen gang egentlig hadde følt det. Han så aldri i min retning og virka like uinteressert i meg som i alt annet. Men jeg var ikke lei meg for det, altså. Det var viktigere at mamma løste sudoku enn at jeg ble blunka til, for å si det sånn. Og jaggu var det ikke fint å ligge inni det svære, rare teltet. Brit sovna i løpet av seks sekunder, og vi ble alle liggende og fnise over snorkinga hennes. Har virkelig aldri hørt på maken. Det var helt sånn tegnefilmsnorking som gjør at hele figuren letter fra puta. Helt vilt. Men det var litt koselig og, så slapp jeg å ligge våken alene. Her følte jeg meg trygg på at vi ville være en våken firerbande, også om sju timer.

Jessica hviska at hun kunne en skummel spøkelseshistorie. Og selv om vi sikkert alle var rimelig sikre på at formidlingsevnen ville bremse horroreffekten, ble vi liggende og lytte uten å avbryte. Jessica Thomas fikk femti minutter uforstyrra taletid til å fortelle tidenes dårligste spøkelseshistorie, og jeg tror at det var en ganske fin stund for henne. Etter hvert la hun på litt stemmer og greier for å få det om mulig enda skumlere, og mot slutten reiste hun seg til og med halvveis opp i soveposen sin, og jeg kunne skimte der i mørket at hun dramatiserte fortellingen med armbevegelser og grimaser. Det siste var mer en antakelse basert på endring i stemme, det var jo for mørkt til at hennes ansiktsuttrykk kunne komme helt til sin rett. Etterpå betrodde hun oss at hun gjerne ville bli skuespiller, men at hun ikke visste om hun hadde talent. For det var visst noe man måtte ha i den bransjen, det nytta ikke å bare gå på skole for å lære greiene. Man måtte ha noe medfødt, mente hun. Jeg hviska at jeg var sikker på at hun hadde et ekstraordinært talent, og jeg mente jeg kunne høre Jessica smile nedi soveposen. Vi ble liggende og lytte til Brits orkanlyder en stund før Andres foreslo at vi skulle leke sant eller nødt. Uten nødt, siden det var så mørkt. Ingen av oss hadde lyst, men Andres insisterte sånn at vi ikke hadde hjerte til å ikke delta. Jeg kjente at det snørte seg til i brystet. Det fantes ikke den ting utenfor dette teltet jeg hadde lyst til å snakke om, så jeg bestemte meg for å lyve hvis det ble behov for det. Det passa ikke så godt i denne glassklare BliNy-planen min å lyve i en sovepose, men jeg forsvarte meg selv med at man måtte ta ett skritt om gangen. Gaper man over for mye, får man bare fluer i kjeften eller noe sånt.

Andres hadde nå satt seg opp og så rett på Gabriel. Det var jo minimalt med lys igjen i den lykta, så alt av referat fra fysisk liv er sånn cirka. Gabriel ble liggende. «Sant eller sant, Gabriel?» Stille. Andres fortsatte. «Hva er det kjipeste du har opplevd?» Stille. Jeg begynte å bli nervøs. Si noe da, Gabriel. Hva som helst. Skjønner du ikke at dette er viktig for Andres? Det var første gang jeg hadde hørt siklegutten spørre noen om noe som helst, så man måtte jo ha et hjerte av is for ikke å svare. «Begynn med meg eller Jessica, da,» sa jeg overspilt muntert. «Ok,» mumla han misfornøyd. «Jessica, hva med deg? Hva er det verste du har vært med på?» Stemmen var mindre engasjert nå, men jeg merka at Jessica tok spørsmålet dønn alvorlig. «Ehm…» sa hun. «Ikke så hyggelig spørsmål akkurat.» Det knitra i ytterjakka hennes, og jeg skjønte at hun lå fullt påkledd. Muligens med trugesko og alt. «Nei, men sånn er leken,» fortsatte Andres, «liten vits i å spørre om favorittfarger og annet møl når vi først leker sant eller nødt! Uten nødt!» Nå var engasjementet på plass igjen, og Jessica hadde ikke annet å gjøre enn å satse. «Ok, ikke le, altså?» «Nei da,» hviska vi. «Eh … jeg tissa på meg i gymmen en gang. I sjette klasse. Vi spilte håndball, og jeg var litt redd for ballen og var sikkert litt stressa og sånn. Og siden jeg hadde på meg sånn kort shorts, kunne alle se det, og det ble veldig vått på gulvet. Det var ekstra mye tiss siden vi hadde hatt drikkekonkurranse i friminuttet før. Og den konkurransen hadde jeg vunnet.» Jeg hadde lyst til å tøffe meg og snakke om oversharing og dette med litt mer informasjon enn vi hadde bedt om og liknende, men heldigvis droppa jeg det. Hadde i så fall aldri klart å tilgi meg selv. «Uff, det hørtes flaut ut,» sa jeg i stedet. «Ja, fy faen,» sa hun tilbake. Jeg hadde aldri hørt henne banne, men kommenterte ikke det heller. Dette var helt tydelig hennes kveld, med spøkelsesfortellinger, banning og intime betroelser. Det knitra fornøyd borti soveposen hennes, og jeg kunne ikke annet enn å være glad på hennes vegne.

