Hopp til innholdet
Hjem/Aktuelt/

Rop i motvind

Reportasje
15. januar
2024

Rop i motvind

I HAGEN TIL POLITIKERNE. Rett utenfor Stortinget i Karl Johans gate i Oslo har Mihkkal Hætta, en ung same og demonstrant fra Kautokeino, flyttet inn i en lavvo. FOTO: Line Tiller

I mer enn to år har unge Fosen-aktivister grått og joiket over sultne reinsdyr og trege politikere. Men de samiske kampropene deres handler om mer enn vindmøller.

Line Tiller
Forfatter

Lytt til teksten som lydklipp:

VI ER INVITERT i et noe spesielt middagsselskap. Det skal serveres tradisjonell samisk festmat, bidos. Men det er ingenting å feire. Likevel: Også seriøse aktivister kan smile og kose seg, selv om årsaken til at kampklare ungdommer snart samles utenfor en lavvo slått opp midt på Karl Johan i Oslo, er blodig alvor. Over den grønne teltduken ligger et banner med de påmalte ordene «Staten bryter loven». På toppen av Stortinget bak oss vaier det norske flagget i vinden. I politikernes «hage», ved skotuppene til en grå statue, kokes reinsdyrkjøtt.
– Du, så fine drakter dere har! Hva skjer her? En sørkoreansk turist stopper opp og spør spørsmålet de unge samiske aktivistene får hele tiden.
Svaret begynner ofte slik: «Vi er samer, vi driver med rein, og så er det noen vindturbiner …»
På takene til bygårdene rundt oss lyser det «Fjordkraft» på den ene siden og «Statkraft» på den andre.

Postkassen i busken utenfor stortinget

Du har sikkert hørt om «Fosen-saken»? Et eller annet med bråkete vindturbiner og sinte samer på kysten av Trøndelag. Norske politikere sa «ja» til at 151 turbiner kunne bli plassert oppe på fjellet, midt i mosen, midt i vinterbeitet hvor flokker med 1800 små og store reinsdyr spiser seg mette. Altså, dette er ikke ville dyr, men husdyr eid av 133 reindriftssamer som ikke lenger får jobbe og leve på den måten de ønsker – fordi dyrene de eier, blir stresset og skremt, ikke får i seg nok næring og kalvene kan dø før de blir født.
– Hvis det var snakk om nordmenns beiteområder, tror jeg faktisk dette ikke ville ha skjedd, for å være helt ærlig. Dette er en fortsettelse av kolonialismen, sier Mihkkal Hætta fra Kautokeino.
Ullgensere, mobillader, sovepose og en lavvo. I fjor høst pakket Mihkkal sakene sine og byttet offisielt adresse. Den nye postkassen hans, med kodelås, henger bokstavelig talt på nye greiner, i en busk, på Eidsvolls plass 1. Med andre ord: rett utenfor Stortinget. Ikke fordi han ville bo billig i hovedstaden, langt derifra. Denne 22-åringen er en hardbarket demonstrant.
Han har forlatt venner, familie og reinflokken – og sverger på å ikke forlate sin nye bopel før turbinene er revet. Hans opprør er manges opprør, og nyheten har reist verden rundt.
– Selv om jeg personlig ikke er direkte berørt av vindturbinene, så betyr ikke det at akkurat det samme ikke kan skje andre steder, sier Mihkkal, som i dag har invitert alle som støtter saken, til middag og «innflyttingsfest».
Tilreisende familier, ikke-samisk norsk ungdom og den harde aktivistkjernen hjelper hverandre med å sette opp campingbord og benker. De legger fram varme reinsdyrskinn til å sitte på. Og serverer tradisjonell reingryte med gulrøtter og løk i papptallerkener. Folk klemmer, nikker, lytter, forklarer og sitter i gresset mens de diskuterer menneskerettigheter.

HISTORISK. Rundt 150 samiske familier, ikke-samisk ungdom og aksjonister var en søndag i september i fjor invitert til Hættas innflyttningsfest foran Stortinget.

