Vinnarar av skrivekonkurranse!

txt_konk
Vi har plukka ut fleire vinnarar i skrivekonkurransen til tXt Opprør! Les vinnarbidraga her.

Vinnartekstane er frå elevar som har skrive frå Lukas perspektiv i Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen av Bjørn Sortland, og vidare på utdraget frå Støvets bok 1 av Philip Pullman.

Av Ingrid Gunleiksrud, Longyearbyen skole:

18

Bakken ristet og jeg følte meg redd. Eller jeg er ikke redd, bare små gutter er redde, og jeg er ikke en liten gutt. Hvert fall ikke nå lenger. Pappa sa at jeg ikke er en liten gutt, at jeg er en stor en. Pappa kan ikke si det til meg nå, for pappa er borte, tatt av bombene.

Miriam liker ikke å snakke om det, og sier at pappa er på et bedre sted. Et sted hvor Gud passer på ham, men jeg er ikke en liten gutt lenger og vet at bombene tok han. De slemme bombene som også tok mamma og foreldrene til Franz.

Foreldrene til Franz ble tatt først, det husker jeg, for jeg kunne se det på TV. Nå har vi ikke TV, bare masse bøker.

«Sover du?» spør Miriam. Jeg svarer ikke. Jeg vet jeg burde, for ellers blir Miriam urolig, men jeg svarer ikke. Jeg er en stor gutt og kan passe på meg selv.

19

«Tror du de er ferdige nå?» spør jeg. Det har jeg lurt på lenge. Når er de egentlig ferdige? Har de ikke tatt nok mennesker?

«Jeg vet ikke, Luka» svarer Miriam. Jeg kan nesten ikke høre henne, siden jeg har fingrene stukket langt inn i øret. Det gjør vondt, men store gutter får ikke vondt, så jeg fortsetter å stikke fingrene i øret.

Jeg kan fortsatt ikke skjønne hvorfor de slemme bombene kommer. Jeg har ikke gjort noe, eller jeg skrek til mamma noen ganger, før bombene tok henne, men det skadet ikke noen. Ikke som jeg vet i hvert fall, og jeg vet masse, for jeg er en stor gutt.

Det rister i bakken på nytt. De var ikke ferdige. Bombene fortsetter å komme. Jeg lurer på når bombene skal komme hit. Ta oss, som de tok mamma og pappa. Jeg lurer på når borgen som pappa bygde blir ødelagt, som det gamle huset.

Vi er i kjelleren på det gamle huset, det vet jeg, men det er ikke mitt hus. For bombene tok det, akkurat som de tok alt annet som var mitt også.

Jeg har ingenting. Eller jeg har Miriam, men Miriam er en jente og jeg er en stor gutt. Jeg skal passe på Miriam, men jeg kan ikke det når jeg er syk. Jeg liker ikke å være syk, for alle synes så synd på meg. Eller Miriam synes synd på meg, for det er ingen andre her. Og jeg er en stor gutt, jeg skal ikke bli syntes synd på.

20

Jeg tror bombene er ferdige med å komme, for bakken har ikke ristet på en lang stund. Jeg hører at Miriam beveger på seg. Hun skal sikkert ut og tømme doen, eller det er vel mer en bøtte. Du må være forsiktig når du skal ut, det er ikke lurt hvis folk ser deg. Det er i hvert fall det Miriam sier. Jeg kunne tømt bøtta, men Miriam lar meg ikke, sier det er for farlig.

Jeg er ganske sint på Miriam av og til. Kan hun ikke se at jeg er en stor gutt? Jeg bryr meg ikke om at det lukter fjøs, men jeg vet at Miriam gjør. Men jeg kan ikke være sint på henne for alltid, for hun er alt jeg har. Det er bare oss igjen og jeg skal bli sterk sånn at jeg kan beskytte henne.

Av Storm S. Juliussen ved Kjeller skole:

Moren min. Faren min. Borte.

Det eneste jeg har igjen er søsteren min.

Vi ligger i en kjeller i et hus som er totalt ødelagt.

Alt forsvant for fire år siden.

Alt jeg har igjen er søsteren min.

Jeg vet at hun lurer på om jeg skal dø, det er noe jeg selv lurer på ofte.

Jeg føler at jeg sitter i en ovn.
Jeg får nesten klaustrofobi av å ligge stille i seng uten å kunne gå noen steder.

Men det er egentlig ikke så farlig når jeg tenker nøyere etter, fordi uansett om jeg var frisk kunne ikke jeg og min søster dra.

