Hopp til innholdet
Hjem/Aktuelt/

Arven etter 22. juli

Intervju
6. januar
2021
Faktafyk
2021

Arven etter 22. juli

Thomas Kleiven

Hva vet dagens 16-åringer om terrorangrepet 22. juli 2011? Vi har samlet 16-åringene Anne-Marte Thorkildson og Therese Tøfte-Furu til samtale med Utøya-overlevende og AUF-leder, Astrid Hoem (26).

Lasse Lønnebotn
Forfatter

Lytt til teksten som lydklipp:

«Det er krig. Hele Norge er under angrep.»
Det var den umiddelbare tanken til Astrid Hoem da hun på ettermiddagen 22. juli 2011 hørte skuddene på Utøya. Astrid, som da var 16 år, hadde hørt om bomben i Oslo noen timer før, og nå var det skyting på AUFs sommerleir i Tyrifjorden.
Hun rakk ikke å tenke mer og rakk knapt å bli redd. Hun var bare 40–50 meter unna terroristen da skytingen begynte. Først trodde hun at det var noen som fyrte av kinaputter, noe som ville vært en elendig spøk, men da hun så reaksjonene rundt seg, innså hun alvoret. Snart så hun alle båtene på vannet og helikoptrene som svirret i lufta. Dette var et angrep. Hvor mange terrorister var det? Hvem var de? Hun ante ikke. Det var bare å løpe.
De var flere som løp sammen, og Astrid løp og løp uten å se seg tilbake. Da hun kom til den smale «Kjærlighetsstien» like ved vannet, klatret hun ned den bratte skråningen og gjemte seg i et lite søkk. Der satt hun og ventet. Og ventet. Snart kom skuddene nærmere, braket fra geværskuddene var som et tordenvær. Brått sto terroristen på stien ovenfor og så ned skråningen. Blikket var kaldt, uanfektet. Han løftet geværet, siktet og avfyrte flere skudd. Astrid så at en jente ble truffet og falt i vannet, andre fikk også skuddskader. Selv kjente Astrid at hjertet pumpet i brystet, det var
helt uvirkelig det som skjedde. Var hun den neste som skulle bli skutt? Var dette dagen hun skulle dø? Skulle hun dø før hun hadde levd?
I dag, snart ti år etter, sitter Astrid og forteller denne historien for Therese Tøfte-Furu (16) og Anne-Marte Thorkildson (16), som går i 1. klasse på henholdsvis F21 og Valle Hovin videregående skole i Oslo. De blunker knapt da de hører Astrids gjenfortelling av de dramatiske timene.

UTØYA-OVERLEVENDE Astrid Hoem i samtale med 16-åringene Anne-Marte Thorkildson og Therese Tøfte-Furu. De sitter foran gamle regjeringskvartalet, der terroren rammet 22. juli 2011. Foto: Thomas Kleiven.

