Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Alene gjennom

Fredrik er 17 år og har skrevet proffkontrakt med den tyske Bundesliga-klubben, Hertha Berlin. Etter to treninger med laget får han sjansen fra start borte mot Bayern München. Det blir et tøft møte med tysk toppfotball for den norske unggutten. Og snart viser det seg at kontraktens hans også har svakheter.

Michael Stilson Cappelen Damm 2020

Om man skrelte vekk alt rundt. Tilskuerne. TV-kameraene. Ekspertene. Presset. Ja, da var det til syvende og sist bare en fotballkamp. Og da var det ingenting annet å gjøre ennå spille i vei. Det var det jeg sa til meg selv mens jeg stirra på dommeren, som løfta fløyta til munnen. Lyden eksploderte fra munnen hans og ut til alle oss tjueto som sto spredt utover den store banen. Sven sto med foten sin på ballen, og da fløyta gikk, trillet han den tilbake til vår sentrale midtbanespiller, og det satte alt i bevegelse. Det var ingen vei tilbake nå. Plutselig ble ballen slått ut til meg. På instinkt hadde jeg funnet plassen min på sidelinja, sånn at knottene mine nærmest boret seg ned i krittet. Jeg kunne se at Lopinza hadde startet løpet sitt mot meg. Han spurtet for fullt, så jeg slo ballen fra meg på én touch ned til midtstopperen vår, som så slo den videre helt til den havnet hos venstrebacken på motsatt side. Han dytta den inn til en av våre midtbanespillere, som driblet en Bayern-spiller, og et eller annet sted dypt inne i meg husket jeg trekket vi hadde terpa på dagen før. Jeg beveget meg høyere på banen, og tenkte at Lopinza kom til å følge meg, men han ble stående igjen på midtbanen. Det var akkurat som Siggy hadde sagt. Jeg fikk masse rom til å gå. Gröder, høyrekanten vår, begynte å løpe inn i rommet mellom Bayerns venstreback og midtstopper, sånn at backen senka seg for å ha kontroll. Plutselig sto jeg helt alene ute på siden, og min lagkamerat med ballen på motsatt side dytta kula litt foran seg før han dunka den i lufta over til meg. Den landa på lissa mi, og jeg hadde ti, kanskje femten meter å avansere på. På Allianz Arena. Dette var planen. Det var dette vi hadde trent på. Alt jeg trengte å gjøre nå var å slå et perfekt innlegg. Det innlegget jeg hadde planta på pannebrasken til Sven i hele går og dagen før. Det innlegget jeg kunne slå i blinde.

Jeg løfta blikket, plukket ut kroppen til Sven på vei inn i feltet. Jeg så posisjonen til Bayerns forsvarsspillere, hvor keeperen sto, og inne i hodet mitt skjedde en automatisk utregning som fortalte meg hvor på ballen jeg måtte treffe, hvor langt tilbake jeg skulle dra foten for å få riktig kraft, og alt skjedde uten at jeg måtte tenke en tanke.

Jeg visste at treffet var perfekt. Jeg kunne bare vente og se at ballen skulle lande på hodet til Sven, som raget høyere enn alle de andre hodene inne i klynga. Det stakk opp som en magnet på ballen. Jobben min var gjort.

Og Sven kom til å gjøre sin.

Det ble merkelig stille. Stadion holdt pusten. Tida stoppa opp, mens ballen svevde i lufta. Den landa på panna til Sven som styrte den ned mot det lengste hjørnet.

Jeg venta bare på å se nettmaskene utvide seg. At alt skulle slippe taket. Angsten. Frykten. At jeg visste at jeg hadde noe her å gjøre. Og så, etter det, spille fotball uten å tenke på konsekvensene.

Jeg kunne se armene til Sven rykke til som om han gjorde seg klar til å juble. Jeg kjente det rykket til i mine egne armer også, da jeg så keeperen til Bayern kaste seg vannrett i lufta. Han hang der liksom. Alt gikk i sakte film. Den svære hånda hans som strakk seg mot stolpen, som ei teleskopstang, som ble lengre og lengre. Ballen som svevde mot den samme stolpen. Og akkurat idet altskulle til å eksplodere, alt skulle slippe taket, så fikk den svære hånda på et eller annet vis feid ballen vekk fra målet. Armene til Sven, som nå var på vei opp over hodet, kollapset. De falt til bakken, sammen med resten av kroppen hans. Han landa på knærne og la hodet sitt i de samme hendene som for et hundredels sekund siden skulle opp i lufta for å feire drømmestarten.