Det var ofte helikopteret som fløy over oss dag og natt, men uansett om jeg var frisk og helikoptrene ikke eksisterte, kunne vi fortsatt ikke dra.

Vi var langt unna noen og noe. Det er ingen ting vi kan gjøre.

Når jeg tenker på alle andre rundt om i verden så spyr jeg nesten.

Alle ser hva som foregår, men likevel er det ingen som løfter en finger.
Jeg vet at mange tror det ikke bor noen her og at de synes synd på oss. Men likevel er det ingen som gjør noe!

Er det dette verden har blitt? Når medmennesker lider er det ingen som orker og hjelpe?

Jeg prøver ikke å tenke på det, men det er vanskelig når alt du gjør er å ligge i en seng og se søsteren din prøve smile.

Søsteren min og jeg snakker ikke mye selv om vi er praktisk talt ligger oppå hverandre. Jeg tror det er fordi det egentlig ikke er mye å si.

I natt spurte hun «sover du?».

«Nei, hvorfor spør du?»
Jeg vet hvorfor hun spør.

Det er egentlig et mirakel at jeg greide og si fire hele fuckings ord uten og … Og.

Hun svarte: «Ingen grunn». Hehe. Ingen grunn, nei vel.

Vi har nesten ikke noe mat. Vi eller søsteren min fant litt mat som pappa hadde gjemt.

Vi er snart tomme, men søsteren min smiler og later som ingen ting.

Jeg vet at hun ikke kommer til å lete lenge etter mat.

Hun vil ikke forlate meg.

Jeg hater å tro at jeg kan være grunnen til at både jeg og søsteren min dør.

Av og til lurer jeg på om det hadde vært det beste at jeg ikke eksisterte.

Jeg håper at søsteren min ikke ofrer seg selv for å være der til mitt siste åndedrag.

Fordi jeg vet det kommer en tid hvor hun må velge: Hun eller oss begge.

Av Beate Oddekalv ved Bulandet skule:

19 

Flukttunnelen

Utan å tenkje seg om sendte Malcolm Alice og Lyra ned trappa. Han kom sjølv etter ei lita stund med tinga til Lyra på ryggen, og lukka forsiktig luka igjen etter seg. Dei kom ned i ein tunnel medbetongveggar, og små, dårlege lyspærer i taket. Lufta nede i tunnelen var fuktig og klam. Den lange tunnelen såg endelaus ut for Malcolm, som undra seg kva som var i den andre enden.

“Kva gjer vi no?” spurde Alice stille, med tanke på at Bonneville kanskje kunne høyre dei.

Før Malcolm fekk svart på spørsmålet vart han avbroten av tunge steg over dei. Stega kom nærmare, Alice og Malcolm såg raskt på kvarandre før dei begynte å springe mot enden av tunnelen.

Asta og Pan hadde begge bytta form. Asta var blitt ein lemen, og gjømte seg inne i ermet på den litt for store genseren til Malcolm. Mens Pan var ein liten kolibri som gjømde seg i den vesle ryggsekken han hadde på ryggen.

Malcolm var lei av å høyre Alice klage på kor sliten ho var, og konstant spørje kor langt det var igjen. Malcolm og Alice var begge andpustne, og hadde ikkje krefter igjen. Derfor stoppa Malcolm opp for å finne fram litt mat som dei hadde tatt med seg. Han tok ein bit av det tørre brødet Alice hadde rappa frå kjøkkenet før dei reiste. Før han fekk gitt litt til Alice høyrde dei små tripp framfor seg.

Ein daimon i form av ein pelikan kom til syne nokon meter lenger framme. Etterfølgt av ei lita jente.

“Kva gjer de her?” sa jenta med forakt i stemma, som om dei var nokre ekle biller på det skitne betonggolvet.

Malcolm viste ikkje kva han skulle svare, og før han fant på noko svarte Alice for han.

“Vi rømmer frå ein psykopat med ei hagle, kva skulle vi elles ha gjort!”

Lyra hadde begynt å grine, noko som ikkje fekk Alice i godt humør. Jenta berre gliste av den frekke tonen hennar, og strøk det skitne, mørke håret sitt vekk frå det gjørmete ansiktet.

Malcolm som var veldig sikker på at Bonneville for ei god stund sida hadde funne luka, og følgd etter dei inn i tunnelen, var rastlaus og ville så kjapt som mogleg begynne å gå igjen.

