Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Alene gjennom

Fredrik er 17 år og har skrevet proffkontrakt med den tyske Bundesliga-klubben, Hertha Berlin. Etter to treninger med laget får han sjansen fra start borte mot Bayern München. Det blir et tøft møte med tysk toppfotball for den norske unggutten. Og snart viser det seg at kontraktens hans også har svakheter.

Michael Stilson Cappelen Damm 2020

Om man skrelte vekk alt rundt. Tilskuerne. TV-kameraene. Ekspertene. Presset. Ja, da var det til syvende og sist bare en fotballkamp. Og da var det ingenting annet å gjøre ennå spille i vei. Det var det jeg sa til meg selv mens jeg stirra på dommeren, som løfta fløyta til munnen. Lyden eksploderte fra munnen hans og ut til alle oss tjueto som sto spredt utover den store banen. Sven sto med foten sin på ballen, og da fløyta gikk, trillet han den tilbake til vår sentrale midtbanespiller, og det satte alt i bevegelse. Det var ingen vei tilbake nå. Plutselig ble ballen slått ut til meg. På instinkt hadde jeg funnet plassen min på sidelinja, sånn at knottene mine nærmest boret seg ned i krittet. Jeg kunne se at Lopinza hadde startet løpet sitt mot meg. Han spurtet for fullt, så jeg slo ballen fra meg på én touch ned til midtstopperen vår, som så slo den videre helt til den havnet hos venstrebacken på motsatt side. Han dytta den inn til en av våre midtbanespillere, som driblet en Bayern-spiller, og et eller annet sted dypt inne i meg husket jeg trekket vi hadde terpa på dagen før. Jeg beveget meg høyere på banen, og tenkte at Lopinza kom til å følge meg, men han ble stående igjen på midtbanen. Det var akkurat som Siggy hadde sagt. Jeg fikk masse rom til å gå. Gröder, høyrekanten vår, begynte å løpe inn i rommet mellom Bayerns venstreback og midtstopper, sånn at backen senka seg for å ha kontroll. Plutselig sto jeg helt alene ute på siden, og min lagkamerat med ballen på motsatt side dytta kula litt foran seg før han dunka den i lufta over til meg. Den landa på lissa mi, og jeg hadde ti, kanskje femten meter å avansere på. På Allianz Arena. Dette var planen. Det var dette vi hadde trent på. Alt jeg trengte å gjøre nå var å slå et perfekt innlegg. Det innlegget jeg hadde planta på pannebrasken til Sven i hele går og dagen før. Det innlegget jeg kunne slå i blinde.

Jeg løfta blikket, plukket ut kroppen til Sven på vei inn i feltet. Jeg så posisjonen til Bayerns forsvarsspillere, hvor keeperen sto, og inne i hodet mitt skjedde en automatisk utregning som fortalte meg hvor på ballen jeg måtte treffe, hvor langt tilbake jeg skulle dra foten for å få riktig kraft, og alt skjedde uten at jeg måtte tenke en tanke.

Jeg visste at treffet var perfekt. Jeg kunne bare vente og se at ballen skulle lande på hodet til Sven, som raget høyere enn alle de andre hodene inne i klynga. Det stakk opp som en magnet på ballen. Jobben min var gjort.

Og Sven kom til å gjøre sin.

Det ble merkelig stille. Stadion holdt pusten. Tida stoppa opp, mens ballen svevde i lufta. Den landa på panna til Sven som styrte den ned mot det lengste hjørnet.

Jeg venta bare på å se nettmaskene utvide seg. At alt skulle slippe taket. Angsten. Frykten. At jeg visste at jeg hadde noe her å gjøre. Og så, etter det, spille fotball uten å tenke på konsekvensene.

