Vinnarar av skrivekonkurransen

Vi har plukka ut tre vinnarbidrag i skrivekonkurransen basert på Jag är Supermann av Lars Mæhle og De døde ser deg av Alexander Løken.

Flukta av Marte Holen

Ho huska framleis smella frå bombene. Ho huska framleis skrika frå dei redde barna. Ho var ein av dei. Ein av dei redde barna som skreik når bombene smalt, ein av dei redde barna som ikkje trudde på foreldra sine når dei sa at alt ville gå bra. Ein av dei redde barna som lengta etter den tida då det ikkje var krig.

Det var faren til Aya som den gangen for nokre månadar sidan kom og vekte Aya tidleg den morgonen. Den morgonen alt skulle forandrast. «Skund deg», sa faren til Aya, «ta på deg nokre varme klede, men ver rask». Aya vart forundra, men gjorde som faren sa til ho. Då ho hadde kledd på seg gjekk ho ut der faren hennar, og resten av familien sto og venta. Så gjekk dei til eit busstopp.

Det var krig i Aleppo, heimbyen til Aya. Bomber som smalt heile tida. Skrik, uro, frykt. Aya sin familie var i fare. Det var derfor dei drog. Dei drog vekk frå all krigen og uroa i Aleppo.

Dei venta i ca. 10 minutt før det kom ein buss. Dei gjekk på bussen, og fant seg nokre plassar. Dei satt på bussen i rundt ein time før dei gjekk av i foten av eit fjell. Faren sa dei skulle gå over fjellet. Det var ikkje et høgt fjell, så det gjekk fint. Men då dei kom over fjellet møtte dei nokre menn som passa på nokre sauder. Det var varmt og aude. Ingen hus, berre mykje sand. Faren til Aya gjekk bort og snakka med menna. Etter ei stund kom han tilbake og sa at menna skulle hjelp dei vidare. Dei måtte berre ha nokre saueskinn over seg når dei gjekk, sånn at dei så ut som sauder. Så var dei trygge.

Det var slitsamt å gå sånn bøygd under eit saueskinn. Aya blei fort sliten, men måtte berre holde ut. Håpet om eit betre liv gav ho kreftane tilbake. Ho gjekk på. «Berre litt igjen no», kviskra faren til ho, «hold ut.» Ho hadde mest lyst til å legge seg ned på bakken, meg gjekk vidare.

Endeleg, etter å ha gått nokre minutt lenger, så Aya nokre hus. Ho vart overlykkeleg. Ho tenkte at no var dei sikkert trygge. Ho høyrte ingen bombe, ingen skrik. Ho høyrte berre saudene breke, og menna snakke lavt på eit språk ho ikkje forstod.

Plutseleg sa menna at dei kunne reise seg og gå vanleg. Aya reiste seg. Det var godt å endeleg kunne stå oppreist. Ho såg faren, og dei andre i familien også reise seg. Dei gjekk inn i landsbyen. Det var ein liten koseleg by. Dei takka menna og gjekk igjen til eit busstopp. Denne gongen venta dei lenger. Aya trudde det aldri kom ein buss. Men det gjorde det. Bussen kom, og dei gjekk på. Dei tok buss til ein busstasjon, og derfrå tok dei en ny buss til ein flyplass. Faren til Aya sa at dei skulle ta fly til eit trygt land som heite Noreg i Europa.

Då dei hadde komet gjennom sikkerheitskontrollen. Venta dei i nesten ein og ein halv time på flyet. Til slutt kom flyet, og boardingen begynte. Dei kom seg om bord.

Flyturen var lang. Nesten 5 timar. Men endeleg var dei framme. Dei var i ein by som heite Oslo. Dei tok bussen til politistasjonen, og der blei dei tatt med inn på eit kontor. Faren til Aya snakka med politimannen. Dei snakka saman lenge. Aya var så trøtt etter flyturen, og alt det andre dei hadde gjort. Ho klarte nesten ikkje å halde seg vaken. Dei satt der i nesten ein time.

Faren til Aya fortalte at dei skulle bo på noko som heite asylmottak på ein plass som heite Sunndalsøra. Dei måtte ta fly dit, men dei fekk sove ei natt på hotell i Oslo, sidan det var så seint på kvelden. Aya sovna nesten med ein gong sidan ho var så trøtt.

Dagen etter tok dei eit tidleg fly til Sunndalsøra. Det tok ikkje lang tid. Då dei kom dit regna det og var mykje vind. Aya var ikkje så vandt med at det var så kaldt i lufta. Det hadde vore varmare i Aleppo. Ho var glad ho hadde på seg mykje klede, så ho heldt seg varm.

På flyplassen stod det nokon å venta på dei. Det var to damer. Dei såg snille ut synes Aya. Ho likte dei får fyrste blikk. Damene sa at dei heite Sara og Amalie. Dei skulle køyre dei til asylmottaket der dei skulle bo. Turen tok ikkje lang tid. Då dei kom fram gjekk dei inn, og fekk seg ei leilegheit. Det var ei fin leilegheit. Alle i familien fekk sitt eiget rom. I Aya sitt rom var det allereie masse møblar. Det var fint synast Aya. Og det var fint at dei endeleg var i eit trygt land. «Her kjem eg til å trivast», tenkte Aya for seg sjølv.

Aya var ein av mange barn som flykta frå Aleppo i Syria når bombene begynte å smelle. Flykta frå heimbyen sin i håp om å få ei betre framtid i eit trygt land i Europa.

