Vinnarar av skrivekonkurransar

Vi har plukka ut eit par vinnarbidrag i dei første skrivekonkurransane i tXt-aksjonen Monster

Magnus Chase:

Av Hanna Storhaug Dahl, Møre ungdomsskule:

FIRE

Sannheten

Onkel Randolph dro med seg kartet før han viste vei gjennom den litt gammeldagse stua, og deretter ned ei knirkete, brei tretrapp. Her nede var det mye kaldere. Jeg så meg rundt. Det var ganske tydelig at dette rommet ikke hadde blitt brukt på en stund. Det var nesten som en liten stue, med en nedslitt, møkkete sofa og to stoler i samme stil, i tillegg til et lite bord. Det var en litt ubehagelig atmosfære her. Jeg forventet nesten at det skulle velte frem en flokk flaggermus. I det ene hjørnet av stua sto et stort og iøynefallende skap i viktoriansk stil. Helt forskjellig fra resten av omgivelsene. Jeg begynte å undre på hvorfor vi var her. Jeg så verken en bil, en garasje, ikke en gang en dør. Jeg fikk en dårlig følelse. Var dette bare en felle? I så fall var det for sent å gjøre noe med det. Jeg fikk bare stole på ham.

Randolph små-haltet bort til det underlige skapet. “Kan du komme over hit og hjelpe meg med å dytte?,”  spurte onkel Randolph. Jeg lurte virkelig på hvorfor i all verden jeg skulle gjøre det, men jeg gjorde som han sa. Bak skapet skjulte det seg en dør. Jeg trykket sakte ned dørklinken og turte så vidt å se på når døren gled opp. Det jeg da fikk se fikk meg til å skjønne hvorfor vi var her.

Selvfølgelig! At jeg ikke hadde skjønt det før. Det var her bilen var. Under huset og gjemt bort bak et skap. Alt dette og det faktum at alt sammen virket så gjennomtenkt, fikk meg til å få litt tillit til Randolph. Kanskje han faktisk ville hjelpe meg? Eller var jeg blitt helt naiv? Nye tanker kom stadig inn i hodet mitt, som nå var en berg-og dalbane på maks hastighet. Med ett begynte taket i kjelleren å riste. Eller var det gulvet? Jeg hørte en dyp buldring, og noe som kunne høres ut som brøl. Jeg ble helt stiv av skrekk. De var her!

Frysninger gikk gjennom kroppen min, og berørte hvert eneste ledd. Om jeg ikke hadde vært redd før, var jeg det i hvert fall nå. Alle minnene om den kvelden kom tilbake. Alt. Jeg fikk tårer i øynene, men før jeg rakk å tenke mer, sto Randolph og dro meg i armen: “Vi må dra nå. Vi har dårlig tid. De kommer!” Han spurtet bort til bilen med meg hakk i hel. Jeg rev opp døren til passasjersetet og hoppet inn. Naturligvis var det Randolph som måtte kjøre siden jeg hadde bodd på gata de to siste årene og ikke kunne kjøre bil. Nesten før garasjeporten ble åpnet, var vi ute på veien.

Jeg ante verken hvor vi skulle, eller noe annet for den saks skyld. Hva var egentlig alt dette om arven og verdenene? Jeg innså at jeg ikke hadde fått svar på noen andre spørsmål enn hvor bilen var. Tankerekken min ble nok en gang avbrutt av onkel Randolph: “Vi må skynde oss. De kan være her når som helst!” Det var så mye som skjedde. Og det var alt for mange ubesvarte spørsmål. I tillegg kjørte Randolph som et svin, det virket ikke som han brydde seg det minste om kneet han hadde haltet sånn på tidligere.

Nå som vi bare satt her i bilen, benyttet jeg anledningen til å stille spørsmålene mine, men jeg ville forsøke å gå sakte frem. Jeg kremtet litt: “Du … du vet det du nevnte før vi dro? Det med faren min og en arv?” Jeg prøvde å spørre så indirekte jeg kunne. Han tok hintet. ”Tja,” sa han først. Det virket som han strevde litt med å starte å forklare.

“Vi har ikke god tid,” begynte han. “Snart når de oss igjen, og det er viktig at vi kommer frem før de når tak i deg.” Jeg begynte å bli utålmodig, men hvis jeg ville ha svar, måtte jeg bare roe ned og høre godt etter. Onkel Randolph fortsatte: “Det hele begynte når din far, Maximillian, dro for å utforske denne verden. Han regjerte da over Borka, en av de sju verdenene som ligger parallelt med denne vi lever i. Mens han var her forelsket han seg i en vakker pike, og kort tid etter, giftet de seg. Det var ikke før etter de var gift at din mor fikk vite hvem din far virkelig var. På dette tidspunktet var Natalie også gravid med din bror. Hans navn var Oskar. De bestemte seg for å flytte til Borka, hvor de trodde barnet kunne vokse opp trygt. Etter 8 år ble du født. Da Oskar var 10 år dro han og Maximillian på en ridetur, men de kom aldri tilbake. Ingen har sett dem siden. Du var bare 2 år på dette tidspunktet. Med faren din og Oskar borte, bestemte Natalie seg for å ta deg med hit og la deg vokse opp så normalt som mulig.”

