Bare spille ball

Michael Stilson Cappelen Damm 2018

Noen kamper er bare det. Fotballkamper, liksom. Vi snakker ikke om dem verken før eller etter. De spilles bare, her og nå, og så er de borte for alltid.

Dette var ikke en slik kamp. Dette var så langt unna å være en ubetydelig kamp som det gikk an å komme, tenkte jeg og så opp på de tjue tusen tomme setene som steg opp fra bakken og hang over meg. Flomlysene var allerede på og lyste opp gressmatta, som var knallgrønn selv om det var midt i november og den første snøen allerede hadde falt. Den lå rundt banen som et hvitt smykke, som en stadig påminnelse om at sesongen nærmet seg slutten.

Hjertet hamret da jeg stakk hånda i lomma og kjente konvolutten som lå der. Kjente den tjukke, harde bunken med tusenlapper som presset mot låret og minnet meg om hva som sto på spill denne gangen. Det var merkelig å vite at dette kunne bli den første og siste kampen jeg spilte for Rosenborg på Lerkendal.

Det eneste jeg måtte gjøre, var å gjøre som normalt. Hvis jeg bare herjet på høyrekanten, som jeg pleide, kom jeg til å bli fotballproff.

Jeg dro inn den iskalde lufta, kjente hvordan hårene og snørret i nesa stivnet, før jeg pustet en sky med frostrøyk ut av munnen. Jeg snudde ryggen til gressmatta og gikk mot garderoben mens jeg forsøkte å glemme at denne kampen kom til å endre livet mitt.

Jeg gikk ned den lange gangen til garderoben da ei arm la seg rundt skuldra mi og stemmen til Erik brøt gjennom alle tankene som surret i hodet mitt.

– Fredrik. My man! Jeg har akkurat regna litt på noe, sa han.

– Ok, sa jeg, ganske uinteressert, og fortsatte å gå med blikket mot garderobedøra.

Han gikk foran meg og stilte seg opp for å blokkere veien inn til garderoben.

– Hør på meg nå. Som sekstenåring tjente Martin Ødegaard visstnok tjue millioner i året i Real Madrid, ikke sant?

– Sikkert. Jeg vet ikke, sa jeg og forsøkte å gå forbi ham.

Hvorfor skulle han fortelle meg dette nå? Han stilte seg opp foran meg og blokkerte meg igjen mens han la begge henda på skuldrene mine og så meg rett inn i øynene.

– Fredrik, hør på meg! Alle sier at Mathias er nesten som Ødegaard, ikke sant? Men la oss si at Mathias bare er halvparten så god som Ødegaard, selv om han sikkert er mye nærmere, sånn egentlig. Da kan sikkert Mathias signere for ti millioner i året i en stor klubb et eller annet sted, ikke sant? Og det betyr at vi to, som kanskje er halvparten så gode som Mathias igjen, også burde kunne få oss en rimelig heftig kontrakt. Til og med her i Rosenborg. Og i alle fall hvis vi vinner finalen i dag. Ikke sant? Jeg mener, ikke fem millioner, liksom, men en bra kontrakt, sa han og rista i meg, for å få meg til forstå at han hadde rett.

Jeg rista på hodet og lo det bort.

– Jeg tror ikke det er så enkel matematikk, Erik, sa jeg og vrei meg forbi ham igjen.

Denne gangen lyktes jeg og fortsatte mot garderoben. Jeg skjønte ikke at Erik fortsatt kunne mene at han og jeg var på samme nivå. Det var lenge siden Erik var den eneste i garderoben som hadde hår på tissen, for å si det sånn.

Jeg hørte at han løp etter meg og kom opp på siden av meg mens han fortsatte å snakke.

NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget og lydfila.