 

Så ble alt mørkt av Gina Malene Frøyland

Dagen har kommet, og her står jeg. Leter desperat etter en vei å hjelpe med dette jeg har havnet oppi. De sa at jeg var deres siste håp. Siste håp du liksom? Det finnes tonnevis av mennesker her, men neida, de valgte meg. Den heldige jenta som ble valgt til å hjelpe de. Hjelpe de med hva? Det er vel kun de som forstår hva de sjølv ønsker. Det var her mitt nye liv startet, her det uendelige eventyret begynte. Kanskje dette blir mitt nye liv, eller har allerede blitt?

Del 1

Alarmen pep mot øret hennes, som en ringebjelle de har på restauranter nede i byen. Hun kravlet bort til nattbordet og slo av alarmen på mobilen. Den lyse skjermen var sylskarp og hun følte seg blind. Hun la seg slapt nedpå den myke madrassen med hodet begravd nedpå dunputa. Hun sukket og rullet rundt på ryggen, med hodet vendt mot ene siden. Pusten hennes gikk sakte. Øynene var umulige å få opp så hun lot være å prøve. Kroppen hennes lå nesten livløs i en rosa silke pysj.

Den hvite døren til rommet hennes ble brått åpnet med et høyt brak. Hjertet hennes hoppet over minst to slag. Overkroppen hennes heiv seg opp i sittende stilling og øynene sklei automatisk opp.

«Du må våkne prinsesse, skolen starter om femten minutter», gliste moren og sto i døråpningen. «Helene, du er hjemme alene i noen dager. Jeg og pappa skal en helgetur til Trondhjem, så vi sees på mandags morning», sa hun mildt. Helene så hvordan ansiktsutrykket hennes forandres fra glad til trist. «Hils far da», svarte hun lavt.

De vakre øynene til moren var som gull der de glitra mot henne. Lyset i gangen bak moren strakte seg rundt henne og gjorde henne til en levende skygge. Skyggen hadde former, som formen til en kvinne. Kraftige hofter som trakk seg ut fra overkroppen. De tynne beina hennes så ut som to spinkle fyrstikker, som kunne knekke når som helst. «Det skal jeg, brødrene dine er hjemme», var det siste hun sa før hun gikk. Døren stod åpen og lyset skinte mot Helene der hun lå plantet i senga.

Mobilen plinget i det hun lukket opp døren til klasserommet. Håret hennes var satt opp i en høy, stram hale. Det blonde, glansfulle håret hennes hang og dunket på ryggen for hvert skritt hun tok. Hun hadde en rosa, slakk singlet på seg med en lys dongerijakke over. Skoa hun hadde på var et par med babyrosa converse, og en altfor stor hvit bukse med masse hull i.

Klassen satt i ro, uten å bevege seg. Alle elevene stirret intenst mot læreren som stod foran i klasserommet og underviste. Helene gikk bort til pulten sin, så rundt seg. Ingen beveget seg eller så mot hun. De pleide alltid å se hva som skjedde rundt dem. Hun lot skolesekken skli sakte nedfra høyre armen og falle lett ned på gulvet, uten en lyd. Klasserommet hun var i var musestille, ingen lagde en lyd, ingen beveget seg og hun kunne ikke se om de pustet.

«Hallo?», hvisker hun lavt. «Hva skjer med dere, er dette en slags spøk?». Stemmen hennes var nervøs, og hele kroppen hennes skalv. Hun kjente en indre panikk ta tak og dra henne ned. Hun nesten falt nedpå stolen. Ingen så ut til å oppfatte noe som helst.

Helene så fram mot læreren som sto stivt og urørlig mot tavla. Hans kraftige rygg rettet mot henne. Hun lente albuene på den kalde pulten og så fram. Læreren beveget seg ikke, ingen gjorde. Magen vrengte seg, halsen snøret seg sammen, dette stemte ikke. Nå skjer det igjen, jeg må drømme, dette er en drøm sa hun til seg selv. Hun reiste seg raskt opp, tok tak i sekken og raste ut av klasserommet.

Den store gangen hun gikk i var enorm. Plutselig kom det en mørk stemme fra en av høytalerne som fyllte opp hele den store gangen hun gikk i. «Helene!», nesten ropte den mørke stemmen. En høy piping skjærte seg inn i hodet hennes og hun følte seg umiddelbart svimmel. Hvordan visste han navnet hennes? Hvem var han som snakket?

Hun lot blikket skli over gangen rundt seg. Ingen sjel å se. Nei vent, borte ved utgangen stod en gutt på hennes alder og lente seg mot veggen. «Hallo?», ropte Helene og startet å springe mot han. Da hun var fremme ved han kjente hun halsen var hoven.

Astma, tenkte hun. Hadde passet perfekt å få anfall nå. Gutten lente seg mot den hvite veggen bak, han hadde på en slakk, svart bukse med hull på knærne. Rød adidas hettegenser og et glis om munnen. Et sjarmerende glis.

«Hallo, Helene?», spurte han som om det var en selvfølge at det var det hun het. «Ja, det er navnet mitt, hvem er du?», mumlet hun nervøst og studerer det halvlange, brune håret. Rufsete hang det nedpå pannen hans. «Jeg heter Marius, kommet for å hente deg», smilte han og strakk frem hånda si. Hånden var stor, kanskje dobbelt så stor som hennes. Fingrene var tykke, nesten som tykke istapper som henger nedfra takrenner. Hun tok hånden hans og klemde den. En varm følelse fyllet henne. En ukjent følelse, en ny følelse.

