Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Arvingen. Halve kongeriket 1

Lena er 17 år og har flyttet til Oslo sammen med foreldrene sine. Livet i hovedstaden blir ikke helt som hun hadde forestilt seg når hun forelsker seg i selveste kronprinsen, og han i henne. Første gang Lena skal på besøk til den nye kjæresten, hentes hun i en bil med sotete vinduer og livvakten Rolf bak rattet.

Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaug Aschehoug 2020


De hadde kjørt i tjue minutter da huset åpenbarte seg. Det var hvitt med grønne vinduskarmer. Bygningen var L-formet og gigantisk. Hun talte sikkert tjue vinduer bortover veggen, og på den ene siden kunne hun skimte enden av et svømmebasseng. Selve døra var flere meter høy. Lena kjente seg plutselig igjen. Det var her kongefamilien stod med hundene sine og vinket til barnetoget i Asker på nasjonaldagen.

Nå var det helt stille her. Rolf parkerte bilen et stykke unna inngangen og gikk ut. Lena turte ikke gjøre det samme. Kanskje ville han bli fornærmet om hun åpnet sin egen dør, så hun ble sittende. Det tok et minutt eller to før han åpnet for henne. Kanskje han måtte «klargjøre» med noen andre vakter først?

Om bare Kalle hadde sittet på trappa og ventet på henne i vanlige klær og med sitt vanlige smil. Det hadde gjort besøket mindre skummelt og formelt. Hun burde ha sendt ham en snap med et morsomt filter fra bilen og skrevet Hallois, frosken er på vei, håper du vil kysse meg! Nå turte hun ikke røre mobilen – tenk om Rolf trodde hun filmet! – mens hun skyndte seg etter ham mot inngangen. Rolf trykket på ringeklokka. Idet døra gikk opp, føltes ikke jeansene til Lena fine nok lenger.

Hun så rett i ansiktet til kongen.

– Der var du, ja! Velkommen til oss! sa han. – Lena, ikke sant?

Den gråhårede monarken hadde på seg lyseblå skjorte og – takk og lov – jeans. Han holdt fram hånda. Hun tok den, klarte å si hei og smile. Men det var alt. Hun følte seg som en av de småungene som fikk lov til å hilse på kongeparet når de reiste rundt i landet. Hun manglet bare blomsterbuketten.

Fuck, hun skulle hatt med en blomsterbukett!

I stedet stod hun der som en idiot med papirposen det stod Candy King på.

Jævla Kalle. Hvorfor hadde han ikke sagt noe om at foreldrene skulle være her? Hun hadde bare gått ut fra at de var på Slottet.

– Kom inn, kom inn, sa kongen. – Middagen er øyeblikkelig klar. Jeg håper du liker skalldyr?

– Jeg elsker kongekrabbe, sa Lena, uten å tenke over hva hun faktisk sa.

Han måtte tro hun var tidenes plumpeste gjest.

Men hun elsket jo virkelig kongekrabbe!

Kongen humret, sikkert bare for å være høflig.

– Det gjør jeg også! Det blir både kongekrabbe og mye annet godt, sa han, før han hevet stemmen og ropte: – Kalle, gjesten din er her!

Hun så ham komme hastende ned en trapp lenger inne i rommet. Han holdt armene ut og mimet «sorry» før han kom bort.

– Hei du! sa han og hørtes litt usikker ut.

Hun fikk bare en litt stiv klem, noe som ikke var rart i det hele tatt. Faren hans, føkkings kongen, stod jo fremdeles rett ved siden av dem.

Han gikk foran dem innover en lang gang. På veggen hang en rekke svart-hvitt-bilder, av mennesker som antagelig var døde for lengst. Lena kjente bare igjen et par av dem. Til slutt skrånet kongen inn til høyre over en dørstokk, og så var de inne i det som tydeligvis var spisestua. Eller én av spisestuene.

Veggene var i det som vel måtte være definisjonen på kongeblått. Hun hadde aldri sett et så blått rom før. Selv om det var ærverdig og flott, hadde Lena kanskje forventet noe enda mer elegant i et kongelig hjem. Kanskje et kjempelangt spisebord, for eksempel, der to personer kunne sitte ved hver sin ende og være nødt til å rope til hverandre for å høre hva den andre sa. Dette bordet var bare litt større enn vanlige spisebord. Hun talte kjapt åtte stoler.

Hun skulle ønske det var dekket på til åtte. At det kom andre «venner av kongefamilien», som var vant til å være her og skravlet hele tida, sånn at hun selv slapp å si noe. Men det stod bare fire porselenstallerkener på bordet. Det var nok bare den nærmeste familien som skulle spise søndagsmiddag.

Hadde de kanskje glemt å dekke på til henne?

Hun hadde lyst til å løpe ut igjen.

Men hun var nysgjerrig også. Hva snakket disse menneskene egentlig om rundt middagsbordet? Skolen og været, liksom? Eller … rikets tilstand?

– Vær så snill, sett deg! sa kongen henvendt til henne.

Godteposen, hun holdt den fortsatt i hånda. Hvor skulle hun gjøre av posen? Hun nølte, men ville ikke være frekk, kongen hadde tross alt bedt henne sette seg, så hun dro ut en stol. I mangel av bedre forslag satte hun Candy King-posen fra seg ved siden av tallerkenen. Kalle kikket på den og fniste.

– Ja, jeg tok med … dessert, sa hun.

Kongen smilte mildt.

– Flott, det. Katharina … Hun føler seg ikke helt sprek i dag, så hun kommer ikke til å spise med oss. Men Margrethe skal ha middag, har du sett henne?

Det siste spørsmålet var til Kalle.

– Jeg har faktisk ikke sett snurten av henne i dag i det hele tatt, sa han. – Kanskje hun overnattet hos en venninne etter festen i går?

– Jeg overnattet ikke hos noen, sa en stemme fra døråpninga. – Jeg stod opp før deg og har vært i biblioteket og lest i hele dag. Så hyggelig at det nesten ble kveld før du savnet meg, da.

Prinsesse Margrethe himlet med øynene da hun kom inn i rommet og satte seg.

– Hei, Lena, sa hun med kjølig stemme.

Hun så ikke på henne, bare på faren.

– Har vi det vanlige til middag?

Margrethe hadde knapt rukket å spørre, før en mann kom gående inn med et fat på hver arm. Det ene var svært og fylt med reker, krabbe, kongekrabbe – det andre var mindre, og Lena skjønte først ikke hva som lå oppå. Hun var nær ved å bryte ut i latter da hun så det. Det var pizza, skåret opp som små snitter.

– Ja, kronprinsen er ikke så begeistret for skalldyr, sa kongen nesten unnskyldende til Lena. – Til tross for at vi har hatt det som søndagsmiddag i årevis.

– Han er, med andre ord, en stor drittunge, sa Margrethe.

Kalle hadde satt seg på motsatt side av bordet for Lena. Hun ristet sakte på hodet. Han trakk på skuldrene og smilte tilbake, som om han sa: «det var det jeg sa.»

NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.

Til toppen