De sitter utenfor høyblokka i regjeringskvartalet som ble rammet av bomben i Oslo sentrum. Et minnesmerke over de 77 som døde den dagen, står noen meter unna, like foran et basseng av symbolske glasskår fra angrepet. Bombeangrepet på regjeringskvartalet og massedrapet på ungdom på Utøya er de verste terrorhandlingene i Norge etter andre verdenskrig. Eksperter mener at hendelsen har endret Norge for alltid.
Men hva kan dagens 15–16-åringer om 22. juli? Og hvordan forholder de seg til det? Hva lærer de på skolen? Og hva skal til for å hindre at noe liknende skjer igjen?
Astrid: – Det jeg tenker mest på i dag, er alle de vennene mine som skulle vært 25–26 år nå, som skulle levd voksenlivet, vært i jobb og kanskje fått barn. Og som i stedet ble drept. Min bestevenninne, Guro, var en av dem. Hun var så smart, og lenge var jeg sikker på at hun hadde gjemt seg og ville dukke opp. Men hun gjorde aldri det. Hun ble drept.
Therese: – Det er sterkt å høre deg snakke om det som skjedde, og for oss som er unge i dag, er det viktig å lære om 22. juli. Jeg husker at jeg var seks år og satt sammen med mamma og pappa i nattkjolen og så på nyhetene. Da tenkte jeg at «dette kan ikke skje i Norge».
Anne-Marte: – Jeg var på ferie med familien i Danmark og husker lite av den dagen, men vi har lest mye om det på skolen senere. Det er imponerende at du forteller om den dagen så klart og tydelig.
Astrid: – I flere år etter var jeg irritert på hvordan vi snakket om 22. juli. Det var et politisk motivert terrorangrep, utført av en midt iblant oss, som hadde gått på de samme skolene og spilt på de samme fotballagene. Likevel snakket vi mest om at terror skjer mest i andre land. Vi tok ikke et ordentlig oppgjør med det faktum at terroristen var en etnisk norsk mann fra Oslo vest.
– Hva har dere lært på skolen om 22. juli, Therese og Anne-Marte?
Therese: – I 10. klasse i fjor hadde vi et seksukers-prosjekt om 22. juli. Vi gikk i dybden på det som skjedde, leste bøker og analyserte hvordan én person kunne gjøre noe så drastisk. På slutten av prosjektet besøkte vi 22. juli-senteret, og det gjorde sterkt inntrykk. Det fikk meg til å innse at terror også kan skje i Norge – og at vi kan gjøre mye for å forhindre nye terrorangrep. Hatet som motiverte terroristen, minnet meg om viktigheten av toleranse.
Anne-Marte: – Besøket på 22. juli-senteret gjorde at alt kom mye nærmere, særlig da vi så bildene og videoene av ofrene. Det gjorde tragedien mye sterkere.
Therese: – Jeg glemmer aldri besøket på 22. juli-senteret. Da jeg så bildene av alle som ble drept, begynte jeg å gråte. Jeg tenkte at de kunne vært vennene mine.
Astrid: – Jeg har fortalt mye om Utøyaopplevelsen for skoleklasser på 22. julisenteret. Da har elevene kommet med mange gode spørsmål og smarte tanker. Det har vært meningsfullt i det som var meningsløst. Hvis vi skal overholde løftet om ikke å glemme, er det viktig å fortelle om det som skjedde. Særlig nå som det kommer nye generasjoner som ikke var født i 2011.