Han klemde de mørkebrune øynene sammen, hardt sammen. Hun kunne se han fokusere men på hva? Hva skjer nå? «Hallo, går det bra med deg Marius?», spurte Helene nervøst.

I samme sekund som hun lukket munnen, ble alt mørkt. Hun så på mens bakken under forsvant, og et dypt mørke kom frem. Var dette slutten? Var dette virkelig slutten?

Brått kom en høy pipelyd, den skar seg som kniver i ørene hennes. Helene klarte ikke bevege seg, hun klarte ikke ta hendene opp til ørene for å dempe støynivået. Hånden var limt fast i Marius sin store hånd. En kald og ekkel følelse manet seg frem i magen. Øynene startet å lekke. Hun lukket dem. Hardt. Håpet på å forsvinne.

Del 2

Hun hadde våknet i et lite rom, alene. Det stod en lapp på døren. Du er den siste av de 9, de 9 unike som kan redde oss. Finn resten som ble fanget. Du er vårt siste håp. Hun forstod ikke hva de mente med innholdet på lappen. Hvem var de 9? Hvordan kunne hun redde dem? Hvor var Marius, og det viktigste, hvor var hun?

Rommet hun befant seg i var et halvstort kvadrat. Det hadde lysegrå vegger med noe som lignet blodflekker på ene veggen. Gulvet var av betong. Hardt, kaldt og hadde små humper. Luften var tett og Helene kjente at halsen sakte startet å hovne opp. Det var ingen møbler i rommet, kun en dør, ikke et vindu engang.

Hun startet å gå bort til døren, kroppen hennes skalv av nervøsitet. Hva var på andre siden av døren? Var den låst? Var dette det siste hun opplevde? Alt hun kunne tenke på nå var å komme seg bort, bort fra alt dette rare som skjedde rundt henne. Idet hånden hennes berørte det skinnende, sølvhåndtaket fikk hun sjokk. Det var glovarmt.

Hun trakk til seg hånden som en reaksjon. Øynene gløttet ned og så et stort rødt merke på håndflaten. En kvalme skjøt fart gjennom hele kroppen og hun måtte svelge den ned for å unngå uhell. Håndflaten banket, hardt, lenge, og det gjorde ekstremt vondt. Hodet startet å svimle og hun måtte ta seg sammen for å ikke besvime.

Hun tok seg til hodet og så bort på lappen, en gang til. Du er den siste av de 9, de 9 unike som kan redde oss. Finn resten som ble fanget. Du er vårt siste håp. Lenger nede på lappen stod det mer, noe hun hadde oversett tidligere. Du har en magisk evne, bruk den, finn den, hjelp folket ditt til å ikke dø ut. Helene, du er vårt siste håp. Vi lagde dette rommet for å gi folket ditt, vårt, en utfordring. Du er den eneste som kan klare den, din evne er en gave, bruk den før det er for seint. – sukk.

Hva eller hvem er sukk? Hva mener de med folket hennes? Hodet hennes gjorde vondt, men hvis dette var sant så hadde hun en evne. Hun tenkte grundig gjennom hva evnen kunne være? Kanskje hun kunne fly, nei det er bare på film folk kan fly. Kanskje hun kan løfte hester som Pippi, nei det er bare oppdiktet som i bøker.

Hun tok tak i hånden der hun hadde brent seg, men det verket ikke lenger. Smerten var borte. Hvordan? Øynene hennes falt ned på håndflaten, det røde merket var borte. Hvordan kunne det bare forsvinne? Hun startet å skjønne, evnen, hennes evne måtte være å lege seg selv. Hun hadde sett en film der de kunne det, lege seg selv, lege sår der de grodde igjen etter kun få minutter. Et glis la seg om munnen hennes. Hun hadde løst dette selv, hun hadde funnet evnen sin. Lege seg selv.

Hun tok et kraftig tak om det glovarme dørhåndtaket. Smerten bredte seg i hele håndflaten, strakk seg opp over hele armen og til skulderen. Som et elektrisk sjokk. Hun nesten skuet den opp, en frisk, varm luft traff henne. Helene raste ut døren, og snublet over ende. Alt mørknet.

I det fjerne kunne hun høre småsnakk, en samtale hun ikke klarte å oppfatte. Øynene hennes sklei opp, og det var da hun kjente seg iskald. Føttene var som is. Isbiter. Hun satte seg opp og fikk sitt livs sjokk. Alt rundt henne var is. Høye tårn av is, de hadde skarpe tupper som så ut som spyd. En redsel fyllet magen hennes. Var dette hennes verk? Hun så ned på hendene sine, de var blå. Mørkeblå.

Hun kjente en indre kulde mane seg på innsiden hennes, den var gjenkjennelig, for den var ikke ny for henne. Dette var noe hun hadde følt før. Tanken fikk henne på sporet av at hun hadde lagt denne følelsen i glemmeboka. Hvorfor?

Hun reiste seg opp, isen under henne forvandlet seg til vann, tårnene rundt smeltet og et stort hav badet rundt de nakne anklene. En varme fløt rundt henne. Øynene hennes analyserte stedet hun befant seg. Lang korridor, dårlig lys, mange dører på rekke og rad nedover. I enden var et en stor dobbeldør, med et skilt over. Dobbeldørene var hennes eneste håp. Håp om å komme ut. Kraftige stemmer vokste bak henne. Hun snudde seg og så mot retningen lyden av stemmene hadde kommet.