Jeg bare satt der. Jeg kunne ikke tro det. Jeg hadde trodd at å få svar kom til å få meg til å føle meg bedre, men tvert imot. Jeg følte meg … tja, hva følte jeg egentlig? Følte jeg noe i det hele tatt? Det var helt ubeskrivelig. Jeg ante ikke om jeg skulle gråte eller le. Jeg kikket bort på Randolph. Han var ikke helt ferdig. “Nå som du er fylt 16 år, er du klar til å ta over din fars trone. Det er derfor de vil ha tak i deg. De prøver å hindre deg fra å finne det mektige sverdet. Sverdet som gjør at DU kan regjere!” Onkel Randolph så alvorlig på meg mens han la til: “Hvis de får tak i sverdet, er det ingen som vet hva som vil skje. Alt vi vet er at det ikke er bra. Ikke bra i det hele tatt!” Plutselig kjente jeg at bakken begynte å buldre. Den samme buldringen som vi hadde kjent tidligere, bare sterkere, høyere og mer kraftfull. “Nå er de ikke langt unna,” tenkte jeg. Det skulle vise seg å stemme.

Vi svingte inn på en gruslagt parkeringsplass ved siden av noe som så ut som en park. Små lyktestolper var plassert rundt i parken blant trær og benker av tre. Den røde solen gikk ned i horisonten og ga skyene nydelige rosatoner. Det var virkelig en vakker verden vi levde i. I et lite øyeblikk klarte jeg å glemme alt rundt meg, alle usikkerheter, alt som var i ferd med å skje, og bare se på omgivelsene. Men jeg ble straks dratt tilbake til realiteten igjen.

Buldringen hadde blitt sterkere enn noen gang før og nå kunne jeg nærmest høre ulvenes hvesing. Hvesingen og brølene jeg kjente så altfor godt. Randolph ba meg høre godt etter på de opplysningene jeg nå skulle få. Han måtte nesten rope for å overdøve all støyen fra den skjelvende bakken. “Har du ringen? Den ringen moren din ga deg før hun forsvant. Har du den?” spurte han. Jeg kikket ned på fingeren min. Det hadde jeg. Det var det eneste jeg hadde igjen av moren min. Den eneste tingen som hadde betydd noe som helst for meg de to siste årene. “Ja,” svarte jeg, “hvordan det?” Onkel Randolph så på meg med et intenst blikk: “Det er det som er nøkkelen. Det er ringen som er nøkkelen til Borka. Idet han fullførte det siste ordet, kom ulvene til syne.

“Magnus! Fort deg!” Randolph var tydelig stresset. “Ta med ringen bort til det store eiketreet i midten av parken. Der vil du finne et spor som passer innrisset i ringen. Jeg skal distrahere ulvene. Jeg møter deg borte ved treet.” Jeg løp alt jeg hadde. Jeg løp til jeg fikk blodsmak i munnen. Det var ikke vanskelig å vite hvilket tre han hadde ment. Det var virkelig stort. Jeg spurtet de siste metrene bort til treet og lette febrilsk etter sporet Randolph hadde snakket om. I bakgrunnen hørte jeg ulvene hvese i munnen på hverandre. Jeg ba en stille bønn om at de ikke måtte skade onkelen min på noen måte. Med ett støtte fingeren min borti en liten utskjæring. Jeg tok av meg ringen og løftet den opp mot treet for å se om den passet inn. Perfekt! Den passet. For første gang denne dagen følte jeg at jeg hadde hellet med meg. Det som da skjedde fikk øynene mine til å nærmest sprette ut av hodet.

Treet åpnet seg og dannet en slags portal. Dette måtte være inngangen til Borka. Det var jo helt utrolig! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. I samme øyeblikk tittet Randolph fram fra bak treet. Fortsatt andpusten rakte han meg kartet han hadde vist meg tidligere og sa: “Det er en siste ting jeg må fortelle deg før du drar. Den som er ute etter deg er …” Jeg fikk en diger knute i magen da navnet bokstav for bokstav gled fra leppene hans og smøg seg inn i øret mitt. Det kunne ikke være … nei, det måtte ikke være …

Hest, hest, tiger, tiger:

Eirik Søreide Gjengedal, Gloppen ungdomsskule

Då eg kom inn i rommet fekk eg den tunge lufta rett i fjeset. Det eineaste vinduet i rommet var lata igjen. Murveggane hadde maling som var halvvegs skrapa av. Det var ikkje noko særligt anna i rommet bortsett frå ei seng og eit lite nattbord. Men i senga låg det ein fyr. Han såg ut som ein vanleg bestefar, men han hadde på seg fullt av fargerike pledd. Han hadde eit brillepar på det hårlause hodet. Han røyste seg opp frå senga og stilte seg framfor meg. Han tok fram den lubne handa si og tok den framfor meg. Eg tok fram handa mi og helste på han. Medan han sa: ‘’Hei, eg er Olav, og du må vere Anne, barnebarnet mitt?’’

Eg hadde ikkje peiling på kven denne mannen var. Men det er for seint å seie sannheita. Eg får berre spele med tenkte eg og eg får finne på ei unnskyldning for å gå. Eg slapp taket og svarte: ‘’Ja, eg er  Anne’’. Med eit smil sa han: ‘’Fint, set deg ned eg har mykje å snakke med deg om’’. Eg tenkte kjapt, eg må finne på ein grunn til å dra før det blir for gale. Eg åpna munnen, men eg hadde ikkje peiling på kva eg skulle seie. Eg sa automatisk: ‘’Kan eg berre først gå og hente vatn?’’ med eit lite smil. Olav såg på meg med eit forvirra blikk medan han sa: ‘’OK …’’. Eg gjekk ut av rommet so kjapt eg kunne. Då eg gjekk mot ytterdøra gjekk eg forbi ei jente. Kanskje det var Anne tenkte eg.