Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Bare spille ball

Michael Stilson Cappelen Damm 2018

Noen kamper er bare det. Fotballkamper, liksom. Vi snakker ikke om dem verken før eller etter. De spilles bare, her og nå, og så er de borte for alltid.

Dette var ikke en slik kamp. Dette var så langt unna å være en ubetydelig kamp som det gikk an å komme, tenkte jeg og så opp på de tjue tusen tomme setene som steg opp fra bakken og hang over meg. Flomlysene var allerede på og lyste opp gressmatta, som var knallgrønn selv om det var midt i november og den første snøen allerede hadde falt. Den lå rundt banen som et hvitt smykke, som en stadig påminnelse om at sesongen nærmet seg slutten.

Hjertet hamret da jeg stakk hånda i lomma og kjente konvolutten som lå der. Kjente den tjukke, harde bunken med tusenlapper som presset mot låret og minnet meg om hva som sto på spill denne gangen. Det var merkelig å vite at dette kunne bli den første og siste kampen jeg spilte for Rosenborg på Lerkendal.

Det eneste jeg måtte gjøre, var å gjøre som normalt. Hvis jeg bare herjet på høyrekanten, som jeg pleide, kom jeg til å bli fotballproff.

Jeg dro inn den iskalde lufta, kjente hvordan hårene og snørret i nesa stivnet, før jeg pustet en sky med frostrøyk ut av munnen. Jeg snudde ryggen til gressmatta og gikk mot garderoben mens jeg forsøkte å glemme at denne kampen kom til å endre livet mitt.

Jeg gikk ned den lange gangen til garderoben da ei arm la seg rundt skuldra mi og stemmen til Erik brøt gjennom alle tankene som surret i hodet mitt.

– Fredrik. My man! Jeg har akkurat regna litt på noe, sa han.

– Ok, sa jeg, ganske uinteressert, og fortsatte å gå med blikket mot garderobedøra.

Han gikk foran meg og stilte seg opp for å blokkere veien inn til garderoben.

– Hør på meg nå. Som sekstenåring tjente Martin Ødegaard visstnok tjue millioner i året i Real Madrid, ikke sant?

– Sikkert. Jeg vet ikke, sa jeg og forsøkte å gå forbi ham.

Hvorfor skulle han fortelle meg dette nå? Han stilte seg opp foran meg og blokkerte meg igjen mens han la begge henda på skuldrene mine og så meg rett inn i øynene.

– Fredrik, hør på meg! Alle sier at Mathias er nesten som Ødegaard, ikke sant? Men la oss si at Mathias bare er halvparten så god som Ødegaard, selv om han sikkert er mye nærmere, sånn egentlig. Da kan sikkert Mathias signere for ti millioner i året i en stor klubb et eller annet sted, ikke sant? Og det betyr at vi to, som kanskje er halvparten så gode som Mathias igjen, også burde kunne få oss en rimelig heftig kontrakt. Til og med her i Rosenborg. Og i alle fall hvis vi vinner finalen i dag. Ikke sant? Jeg mener, ikke fem millioner, liksom, men en bra kontrakt, sa han og rista i meg, for å få meg til forstå at han hadde rett.

Jeg rista på hodet og lo det bort.

– Jeg tror ikke det er så enkel matematikk, Erik, sa jeg og vrei meg forbi ham igjen.

Denne gangen lyktes jeg og fortsatte mot garderoben. Jeg skjønte ikke at Erik fortsatt kunne mene at han og jeg var på samme nivå. Det var lenge siden Erik var den eneste i garderoben som hadde hår på tissen, for å si det sånn.

Jeg hørte at han løp etter meg og kom opp på siden av meg mens han fortsatte å snakke.

– Fredrik. Helt serr. Det er en grunn til at Rosenborg ikke har snakka med oss to om kontrakt ennå. Det er fordi de vil se hvordan vi takler de store kampene. Du bør tenke gjennom hva du er verdt, for etter denne finalen kommer ting til å skje fort, sa han. Jeg trakk pusten dypt og hadde lyst til å fortelle ham alt som hadde skjedd den siste uka. At jeg allerede hadde snakka med Rosenborg. Fortelle ham alt det han ikke visste. Som for eksempel at det satt ledere fra en annen klubb på tribunen i dag for å se meg spille. Men jeg holdt kjeft og åpnet døra til garderoben.

Erik var bestekompisen min, og dette var ikke tidspunktet for å drepe drømmen hans.

Vi hadde som vanlig oppmøte en og en halv time før kamp, men siden det var finale, hadde de fleste kommet tidlig for å få med seg mest mulig av stemningen. For stemningen var annerledes. Kanskje var folk nervøse eller redde eller fokuserte, men det var ikke en kjeft som snakka. Vanligvis var garderoben et bråkete sted med musikk og roping og lekeslåssing, men nå satt folk med headset og trykket på telefonene sine og var opptatt med å mekke snapstories og instagramme absolutt alt. Kanskje var det fordi alt lå klart, på en måte som det ikke pleide å gjøre før kampene våre, som gjorde at folk virka så fokuserte. På benkene lå en bunke med klær, pent bretta med tellekanter. Én bunke til hver spiller. Strømper, shorts, varmetrøye, genser, bukse. Alt lå der, sammen med et håndkle og en toalettmappe. Jeg gikk bort til den første bunken, som lå på benken under der keeperdrakta med nummer 1 hang. Jeg løftet opp toalettmappa og så at den var inngravert.