Del 3

Pulsen hennes økte, mens hjertet hamret som en slegge mot brystkassen. Øynene hennes rant og underleppen skalv. De mørkkledde menneskene bak kom etter henne i rask hastighet. Hun klarte ikke bevege seg, hun var helt stivfrossen.

En klam og ekkel kulde krøp opp føttene på henne og klamret seg fast inntil hele kroppen. De lette regndråpene traff ansiktet hennes og limte seg fast på pannen. Redselen strakk seg fra bunnen av magen og opp til halsgropen som holdt inne en stor klump.

Hun stod som limt til bakken, mens menneskene bak stadig kom nærmere. Kraftige overkropper, tjukke og kjøttfulle bein, lange armer og svarte masker som dekket ansiktene. De skjulte identiteten, og det var vel det skumleste. Ikke vite hvem som kom bak deg, kanskje det var noen mordere?

Kanskje det var noen hun kjente? I verste fall var det noen som ønsket å ta henne.

Atmosfæren rundt henne sank, til et nivå der den bokstavelig talt ikke var der mer. Hun kunne føle at det kun var noen få sekunder igjen før det skjedde noe vilt.

En seig blodsmak smeltet i munnen idet menneskene var rett foran henne. Det dårlige lyset i taket skinte mot de. Det ga de en skygge, slik som med moren. Det strakte seg rundt henne og gjorde henne til en levende skygge. Skyggen hadde former, formen til en kvinne. Kraftige hofter som trakk seg utfra overkroppen. De tynne beina hennes så ut som to spinkle fyrstikker, som kunne knekke når som helst.

Men nå var det ikke likt, skyggene deres var store, faktisk gedigne. Helene følte seg liten, som en mus mens de var løvene. Hun følte mørket trakk seg inn i sjelen, en kald, vemmelig følelse. Hun likte det ikke. Hun var ikke en kald person, hun var varm og energifull.

Menneskene stod stivfrossent foran henne, akkurat som læreren hadde gjort. Hodet hennes banka, hardt og lenge. De hadde stoppet minst en halvmeter fra henne, og de ga ikke fra seg en lyd. Helene tok seg på låret. En iskald følelse pilte inn i det tynne låret, hun tok til seg hånden og så på fingrene. Blå. Mørkeblå, som tidligere. Blikket hennes løftet seg, og da forstod Helene hva greia var.

Del 4

En sterk stemme ropte bak henne. «Helene!». Det var et snev av usikkerhet i den. Hun snudde seg og så Marius komme mot henne i full fart. «Pass deg!», var det neste han ropte. Det brune, rufsete håret hans slang rundt hodet. Det var en skikkelse bak han, et menneske. Hvem?

I samme sekundet Marius var en meter fra Helene heiv han seg over henne, greip tak, og holdt henne fast. Hun lot hendene skli lett over ryggen hans og en deilig følelse fylte henne. Hun følte seg avslappet, senket skuldrene og lukket øynene. «Halla, Jonathan her», strålte en halvmørk stemme.

Helene lukket opp øynene og slapp taket om Marius. Han slapp henne også. «Helene. Hyggelig, hvor er vi?», spurte hun bekymringsfullt og skjente tårene bygge seg opp. De sto og gliste til henne. «Vi kan godt fortelle deg det, men da må vi fortelle deg alt», sa Jonathan.

Del 5

«De tok oss alle til fange. De kom og drepte oss, folket vårt. Vi vet ikke hvem det er enda, men vi vet hvor de befinner seg. De er mange, men vi er flere. De har noe de kaller for våpen, det var det de brukte for å drepe mange av oss. Resten som ikke ble drept ble tatt til fange, men vi var vanskelige å ta», smilte Jonathan og tar seg gjennom det brune, korte håret sitt. «Du, Helene, har en gave. Du har en evne, det er det vi kaller den. Alle av folket vårt har hver sin, men du er spesiell. Du har flere av den, du var den som stod i bøkene vi leste. Bøkene om undergangen av vårt folk. Vi måtte finne deg, du var et håp. Evnen din kan redde oss. Evnen din er å lage snø, is og gå på vann. Riket vårt er på en øy, der er alle holdt til fange. Uten om oss, men resten. Vi er bare ni igjen, som jeg skrev på lappen til deg. Altså det er seks som venter på øya og trenger hjelp av oss. Av deg.»

Magen til Helene strammet seg. Det hun hadde sett tidligere, det var hennes verk. «Vi må gå nå, det er liten tid igjen.» Maset Marius og tar tak i begge. Han startet å følge dem bort mot dobbel-dørene.  «Hva er sukk?», spør Helene nysgjerrig og ser i øynene til Jonathan.

De var nydelige, grønne, lysegrønne. «Sukk, det er det folket vårt blir kalla.»

En kald trekk tok tak i det lange håret hennes. Lot det slå mot den spinkle ryggen. «Hvordan fant dere meg?», lo hun svakt. Marius la den muskuløse armen sin om skuldrene hennes. «Nei, det var ikke lett. Jeg trengte bare å se et bilde av deg. Jeg kan teleportere ser du, mellom dimensjoner altså. Vi er i en annen dimensjon nå, men denne ligner på den du kommer fra», svarte Marius uten å tenke. «New York, var ikke verst, det skal jeg si deg.»