Foto: Thomas Kleiven

Det var andre gang Astrid var på AUFs sommerleir. Hun bodde i Kristiansund, og sommeren 2011 kom hun til Oslo 21. juli og møtte andre AUF-ere. En glad gjeng tok bussen til Hole og båten videre til Utøya, der Astrid satte opp teltet og begynte å skrive en tale om feminisme, som hun skulle framføre for Gro Harlem Brundtland dagen etter. Hun skrev til langt på natt, før hun la seg til å sove.
Dagen etter var som alle andre dager på Utøya. Først regn, så sol. Smil, glede og politiske diskusjoner. Musikk og vafler. Et fantastisk fellesskap på verdens tryggeste sted. Landsmoder Gro kom og dro igjen. Så hørte hun om bomben i Oslo, men tenkte at Utøya var et trygt sted. Det var fredag ettermiddag, og politiske temaer skulle gli over i hyggelige stunder rundt sommerbålet.
Så smalt det.
Og ut av intet lå Astrid i dekning. Redd og i livsfare.
Astrid: – «Nå må jeg lukke øynene, for ellers får jeg aldri disse horrible bildene ut av hodet», tenkte jeg da jeg lå der. Samtidig ville jeg også se hva som skjedde. Jenta som ble skutt ved siden av meg, sa: «Hils mamma og pappa og si at jeg elsker dem.» Så falt hun i vannet. Heldigvis overlevde hun. Vi var mange som gjemte oss der. En stund var jeg redd for å dø. Det var langt til fastlandet, og jeg ville aldri klart å svømme helt over.
– Jeg sendte en melding til moren min: «Jeg elsker dere over alt på jord, dere er verdens beste foreldre.» Hun svarte aldri, for hun visste ikke hva som skjedde før en stund etter. Etter hvert hørte vi at terroristen gikk videre, men vi turte ikke bevege oss. Så hørte vi flere skudd i det fjerne og ble redde for de andre på øya. Først en time etter at terroristen var tatt, turte vi å bli tatt imot av redningsmannskapet.
– Hva er det viktigste du vil si til ungdommen om 22. juli?
Astrid: – Vi er en del av historien og kan påvirke det som skjer. Etterspillet etter 22. juli lever ennå, og hvis målet er å bli et mer tolerant samfunn, så må vi snakke om de vanskelige tingene – både i samfunnsdebatten og rundt middagsbordet. For terror kan skje igjen. Det er ikke lenge siden terrorforsøket mot en moské i Bærum, og akkurat som 22. juli ble det utført av en hvit, norsk mann. Det er vanskelig å forstå hvordan dette landet kan utvikle ekstremister og terrorister, derfor må flere snakke om 22. juli.
Anne-Marte: – En av mine lærdommer har vært å være bevisst på hvordan jeg snakker om andre, og ikke snakke fordomsfullt. Så følger jeg mye med på nyhetene. Har det skjedd noe spesielt, er det fint å snakke med venner og høre hva de tenker.
Therese: – Vi snakker ofte om rasisme og trakassering i venneflokken. Black Lives Matter-kampanjen har vært et stort tema. Det er interessant å lese at eldre generasjoner har vokst opp med et helt annet tankesett om rasisme, og at mange har funnet seg i det. Nå står flere opp mot rasisme.
I 2019 viste en forskningsrapport at norske skoleelever lærer lite om ideologien som lå bak terroristens handlinger 22. juli. Forskeren bak rapporten, Trine Anker, antydet at det skyldtes lærernes «berøringsangst» og at tematikken kan være for belastende for flere lærere.
Astrid: – 22. juli bør absolutt bli en større del av skoleundervisningen. Vi må snakke om det som skjedde, for å lære av historien så den ikke gjentar seg. 22. juli handler ikke bare om det grufulle som skjedde den dagen, det handler også om rasisme og ekstremisme – og hvordan vi skal bekjempe det. Da må det inn i lærerplanen.
Anne-Marte: – Ja, jeg er enig.
Therese: – Vi hadde en engasjert lærer i 10. klasse som lærte oss mer enn det som sto i lærebøkene. Hvis det skjedde noen ting i verden, tok hun det opp og belyste det nærmere. Det gjorde klasseromsundervisningen mer interessant. Det var hun som satte i gang 22. juli-prosjektet.
Astrid: – Flere overlevende etter 22. juli har fått drapstrusler. Noen har fått høre at de «skulle blitt drept på Utøya» etter å ha uttalt seg om innvandring, for eksempel. Begge de tidligere AUF-lederne, Ina Libak og Mani Hussaini, har opplevd det. Hets og hat er en del av debatten etter 22. juli, og det er skummelt.
Anne-Marte: – Er det fremdeles vanskelig å snakke om 22. juli?
Astrid: – Ikke nå lenger. Men å ta innover seg alle de unge menneskene som døde, er fremdeles tøft. Da jeg begynte på videregående den sommeren 2011, ville jeg ta avstand fra det. Jeg ville ikke være «Astrid Hoem, den overlevende», for det hadde jeg vært i lokalavisa hele sommeren. Jeg ville bare være en vanlig 16-åring som startet på videregående. Men ti år etter er jeg usikker på hvor godt vi har forstått det som skjedde. Vi hører statsråder som uttaler seg på grensen til rasistisk, som oppildner til farlige holdninger. Å dehumanisere andre mennesker kan gi grobunn for vold.
Anne-Marte og Therese nikker samstemt.
Astrid: – Jeg er bare én person, men hver og en kan påvirke historien. Ditt engasjement nytter. Det nytter å si fra hvis du opplever noe ekstremistisk eller rasistisk. I Black Lives Matter-kampanjen har 16-åringer vært mye flinkere til å delta enn 50-åringer.

MINNESMERKE: Astrid (t.h.) og 16-åringene Anne-Marte (t.v) og Therese foran minnesmerket med navnet på de døde etter 22. juli-terroren. Øverst står navnet på Astrids bestevenn som døde på Utøya, Guro. Foto: Thomas Kleiven.

