– Utrolig heftig å vinne!

Vinner AV UPRISEN 2016 Jan Tore Noreng_foto Vibeke Røgler

Ungdommer fra hele Norge var i mai 2016 samlet på Litteraturfestivalen på Lillehammer for utdeling av Uprisen – årets ungdomsbok. På første rad satt fire spente forfattere (Siri Pettersen kunne dessverre ikke komme red.anm.) og hørte på jurybegrunnelsen som Eldin Sijaric og Nora Viken leste opp:

Vinnerboken treffer ungdom på en spesiell måte. Den setter fotavtrykk og gjorde veldig inntrykk på mange, noe vi i storjuryen mener en god ungdomsbok skal gjøre.

Syv niendeklasser fra syv forskjellige fylker har i vinter lest og diskutert de fem nominerte bøkene i Uprisen. To representanter fra hver klasse møttes til storjurymøte kvelden før utdelingen. På møtet var det heftige diskusjoner og representantene syntes det var vanskelig å bli enige. Det skulle flere elimineringsrunder til før vinneren var klar. De 14 ungdommene holdt vinneren hemmelig, så storsalen dirret av spenning og jubelen var høy da Jan Tore Noreng og boka #alfahann ble annonsert som vinner.

Det har nå gått en stund siden utdelingen og Noreng har fått summet seg litt.

– Det var så mye som skjedde rett etter utdelingen. Jeg skulle gjerne ha møtt ungdommene, tatt dem alle i hånden og takket dem. I stedet ble det intervjuer og bilder og lunsj med forlaget. Så strømmet det inn ting i sosiale medier, og jeg var bare nødt til å skru av telefonen i mange dager. Nå når jeg har landet, kjenner jeg på en utrolig stolthet. Dette har jeg med meg, tenker jeg. Alltid. Ekstremt kult å være på den lista over vinnere! Det var utrolig heftig å vinne, og jeg er umåtelig stolt, sier Noreng.

#alfahann er en realistisk bok, hvorfor valgte du den sjangeren?

– Jeg velger noe nytt for hver bok, og alle mine andre bøker ligger innenfor fabelprosaen. Så det var på tide med noe helt nytt. Jeg hadde heller aldri skrevet i førsteperson tidligere, så det var spennende. Jeg har også unngått stedsangivelser i bøkene mine, men denne gangen forstår folk i alle fall at den foregår i en liten by i Nord-Norge (Finnsnes, selv om det ikke sies noen steder, bare at det ligger mellom Harstad og Tromsø). Jeg gjorde vel ellers ikke noe spesielt for å få den realistisk, bortsett fra å ha en realistisk handling.

Hvordan jobber du med å skrive en ungdomskarakter som Torstein?

– Jeg har fått spørsmålet om hvordan jeg kan ha så god kjennskap til hvordan ungdom snakker og lever noen ganger nå, og alt jeg kan si er at jeg må ha plukket opp en del fra tida som ungdomsskolelærer. I tillegg har jeg og har hatt tenåringsdøtre. Sannsynligvis har jeg et talent for å plukke opp småting i dialog og handling. Jeg la for eksempel merke til at de tøffeste gutta sjelden smiler. De er liksom for kule til det.

– Når det gjelder planlegging av karakterer, så legger jeg mye vekt på det i arbeidet. Det kan gå uker med bare å tenke på hovedpersonen og hvordan han er. Da jeg hadde bestemt meg for å skrive en undergangsfortelling, gikk jeg i gang med å planlegge utviklingen til Torstein, spesielt siste halvdel av boken. Der satte jeg rett og slett opp et regneark med hvordan utviklingen skulle være, hvordan han oppførte seg og hva han sa, og hvilke konsekvenser det skulle få for fortellingen. Skulle det være undergang, så måtte det gå virkelig ille. Ikke bare for Torstein, men også for alle som på en måte var på laget hans. Til slutt skulle han stå alene. Jeg lurte veldig på hvor jeg skulle stoppe. Skulle Torstein dra på juleballet med pistolen. Hva ville skje da? Til slutt valgte jeg å la politiet bryte inn, kanskje etter en bekymringssamtale fra moren (noen tror hun ble drept, men det var ikke tanken).

Hvorfor valgte du å skrive om kroppspress blant gutter?

– Utgangspunktet var en novelle om en gutt som løfter vekter, akkurat i det han har nådd et platå og ikke blir noe sterkere. Så bestemmer han seg for å bruke steroider. Da jeg pitcha den og flere idéer for redaktøren min og andre på Gyldendal, så likte de det godt. Idéen har nok ligget i meg lenge, for jeg vet at også gutter tenker på kropp og hvordan de ser ut. Men etter hvert syntes jeg det ble noe annet enn en bok om kroppspress. Jeg har kommet til at det mer handler om maskulinitet, en slags forvridd versjon av det.

Hvor henter du inspirasjon til å skrive?

– Nå, etter fem bøker, er det mye inspirasjon å hente i tilbakemeldinger og spørsmål fra leserne. Det hjelper på å vinne Uprisen, også. Ellers vet jeg at dette, å skrive, er det jeg har lyst til å gjøre resten av livet. Så da er det jo bare å fortsette!