To tanker i hodet samtidig

Men hva er det egentlig som har skjedd? Jo. For å ta det litt kompliserte først: De fleste er enige om at vindkraft er bra. Det er billig, fornybar strøm som gjør at verden etter hvert kan slippe å kveles av CO₂-utslipp – mange heier på det, også de samiske aktivistene. Men de har to tanker i hodet samtidig. For det er ikke bare å plassere ruvende turbiner med durende mekanikk hvor som helst, uten tanke på hva som befinner seg der ute i naturen fra før. Slik noen tydeligvis trodde da anleggene ble boret fast i 2019.
I oktober 2020 ble det klart at den norske staten hadde tatt feil beslutning. Samene rundt Storheia og Roan – folk som har 300 ord for snø og tusen ord for rein og reindrift – hadde fått retten til å utøve sin kultur krenket. Det ble klart i selveste Høyesterett at Norge hadde begått menneskerettighetsbrudd.
Samene vant! Og hva fikk vinnerne? En unnskyldning. Mange samer vil nå at turbinene skal rives. Staten sier: «Ikke aktuelt.» Riksmekleren mener: «Det er vanskelig.» Dommerne som ga samene juridisk medhold, sa nemlig ingenting om hva som burde skje med turbinene. Så de surrer og går fortsatt. Forhandlinger pågår i skrivende stund. Men det går tregt.
Når du leser disse ordene, har det gått over 800 dager siden avgjørelsen, og samisk ungdom holder tellingen. Hver hundrede dag setter de seg i korridorene på Stortinget og nekter å flytte seg. Eller de går i store demonstrasjonstog i Oslo. Det begynte for cirka ett år siden, da det hadde gått 500 dager siden avgjørelsen. Da sperret mange av de aktivistene vi møter på middag i dag, inngangen til diverse departementer. De ble arrestert og båret bort av politiet mens de joiket og gråt. Greta Thunberg (21) satt tett i tett med mange av dem. Blant annet med Jon Anta Eira (22) – en ung mann med egen reinsdyrflokk, boende i Røyrvik, et steinkast unna vindturbinene på Fosen.

Skremmende å føle seg maktesløs

Under aksjonen ble Jon Anta arrestert og plassert bak i en politibil. En venninne knipset et bilde av ham i blå samedrakt med knyttneven i været – det ble lagt ut på Instagram, gikk viralt og endte opp i Japan. I dag er Jon Anta hjemme igjen, men tenker stadig på uretten som er begått.
– Jeg kjenner ofte på skuffelse og anspenthet. Vi vant, men har likevel tapt, på et vis. Det er skremmende å føle seg maktesløs som minoritet, og det er utmattende å fortsette å kjempe selv om vi prøver alt vi kan å belyse saken fortsatt, sier Jon Anta på telefon.

Bildet av Jon Anta i politibilen som gikk viralt. Det står "Staten bryter loven" på banneret han har i fanget. FOTO: Elle Risten Appfjell Eira.

I dag teller aktivistene enda flere hoder. Og de holder fortsatt en knyttet neve i været og vrenger sine blå, gule, røde ullkofter med utsiden inn – det sterkeste symbolet på uenighet.
Hvorfor betyr akkurat denne saken så mye for dem? Samer har i årevis kjempet for sine rettigheter i Norge. Men akkurat denne gangen, akkurat nå, virker tiden moden for å ikke gi opp. Turbinene sørget for vinden som fikk vasen til å velte, for å si det slik. Fordi det handler i bunn og grunn om en lang historie om utenforskap.
– Norge har jo, som mange andre land, sin stygge historie med behandlingen av urfolk. Og minoriteter forventer aldri å vinne, ettersom regler blir laget i et system hvor vi ikke passer inn. Så når vi først vinner, og det ikke føles som en seier, blir alt ekstra vanskelig, sier en «fornorsket sjøsame», Elise Sørensen (20), stående midt blant all den summende diskusjonen foran Stortinget, i en grønn, selvsydd samedrakt.

