Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Alt jeg skylder deg er juling

Arne Svingen Gyldendal 2019

1

Skal jeg være helt ærlig, så finnes det ikke noe mer rensende enn å kjenne knyttneven treffe haka til en idiot. Ikke fordi jeg liker å skade andre. Heller ikke fordi jeg elsker å slåss. Men noen må ta igjen. Og jeg tar igjen med to knallharde never. Noen ganger et balltre. Jeg har fottøy med harde skotupper. Pannebrasken min er som en kanonkule.

For verden er fullstendig ute av kurs. Hver dag fødes det idioter i tusentall. Folk får ikke lenger utdelt vett. Og spør du meg, blir alt bare verre.

Innimellom er dette bare fjerne tanker som flyter rundt i hodet mitt. Andre dager knytter jeg betongnevene og slår til mørket senker seg i det livredde blikket under meg. Det er som om kroppen min jobber på autopilot. Et sted inne i meg koker vulkanen. Gnistregnet i hodet svir vekk alle motforestillinger.

Akkurat da er jeg farlig. Såpass er jeg sikker på. Det vet også fyren som har fått kjenne kraften av knokene mine midt i ansiktet. Det kommer et sårt ynk ut av munnen hans. Han forsøker å beskytte seg med hendene over ansiktet. Jeg gjenkjenner følelsen. Vissheten om at jeg kommer til å gå seirende ut av dette. En slags rus freser gjennom blodårene. Det er som om musklene svulmer gjennom huden. Jeg driver ikke med boksing. Jeg slåss. Det finnes ingen regler. Jeg kan kline til ham igjen hvis jeg synes han fortjener det. Føler jeg for det, kan jeg trampe ham i magen, en avskjed som kanskje får ham til å forstå hvor utrolig dust han oppførte seg. Men det betyr ikke at jeg gjør det.

– Kick ham i huet!

Det er Tarik som roper. Han burde kjenne meg godt nok til å vite at jeg ikke kommer til å klinke en som ligger nede, i hodet. Jeg kommer til og med til å hindre Tarik om han prøver å bidra.

Det går nemlig en grense et sted. Jeg knocker ikke ned gamle folk. Jeg slår ikke jenter, barn eller hunder. Ikke handikappede, kortvokste eller feiginger som aldri slår tilbake heller. Jeg kliner ikke til folk som ikke fortjener det. Ikke slår jeg fordi jeg er full eller har kjørt i meg dop. Jeg slår ikke bare for å slå. Jeg slår ikke engang alle som fortjener det. Og jeg sparker ikke folk i hodet når de allerede ligger på bakken og ynker seg.

Men jeg slåss. Og da knytter jeg granittnevene og har en susende venstre som får folk til å se dobbelt, trippelt, nattemørke. Jeg slår ikke for å skade, men så motstanderen ikke skal skade meg. Ingen liker å få en knallhard knyttneve i trynet, aller minst jeg, særlig etter den gangen jeg brakk kjeven og måtte drikke vond suppe gjennom et sugerør i mange uker. Jeg har også knekt lillefingeren og fått noen irriterende skygger på det ene øyet som ikke vil forsvinne.

Men i dag skader jeg meg ikke. Jeg er i hvert fall temmelig sikker her jeg står over gutten som yppet seg. Jeg slo først, og jeg slo hardt. Han ramlet lett og later ikke til å kunne reise seg med det første. Ikke at jeg tror at hodet hans er ommøblert eller at han har fått sprekker i hjernebarken. For han dunket ikke skallen i asfalten, ikke hørte jeg noe knekke i nevemøtet med kjeven hans, og det kommer ikke usammenhengende lyder ut av munnen hans, selv om han ligger groggy i ustabilt sideleie og kniper øynene igjen i frykt for en flyende støvel. Jeg puster som om jeg har hatt gym, og biter tennene så hardt sammen at kjevene verker.

– La ham være, sier jeg mellom de sammenbitte tennene.

Jeg vet, jeg høres ut som en skikkelig old school fighter med regler og moral og klare grenser. Men sannheten er bare at i dag har jeg kontroll. Det er ikke alltid jeg har det. Så alt jeg har fortalt til nå, er ikke helt sant. Men det burde vært det. For jeg har jo grenser. De er til og med helt klare og tydelige så lenge alt er rolig i topplokket.

– Føkkings drittjævel! roper Tarik til ham idet vi går ut av bakgården.

Gutten blir liggende. Han holder rundt nesa, så kanskje brakk det noe likevel. Dusten var stor i kjeften. Nå sier han ingenting. Kameratene hans bøyer seg over ham idet vi forsvinner rolig ut av bakgården.

– Du burde gitt ham et kick. Vist at du er sjef, påpeker Tarik.

– Han skjønner at jeg er sjef.

