Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Alt jeg skylder deg er juling

Arne Svingen Gyldendal 2019

1

Skal jeg være helt ærlig, så finnes det ikke noe mer rensende enn å kjenne knyttneven treffe haka til en idiot. Ikke fordi jeg liker å skade andre. Heller ikke fordi jeg elsker å slåss. Men noen må ta igjen. Og jeg tar igjen med to knallharde never. Noen ganger et balltre. Jeg har fottøy med harde skotupper. Pannebrasken min er som en kanonkule.

For verden er fullstendig ute av kurs. Hver dag fødes det idioter i tusentall. Folk får ikke lenger utdelt vett. Og spør du meg, blir alt bare verre.

Innimellom er dette bare fjerne tanker som flyter rundt i hodet mitt. Andre dager knytter jeg betongnevene og slår til mørket senker seg i det livredde blikket under meg. Det er som om kroppen min jobber på autopilot. Et sted inne i meg koker vulkanen. Gnistregnet i hodet svir vekk alle motforestillinger.

Akkurat da er jeg farlig. Såpass er jeg sikker på. Det vet også fyren som har fått kjenne kraften av knokene mine midt i ansiktet. Det kommer et sårt ynk ut av munnen hans. Han forsøker å beskytte seg med hendene over ansiktet. Jeg gjenkjenner følelsen. Vissheten om at jeg kommer til å gå seirende ut av dette. En slags rus freser gjennom blodårene. Det er som om musklene svulmer gjennom huden. Jeg driver ikke med boksing. Jeg slåss. Det finnes ingen regler. Jeg kan kline til ham igjen hvis jeg synes han fortjener det. Føler jeg for det, kan jeg trampe ham i magen, en avskjed som kanskje får ham til å forstå hvor utrolig dust han oppførte seg. Men det betyr ikke at jeg gjør det.

– Kick ham i huet!

Det er Tarik som roper. Han burde kjenne meg godt nok til å vite at jeg ikke kommer til å klinke en som ligger nede, i hodet. Jeg kommer til og med til å hindre Tarik om han prøver å bidra.

Det går nemlig en grense et sted. Jeg knocker ikke ned gamle folk. Jeg slår ikke jenter, barn eller hunder. Ikke handikappede, kortvokste eller feiginger som aldri slår tilbake heller. Jeg kliner ikke til folk som ikke fortjener det. Ikke slår jeg fordi jeg er full eller har kjørt i meg dop. Jeg slår ikke bare for å slå. Jeg slår ikke engang alle som fortjener det. Og jeg sparker ikke folk i hodet når de allerede ligger på bakken og ynker seg.

Men jeg slåss. Og da knytter jeg granittnevene og har en susende venstre som får folk til å se dobbelt, trippelt, nattemørke. Jeg slår ikke for å skade, men så motstanderen ikke skal skade meg. Ingen liker å få en knallhard knyttneve i trynet, aller minst jeg, særlig etter den gangen jeg brakk kjeven og måtte drikke vond suppe gjennom et sugerør i mange uker. Jeg har også knekt lillefingeren og fått noen irriterende skygger på det ene øyet som ikke vil forsvinne.

Men i dag skader jeg meg ikke. Jeg er i hvert fall temmelig sikker her jeg står over gutten som yppet seg. Jeg slo først, og jeg slo hardt. Han ramlet lett og later ikke til å kunne reise seg med det første. Ikke at jeg tror at hodet hans er ommøblert eller at han har fått sprekker i hjernebarken. For han dunket ikke skallen i asfalten, ikke hørte jeg noe knekke i nevemøtet med kjeven hans, og det kommer ikke usammenhengende lyder ut av munnen hans, selv om han ligger groggy i ustabilt sideleie og kniper øynene igjen i frykt for en flyende støvel. Jeg puster som om jeg har hatt gym, og biter tennene så hardt sammen at kjevene verker.

– La ham være, sier jeg mellom de sammenbitte tennene.

Jeg vet, jeg høres ut som en skikkelig old school fighter med regler og moral og klare grenser. Men sannheten er bare at i dag har jeg kontroll. Det er ikke alltid jeg har det. Så alt jeg har fortalt til nå, er ikke helt sant. Men det burde vært det. For jeg har jo grenser. De er til og med helt klare og tydelige så lenge alt er rolig i topplokket.