Brått stoppet de. Øynene hennes såg rundt henne, et stort hav. Vannet i havet var grønt, med en smule blått i seg. Hun kunne se ned til bunnen, steiner, hvite steiner. De dekket hele bunnflaten, så langt øye hennes kunne se. En redsel strakk seg i henne, da hun så øya de hadde snakket om. Den var stor, med en stor borglignende bygning. Den var laget av gammel stein, og hadde et stort skip utfor. Skipet var av mørkt tre og hadde hvitt, simpelt seil.

«Helene, nå må du bruke evnen din», hvisket Jonathan. «Turtelduer, vær så snill, stopp med flørtingen deres. Det er ekkelt», grøsser han i samme slengen. Helene føler seg flau, og kinnene ble automatisk varme. «Ja», hvisker hun og lar være å se på Marius.

Helene lukket øynene hardt sammen. Tankene var å fryse havet. Hun måtte fryse det, slik at de kunne springe over det. Hun lot hendene skyte fart framover, mot havet, mens hun smilte. Håndflatene hennes var spisse, som piler. Fingrene hennes var slanke. De strakte seg utover og strålte, mørkeblått. Hun åpnet sakte øynene, der hun stod med armene rettet nitti grader utfra kroppen. Holdt dem rettet mot havet, men havet var ikke lenger et hav. Et tykt islag var lagt oppå havet, hele den lange veien til øya. Hun hadde klart det. En kriblende magefølelse manet seg frem og grep tak i henne. Hun følte seg som kongen på haugen.

«Kom!», ropte Jonathan og Marius i kor, mens begge tok tak i hver sin utstrakte arm. De halte henne med seg ut på den tykke isen.

Del 6

En sur og sterk lukt trakk seg inn i nasen hennes. De gikk sammen mot den røde porten. Porten for å komme inn til der folket hennes budde. Levde.

«Hva er evnen din Jonathan?», undret Helene. Han smilte til henne og la til en liten latter. «Evnen min er å ha tilgang til all verdens kunnskap.» Han gliste stort og trakk de runde brillene lengre opp på den spisse nesen.

Hun smilte tilbake. Det hadde vært nyttig, tenkte hun. Jonathan hadde spinkel kropp. Tynne bein, tynne armer og ikke kraftig overkropp. Den røde porten startet å åpne seg, sakte. Det kom en høy, ekkel knirkelyd fra den. Lyden stormet mot dem og de måtte ta hendene over ørene.

Landskapet rundt dem var enormt. Frodige, grønne trær. Busker med gylne blomster i. Store, vakre ukjente planter som strakk seg mot den enorme solen. Graset under var vakkert, faktisk nydelig. Det såg ferskt ut, på alle måter.

Lyden stoppet, og de startet å vandre sakte innover. En varm følelse strømmet gjennom årene hennes. Alt hun så var nydelig. Det var en stor ballsal, men uten gjestene. Som en solnedgang uten fargene. Det ga henne en stemning til en viss grad.

Porten bak de ble slengt igjen. Lysene i taket ble slått av og det kom kun noen få, tynne stråler inn fra de små, skitne vinduene. De lyste opp rommet, nok til å kunne se.

Den kalde følelsen krøp opp ryggen hennes. Hun fikk frysninger i hele kroppen.

«Hva skjer?», hvisker Helene og stirrer intenst på guttene. Hun så frykten i øynene deres. «De har ikke kommet seg ut, de er ikke fri og kommer til å bli drept», roper Jonathan og starter å springe mot den store jerndøren.

Føttene hans beveger seg som vind under han. Han følte seg som en sprinter, som hadde seieren klar på gullfat. Øynene hans gjorde vondt, han hadde ikke sovet på flere uker. Han hadde vært våken, levd i frykt og ventet på Marius som teleporterte for å finne Helene. Nå var de her. Nå skjedde det de hadde planlagt i mange døgn. Hevn på de som ønsker å ta over verden. Hevn på de som ønsker å bruke folket hans til å tilintetgjøre hele verden.

Dette var deres en vei. En vei til å vinne, eller å tape alt.

Helene så ryggen hans forsvinne raskt ned mot døren. Hvor skulle han?

Marius pustet lett. Så ned på Helene. Hun var nydelig, vakrere enn moren. Moren hennes var en fæl person, men han ville ikke si det til henne. Han kunne ikke.

Begge setter fart etter han.

Jonathan springer gjennom døren, runder høyre hjørne og brå stopper. Han nesten stuper ned på ansiktet. Det han møter var ikke som forventet. «Mor?». Ordene detter ut av Helene. Hun står bak Jonathan og måper.

«Hva gjør du her?». Moren smiler. Smilet var ikke et «hei min datter»- smil, mer et «dette var den verdenen jeg holdt skjult for deg slik at jeg kunne ødelegge den».
Kroppen hennes startet å skjelve.

«Dette var ikke det jeg trodde du skulle gjøre, Marius. Jeg trodde du skulle rømme en gang for alle og etterlate de ekle krypene dine her. La dem rotne i cellen jeg putta dem i.» En ond latter skjærte seg gjennom det store rommet de var i.

På alle veggene var det celler, rekker og rader. De var tomme, men i seks av dem satt de gjenværende menneskene i folket hennes.