Jeg skjønte at det gjaldt å ta grep hvis jeg ikke skulle kastes ut i santen før jeg var sånn noenlunde klar. «Du da, Andres? Sant eller sant?» «Sant,» svarte han oppriktig. Jeg smilte for meg selv og fortsatte. «Hva er det beste du har vært med på?» Det var ikke måte på hvor positiv jeg var begynt å bli her. Det finnes et ancient ordtak om en prest og en klokker og om hvordan disse to mottar sånn cirka det samme hvis noe skulle ramme dem, så jeg håpet at spørsmålet jeg siden ville bli stilt, skulle være av det positive slaget. «Det beste?» Andres hørtes overraska ut. «Jepp, det beste.» «Shit. Aner ikke. La meg tenke.» Vær så god, Andres. Det var som om jeg hørte det knirka i skallen der av bare overanstrenging, men etter hvert kom det. «Da vi var i Colombia.» Han fortalte at de norske foreldrene hans hadde tatt ham med til den byen hvor den biologiske moren hans bodde, og det hadde visst vært en heidundranes flott tur. Han la lenge i vei om kule fettere og herlig vær, men jeg trodde ikke på ham ett sekund. Jeg tipper den turen var i regi av satan sjøl og at han sliter med minnene ennå, men jeg bare jatta med og var letta for at det var flere som løy.

Da Andres var ferdig med sin reiseberetning, var det unektelig min tur. Popstjerna med fregnene lå bare og lytta. Eller sov. Begynte å bli umulig å skimte noe som helst i mørket. Bare et og annet blaff fra lykta nå. «Fritt for å spørre,» sa Jessica. Ok, bare spør om noe greit, så. «Eh … hva er ditt favorittdyr?» Jeg elsker deg, Jessica. «Sjiraff,» svarte jeg kjapt, «de er lange, rare og blir sjelden jakta på av andre dyr. De er så snåle at de får rusle rundt i fred.» Puh. Der slapp jeg billig. Andres begynte å gnåle om at det var et altfor lett spørsmål, men jeg sa bare at gjort er gjort og ferdig med det. «Hjort er hjort, sa elgen!» kniste Jessica. Hun var visst i perlehumør.

Men hva drev Gabriel med, egentlig? Jeg lå så nær ham at jeg bare kunne strekke ut en hånd for å ta på ham, men det ville jeg selvsagt aldri gjøre. Jeg lytta i stedet til pusten hans.
Jevn og rolig, men ikke sovepust. Det var helt stille i teltet nå, og jeg tror alle tenkte det samme. Hvem skulle utfordre Gabriel? Jeg kjente at Gabriel-irritasjonen blussa opp igjen. Hvem faen tror han at han er? Han er på denne idiotturen han òg, like mye sendt ut i skauen med en lite egna sosiallærer som vi andre. Men han hever seg skyhøyt over prosjektet og viser liksom indirekte fingeren til oss hele tida. Og vi lar oss behandle sånn. Til og med den insisterende fru Moen lar alt ved ham passere. Det prikka i brystet. «Du da, Gabriel?» sa jeg plutselig. Stemmen min lød faktisk ikke så verst. «Sant eller sant?» Stille. Nå begynte jeg å bli skikkelig forbanna. «Du skal ikke tro at du er den eneste som slipper unna her.» Stille. «Vanessa, da,» sa Jessica spakt. «Han sover sikkert.» «Ikke faen om han gjør,» sa jeg litt høyere enn jeg hadde tenkt. Jaggu ramla det ikke et banneord på plass òg. Dette svingte det av. Jeg satte meg opp i soveposen og retta den puslete lykta rett i fjeset hans. «Hei, du tøffen. Vi vet at du er våken, og det er på tide at du deltar.» Stille. Jeg hørte Andres tørke ermet over munnen igjen. «Jeg er drittlei av at du bare trekker deg og lar oss andre ta blamen for alt mulig. Du er like mye en del av denne gruppa som vi andre er.» «For faen,» la jeg til. Da satte Gabriel seg plutselig opp og freste: «Hold kjeft, Vanessa. Du er bare kåt på meg.»