FORNORSKET SJØSAME. «Den grønne energien vi blir tilbudt er blodrød i dette tilfellet. Og ødelegger for et allerede vanskeligstilt folk», sier Emilie Sørensen (20) fra Alta.

Oldemoren var den siste i hennes familie som hadde samisk som morsmål. Tradisjoner har «blitt stjålet» fra henne. Derfor er Fosen-saken for Elise – og mange andre unge samer – blitt en katalysator for et brøl som har vært innestengt lenge.
– Ja, vi har løftet på et lokk, bare ikke ant hvor sterkt trykket som lå under, var, sier hun.

Samer hetses på Facebook

«Stygg historie?» tenker du kanskje nå. Ja, for klistret oppå norsk territorium (eller sannsynligvis egentlig liggende under) helt fra Hedmark til Finnmark strekker det seg et eget land som heter Sápmi.
Visste du det? Kanskje ikke. Pensum i norsk skole handler ikke så mye om samer og fornorskningen som de ble utsatt for helt siden 1850. Det er ikke så lenge siden skolebarn kunne få fysisk straff om de brukte sitt eget språk. Samer ble sett på som annenrangs borgere, og en indre skam skylte sinn over mange familier i nord. Selv om både kong Olav og kong Harald ba om unnskyldning på vegne av Norge på 1990-tallet, fortsetter både fordommene og uvitenheten å ramle rundt den dag i dag.
– Vi er mange som bærer på en smerte, på et generasjonstraume som ingen har klart å lege, sier Elise Sørensen.
En ny undersøkelse om hets på sosiale medier viser at hver fjerde kommentar av 200 000 som omhandler samer, på Facebook mellom 2019 og 2023 er negativ eller fordomsfull. Det tok spesielt av etter Fosen-dommen. Heldigvis er det noen ungdommer som ikke trekker seg unna.

NEGATIVE HOLDNINGER OM SAMER PÅ SOSIALE MEDIER

En rapport fra september 2023 fant at hver fjerde ytring om samer på Facebook er negativ. Rapporten viser også at:
  • andelen negative kommentarer økte da Fosen-saken ble diskutert våren 2023
  • de mest vanlige kommentarene påsto at «samer hindrer fremskritt og moderne utvikling» på bakgrunn av Fosenaksjonen
  • de nest mest vanlige kommentarene motsier samers urfolkstatus; dette argumentet brukes for å motsi samiske rettigheter
Fra rapporten «Negative holdninger og stereotypier om samer på Facebook», utarbeidet av Analyse & Tall på vegne av Amnesty International.

Å mene noe er det kuleste Elise vet

Da Elise Sørensen vokste opp i Alta og gikk på videregående, var det en selvfølge for henne å være engasjert i lokalmiljøet. Opprørt over miljøproblemene med oppdrettslaks fikk hun illustrert og printet ut lapper med advarsler som hun klistret på både fersk og fryst oppdrettslaks i nærbutikken. Å «mene noe» var det kuleste hun visste om. Selv om hun var 15 år da hun fikk en drapstrussel etter et leserinnlegg i lokalavisen. Men det var først da hun flyttet til Oslo som 18-åring og begynte i sentralstyret til Natur og Ungdom at hun fikk en følelse av at det å være «aktivist» var noe negativt – fra politikere.
– Enkelte lokalpolitikere skjærer alle unge mennesker over én kam og sier «dette kan dere ikke noe om» når det kommer til energi, klima og miljø. Som om vår mening ikke betyr noe. Det kan skje på stand, i møter, på gata eller i kommentarer på nett. Det har kommet fra folk jeg trodde respekterte aktivister. Politikere skal jo representere folket, så det var overraskende, sier Elise, som mener alle politikere trenger input fra folket.
– Og de trenger tydeligvis å bli holdt litt i ørene, sier Elise Sørensen, som i dag kjenner seg tryggere og veldig hjemme i et støttende, større miljø i hovedstaden.