– Føkkings drittjævel! roper Tarik til ham idet vi går ut av bakgården.

Gutten blir liggende. Han holder rundt nesa, så kanskje brakk det noe likevel. Dusten var stor i kjeften. Nå sier han ingenting. Kameratene hans bøyer seg over ham idet vi forsvinner rolig ut av bakgården.

– Du burde gitt ham et kick. Vist at du er sjef, påpeker Tarik.

– Han skjønner at jeg er sjef.

– Du burde bedt ham si unnskyld.

– Han så ut som han var lei seg.

– Hø-hø, det er faen ikke drikkingen som gir ham hangover i morgen, ass.

Vi loker gatelangs, mens kroppen er nyristet sjampanje. Ikke at vi leter etter noe eller noen, vi bare går, for denne byen tilhører oss og denne natta er vår, og selv om det kanskje ikke er helt sant, er det den sjefsfølelsen som teller. Dessuten er Tarik og jeg like på ett område: Vi klarer ikke kjede oss. I hvert fall ikke på en varm fredag som er i ferd med å bikke over i lørdag. Tarik og jeg er så forskjellige at vi ikke burde vært venner, og når jeg tenker etter så er jeg ikke sikker på om vi faktisk er venner, for vi henger jo bare sammen noen ville helgenetter. Det er mer jeg ikke kan prate med Tarik om, enn vi faktisk kan snakke om.

– Du ser ut som en gris i trynet, sier Tarik til en gutt som passerer med et par kamerater.

Å påstå at det er en treffende kommentar, er nok å strekke det litt langt. De virker mest forvirrede, og ingen av dem svarer.

Jeg liker ikke når Tarik provoserer. Alle kan overreagere på en natt som denne. Vi har alle en superdust dypt begravd i oss, og jeg framprovoserer ikke idioter. Men jeg ber ham ikke å holde kjeft. For uten Tarik går jeg her alene, og den forskjellen er ganske enorm. Hvis jeg skal beskrive Tarik, vil jeg si to ting: Totalt uredd og en utrolig kjapp høyre. Neven hans er ikke av bly, men jeg har ikke sett noen slå raskere enn Tarik. Motstanderen rekker sjelden å reagere før han har fått inn nok fulltreffere til at fyren vakler. Tarik sier at han heller vil henge med meg enn med venner som spiller bowling, drar på kino og danser, for ellers blir bare livet en mengde repetisjoner. Han vil ut i verden, dra farlige steder, klatre i bratte fjell, kaste seg ut i basehopping. Foreløpig går han bare her sammen med meg. En dag kan det hende at jeg blir en repetisjon også.

Forrige helg spurte han om jeg ville bli med på beefing oppe i Groruddalen. Gærne gjenger som møtes for å slåss, alt er lov, skrøt han. De som blir tatt, er bare stakkarene som ligger igjen. Jeg forsøkte å fortelle ham at det ikke er min greie, men vet ikke om jeg nådde inn. På nettet har jeg sett videoene, og jeg vil ikke spres som virus på vinteren. Selvsagt vet jeg at folk trekker mobilene raskere enn revolvermenn overalt, men når noe er avtalt, er det i hvert fall alltid noen som holder den klar. I min virkelighet må det fomles fram en mobil, og jeg slår alltid før folk får tenkt.

Jeg tror jeg har andre mål enn Tarik. Hvis jeg har mål. Jeg er ikke sikker på om man faktisk må ha det. I hvert fall tror jeg at jeg vil være her. I denne byen. Min by. Her jeg er født og oppvokst og sikkert kommer til å bo, hvis det ikke skjer noe som snur opp ned på alt sammen. Kanskje får jeg mektige fiender og må leve på hemmelig adresse med nytt utseende. Eller tenk om jeg bare blir lei av byen, folkene og været? Kanskje ting faktisk er bedre andre steder?

– Hva faen gjør vi? spør jeg.

– Kebab?

– Kebab.