At jeg ikke døde der og da, røper et hjerte som holder en stund til. Jeg ble så flau som jeg aldri før hadde blitt, men samtidig ble jeg så lemensinna at jeg mista det helt. Jeg slo knyttneven rett i fleisen på ham. Enda så mørkt det var, traff jeg så det suste. Jeg hørte et lite knas, og det ga meg på sykt vis lyst til å gasse på. Jeg kasta meg over ham og daska løs alt jeg hadde. Gabriel prøvde å ta tak i håndleddene mine for å stoppe meg, men denne jenta var ikke til å stoppe. «Din JÆVEL!» skreik jeg. «DIN BALLEJÆVEL! DU ER FAEN MEG DET FEIGESTE MENNESKET JEG HAR MØTT!» Slagene mine begynte sikkert å bli i overkant harde, men jeg kjente at jeg hadde pokker så mye igjen å gi. Da fikk jeg plutselig Brits fuktige ullvott i fjeset. «Slutt, Vanessa!! Hva går av deg?!» Mot tova ull var jeg sjanseløs og ble liggende og sippe. Der og da hata jeg livet mitt noe innmari, og det kjentes lett å ta det ut på Jørstad Moen. «Fittekjerring.» «Unnskyld? Vanessa, hva sa du nå?» «Fittekjerring, sa jeg.» Jeg hadde snørr og ull i munnen, og der og da så jeg for meg at det var slutt alt sammen. Nå ble det barnevern og fosterforeldre. I beste fall ville jeg havne på en yrkesskole for problemelever, og derfra ville det ikke akkurat gå oppover. Men jeg ga balleblaffen.

Det roa seg etter hvert i soveposene, og tro det eller ei: Etter en liten stund durte Jørstad Moen i vei med snorkinga si igjen. Aldri så galt at man ikke kan sove det bort, tenkte hun nok. Jeg, derimot, fikk ikke akkurat sove. Jeg ble liggende og snufse og syntes utrolig synd på meg selv. Aldri var noen på mitt lag. Jeg kunne like gjerne dø.

Etter hvert sovna jammen Jessica og Andres òg. Jeg trodde Gabriel lå våken, men jeg var ikke akkurat frista til å starte en konversasjon.

BONUSMATERIELL

Vil du vite hva andre synes om Vanessa Svartmo? Gå inn på Uprisen og les anmeldelsene.

Andrea Bræin Hovig er skuespiller, sanger og forfatter av barne- og ungdomsbøker. Etter å ha fullført utdannelsen sin ved Statens Teaterhøgskole i 1998 ble hun ansatt ved det Norske Teater. Her hadde hun flere hovedroller før hun i 2002 ble fast ansatt ved Nationaltheatret. Hun hadde sin filmdebut i 2000 og har siden spilt i flere filmer som De 7 dødssyndene (2000), Tyven, tyven (2002), Som du ser meg (2013) og tv-serien Mammon i 2014. Hun hadde sin platedebut i 2003 med Hjertetvinner. Hun har skrevet barnebøkene Ville Wilma, Viva la Ville Wilma og Ikke bare Ville Wilma. Vanessa Svartmo er hennes første ungdomsroman.

Vanessa Svartmo er svart humor. Hva betyr det? Les definisjon her.

Hvis du likte denne boka, liker du kanskje også:

faen-ta-skjebnen_productimageFaen ta Skjebnen av John Green.

Hazel er 16 år, og kommer aldri til å bli frisk igjen. Det har hun visst siden den dagen hun fikk kreftdiagnosen. I tre år har legene behandlet henne. I tre år har hun levd med dødsdommen. Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom. Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasienten som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. Nei. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen er stor for at de dør unge. Kreft er noe dritt. Les mer her.

 

 

 

 

 

Jeg, Earl og jenta som dør av Jesse Andrews.

Simon og homosapiens-agendaen av Becky Albertalli.

På teltturen i dette utdraget synger BJM en sang av Åge Aleksandersen. Se og hør låta under:

Andres snakker om Colombia. Les mer om landet her.

Det er mye banning i Vanessa Svartmo. Sjekk ut denne faktaboka om banning.

Til toppen