– Du burde bedt ham si unnskyld.

– Han så ut som han var lei seg.

– Hø-hø, det er faen ikke drikkingen som gir ham hangover i morgen, ass.

Vi loker gatelangs, mens kroppen er nyristet sjampanje. Ikke at vi leter etter noe eller noen, vi bare går, for denne byen tilhører oss og denne natta er vår, og selv om det kanskje ikke er helt sant, er det den sjefsfølelsen som teller. Dessuten er Tarik og jeg like på ett område: Vi klarer ikke kjede oss. I hvert fall ikke på en varm fredag som er i ferd med å bikke over i lørdag. Tarik og jeg er så forskjellige at vi ikke burde vært venner, og når jeg tenker etter så er jeg ikke sikker på om vi faktisk er venner, for vi henger jo bare sammen noen ville helgenetter. Det er mer jeg ikke kan prate med Tarik om, enn vi faktisk kan snakke om.

– Du ser ut som en gris i trynet, sier Tarik til en gutt som passerer med et par kamerater.

Å påstå at det er en treffende kommentar, er nok å strekke det litt langt. De virker mest forvirrede, og ingen av dem svarer.

Jeg liker ikke når Tarik provoserer. Alle kan overreagere på en natt som denne. Vi har alle en superdust dypt begravd i oss, og jeg framprovoserer ikke idioter. Men jeg ber ham ikke å holde kjeft. For uten Tarik går jeg her alene, og den forskjellen er ganske enorm. Hvis jeg skal beskrive Tarik, vil jeg si to ting: Totalt uredd og en utrolig kjapp høyre. Neven hans er ikke av bly, men jeg har ikke sett noen slå raskere enn Tarik. Motstanderen rekker sjelden å reagere før han har fått inn nok fulltreffere til at fyren vakler. Tarik sier at han heller vil henge med meg enn med venner som spiller bowling, drar på kino og danser, for ellers blir bare livet en mengde repetisjoner. Han vil ut i verden, dra farlige steder, klatre i bratte fjell, kaste seg ut i basehopping. Foreløpig går han bare her sammen med meg. En dag kan det hende at jeg blir en repetisjon også.

Forrige helg spurte han om jeg ville bli med på beefing oppe i Groruddalen. Gærne gjenger som møtes for å slåss, alt er lov, skrøt han. De som blir tatt, er bare stakkarene som ligger igjen. Jeg forsøkte å fortelle ham at det ikke er min greie, men vet ikke om jeg nådde inn. På nettet har jeg sett videoene, og jeg vil ikke spres som virus på vinteren. Selvsagt vet jeg at folk trekker mobilene raskere enn revolvermenn overalt, men når noe er avtalt, er det i hvert fall alltid noen som holder den klar. I min virkelighet må det fomles fram en mobil, og jeg slår alltid før folk får tenkt.

Jeg tror jeg har andre mål enn Tarik. Hvis jeg har mål. Jeg er ikke sikker på om man faktisk må ha det. I hvert fall tror jeg at jeg vil være her. I denne byen. Min by. Her jeg er født og oppvokst og sikkert kommer til å bo, hvis det ikke skjer noe som snur opp ned på alt sammen. Kanskje får jeg mektige fiender og må leve på hemmelig adresse med nytt utseende. Eller tenk om jeg bare blir lei av byen, folkene og været? Kanskje ting faktisk er bedre andre steder?

– Hva faen gjør vi? spør jeg.

– Kebab?

– Kebab.

Det er et dårlig forslag. Kroppen min higer ikke etter mat. Den vil løpe, kanskje danse, ta en salto. Spise er aldri blant mine nattlige behov. Derimot kunne jeg tenke meg å henge i en bar, et sted der folk står i lange køer utenfor, utålmodig ventende på alt det fantastiske som skjer innenfor. Men er du sytten, er den verdenen stengt med kjetting og verdens største hengelås. Kanskje seiler jeg ikke gatelangs lenger den dagen jeg passerer den magiske grensen. Muligens fortsetter alt som før. Framtiden har aldri vært min greie, jeg er mer verdensmester i øyeblikket, jeg er han som verken ser seg forover eller bakover, noen ganger ikke engang til siden. Ikke at jeg er stolt av hele fortiden min, men anger er bare et svart hull, og sånne er så vanskelige å klatre opp av.

NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget og lydfila.

BONUS:

Alt jeg skylder deg er juling er skrevet at Arne Svingen. Les mer om forfatteren her

Boka handler om en gutt som slåss. Ikke fordi han liker det eller vil skade noen, men han bare gjør det. Boken handler også om Silje, som lager en helt spesiell navneliste.

Les mer om boka her

Se andre bøker av Arne Svingen her

Se flere bøker i samme sjanger her

Til toppen