Hun måtte knuse sin egen mor, trosse henne. Kjærligheten hennes til moren falt fra kroppen hennes nå, ga henne en ny kraft. Kraften til å knuse et annet menneske. Å være kald. Helene smilte til moren. «Jeg elsker deg», hvisker hun sarkastisk og lukker øynene.

Hun strekker armene hardt fram, tenker på å fryse moren , knuse henne og hennes medhjelpere. Fingertuppene hennes blei sylblå. Glødet. Hun hørte måp rundt seg og lukket dermed øynene opp. Moren og hjelperne var borte, men der de hadde stått lå det vann. Fem vanndammer. Hun smilte. En glede strømmet gjennom henne.

Hun hadde reddet folket hennes. Hun hadde funnet seg selv. Hun hadde klart det umulige.

Hun snudde seg, så rett i de vakre øynene til Marius. Hele ansiktet hans glødet av glede, spenning og følelser. Hun ga han en rask klem og sa «skal vi sleppe ut de andre?».

«Det er ikke nødvendig min kjære, de er ute og står rett bak deg allerede», ler Marius.

Helene snur seg og ser seks helt ulike personer, med seks ulike personligheter. De var nydelige. Ansiktene var glade og kroppene anspente. Atmosfæren rundt dem alle, var skyhøy. Hun kunne føle den lykkelige stemningen i hele seg. Hun kunne føle seg som en helt.

Verden reddes i det skjulte av Kristian Tennfjord Engås

Jeg heter Karl og er alltid redd. Men denne kvelden er jeg ekstra redd. Mamma og pappa er nemlig borte. Og da mener jeg ikke «Hei, vi drar på butikken»-borte, jeg mener «bortere enn bortest». Alt jeg vet er at bilen er her, men at huset er tomt. Men jeg er ikke lenger så sikker på at huset virkelig er tomt. Lyder kommer fra kjelleren. Jeg sitter urørlig på loftet med alle lysene avslått. Mamma sier alltid at jeg er paranoid etter å ha spilt for mange skytespill, men pappa sier at jeg bare er veldig forsiktig av meg. Han sier også at jeg er modig for å være bare 14 år. Når jeg tenker meg om ligner jeg ganske mye på pappa. «Auuu!» Skriket kommer fra kjelleren og jeg kan høre glass knuse. Jeg kan umulig være alene her, med mindre det var kjøleskapet som sa au. «Vær stille, din tufs!» sier en mye mørkere stemme. Det var en blanding mellom hvisking og roping. Jeg trekker meg om mulig enda lenger inn mot sofaen. Skal jeg ringe pappa og spørre hvor de er? Nei. Jeg tar disse kjeltringene i klassisk «Hjemme alene»- stil!

Jeg skrur stille på tv-en og prøver å finne et program som har høylytte krangler, men det beste jeg finner er «Friends». Det får duge. Jeg skrur på fullt volum og gjemmer meg under senga. «Hva er det der?» hører jeg nedenfra. Det var panikk i stemmen. Jeg begynner å le stille, men nervene mine er i høyspenn. «Jeg sa vi skulle ha sjekket om huset var tomt, din hønsetyv!» Den mørke stemmen hørtes like redd ut som meg. Jeg ser meg rundt i rommet etter mer jeg kan bruke, siden tyvene snart kommer seg etter sjokket, men det eneste jeg finner er peanøtter. Det minner meg på hvor sulten jeg er. Jeg hater peanøtter, men jeg er for redd til å gå ned på kjøkkenet og finne annen mat. Jeg åpner peanøttposen så stille som mulig og tar en håndfull. Min første reaksjon er at det smaker vondt, men etter hvert kjenner jeg at alle musklene i kroppen strammer seg. Jeg er egentlig den svakeste og slankeste i klassen, så musklene mine er ikke så mye å skryte av. Men nå føler jeg meg plutselig veldig uthvilt og kan høre mitt eget blod pumpe. «Skal vi gå?» hører jeg nedenfra. De er i hovedetasjen nå. Jeg tar flere peanøtter. De smaker plutselig kjempegodt. De som kjenner meg ville nok ikke trodd på at den nerdete, kjedelige gutten Karl noensinne kunne føle seg ustoppelig, men det er akkurat sånn jeg føler meg nå. Jeg kryper fram fra under senga og legger fra meg peanøttposen. Nå er det alvor. Jeg er ikke redd lenger, disse krypene skal knuses!

Er jeg i ferd med å bli en sånn superhelt som alle drømmer om å bli? En sånn som har to identiteter, en veldig vanlig person som ingen tror kan gjøre noe stort, og en legendarisk superhelt som redder verden? En ting er sikkert, disse skurkene skal ikke få rane meg. Jeg går fort, men lydløst mot den røde trappen. Det er helt stille nede i etasjen under. Men det virker som om jeg har fått supersyn, for jeg ser bevegelser i rommet. Ikke personer, men bevegelser i form av bølger og vind! Jeg følger «sporene» helt ned til kjelleren. «Få med deg alt nå da, din rotekopp. Og vær rask, jeg vil ikke tilbake i fengsel!» Det er den mørke stemmen som snakker igjen. «Gjett om dere skal i fengsel!» roper jeg og går fort til andre delen av kjelleren, for at de ikke skal følge lyden av den altfor lyse stemmen min. Jeg klager kjapt på meg selv for at jeg har så lys stemme. «Det er bare en liten unge» hvisker den lyse stemmen og ler svakt. «Det er best vi drar likevel, hvem vet om han har ringt politiet» hvisker den mørke stemmen tilbake. Politiet, ja! Hvorfor ringte jeg ikke politiet med en gang? Nå må jeg virkelig fikse dette selv. Jeg går rundt hjørnet og rekker akkurat å se tyvene før de åpner døren ut. «Jeg ser dere fant døren?» sier jeg med selvtillit i stemmen. «Men dere drar vel ikke helt enda?» De ser like forskrekket ut som jeg forventet. De hadde nok aldri forestilt seg at jeg skulle konfrontere dem på denne måten. «Hva i alle?» begynner mannen med den lyse stemmen, som jeg nå ser er lav og har på seg en hatt. Jeg peker på ham og plutselig skyter pekefingeren min ut lyn! Han blir slått i bakken av denne overraskende kraften. Dette går mye bedre enn jeg trodde! Hvor får jeg alle disse kreftene fra?  Er peanøttene svaret på alt dette?