Jeg kunne se armene til Sven rykke til som om han gjorde seg klar til å juble. Jeg kjente det rykket til i mine egne armer også, da jeg så keeperen til Bayern kaste seg vannrett i lufta. Han hang der liksom. Alt gikk i sakte film. Den svære hånda hans som strakk seg mot stolpen, som ei teleskopstang, som ble lengre og lengre. Ballen som svevde mot den samme stolpen. Og akkurat idet altskulle til å eksplodere, alt skulle slippe taket, så fikk den svære hånda på et eller annet vis feid ballen vekk fra målet. Armene til Sven, som nå var på vei opp over hodet, kollapset. De falt til bakken, sammen med resten av kroppen hans. Han landa på knærne og la hodet sitt i de samme hendene som for et hundredels sekund siden skulle opp i lufta for å feire drømmestarten.

Alt stoppa opp. Og mens stadion rista av jubel for det som var den sjukeste redninga jeg noensinne hadde sett, ble jeg stående noen sekunder i vantro. Hva hadde skjedd? Og på de sekundene fikk Bayern tak i ballen på motsatt side. De spilte den inn sentralt. Opp på spiss. Han la igjen til en annen midtbanespiller, som dunka ballen inn i rommet der Lopinza lå og venta.

Rommet bak meg.

Rommet der jeg skulle vært.

Rommet jeg skulle forsvare.

Men jeg sto ved hjørnet av sekstenmeteren til Bayern og kunne bare se på det som var i ferd med å skje.

Ryggen til Lopinza som fosset fra meg. Aldri i livet om jeg kom til å ta ham igjen. Men jeg måtte bare løpe. Løpe. Løpe. Kraften fra publikum jaget Lopinza mot mål, men bølgen av lyd traff meg i ryggen, og den løfta liksom meg også.

Lopinza nærmet seg mål. Han var inne i sekstenmeteren vår. Midtstopperen vår rygget, lenger og lenger bakover. Jeg var nærmere, straks ved sekstenmeteren. Hvis bare midtstopperen vår kunne oppholde Lopinza lenge nok, så kunne jeg kanskje komme meg inn i situasjonen, og forstyrre såpass at det ikke ble farlig.

Men akkurat idet jeg tenkte den tanken fyrte Lopinza av et knallhardt skudd mot keeperhjørnet. Jeg fortsatte bare å løpe. Samme hvor den ballen endte skulle jeg i alle fall løpe meg helt hjem. Karl skulle se at jeg ofret alt. Sven også. Og idet jeg var på høyde med Lopinza gikk ballen i hanskene til keeperen vår, som endra retningen på kula, sånn at den gikk opp i tverrliggeren. Og ut i feltet igjen.

Ballen var nå på vei mot hodet mitt, der jeg kom løpende med alt jeg hadde av kraft. Jeg var foran Lopinza. Jeg kom til å være først på ballen. Det var bare å få ballen ut til corner så ville denne situasjonen være over og alt ville være ok. Fortsatt 0-0. Fortsatt håp. Fortsatt god nok.

Jeg hadde høy fart da jeg hoppet opp mot ballen, og var så stressa av å ha Lopinza i ryggen min at jeg lukka øynene og stanga kula ut over linja. Til corner.

Trodde jeg.

Helt til hårene på ryggen min reiste seg, og en kvalmende, ekkel følelse festa seg i kroppen min, da hele Allianz eksploderte i et eneste digert jubelbrøl.

Det var over. Jeg lå der i gresset. Kanskje venta jeg på den trøstende hånda til keeperen i håret mitt. Eller en lagkompis som stakk begge hendene i armhulen min og dro meg opp, klappa meg på skuldra, dytta meg i gang igjen og sa at dette ordner seg, bare glem det, det var uflaks. Vi snur dette. Og jeg skulle bite tennene sammen, og jobbe enda hardere.

Men ingenting av det skjedde.

Jeg ble liggende med ansiktet i gresset akkurat litt for lenge til at det var greit, og jeg måtte til slutt reise meg selv. Ikke én lagkompis trøsta meg. Resten av gutta var allerede i posisjon for avspark. Ingen av dem så på meg, ingen sa noe, men jeg kunne se hvordan de veksla blikk. Koket fra publikum var for høyt til at jeg kunne høre hva de ropte, men selv om stadion var stor, var gressmatta akkurat som alle andre fotballbaner, så jeg kunne se ansiktene deres godt. Jeg kunne se øynene som himla. Hoderistingen.