Anne-Marte: – Vi opplever at det er enklere å bidra enn før. Hvis du ikke kan delta på en demonstrasjon, kan du vise engasjement i sosiale medier og være en stemme der.
Det blir stille en liten stund.
Therese: – Får du lyst til å dra tilbake til Utøya?
Astrid: – En måned etter, i august 2011, var jeg tilbake. Da var også foreldrene mine med. Det var egentlig litt irriterende, for jeg tenkte at «dette er mitt sted». Siden da har jeg vært på Utøya 10–15 ganger hvert år. Fremdeles er det et sted som rommer mine verste minner. Men også mange av de beste.
Anne-Marte: – Hvordan er det å se noen bli drept?
Astrid: – Før 22. juli tenkte jeg hvor vondt det må være å oppleve en katastrofe eller terrorhandling. Nå vet jeg at det er ikke sånn. Etter 22. juli, og særlig etter Guros begravelse, var jeg hverken sint eller trist. Jeg hadde ingen følelser igjen. Alt var bare tomt. Sorg er ikke som på film, du sitter ikke i senga og gråter mens du spiser is. Noen ganger er sorgen så sterk at du ikke klarer å kjenne på følelsene.
Anne-Marte: – Jeg så Netflix-filmen om 22. juli, og der ble hovedpersonen skutt. Det gjorde inntrykk, særlig når du vet at dette faktisk har skjedd.
Therese: – Det fikk meg til å innse at alle har sin egen historie. Vi lever hvert vårt liv og har vår egen verden. Og 77 mennesker døde den dagen, 77 mennesker som ikke fikk fullført sin opplevelse av verden. Det kunne like godt ha skjedd meg selv.
Astrid: – Etter 22. juli var det mye som gikk feil. Situasjonen i moskeen i Bærum viser at det ikke bare er 22. juli-terroristen vi ikke fanget opp, det kan være flere terrorister der ute. Beredskapen er ikke god nok, og vi har ikke tatt et ordentlig oppgjør med ekstreme holdninger. Ja, vi skal ha ytringsfrihet, men de må møtes med motargumenter. Og kanskje trenger ikke de ekstreme ytringene så mye taletid.
Ettertenksomheten slår inn over både Astrid, Therese og Anne-Marte. Like etter står de lenge sammen og betrakter minnesmerket med alle navnene på ofrene. Guro, Astrids beste venninne, som ble drept på Utøya, er et av navnene som står først.
Astrid: – Jeg er optimistisk når jeg ser dagens ungdomsgenerasjon. Klimakrisen, Black Lives Matter-kampanjen, hverdagsrasisme, ekstremisme … Mange 16-åringer skjønner mer enn 40–50-åringer. Jeg vil si takk til alle skoleelevene som klimastreiker, for sånne engasjerte ungdommer vil vi ha.
Therese: – Det er mye som skal fikses av kommende generasjoner, spesielt klimaendringene. Jeg tror mange på min alder opplever at dagens regjering ikke tar nok hensyn til vår fremtid.
– Hva skal dere bli når dere er voksne?
Therese: – Jeg vet ikke. Det eneste jeg er sikker på, er at jeg skal ta realfag.
Anne-Marte: – Aner ikke! Men jeg skal gå videre med samfunnsfag.
Astrid: – Vel … Jeg er 26 og vet ennå ikke hva jeg skal bli når jeg er voksen. Så det er håp!

Mange 16-åringer skjønner mer enn 40–50-åringer, sier Astrid Hoem, som nå er leder av AUF. Her med Anne-Marte (t.v.) og Therese foran høyblokka i regjeringskvartalet. Foto: Thomas Kleiven.

Ubesvart anrop

Av Nora Dåsnes

Oslo, sensommeren 2011 En knapp måned etter terrorangrepene 22. juli skal Rebekka og Fariba begynne på videregående. Rebekka kjenner ingen av dem som døde, og tenker at hun burde være en av dem som klare å ta hverdagen tilbake. Så når Fariba melder seg inn i AUF, forsøker Rebekka å engasjere seg i revyen, i Daniel med det krøllete håret, i fester og skole og venner. Problemet er bare at Rebekka tenker på det hele tiden. Ubesvart anrop er en grafisk roman om å være ungdom i tiden etter 22. juli. Det er en fortelling om å lete etter mening i møte med det meningsløse, om utenforskap, sorg og angst. Om hvor vanskelig det kan være å nå ut til hverandre, og hvor viktig det er når vi får det til.

Les mer om boken

Les også