Jeg begynner å le, før mannen med den mørke stemmen, som egentlig ikke ser særlig skummel ut med briller og middels høyde, angriper meg. Hjernen og kroppen min oppfatter dette og beveger meg bort fra der jeg stod bare et par sekunder tidligere. Det virker som om hele den delen av meg som fortsatt er «den gamle Karl» ikke henger med og at superhelten Karl gjør hele jobben. Tyven som angrep meg mister balansen og faller nesten inn i veggen, men holder seg på beina. Jeg går bort mot ham og stirrer på ham. «Hva heter du?» spør han. Dette spørsmålet setter meg helt ut og mannen griper muligheten. Han dytter meg over ende og setter foten sin på brystkassen min. Jeg ligger der på bakken i min egen kjeller og tenker at nå er det over, men munnen min er tydeligvis ikke enig. «Kjenner dere foreldrene mine?» Mannen med den lyse stemmen, som i løpet av vår dramatiske kamp må ha kommet seg på beina, er den som svarer. «Ja, det gjør vi faktisk. Sannsynligvis bedre enn deg også.»

Hjernen min jobber på spreng. Både for å finne en utvei fra denne situasjonen og prøve å skjønne hva de mener med disse ordene. «Foreldrene dine var de som satte oss i fengsel, og det er ikke første gang» fortsatte mannen med den lyse stemmen. «Hva jobber foreldrene mine med?» spurte jeg. Dette er skumlere enn presentasjoner på skolen, selv med superhelt-tryggheten. «De er frilansere. De jobber for de de vil. Akkurat nå jobber de for staten som konsulenter. Men det er bare et skalkeskjul for hva de egentlig driver med.» Dette blir for mye informasjon for meg på en gang. Jeg tar tak i foten som står plantet i brystet mitt og sender støt gjennom hånden min og inn i foten hans. Grepet av sjokket faller mannen og jeg er fri.

Det er rart hvordan sånne overraskelsesmomenter kan snu om på hele situasjonen. Jeg reiser meg opp. Jeg kan føle adrenalinet pumpe rundt i blodet. Jeg løper bort til mannen med den lyse stemmen. Det virker som om han beveger seg i sirup. Han ser meg ikke komme før det er for sent. Jeg gir han en skikkelig uppercut og han blir slått i bakken med en kraft uten sidestykke. Få sekunder etter legger jeg de svimeslåtte mennene i hjørnet av kjellerstuen, og går opp på rommet mitt i etasjen over for å ringe politiet. Politiet sier at de kommer om få minutter og at jeg skal være forsiktig frem til de kommer. Men ville hjernen min følge gode råd? Nei! Jeg går ned i kjelleren og merker med en gang at det har vært bevegelser i rommet. Jeg begynner å småløpe mot den svarte døren og glemmer helt å følge «sporene». Jeg runder hjørnet og ser mot døren. Men der er ingen spor, bortsett fra tyvegodset som ligger i døråpningen.

Jeg kjenner en brennende smerte i bakhodet og føttene gir etter. Alt blir svart.

Når jeg våkner opp igjen, er jeg definitivt ikke hjemme lenger. Jeg er på et sted med mange maskiner. Først tror jeg at det er en mikrobølgeovn som står foran meg, men når jeg blir mer våken ser jeg at det ikke kan være det likevel. Den har ingen dør, så da må det være noe annet. Jeg ser meg mer rundt i rommet. Det er veldig lyst her og hele stedet er malt i hvitt. Jeg prøver å reise meg, men jeg stanger hodet i et eller annet. Jeg ser litt nøyere etter der jeg stanget hodet mitt og ser at jeg er i et glassbur. Typisk! Skurkene har tatt meg med hjem og fanget meg. Nå hører jeg dem komme hitover. «Vladimir er visst ikke glad for at guttungen er her», sier mannen med den lyse stemmen. Vladimir? Det må være sjefen deres. Nå ser de meg ligge der og ler. «God kveld gutt, sovet godt?» sier mørkestemmen. De ser så overlegne ut at jeg får lyst til å slå dem ned. «Er det meningen at jeg skal svare på det?» svarer jeg litt surt. «Og hvem er denne Vladimir dere snakker om?» De ler enda mer. Det var meningen at de skulle ta meg seriøst, men det blir vel med drømmen.