Jeg løfta blikket, så opp på storskjermen. En gigantisk skjerm der reprise på reprise av at jeg stanga ballen i eget mål rullet over skjermen. Jeg svelget unna kvalmen som begynte å romstere i magen, som boblet opp gjennom brystet og opp til halsen. Blikkene som lå på meg. Fra publikum. Fra Karl. Fra lagkompisene mine. Det var ingen steder å gjemme seg. Jeg måtte bare fortsette. Fløyta gikk på ny, Sven tok avsparket. Ballen havnet ute hos venstrebacken vår, han slo inn på sentral, og nok en gang fikk jeg hele rommet fordi Lopinza lå igjen på midten. Faen heller. Jeg stakk opp i rommet en gang til. Løp av meg kvalmen. Rommet lå like åpent denne gangen. Bare dunk den ballen over hit, så kan vi få en ny mulighet til å score med en gang. Jeg sto der ute bredt, kantspilleren vår på min side stakk inn som avtalt, men vår sentrale midtbanespiller så opp, registrerte at jeg sto helt alene, men valgte å spille støttepasning til venstrebacken. Hva faen? Hvorfor spiller han ikke? Kvalmen boblet opp igjen. Og sånn fortsatte det, hver gang jeg var ledig, valgte de å ikke spille ballen til meg. For hver pasning som ikke ble slått til meg kjente jeg gråten presse på.

Og nå var Lopinza i gang. Jeg måtte kjempe mot ham helt alene. Kantspilleren min kom aldri ned for å hjelpe, som Karl hadde gitt beskjed om. Midtstopperen min lå altfor langt unna, ikke i sikring som vi hadde blitt enig om. Mine lagkompiser, gutta mine, var i ferd med å kaste meg til ulvene, uten å backe meg. Jeg måtte klare dette på egenhånd. Men det var sjanseløst. De beste backene i Bundesliga klarte ikke å stoppe Lopinza, selv med god hjelp fra lagkompisene. Og nå skulle jeg stoppe denne maskinen, denne verdensstjerna, helt alene?

Izu hadde rett. Jeg ble ofra. Men jeg ble ikke slakta av et kjapt og dødelig hogg. Nei, dette var seigpining. Stikk etter stikk fra Lopinza. Jeg skulle blø i hjel, smertelig klar over hva som var i ferd med å skje. Han herja med meg, gikk på innsiden og utsiden, og jeg hang ikke med. For hver gang han drilla meg, kunne jeg se hvordan resten av gutta på laget rista mer og mer på hodet. Slo ut med armene mot Karl. Som om de alle var enige om at dette var det vi forutså. De var mer interessert i å få rett i at jeg var feil fyr, for dårlig til å spille, enn å hjelpe meg sånn at vi kunne snu dette. Føkkings illojale folk. Kjemp da. Drit i at jeg egentlig ikke er god nok. Drit i at jeg ikke er Izu. Gi faen i det forbanna, jævla, selvmålet. Det var uflaks. Det var ren og skjær uflaks. Men ikke la det ødelegge alt!

Men jeg kunne ikke si det. Ingen ville høre det, så jeg løp der ute, helt alene, mens alle andre, både spillere og tilskuere, sto rundt meg, og det føltes som de pekte på meg og hånflirte som om jeg var en liten gutt som hadde pissa i buksa i skolegården. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å late som om jeg prøvde. Gjøre mitt beste, liksom. Jeg måtte få det til å se ut som om jeg ga alt, men inne i meg var det tomt. Ingen energi. Ingen selvtillit. Bare et jævla ubehag, en følelse av å være til bry. Jeg ville helst legge meg ned og grine, grave et hull og forsvinne, men jeg måtte spille dette skuespillet foran de syttifem tusen på tribunen. Bite tennene sammen og nekte tårene plass. For Karl. For Sven. Og alle de andre. Vi visste jo alle at dette var over, men likevel måtte jeg liksom prøve. Gang etter gang. Og Lopinza gjorde selvfølgelig som han ville med meg.