Rosenborg–Brann
NM-Finale G16
Lerkendal

Jeg strøk hånda over teksten, studerte den nøye og kjente et lite stikk av den samme stoltheten jeg kunne kjenne i rommet. Alle satt der i sin egen verden og tenkte at nå var vi stjerner som fikk stæsj med trykk på, som om det var Champions League-finalen vi skulle spille. Jeg kvelte den lille stoltheten tvert. Jeg var ikke som dem. For de aller fleste i rommet var dette det største de kom til å oppleve på en fotballbane, men ikke for meg. For meg var denne kampen bare et steg på veien mot noe større. Noe mye større. Jeg la toalettmappa ned igjen og så meg rundt etter plassen min.

Over hver bunke med klær hang draktene, med draktnummeret vendt ut mot rommet. Fra der jeg sto, så jeg tallene stige fra 1 til 11. Det var de som skulle starte kampen. Sånn var det alltid på guttelaget i Rosenborg. Høyrebacken hadde drakt nummer 2, midtstopperne 3 og 4 og venstrebacken hadde 5. Midtbanetrioen hadde 6, 7 og 8. Og så var det de tre på topp som hadde 9, 10 og 11. Jeg fulgte numrene bortover benken helt til nummer 9. Mitt nummer. Jeg var høyrekanten. Derfor skjønte jeg ingenting da jeg så at Solomon satt på plassen min og dro på seg shorts nummer 9. Jeg kjappet meg bort og nappet ham i shortsen.

– Hva skjer, Solomon? spurte jeg.

Han var i ferd med å dra på seg høyresokken, men stoppet opp, tok ut den ene øreproppen, så opp på meg:

– Hva skjer?

– Du vet at jeg alltid har drakt nummer 9? Han trakk på skuldrene.

– Ja, men jeg fikk beskjed om å ta nummer 9 i dag. Du må ikke spørre meg hvorfor.

– Hvem ga deg beskjed om det?

Han så på meg en liten stund før han vendte blikket mot høyre.

– Jeg ville kanskje hørt med ham, sa han og nikket mot Ståle.

Ståle sto med ryggen til og skrev kampplanen på den store tavla da jeg gikk bort til ham. Jeg hadde ikke lyst til å prate med Ståle i det hele tatt. Jeg hadde håpet at jeg skulle kunne slippe å snakke med ham i dag, men nå hadde jeg ikke noe valg.

Jeg kremtet. Han slutta å skrive og snudde seg mot meg isteden.

– Fredrik! Akkurat den jeg ville prate med.

Han så på meg uten å smile. Jeg fikk følelsen av at han visste om det møtet jeg hadde hatt kvelden før, men det kunne ikke være sant. Jeg hadde ikke fortalt om det møtet til noen.

– Eh, Solomon sier at han har fått beskjed om å ha på seg drakt nummer 9, og så lurte jeg på om det er et annet system med draktnumrene i dag? spurte jeg.

Steinansiktet til Ståle sprakk nå opp i et lurt, lite smil.

– Neida, samme system som alltid. Mathias! Bli med Fredrik og meg ut på gangen.

Ståle ropte til Mathias, som sto med ryggen til ved drakt nummer 7 og den ene foten på benken mens han surret ankelen med sportsteip. Han snudde seg mot Ståle, som pekte mot garderobedøra. Mathias nikket, reiv av den teipbiten han akkurat hadde festet og la fra seg teipen på benken. Så gikk vi alle tre ut på gangen.

– Hva skjer? sa jeg og slo ut med armene.

Mathias stirret i gulvet, så ikke på meg én gang, som om han visste hva Ståle skulle si og ikke turte å se meg i øynene. Jeg skjønte ikke hvorfor Mathias måtte være der.

Ståle klødde seg litt i bakhodet, rensket stemmen og så meg inn i øynene.

– Det har skjedd noe, Fredrik. Vi må gjøre noen endringer. Du skal ikke spille høyrekant i dag, jeg trenger deg på høyrebacken, sa han.

Jeg kunne kjenne hvordan alt blodet i hodet forsvant på et millisekund, og jeg ble kvalm. Jeg tenkte på alt som hadde skjedd den siste uka. Møtet jeg hadde hatt i går og det som sto på spill i denne kampen.

Jeg kunne kjenne proffdrømmen glippe for meg.

Alt var avhengig av at jeg spilte høyrekant i finalen.

BONUS:

Bare spille ball handler om en Fredrik som bare vil spille fotball, men nå er det også agenter, penger, kontrakter og sportsdirektører som gjelder.

Les hva ungdom i Uprisen mente om boka

Se omtale av boka her

Michael Stilson vant Uprisen for denne boka. Les mer her

Her kan du lese juryens begrunnelse

Les intervju med Stilson her

Les mer om forfatteren her

Boktips

Til toppen