Naturlig støtte fra ikke-samisk ungdom

Skeiv kamp, hatprat, skolepolitikk. Amanda Anvar (21) har engasjert seg i mye forskjellig i løpet av få år. Akkurat nå står hun i kø for å smake reinsdyr, mellom barnevogner og horn som bordpynt, sammen med vennene Noah León (21) og Alex (21), som alle støtter de samiske aksjonistene.

STØTTEGRUPPE. «Det er helt naturlig for meg å støtte denne saken», sier ikke-samiske Amanda Anvar (21) (i midten). Også vennene Noah León Gaup Astete (21) (t.v) og Alex Velasquez (21) støtter Fosen-samene.

– Det var helt naturlig for meg å bli en del av dette, sier Amanda Anvar, som ikke har samisk bakgrunn, men et hjerte som «er delt opp og brenner for tusenvis av forskjellige saker». Anvar har diskutert politikk rundt middagsbordet hjemme siden hun var 14 år. For henne kjennes det «uakseptabelt» å leve i et samfunn hvor minoriteter blir undertrykt.
– Urettferdighet har alltid gjort meg veldig sint, og det er et privilegium å få drive med aktivisme, sier Amanda, hvis far ble født i Iran, et land hvor enkeltmenneskers ønsker og behov ofte blir overkjørt – et land han til slutt måtte flykte fra. Også derfor er nok Fosen-saken ekstremt viktig for henne. Såpass at hun ønsker å bli arrestert, som et solidarisk støttebidrag.
– Sivil ulydighet er jo den siste utveien, da har du forsøkt alt. Men jeg føler det er legitimt å bryte loven når staten bryter folks rettigheter. Dette ønsker jeg derfor å klart markere når jeg lenker meg fast utenfor departementene i protest, sier hun.

Thunberg-generasjonen lever!

Amanda Anvar kommer ikke til å sove særlig mye i natt. Hun skal sitte frivillig nattevakt. Det trengs når fulle eller tullete folk forsøker å trenge seg inn i lavvoen på nattestid. Selv en tøff aktivist trenger et godt lag rundt seg. Det har Mihkkal, som får kudos av ansiktet som ofte dukker opp i demonstrasjoner rundt denne saken: Gina Gylver (22). Hun er leder av Natur og Ungdom, og for henne er det viktig å slå fast at selv om hun driver en klimabevegelse som definitivt ønsker en omstilling til grønn energi, så finnes det noen klare prinsipper.

NATUREN OG UNGDOMMEN. «Vi må ha mer grønn energi, men ikke på bekostning av minoriteters rettigheter», sier Gina Gylver (t.h), leder i natur og ungdom. Her med lavvo-eier, Mihkkal Hætta (22).

– Vi må klare å løse problemer knyttet til klimakrisen uten at det går ut over naturkrisen som vi også har på gang. Vi må i tillegg klare å løse våre kriser og problemer uten å bryte grunnleggende menneskerettigheter. Der går det en tydelig rød linje, sier Gina Gylver.
– Hva tenker du om de som sier at «Greta Thunberg-generasjonen» er død?
– Den lever i beste velgående. Hver eneste dag opplever jeg et engasjement fra tusenvis av folk fra nettopp 13 til 25 år som bruker livet sitt i kampen for natur og klima. Men jeg håper enda flere finner veien inn i organisasjonslivet og tør å tro på at det nytter å engasjere seg. Det er politikernes ansvar å ikke lære en hel generasjon at det er nytteløst, sier Gina Gylver.
– Men nytter det, da, å demonstrere og aktivere når det går så tregt med Fosen-saken?
– Absolutt. Før markeringen i februar hadde få hørt om denne saken. Regjeringen ville ikke engang innrømme at det pågikk et menneskerettighetsbrudd. Men nå har det har skjedd mye på bare noen måneder. Ministere har møtt aksjonistene, møtt Fosen-samene, unnskyldt seg, det er bevegelse i saken, sier Gylver og legger til at man som aktivist kjapt lærer seg at det tar tid å vinne.
– Og skal man kunne holde ut lenge, så er det viktig å kunne feire kampen, nyte det sosiale og være glad samtidig, sier Gylver før hun setter seg ned i gresset igjen og fortsetter samtalene.