2-0.

3-0.

Karl og de andre trenerne diskuterte heftig på benken. Og snart gikk fjerdedommeren på motsatt side fram mellom benkene og bort til sidelinja.

Han løfta skiltet sitt.

Det var en merkelig følelse da jeg så det. Alt jeg ville, som jeg håpa sterkt og inderlig, var at det var mitt nummer som skulle lyse i rødt. At jeg fikk gå av banen og forsvinne. Det ville være en lettelse.

Men også en dyp skam. At jeg hadde svikta. At det var min skyld, fordi jeg ikke hadde sagt noe til noen om avtalen. Og dermed var alt dette min skyld, fordi jeg hadde jaga pengene.

Jeg burde sagt fra.

Tallet 39 lyste fra tavla til dommeren, sånn at alle kunne se. Gråten som jeg hadde holdt nede i halsen, krøp opp til kjeven mine, og la seg til å dirre i munnviken min. Jeg måtte kjempe for å unngå at skamfølelsen, og ydmykelsen, skulle krype fra munnvikene og opp under nesa, opp langs neseryggen til tårekanalene. Jeg bet tennene sammen, så hardt at jeg kunne kjenne at de ble trykket opp i tannkjøttet. Jeg småjogget over banen. Følte øynene til publikum på meg, de så på et såret dyr. Et døende dyr. Det var plutselig så stille på stadion at det føltes som de kunne høre pusten min, der gråten først festet taket, i små hikst. Jeg svelget unna. Tårene kom til å komme.

De måtte bare ikke komme nå.

Men det var nytteløst. For jeg forsto det med en gang. Hva dette ville bety. Men forsto alle disse folkene på tribunen? Etter denne kampen ville de dra hjem til seg og sitt, glade for at Bayern vant og scora mange mål. I morgen ville de diskutere og le av han norske unggutten på Hertha som trodde han skulle spille høyreback mot Lopinza. Tenk at de hadde starta med ham i stedet for Izuchukwu. Det var selvmord. De hadde tidenes sjanse til å slå Bayern. På selveste Allianz. Og så ofret de alt det for meningsløs politikk? Izu ville uansett være tilbake på laget i neste kamp. Det var et idiotisk grep Hertha hadde gjort. Folk ville riste på hodet av det hele, men så ville dagene gå. En ny lørdag, en ny kamp, og de ville snakke om nye høydepunkt og skuffelser, og navnet mitt, Markussen, ville forsvinne fortere enn jeg forsvant ut av denne kampen. Og navnet ville aldri mer bli nevnt. En karriere var over før den hadde begynt. Men disse folka, disse syttifem tusen ville ikke tenke mer over det.

Men hva ville skje med meg? Denne kampen ville ikke bare forsvinne. Det var ikke bare en av mange kamper. Ikke bare en dårlig dag på jobben. Jeg kjente hvordan kampen allerede festa seg på meg, som om den var meg. Folk ville se meg og tenke på akkurat denne kampen. De hjemme i Trondheim som hadde lest Adressa. Slått på kampen på TV. Sett ydmykelsen. Til evig tid ville denne kampen henge over meg.

Og tanken på at dette eventyret allerede var over, at det var sånn det skulle ende, fikk slusene til å åpne seg. De små hikstene ble til en ukontrollerbar foss med tårer. Jeg gnei meg i øynene, forsøkte å stoppe det, men det var umulig. Jeg følte hvert eneste blikk som lå på meg, tv-kameraene som fanget inn alt, og det eneste jeg fikk meg selv til å gjøre var å dra drakta opp over ansiktet og gjemme meg så godt jeg kunne.

Jeg ville ikke at gutta på laget skulle føle at de måtte trøste meg. Ta meg i hånda. Støtte meg, klaske meg i bakhodet, stoppe meg på vei ut og si at det kom til å gå bra. Jeg ville ikke være enda mer til bry.