Alt stoppa opp. Og mens stadion rista av jubel for det som var den sjukeste redninga jeg noensinne hadde sett, ble jeg stående noen sekunder i vantro. Hva hadde skjedd? Og på de sekundene fikk Bayern tak i ballen på motsatt side. De spilte den inn sentralt. Opp på spiss. Han la igjen til en annen midtbanespiller, som dunka ballen inn i rommet der Lopinza lå og venta.

Rommet bak meg.

Rommet der jeg skulle vært.

Rommet jeg skulle forsvare.

Men jeg sto ved hjørnet av sekstenmeteren til Bayern og kunne bare se på det som var i ferd med å skje.

Ryggen til Lopinza som fosset fra meg. Aldri i livet om jeg kom til å ta ham igjen. Men jeg måtte bare løpe. Løpe. Løpe. Kraften fra publikum jaget Lopinza mot mål, men bølgen av lyd traff meg i ryggen, og den løfta liksom meg også.

Lopinza nærmet seg mål. Han var inne i sekstenmeteren vår. Midtstopperen vår rygget, lenger og lenger bakover. Jeg var nærmere, straks ved sekstenmeteren. Hvis bare midtstopperen vår kunne oppholde Lopinza lenge nok, så kunne jeg kanskje komme meg inn i situasjonen, og forstyrre såpass at det ikke ble farlig.

Men akkurat idet jeg tenkte den tanken fyrte Lopinza av et knallhardt skudd mot keeperhjørnet. Jeg fortsatte bare å løpe. Samme hvor den ballen endte skulle jeg i alle fall løpe meg helt hjem. Karl skulle se at jeg ofret alt. Sven også. Og idet jeg var på høyde med Lopinza gikk ballen i hanskene til keeperen vår, som endra retningen på kula, sånn at den gikk opp i tverrliggeren. Og ut i feltet igjen.

Ballen var nå på vei mot hodet mitt, der jeg kom løpende med alt jeg hadde av kraft. Jeg var foran Lopinza. Jeg kom til å være først på ballen. Det var bare å få ballen ut til corner så ville denne situasjonen være over og alt ville være ok. Fortsatt 0-0. Fortsatt håp. Fortsatt god nok.

Jeg hadde høy fart da jeg hoppet opp mot ballen, og var så stressa av å ha Lopinza i ryggen min at jeg lukka øynene og stanga kula ut over linja. Til corner.

Trodde jeg.

Helt til hårene på ryggen min reiste seg, og en kvalmende, ekkel følelse festa seg i kroppen min, da hele Allianz eksploderte i et eneste digert jubelbrøl.

Det var over. Jeg lå der i gresset. Kanskje venta jeg på den trøstende hånda til keeperen i håret mitt. Eller en lagkompis som stakk begge hendene i armhulen min og dro meg opp, klappa meg på skuldra, dytta meg i gang igjen og sa at dette ordner seg, bare glem det, det var uflaks. Vi snur dette. Og jeg skulle bite tennene sammen, og jobbe enda hardere.

Men ingenting av det skjedde.

Jeg ble liggende med ansiktet i gresset akkurat litt for lenge til at det var greit, og jeg måtte til slutt reise meg selv. Ikke én lagkompis trøsta meg. Resten av gutta var allerede i posisjon for avspark. Ingen av dem så på meg, ingen sa noe, men jeg kunne se hvordan de veksla blikk. Koket fra publikum var for høyt til at jeg kunne høre hva de ropte, men selv om stadion var stor, var gressmatta akkurat som alle andre fotballbaner, så jeg kunne se ansiktene deres godt. Jeg kunne se øynene som himla. Hoderistingen.

Jeg løfta blikket, så opp på storskjermen. En gigantisk skjerm der reprise på reprise av at jeg stanga ballen i eget mål rullet over skjermen. Jeg svelget unna kvalmen som begynte å romstere i magen, som boblet opp gjennom brystet og opp til halsen. Blikkene som lå på meg. Fra publikum. Fra Karl. Fra lagkompisene mine. Det var ingen steder å gjemme seg. Jeg måtte bare fortsette. Fløyta gikk på ny, Sven tok avsparket. Ballen havnet ute hos venstrebacken vår, han slo inn på sentral, og nok en gang fikk jeg hele rommet fordi Lopinza lå igjen på midten. Faen heller. Jeg stakk opp i rommet en gang til. Løp av meg kvalmen. Rommet lå like åpent denne gangen. Bare dunk den ballen over hit, så kan vi få en ny mulighet til å score med en gang. Jeg sto der ute bredt, kantspilleren vår på min side stakk inn som avtalt, men vår sentrale midtbanespiller så opp, registrerte at jeg sto helt alene, men valgte å spille støttepasning til venstrebacken. Hva faen? Hvorfor spiller han ikke? Kvalmen boblet opp igjen. Og sånn fortsatte det, hver gang jeg var ledig, valgte de å ikke spille ballen til meg. For hver pasning som ikke ble slått til meg kjente jeg gråten presse på.