“Eg er Isla, daimonen min heiter Kova. Og de må vere Alice, Malcolm og litle søte Lyra om eg ikkje tar heilt feil.”

“Korleis veit du kva vi heiter?” spurde Malcolm overraska, men og nysgjerrig.

Malcolm hadde aldri sett ei liknande jente før, ho hadde ein slags glød i auga som gjorde ho forskjelleg frå alle andre.

“Eg kan ikkje røpe hemmelegheita mi, for då kjem ho og tar meg.”

Alice og Malcolm såg raskt på kvarandre, begge såg ut som spørsmålsteikn. Jenta var jo heilt galen.

“Kven kjem og tar deg?”

“Det er ikkje viktig, de vil kanskje at eg skal vise de vegen ut av heimen min?”

“Ja, det vil vi gjerne.” sa Alice litt skeptisk.

Jenta snudde ryggen mot dei og starta å gå. Ho gjekk med hovudet på skakke heile vegen, og svevde nesten spøkelses aktig over betonggolvet. Malcolm tenkte på alle spørsmåla han kunne ha stilt Isla: Kor lenge har du vore i tunnelen? Korleis kom du deg hit? Kvar er foreldra dine?

Dei gjekk i ei god stund utan at nokon sa noko. Malcolm syntest alltid han høyrde skritt bak seg, men det var vel berre fantasien hans som tullet med han, eller?

“Vi er snart framme.”

Isla hadde ein rar definisjon av ordet snart. Dei hadde allereie gått i nokre timar etter at ho sa det og dei kom ikkje til nokon ende. Alice begynte å lure på om det i det heile tatt var ein ende. Om jenta berre var endå ein psykopat som prøvde å drepe dei. Men nei, til slutt kom dei til ei dør.

“Skal du vere med oss ut?” spurde Malcolm kjapt.

“Nei, eg får ikkje lov til å forlate tunnelen”

Han var eigentleg glad ho ikkje ville vere med. Ho var litt skummel.

Alice opna døra og fekk sjokk når ho såg kva som var på den andre sida. Store lysekroner og statuer i gull og sølv. Rommet var massivt med store vinduer og lange raude fløyelsgardiner. Ein stor trone med juveler og edelsteinar i tusen forskjellige fargar sto i den eine enden av rommet.

Når Malcolm snudde seg for å spørje Isla korleis dei hadde komme til det som truleg var slottet i London, var ho og pelikanen vekke. Han såg bort på Alice som såg ut til å vere så overraska at ho nesten mista Lyra i golvet. Asta kom fram frå ermet og såg seg rundt i det fantastiske rommet.

“Kven er de?” sa nokon frå den andre sida av det avlange rommet.

Dei snudde seg, og fekk sjå ei dame i ein vakker kjole, med ei krone av gull på hovudet. Dronninga av England.

Dei høyrde skot frå tunnelen, pulsen til Malcolm steig og hjartet banka fortare. Tunneldøra vart riven opp, og Bonneville kom ut med hendene for magen. Genseren og  hendene var dekka i blod. Han stirra på vesle Lyra mens han begynte å snakke.

“Alt dette for ingen nytte. Det einaste eg ville var å få kreftene mine tilbake. Men utan den hersens amuletten som eigentleg er min klarer eg jo ikkje det.”
Han tok ein liten pause før han forsette.
“Eg skulle aldri ha lånt den vekk til faren din, han forrådde meg og no skal eg ta igjen for det han gjorde mot meg.”
Han fekk berre tatt eit skritt mot Lyra før han datt i golvet.

Isla kom ut av tunnelen med hagla i venstre handa, auga var runde som klinkekuler og det såg nesten ut som ho smilte, bak det store kråkereiret av eit hår.

Dronninga hadde tilkalla vaktene sine. Dei løfta vekk det blodige liket av Bonneville, og vaska det blankpolerte golvet. Alle vaktene hadde dei same blå uniformene på seg, og høge hattar med duskar på toppen.

Malcolm og Alice var heilt i sjokk. Dei viste ikkje kva dei skulle gjere. Alice hadde innerst inne veldig lyst å bu på slottet saman med dronninga, og alle tenarane ho kunne beordre. Men dei måtte nok reise heim til landsbyen når flaumvatnet trekte seg tilbake. Vist ikkje ville nok kjøkensjefen bli sur for at ho ikkje kom heim og hjelpte til med å lage mat. Og det ville ikkje Alice, for kjøkensjefen kunne bli veldig sint nokre gonger, akkurat som alle andre kjøkensjefar rundt om i verda.