Det er et dårlig forslag. Kroppen min higer ikke etter mat. Den vil løpe, kanskje danse, ta en salto. Spise er aldri blant mine nattlige behov. Derimot kunne jeg tenke meg å henge i en bar, et sted der folk står i lange køer utenfor, utålmodig ventende på alt det fantastiske som skjer innenfor. Men er du sytten, er den verdenen stengt med kjetting og verdens største hengelås. Kanskje seiler jeg ikke gatelangs lenger den dagen jeg passerer den magiske grensen. Muligens fortsetter alt som før. Framtiden har aldri vært min greie, jeg er mer verdensmester i øyeblikket, jeg er han som verken ser seg forover eller bakover, noen ganger ikke engang til siden. Ikke at jeg er stolt av hele fortiden min, men anger er bare et svart hull, og sånne er så vanskelige å klatre opp av.

Det er mye folk på kebaben, og et par stykker sutrer litt da vi sniker i køen. Vi mener ikke å gjøre det, det bare skjer. Og når stemningen surner, setter vi opp noen harde blikk og gjør en vipp med haka som tar luften ut av klagingen.

På to høye stoler ved vinduet har vi utsikt til natta. Kebaben smaker mest dressing og ligger som en krydret svamp i munnen. Noen påstår at det ikke er kjøtt i kebab, men marg og innvoller knadd sammen. Jeg mister matlysten, og spør om Tarik vil ha resten av min.

– Kødder du, eller? sier han og rister på hodet.

Sånne samtaler har vi hele tiden. Ikke at jeg trenger å snakke om følelser og livet og havet og vanskelige ting, men Tarik og jeg prater liksom to forskjellige språk, selv om begge deler heter norsk og er morsmålet vårt. Dessuten tror jeg Tarik hater verden litt. Jeg vet ikke hvorfor, for han forteller aldri noe. Selv våkner jeg faktisk ikke opp og tenker at livet er en illeluktende sump og at alt uansett er på vei ned i nærmeste kloakkrør. Bare deler av livet mitt lukter vondt. Noe av det stinker dødt og jævlig. Jeg kunne sikkert vært bedre til å balansere langs linen jeg har fått utdelt. Det er nok dette som heter selvinnsikt. Jeg vet ikke om jeg vil ha så mye av det. Eller kanskje man bare aldri får nok?

Jeg svarer ikke på om jeg kødder. For jeg vet ikke om det faktisk er det Tarik spør om, eller om han bare synes tilbudet mitt er for drøyt. Som om han ikke vil spise noe munnen min har vært borti. Jeg legger kebabrestene direkte på bordplaten.

– Den derre venstrehooken din sitter faen meg alltid som limt i trynet på’rem, sier Tarik og gliser med kebabbiter mellom tennene.

– Hm-m.

– Kebaben smaker dritt, ikke sant?

Jeg nikker. Tarik og jeg har hatt en samtale igjen.

Jeg oppdager at noe dressing har rent ned på neven som akkurat traff så godt, og jeg tørker det av med en serviett. Knokene er røde, og særlig langfingerknoken er trevlete og småblodig. Det er som om jeg kan kjenne slaget oppover armen fortsatt. Iblant har jeg slåss i søvne, sendt tunge slag ut i luften, før jeg våkner sittende og svett og må pakke dyna hardere rundt meg og bruker sikkert en time på å sovne igjen. Noen ganger står jeg foran speilet og prøver å gjenskape de hissige øyeblikkene, bare for å se om jeg faktisk ser skremmende ut, men jeg er ingen skuespiller. Nå ser jeg en uklar variant av meg selv i vindusrefleksen, det korte håret, den kraftige haka og øyenbryn som lett synker ned i synsfeltet.

Tarik begynner å snakke om noen folk utenfor som ser ut som idioter, men jeg følger ikke særlig godt med. Egentlig er det livet mitt i et nøtteskall, jeg er ikke alltid til stede. Likevel skjer det ting hele tiden, som i en film. Og skal jeg velge, vil jeg heller være med i en actionfilm enn noe dramagreier. Livet mitt er i hvert fall ikke en komedie, for jeg takler ikke så godt å bli ledd av. Folk burde nøye seg med å flire av folk som prøver å være morsomme, og ta oss andre seriøst.