Men det var ingen fare. De sto der bare, alle sammen, og så på meg med avsky. Diskuterte med Bayern-spillerne. Som om også de syntes synd på Hertha-gutta som måtte ha meg på laget. Jeg leita etter Sven. For å se om i alle fall han kom til unnsetning. Men han sto der bare og så på han også, venta på at jeg skulle komme meg til helvete vekk fra denne banen. Fra dette laget.

Han som skulle inn, løp rett forbi meg idet jeg passerte sidelinja. Jeg så ikke hvem det var, med hodet begravd i drakta. Jeg dro den ned og kastet et blikk mot benken. Karl stirra ut på gresset, så ikke bort på meg en eneste gang. Krokodillegapet ned til garderobene var fortsatt lukka. Måtte jeg virkelig sitte her foran alle? Nei, jeg måtte vekk. En av vaktene på stadion åpnet en liten luke der det store gapet hadde vært. Jeg stirra på den lille åpne døra, min eneste utvei, vekk fra alt dette. Men rett før jeg forsvant ned i hullet, ned trappa og bort fra stadion, snudde jeg meg og så meg rundt. På alle menneskene der ute. Og så husket jeg på at et eller annet sted der oppe satt fattern. I drakta mi.

Det fantes en trøst i det. At når alt raknet, så var det ikke helmørkt. Dette eventyret var kanskje allerede over, men jeg var i alle fall ikke alene.

Jeg hadde fattern.

§

Stillhet. Bare den jevne duren fra flymotoren. Jeg var usikker på om det fantes noen trøst i at jeg nå satt med en godt betalt fireårskontrakt. At samme hva folk sa om kampen, så var jeg fortsatt på A-laget til Hertha Berlin. I Bundesliga. Det hjalp litt. Tanken på at det selvfølgelig bare var én kamp. Jeg var bare 17 år og hadde allerede spilt Bundesliga. Men jeg forsøkte bare å lure meg selv. En tanke for å overleve. Vi var på vei tilbake til Berlin med 1-3-tap i sekken. De tre målene var min skyld. Den siste timen, uten meg på banen, hadde Hertha holdt nullen og scoret. Det var et enkelt regnestykke som alle på dette flyet var klar over: Hertha ville ha vunnet mot Bayern uten meg på banen.

Ingen sa noe om det. Men det var umulig å ikke kjenne det. Blikkene. Skarpe dolker som kom flyvende fra alle kanter og traff meg, selv når jeg ikke så det. Setet ved siden av meg var tomt. Jeg hadde ikke hørt noe fra fattern. Munnen min smakte fortsatt salt, fra blandingen av svette og tårer. Jeg så ned på telefonen i fanget mitt, på speilbildet mitt. De røde ringene rundt øynene.

Noen rader foran meg satt Karl. Den ene foten over den andre, en speilblank sko som dirret av irritasjon ute i midtgangen. Siggy sto ved siden av og diskuterte med ham. Med jevne mellomrom så han i min retning.

Telefonen min var full av røde sirkler. Mentions på Twitter og Insta, tapte anrop fra ukjente nummer. Journalister. Jeg lot det bare ringe, orka ikke å snakke, og nå endelig et lite pusterom. Flymodus.

Det siste noen hadde sagt til meg var ordene til Sven i spillertunnelen. «Du må ha trua.» Etter det hadde ingen snakka til meg.

Jeg fulgte med på Siggy som lytta og nikka til det Karl sa, før han kastet nok et blikk mot meg. Foten til Karl som hang der urolig. Uroen smitta over på meg. Siggy nikka en siste gang før han begynte å gå bakover i flyet, hendene hans støttet seg på flysetene, mens han dro seg nærmere raden min. Han smilte forsiktig før han dytta på skuldra mi og ba meg flytte meg til det tomme setet ved siden av. Fatterns sete. Jeg flytta meg over, og Siggy satte seg ned. Vi stirra begge i seteryggen foran oss en stund. Han på jakt etter de riktige ordene, mens jeg stålsatte meg for hvilke han ville velge.

Han kremtet og snudde seg mot meg. Fortsatt dette smilet. Et lite håp, kanskje.

– Hvordan føles det?