Og nå var Lopinza i gang. Jeg måtte kjempe mot ham helt alene. Kantspilleren min kom aldri ned for å hjelpe, som Karl hadde gitt beskjed om. Midtstopperen min lå altfor langt unna, ikke i sikring som vi hadde blitt enig om. Mine lagkompiser, gutta mine, var i ferd med å kaste meg til ulvene, uten å backe meg. Jeg måtte klare dette på egenhånd. Men det var sjanseløst. De beste backene i Bundesliga klarte ikke å stoppe Lopinza, selv med god hjelp fra lagkompisene. Og nå skulle jeg stoppe denne maskinen, denne verdensstjerna, helt alene?

Izu hadde rett. Jeg ble ofra. Men jeg ble ikke slakta av et kjapt og dødelig hogg. Nei, dette var seigpining. Stikk etter stikk fra Lopinza. Jeg skulle blø i hjel, smertelig klar over hva som var i ferd med å skje. Han herja med meg, gikk på innsiden og utsiden, og jeg hang ikke med. For hver gang han drilla meg, kunne jeg se hvordan resten av gutta på laget rista mer og mer på hodet. Slo ut med armene mot Karl. Som om de alle var enige om at dette var det vi forutså. De var mer interessert i å få rett i at jeg var feil fyr, for dårlig til å spille, enn å hjelpe meg sånn at vi kunne snu dette. Føkkings illojale folk. Kjemp da. Drit i at jeg egentlig ikke er god nok. Drit i at jeg ikke er Izu. Gi faen i det forbanna, jævla, selvmålet. Det var uflaks. Det var ren og skjær uflaks. Men ikke la det ødelegge alt!

Men jeg kunne ikke si det. Ingen ville høre det, så jeg løp der ute, helt alene, mens alle andre, både spillere og tilskuere, sto rundt meg, og det føltes som de pekte på meg og hånflirte som om jeg var en liten gutt som hadde pissa i buksa i skolegården. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å late som om jeg prøvde. Gjøre mitt beste, liksom. Jeg måtte få det til å se ut som om jeg ga alt, men inne i meg var det tomt. Ingen energi. Ingen selvtillit. Bare et jævla ubehag, en følelse av å være til bry. Jeg ville helst legge meg ned og grine, grave et hull og forsvinne, men jeg måtte spille dette skuespillet foran de syttifem tusen på tribunen. Bite tennene sammen og nekte tårene plass. For Karl. For Sven. Og alle de andre. Vi visste jo alle at dette var over, men likevel måtte jeg liksom prøve. Gang etter gang. Og Lopinza gjorde selvfølgelig som han ville med meg.

2-0.

3-0.

Karl og de andre trenerne diskuterte heftig på benken. Og snart gikk fjerdedommeren på motsatt side fram mellom benkene og bort til sidelinja.

Han løfta skiltet sitt.

Det var en merkelig følelse da jeg så det. Alt jeg ville, som jeg håpa sterkt og inderlig, var at det var mitt nummer som skulle lyse i rødt. At jeg fikk gå av banen og forsvinne. Det ville være en lettelse.

Men også en dyp skam. At jeg hadde svikta. At det var min skyld, fordi jeg ikke hadde sagt noe til noen om avtalen. Og dermed var alt dette min skyld, fordi jeg hadde jaga pengene.

Jeg burde sagt fra.

Tallet 39 lyste fra tavla til dommeren, sånn at alle kunne se. Gråten som jeg hadde holdt nede i halsen, krøp opp til kjeven mine, og la seg til å dirre i munnviken min. Jeg måtte kjempe for å unngå at skamfølelsen, og ydmykelsen, skulle krype fra munnvikene og opp under nesa, opp langs neseryggen til tårekanalene. Jeg bet tennene sammen, så hardt at jeg kunne kjenne at de ble trykket opp i tannkjøttet. Jeg småjogget over banen. Følte øynene til publikum på meg, de så på et såret dyr. Et døende dyr. Det var plutselig så stille på stadion at det føltes som de kunne høre pusten min, der gråten først festet taket, i små hikst. Jeg svelget unna. Tårene kom til å komme.

De måtte bare ikke komme nå.

NB! Deler av dette utdraget og lydfila er fjernet på grunn av rettigheter.

Til toppen