Penger i vinden

Det er mange måter å bidra på, som aktivist. Alle trenger ikke flytte inn i en lavvo midt i en by. Noen skriver leserinnlegg, andre går i tog. I dag er det noen som bare bærer bord, lager mat, stiller med en duk eller fikser høyttaler og mikrofon. Det er en laginnsats. Mange bidrar også økonomisk. Det er samlet inn over 100 000 kroner for at Mihkkal Hætta skal få spise nok og holde seg varm gjennom de neste ukene og månedene. Ettersom det skjer svært lite svært sakte i denne saken, er det mulig at Mihkkal må bli værende i veldig lang tid.
– Det var åpent hus på Stortinget her om dagen. Jeg kikket ned fra de store vinduene i stortingssalen og kunne se min egen lavvo veldig tydelig. Så jeg håper det gir en påvirkning, men vi tar én dag om gangen. Jeg blir så lenge jeg må, sier Mihkkal og trekker skyggeluen sin enda litt lenger ned over ansiktet. Ettermiddagssolen begynner å bli skarp.
– Hva om avgjørelsen blir at turbinene får stå?
– Da blir jeg veldig trist. Et land bør ikke kunne betale seg unna et menneskerettighetsbrudd. Gjør Norge det, er vi ikke en bedre nasjon enn Saudi-Arabia.

ÉN MÅNED I LAVVO

Mihkkal flyttet ut av lavvoen utenfor Stortinget den 15. oktober, etter litt over én måned. I en Instagram-post på sin bruker @mikheatta, skriver han:
I dag flyttet jeg offisielt ut av Eidsvolls plass. Det har vært noen intense uker. Jeg vil takke alle som har støttet meg. Folkene som har passet på lavvoen, de positive meldingene og momagerne* mine. Uten dere hadde det vært umulig.
Nå ser jeg fram til å flytte hjem igjen. Jeg gleder meg til å bli ønsket velkommen tilbake av jorda og folkene hjemme.
*Momager = sammensetning av de engelske ordene «mom» og «manager».
Posten ble publisert på engelsk, men Faktafyk har oversatt den til norsk.

Bonusinnhold

Hva har skjedd siden sist?

Denne artikkelen ble ferdigstilt i oktober 2023. Fosen-saken er stadig i endring. Les hva som har skjedd siden denne artikkelen ble skrevet her.

Hør intervju med en av Fosen-aktivistene om saken.

Derfor må du vite at jeg er same

Av Ella Marie Hætta Isaksen

I oppveksten tok Ella Marie Hætta Isaksen den samiske stoltheten sin som en selvfølge, men etter hvert opplevde hun at den slett ikke var like selvsagt for alle andre, og at den til og med kunne provosere enkelte. Gjennom å utforske sin egen historie fant hun ut at hennes nærmeste familie har kjent fornorskingen, skam og tap av identitet på kroppen. Og at hun selv var i ferd med å gjøre noen av de samme erfaringene. Over natten fikk Ella Marie rollen som ambassadør for den samiske befolkningen da hun trollbandt publikum under NRKs Stjernekamp med bygda Mázes joik. Historiene publikum fortalte henne i etterkant, om hvordan det gjennom generasjoner har vært å vokse opp som same, ble nesten for mye å bære for 20-åringen. Men hun forsto at ved å fortelle om seg selv, forteller hun samtidig om dem – om motgang, skam og kamp, men også om samhold, glede, stolthet og håp. Og at hun selv er del av en ny bevegelse unge samer som kan forme en bedre fremtid.

Les mer om boken

Les også