Jeg trakk på skuldrene. Bevegelsen fikk alt til å røre på seg igjen, etter å ha strevd i noen timer med å kvele det. Følelsene som lå nederst i magen og ulmet som glør i et bål som ikke ville slutte å brenne. Han nikka igjen. Smilet var borte nå, han så i taket denne gangen, og pustet ut.

– Det ble vel ikke helt som noen hadde tenkt.

Jeg rista på hodet, tenkte på Marko. Siggy senka stemmen.

– Jeg mener – Du har aldri spilt i Bundesliga og så skal du plutselig starte mot Bayern i serieåpningen? To treninger. Det er jo egentlig hodeløst.

Det var umulig å si hva han mente med det han sa. Om han var på min side eller ikke. Men han hadde rett.

– Jeg snakka akkurat med Karl.

Jeg retta meg opp i stolen, snudde meg mot Siggy. Kjente på forventningene.

– Ok?

– Ja. En slik kamp som dette kan knekke folk. Og det må vi sørge for at ikke skjer med deg. Du har noe spesielt, Freddie.

Han klappa meg på høyrelåret. Smilte igjen.

– Så Karl og jeg, eller Karl, har bestemt at det vil være lurt om jeg følger deg opp ekstra tett denne sesongen. Sørge for at du får bygd selvtillit og tar nivået skikkelig.

Jeg smilte tilbake. Det hørtes ut som en perfekt plan. En plan som betød at de hadde trua. At de ville at jeg skulle lykkes. At Karl, sjefen sjøl, satte en egen trener til å følge meg opp hele sesongen måtte være positivt. Til tross for at alt gikk til helvete. Jeg pusta inn lettelse og kjente hvordan den fosset rundt i kroppen min, til alle cellene i kroppen min. Kjente hvordan den fikk all angsten til å slippe taket.

– Det høres bra ut.

Gliset mitt var så stort at jeg nesten måtte le av meg selv. Et lite fnis. Siggy så på meg. Tunga hans stakk plutselig ut av kjeften, som om han bet i den, og han knep igjen øynene. Det var noe mer. Noe jeg hadde ikke hadde forstått. Eller noe han hadde ikke hadde sagt. Pusten min begynte å øke i tempo, jeg kunne ikke kontrollere det. Han åpnet øynene og så på meg.

– Jeg tror kanskje du ikke forstår hva jeg mener, Fredrik. Du skal ikke være med a-laget lenger. Du skal være med meg ned på rekruttlaget.

Jeg sank ned i setet. Kjente hvordan det begynte å brenne inni meg igjen. Jeg så meg rundt, med et håp om at ingen andre hadde hørt det Siggy hadde sagt. Så stirra jeg inn i
seteryggen foran meg igjen, mens jeg gjorde meg så liten jeg kunne og bet tennene sammen.

– Det går fint, Freddie. Det kommer til å bli dritbra, det er bare det at vi tar oss litt bedre tid. Du er ikke ferdig, du. Du har så vidt starta.

Han la hånda si på skuldra mi. Jeg trakk meg unna.

– Ok, sa jeg, fortsatt med blikket rett fram. Han forsto ikke. Dette handlet ikke bare om fotball. Det handlet om alt det andre.

Om hvem jeg var i alle andres øyne.

De andre sto rundt bagasjebåndet på flyplassen. Jeg så på dem. Gjengen. Sakte, men sikkert forsvant de, og snart var det bare noen få igjen. Sven. Han så seg rundt. Etter en liten stund tok han opp telefonen sin, trykka på den, før han la den til øret. Det vibrerte i lomma mi. Men jeg kunne ikke sette meg i samme bil som Sven. Ikke nå. Så jeg lot det bare ringe. Mens jeg så på Sven. Det sluttet å dure i lomma mi. Sven tok telefonen ned fra øret, slengte bagen sin over skuldra og kastet et siste blikk rundt seg, før han gikk. Det var ingen flere bager på båndet, som hadde sluttet å kjøre runder. Det var ingen folk igjen. Det var helt tomt.

Og jeg var ferdig.

Til toppen