Kebaben har blitt til grisete matrester på benkebordet. Vi går ut og Tarik banner. Jeg hører på stemmen hans at det er trøbbel, lenge før jeg ser dem. Da jeg vender hodet, oppdager jeg tre gutter som helt tydelig har sett oss og kommer i bestemte klyv langs fortauet. Jeg kjenner dem igjen fra forrige helg, og helt herfra kan jeg se at han ene fortsatt har en fargepalett rundt øyet.

– Vi stikker, utbryter Tarik og løper allerede i motsatt retning.

Ofte handler jeg lenge før jeg har rukket å tenke. Å stå frosset til bakken er rett og slett ikke meg. Likevel blir jeg stående og se dem komme stormende mot meg med muskeltunge steg. Jeg vet godt hva de har å hevne, og med Tarik over alle hauger har jeg dårlige odds. Men det er noe i meg som stritter imot flukten. Dette er ikke natta for å feige ut.

Da de bare er noen meter unna, skritter jeg tilbake inn på kebaben. Jeg lukker døra bak meg og vrir om låsen på innsiden. Den første av dem smeller inn i det tjukke glasset. Jeg trekker skuldrene opp i kjevehøyde og holder hendene ut i en uskyldig vifte, som om jeg ikke forstår hva de vil. Mannen bak disken spør hva som skjer, og jeg gir ham det samme skuldertrekket. Det er ikke mer enn døra som skiller meg fra oppgjøret, men de vet godt at et nytt alvor slår inn om de begynner å rasere kebaben. Man kan aldri forutsi politiet i denne byen, noen ganger er de rett rundt hjørnet, andre ganger dukker de aldri opp.

Trioen vinker meg ut på fortauet. Jeg legger armene i kors. Kebabmannen sier at han ikke vil ha meg her inne. Et par andre kunder har trukket seg helt bort i andre enden av det lille lokalet.

– De bare kom etter meg, forklarer jeg.

– Du er bråk, sier kebabmannen.

– De er bråk.

– Hvis du ikke går, kommer de til å knuse døra mi.

– Du bryr deg om døra di, men ikke om jeg overlever?

– Bråket ditt er ikke mitt problem.

– Men akkurat nå ble det faktisk det.

Han tar opp mobilen, og jeg ser at han slår tre sifre. Det er nå alt vipper. Et øyeblikk hvor en lang rekke ting kan skje, og jeg har ingen anelse om jeg lander på begge beina. Det eneste jeg er sikker på, er at noe kommer til å eksplodere. Jeg vet at jeg er klar for alt, jeg gir meg aldri uten kamp, og på en god dag tar jeg hele trioen der ute. Mister man troen, har man allerede tapt.

En av guttene utenfor har funnet en søppelkasse. Han kommer mot døra med den høyt hevet over hodet. Men det han ikke tenker på, er at søppelkasser inneholder avfall, og noen ganger er det både rennende og ekkelt. Noe melkeaktig skvulper nedover ansiktet hans. Fyren slipper søppelkassa og begynner å spytte mens han tørker seg med armen.

Jeg ser straks smilet. Ansiktet tilhører en av dem som nettopp var inne og kjøpte seg kebab. Nå står han utenfor og ser det komiske i tabbekasterens melkesøl. Sånn er folk. Ølsvekkede idioter som ikke klarer å holde smil inne i livets viktigste øyeblikk. Søppelbæreren har allerede fått griseriet ut av øyne og munn, og oppdaget fliret. Det hjelper ikke at leppene flater ut på et blunk. Fyren strener målrettet bort til kebabspiseren og treffer temmelig langt ute på hakepartiet. Gutten mister maten og ramler sammen som en tom sekk. Han rekker likevel å ta seg for før hodet møter asfalten, men han er uansett ikke forberedt på den kontante foten som omplasserer nyrene hans.

Jeg går bort til døra. Søppelkasterens bevegelser tyder på at han har et nytt spark på gang. Stakkaren trenger hjelp, men om vennene hans finnes der ute, så gjør de i hvert fall ingenting. Langt borte hører jeg sirener. Det er en sånn dag. Politiet vil være her i løpet av 20 sekunder.

