Hopp til innholdet
Hjem/Aktuelt/

Vi er en gjeng like mye som vi er et band

Intervju
31. januar
2022
Faktafyk
2022

Vi er en gjeng like mye som vi er et band

Celine Høie

I februar i fjor ga de ut sitt andre album, Mersmak. Etter en ufrivillig lang koronapause er LÜT nå mer enn klare til å spille konserter igjen.

Helge Skog, musikkjournalist i Feedback/iTromsø
Forfatter

Lytt til teksten som lydklipp:

Hvordan vi overlevde koronapandemien som band? Hmm, det er et spørsmål som vi fortsattholder på å besvare, sier vokalist og grunnlegger Markus Danielsen Danjord.
– Vi valgte å ikke gjøre sånne «koronakonserter» for et sittende publikum. Vi mener at LÜT gir en veldig fysisk opplevelse live, og vi føler at hver gang vi skal vise fram greia vår for folk, må det være hundre prosent – ikke noe halvveis opplegg, sier gitarist Mads Ystmark.
Før knippet med «comebackshow» har den nå Oslo-bosatte sangeren og bandgrunnleggeren Markus Danielsen Danjord reist hjem til Tromsø for en intensiv uke med bandøvinger sammen med resten av gjengen. Som om de var toppidrettsutøvere, kjører LÜT to tretimers økter hver dag: én på formiddagen og én på kveldstid.
– Det er lettere å få samspillet til å sitte når det er mer intensivt. Vi øver også inn en ny trommis, i tillegg til at det er litt ny musikk på gang, forklarer Mads.

Fra venstre: Marius James Platt, Ørjan Nyborg Myrland, Markus Danielsen Danjord og Mads Erlend Ydsmark. Foto: Celine Høie.

– Livebandet LÜT er en gjeng som ikke er redd for å lage skikkelig show. Hvor bevisste er dere på dette?
– Vi er veldig bevisste på at vi skal underholde folk. Samtidig er ikke pausepraten mellom låtene planlagt på forhånd. Når vi skal sparke i lufta eller kaste gitarene opp i lufta, er ikke innøvd på noen måte. Vi kommuniserer med publikum på en naturlig måte, sier Markus.
– Vi tar ikke på noen maske, det er vel heller bare at personlighetene til alle oss i bandet spys utover folk når vi spiller konserter. Vi er en gjeng like mye som vi er et band. Grunnen til at showet vårt funker så bra, er at vi er en gjeng med kompiser, sier Mads.
– Dette er jo den romantiske ideen mange har av at folk i band er kompiser, men realiteten er vel ofte at mange band bare er musikere som møtes for å spille sammen?
– Det skal sies at vi har kjent hverandre kjempelenge. Jeg har kjent Ørjan i bandet siden vi gikk i 1. klasse, sier Mads.
– LÜT startet opp som følge av at jeg og de tre andre originalmedlemmene spilte i revyband sammen på skolen. Våre kompiser i The Wolves (der Mads Ystmark var vokalist og gitarist – journ.anm.) hadde vunnet Rock Mot Rus-mønstringa i 2013, og da vi fikk krasje på hotellrommet deres året etter på samme sted, bestemte vi oss for å starte vårt eget «bråkeband». Etter en stund og noen utskiftninger i bandet endte faktisk alle i The Wolves bortsett fra Mads opp med å spille i LÜT, sier Markus – og smiler lurt mot sin bandkamerat.
Syv år etter oppstarten er Markus nå det eneste gjenværende originalmedlemmet i LÜT.
– Hvorfor har så mange sluttet i bandet?
– Fra å være 15- og 16-åringer er det mye som forandrer seg etter hvert. Alle synes ikke at det å spille i band er det kuleste i verden lenger, man er uenig om hvilken musikk man skal spille. Ingen av oss har blitt uvenner, men noen har hatt lyst til å prioritere annerledes. Vår gamle gitarist Viljar er jo nå på amerikaturné med Girl in Red, for eksempel, sier Markus.
Sommeren 2019 tok også Mads Ystmark fast overgang til LÜT, etter at gitaristen sluttet i sitt daværende band Heave Blood & Die.
– Jeg var i en periode litt bitter etter å ha sett mine beste kompiser i LÜT gjøre det så bra, mens jeg sjøl satt igjen på sidelinja. Så det var tidenes nobrainer da jeg ble spurt om å være med i bandet. Jeg gjorde ferdig festivalsommeren med Heave Blood & Die, men sluttet for å spille i LÜT, fordi dette er folk jeg kjenner så godt og er så komfortable med at det nesten er som å spille sammen med søsken, sier Mads.
– Var det en felles musikkinteresse eller et felles miljø som gjorde at dere startet opp bandet i sin tid?
– I miljøet vi etter hvert skapte, var skateboardkulturen viktig, og vi var helt oppslukt av punk og hardcoregreia. Energien fra denne musikken er vel noe vi i LÜT fortsatt alle hartil felles. Ellers var det en viktig opplevelse å se Turdus Musicus live for første gang, på gamle Tvibit i Tromsø. Det var bare helt mayhem, smiler Mads.
– Turdus, og et par andre Tromsøband, hørte vi alle på – til og med før enkelte av oss kjente hverandre, forklarer Mads.
– Hvordan var det å være et såpass ungt rockeband i Tromsø?
– De lokale bandene i Tromsø hjalp oss utrolig mye. I The Wolves fikk vi allerede som 14-åringer supportjobber for lokale Tromsø-band som Rumblin Retards, Jabba og Kamikaze a Go Go når de spilte konserter på Bastard Bar og Blårock. For oss var dette som å spille support for AC/DC, sier Mads.
– Uansett om det er i Tromsø, Stavanger, Bergen eller whatever, er det dritviktig å ha et godt musikkmiljø. Vårt mål med LÜT var i utgangspunktet bare å kose oss og spille så mange konserter som mulig, sier Markus.

LÜT på Parkteateret i Oslo 23. oktober 2021. Foto: Anine Desire.

– Ble det etter hvert viktig for LÜT å distansere seg litt fra Tromsøscenen?
– Ja, det har vært viktig å distansere oss fra knallisene som sitter på Bastard og Blårock, som nok er en del av grunnen til at vi har vært Spellemann-nominert, P3 Gull for årets liveband og vært i Urørt-finalen. Vi har turt å gjøre en del ting som folk synes er teit, eller ikke gir kred. Men det er jo vi som har reist rundt og spilt, mens andre band har sittet igjen her, sier Markus.
– Føler dere at LÜT har vært et slags ungdomsalibi for rocken, som ifølge mange har blitt litt gubbete?
– Det blir utrolig mye å ta på seg. Og det er i så fall ikke noen fakkel vi bærer alene, sier Markus.
– Vi er vel heller å regne som en underdog blant de større rockebandene i Norge. Muligens fordi vi er yngst av dem, eller kommer ifra Nord-Norge. Jeg vet ikke, sier Mads.
– Hva er målet for LÜT fremover?
– Vi har selvfølgelig lyst til å bli kjempestore, men det overordna målet med LÜT er å ha det gøy. Det er jo jævlig mye jobb å spille i band, så man må nyte hvert sekund av oppturene. Om man spiller 30 festivaljobber et år, kan man ikke ta det for gitt at man spiller like mange til neste år. Om vi kunne gjort noe annerledes, må det ha vært å jobbe enda hardere, sier Markus.
– Skal vi avslutte med et tips til ungdommen der ute?
– Du skal ikke hoppe etter Wirkola. Du skal være Wirkola, flirer Mads.

Les også