«Jaså, vi går rett på spørsmålene? Vel, Vladimir er sjefen vår. Han betaler ikke all verden, men han har i det minste ansatt oss på fulltid og kjøper oss ut av fengsel hvis vi gjør en tabbe», svarer lysestemmen. Det forklarer litt. Disse to hadde aldri klart seg uten en hjerne bak! «Kan jeg få slippe ut av denne greia?» klager jeg. Mer latter fra lysestemmen og mørkestemmen. «Er denne Vladimir redd for å møte meg eller?» Enda mer latter fra det hånflirende skurkeparet. Jeg kan høre skritt nedover gangen. «Nei da, jeg tror faktisk han kommer nå», sier lysestemmen. Jeg ser en stor skygge nærme seg rundt hjørnet. Men jeg begynner nesten å le når jeg ser den lille mannen entre banen. Jeg hadde sett for meg en stor og sterk superskurk, men fikk se en liten, men uten tvil lynende intelligent mann. «God kveld, Karl», sa Vladimir. Stemmen hans er den mørkeste jeg noen gang har hørt, med en kraftig russisk aksent. Men likevel var den myk som silke. «Jeg skal hilse fra dine foreldre.» Jeg satt som forsteinet inne i glassburet. Foreldrene mine? Jeg begynner å mislike denne fyren ganske kraftig. «Hva har de med dette å gjøre?» Jeg slår ut med armene. Alle tre skurkene begynner å le. «For en gjeng! Man kan jo ikke si noe uten at dere begynner å le.»

Jeg skjønner nå at jeg alltid har trodd at skurker aldri kunne le. Jeg har derimot nå funnet ut at de bare har ekstremt dårlig humor. «Hvor er så foreldrene mine, O store latterlighet?» Jeg bøyer meg ned og gir ham en ironisk hyllest. «Jeg har gjemt dem på et sted de ikke slipper ut fra med det første», svarer Vladimir, uten å bry seg om min spottende kommentar. Jeg ser ned i bakken og tenker på alt det syke jeg har opplevd de siste timene, alt fra superkreftene jeg plutselig fikk, til at foreldrene mine er fanget av et galt geni. Jeg må virkelig komme meg ut av denne kinkige situasjonen. «Hva er det du pønsker på?» sier jeg. En klisjé, joda, men onde genier har en tendens til å plapre ut om planene sine når de tror de har vunnet. «Jeg skal ta over verden! Jeg har laget en revolusjonerende maskin som øker innflytelsesevnen min. På nært hold vil jeg kunne få verdensledere til å gjøre som jeg vil! Jeg manglet bare den siste delen, som dine foreldre stjal fra meg for en stund siden. Men nå har jeg fått den tilbake.»

Lysestemmen og mørkestemmen ler bekreftende. Dette er grusomt! Jeg må stoppe ham! Men jeg må være lurere enn ham. «Kan jeg få se maskinen du skryter sånn av?» sier jeg med nederlag i stemmen. «Jeg hadde faktisk planer om det!» svarer Vladimir. «Du skal nemlig få æren av å være den første jeg bruker den på!» Hva har jeg gjort nå? Men jeg kommer meg i det minste ut av dette trange buret. Dermed øker sjansene mine betraktelig. Håper bare han ikke vet at jeg har superkrefter! «Dere to!» roper Vladimir og peker på hjelperne sine. «Få ham ut av glassburet og bær ham med dere ned i kjelleren.» Lysestemmen og mørkestemmen ser tvilende på hverandre, men tør ikke å si imot sjefen sin. De tar bort glassburet og sier at jeg ikke må finne på noe tull. De bærer meg med et hardt grep ned i kjelleren. Der er maskinen! Den ser egentlig bare ut som en vanlig skinnhanske, men det er uten tvil den som er våpenet. Jeg kjenner utstrålingen til Vladimir øke med en gang han tar på seg hansken.

Det er nå eller aldri! Jeg sender all min elektrisitet til de to mennene som holder meg. De blir slått ut umiddelbart. «Hva i …» rekker Vladimir å si før jeg kaster meg over ham. Jeg kjenner kraften i hansken i det jeg prøver å dra den av ham. Jeg kjemper en indre kamp mot Vladimirs enorme viljestyrke. Etter en kamp som kan ligne mye på wrestling, får jeg revet av ham hansken og kaster den i veggen. Den faller på bakken med et rolig «dump». Jeg løper mot den og tråkker på den med all min gjenværende kraft. «NEI!» Vladimir er fra seg av sinne. Jeg løper mot Vladimir og dytter ham over ende. Jeg gjør ingen feil denne gangen og binder ham raskere enn en løve kaster seg over byttet sitt. Jeg tar også hånd om de to stakkars tyvene, før jeg ringer politiet.

Dagen etter sitter jeg hjemme og spiser frokost i kjellertrappen, og ser ut over rommet. Jeg tenker over alt som har skjedd her. Det ringer på døren. Når jeg åpner ser jeg mamma og pappa. Jeg får en stor klem av begge og når jeg spør dem hvor de har vært, svarer de «på jobben». Jeg skjønner selvsagt nå at jobben deres innebærer å kjempe mot farlige forbrytere, men jeg sier ingenting. Jeg tenker over hvor mange ganger de har kommet sent hjem og svart at de har vært på jobb, og skjønner at hver gang har de sannsynligvis satt livene sine på spill. Jeg er glad for at det i går kveld var min tur til å «jobbe». Jeg pakker skolesekken, snapper opp peanøttposen, sier ha det og går på skolen.