Kebabspiseren kaster opp da han får seg sitt andre magespark. Det er da jeg benytter sjansen. Jeg låser opp døra og forsvinner brått mot høyre. Jeg er et godt stykke nedi gata før noen roper Der stikker’n! Det er mulig de kommer etter, men de reagerer for seint. Jeg har forspranget jeg trenger, man må være Usain Bolt for å ta meg igjen nå.

Det er helt vilt deilig å kjenne vinden røske i håret og høre fartssuset i ørene. Jeg kunne løpt en sprintmaraton i kveld. Kroppen min er et ubegrenset lager seig kraft. Pusten er deilige stikkflammer i halsen.

På ett tidspunkt snur jeg meg og ser bare asfaltørken. Jeg senker farten, forsvinner inn en sidegate og stanser da jeg kommer fram til gjerdet mot kirkegården. Hadde jeg stukket sammen med Tarik, hadde jeg ikke fått kjenne på den aller beste rusen, den som er helt naturlig og heter nære på. Nære på er egentlig en fantastisk følelse. Det motsatte av skole, det motsatte av jobb, det motsatte av alt det som vanlige liv består av. Livet er virkelig en samling små detaljer med veldig store følger, og ingenting kjennes bedre enn å overvinne skikkelig dårlige odds.

– JA! roper jeg. – Ja, for føkkings helvete!

Gravene er mitt tause publikum. Jeg ler litt, hoster, rister intenst på hodet før flere latterballer velter ut av meg. Og så går jeg hjemover. Denne kvelden er over. Jeg kommer til å sove som en stein. Hadde det ikke skjedd noe i kveld, hadde jeg ligget og tenkt på alt jeg gikk glipp av.

Det koker med folk langs gatene bortover løkka og videre opp mot Tøyen, men jeg er ikke en del av nattelivet lenger. Jeg låser meg inn, og det er stille i leiligheten. Døra til stua står på gløtt, og lytter jeg nøye, kan jeg høre mammas jevne pust. Linns dør er lukket.

Jeg pusser tennene og vasker de små sårene på venstrehåndsknokene. Southpaw kalles det på engelsk, en venstrehendt bokser, der hooken kommer som et sjokk fordi motstanderen instinktivt venter slaget fra høyre. Det svir litt i huden, men ikke mye, og det gror som regel i løpet av en uke, om jeg lar være å pille på skorpene.

Jeg gikk på boksing i en uke, og sluttet ikke fordi jeg hatet det. Men treneren sa jeg ikke passet inn. Jeg hadde ikke hodet til å bli en ordentlig bokser. Han anbefalte meg MMA, men jeg har aldri likt å se de folkene klemme luften ut av hverandre i evigheter mens slagene hagler og blodet renner. Dessuten er jeg ikke så glad i å slåss barbeint. Det høres sikkert rart ut, men etter at jeg klarte å rive opp stortåneglen på en steinete strand og den sto som et blodig seil opp av tåen, har jeg tenkt at sko er min greie. Så det blir ikke Mixed Martial Arts. Det blir ikke boksing. Jeg vurderer ikke engang en japsesport. Jeg slåss. Sånn er det.

Jeg flår av meg klærne og stuper i seng. Dypt, dypt trekker jeg pusten og vet at adrenalinet er i ferd med å kjølne. Jeg ser for meg fyren som fikk kjenne neven min, overraskelsen i ansiktet og den klønete måten han falt i bakken. Og det er da det plutselig går opp for meg. Jeg vet hvem han er. Han passet bare ikke inn der og da, men her, på hodeputa, innser jeg hvem jeg slo.

Jeg stirrer opp i taket.

Shit!

BONUS:

Alt jeg skylder deg er juling er skrevet at Arne Svingen. Les mer om forfatteren her

Boka handler om en gutt som slåss. Ikke fordi han liker det eller vil skade noen, men han bare gjør det. Boken handler også om Silje, som lager en helt spesiell navneliste.

Les mer om boka her

Se andre bøker av Arne Svingen her

Se flere bøker i samme sjanger her

Til toppen