Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Brådypt

Elin Viktoria Unstad Cappelen Damm 2019

Jeg får ikke puste.

Denne gangen er det i hvert fall ikke en fleip. Jeg får rett og slett ikke trukket pusten. Det er midt på natten. Jeg ligger på ryggen i senga mi og skulle ha sovet. Drømmer jeg? Er dette et mareritt? Nei, jeg tror jeg er våken. Noen ganger våkner jeg i sjokk og tror alt sammen skjer på nytt. Det gjør ikke det. Jeg er trygg. Men jeg får ikke trukket pusten.

Jeg prøver igjen. En gang, to ganger. Mange ganger. Luften kommer verken ut eller inn.

Noe faller i gulvet ved siden av meg. Det gir fra seg et svakt klink, men det er nok til at jeg skjønner at noe er feil. Jeg sperrer opp øynene. Det er mørkt, men ved siden av meg er det enda mørkere. Et svart hull som ikke passer inn. Jeg skimter en skikkelse. Den beveger seg. Noen andre er på rommet mitt. Hjelp.

Jeg prøver å reise meg opp. Det går ikke. Skikkelsen holder meg fast. En hånd har et godt tak i skulderen min. Den andre hånda ligger over både munnen og nesa mi. Jeg får ikke puste. Tankene blir tåkete. Jeg vrir på hodet og prøver å rope gjennom hånda. Gurglende lyder er alt som kommer ut.

«Slapp av,» sier en stemme. Den kommer fra en mann, en som står like ved siden av meg. Jeg slapper ikke av. Faen heller. Jeg må ha luft, nå med en gang. Han slipper taket i skulderen
min, bøyer seg ned ved siden av senga. Den andre hånda glir vekk fra nesa mi. Jeg får luft, trekker den inn så det gjaller i hodet.

Mannen fomler med noe ved siden av senga. Jeg klarer ikke å snu meg for å se. Grepet over munnen er fast, skyver meg ned i puta. Jeg får heldigvis puste, og jeg kan røre resten av kroppen også.

«Det er snart klart,» hvisker mannen.

Nei, tenker jeg og sparker av meg dyna. Mamma er ikke hjemme, men pappa og Rikke sover i andre etasje. Ingen av dem har rommet rett over mitt, dessverre. Jeg retter et spark
mot veggen ved siden av senga. Foten min treffer, men ikke hardt nok. Før jeg rekker å ta sats på nytt, kjenner jeg et stikk i skulderen. Jeg rykker den vekk. For sent. Noe kaldt skyller inn i armen og fortsetter innover i brystet.

Igjen prøver jeg å sparke i veggen, men denne gangen vil ikke beinet mitt gjøre som det får beskjed om. Kom igjen, tenker jeg, men ordene løser seg opp og blir borte. Jeg lukker igjen øynene, åpner dem igjen. Sover jeg, egentlig?

Er dette faktisk et mareritt?

Eller en episode?

Jeg tror at …

Mannen løfter meg opp, bærer meg ut av terrassedøra, gjennom hagen. Under meg er det gress. Det glitrer av dugg, og jeg tenker at det kommer til å feste seg i håret mitt. Og jeg som hater glitter. Men hvorfor bryr jeg meg om det nå?

Plutselig ligger jeg på noe hardt. En during starter. Det høres ut som en motor. Kroppen min dirrer. Alt er blitt så tåkete. Jeg vil være under dyna mi, men jeg tror han må ha … at det var en …

Øyelokkene mine glir igjen. Så spretter de opp igjen av at det suser i ørene. Lyden av hav. Det klukker langt inne i hjernen. Jeg ser ikke noe annet enn mørke. Igjen lukker jeg øynene, kjenner at det er vanskelig å forme en hel tanke. Alt glipper.

Jeg tror det var en … en … en sprøyte.

 

Jeg trekker pusten. Det går greit. Ingenting dekker munnen eller nesa mi nå. Noe er likevel feil. Dette er ikke rommet mitt. Øynene mine er lukket, men jeg er ikke i tvil. Det er for lyst her. Jeg prøver å finne ut hva jeg skal gjøre, men tankene går treigt. Sekundene tikker forbi mens jeg tvinger meg selv til å tenke. Jeg vil ikke se meg rundt. Men jeg er nødt.

En, to, tre, teller jeg før jeg åpner øynene. Det første jeg legger merke til er gardinene. De er hvite og har bilder av kattunger. Jeg snur hodet. Dette rommet har jeg aldri sett før. Alt er av tre. Det er planker på veggene, i taket og på gulvet. Jeg ligger i en treseng. Til høyre er det en dør, og til venstre er det to vinduer. Derfra flommer det inn sollys. Det lukter støv, som om det ikke har bodd noen her på en evighet.

Jeg setter meg opp i senga. Hodet begynner å dunke. Det slår gnister foran øynene. Hjelp, tenker jeg, men vet at jeg må vekk. Jeg reiser meg opp, sakte for ikke å falle tilbake i senga. Klærne jeg har på meg er de samme som jeg sovnet i. En T-skjorte og en pysjbukse. Ingen sko eller sokker. Jeg blir stående til jeg får balansen tilbake. Så tar jeg et skritt mot døra. Og enda et.

En lyd får meg til å bråstanse. Den kommer fra den andre siden av døra, fra innover i huset. Jeg snur meg. Utenfor vinduene er det sol på svaberg etter svaberg. Bortenfor glitrer havet langstrakt. Forbanna idyll.

Jeg vil ikke ut dit, men jeg har ikke noe valg. Jeg fyker bort til det nærmeste vinduet, lirker det opp. Sjøluften trenger seg inn i neseborene. Jeg biter tennene sammen, drar meg opp etter vinduskarmen og hopper ut på den andre siden. De bare føttene mine treffer svaberget med et klask.

Nå må jeg finne veien bort herfra. Rett fram er det hav, så jeg sniker meg langs husveggen mot venstre. Det er ikke langt til hjørnet. Jeg titter rundt. Mer svaberg og hav. Jeg støtter meg på husveggen. Huset er ikke stort. Det er rødt om man overser at mye av malingen har flasset av. Jeg går til neste hjørne.

Nå trenger jeg en vei eller sti eller hva som helst annet enn hav. Jeg stikker hodet forbi kanten. Forsiden av huset. Ingen folk. Ingen veier vekk heller. Her er havet enda nærmere. Mindre enn fem meter unna er det en brygge. Der ligger det en gummibåt med påhengsmotor.

Båten kunne vært en mulighet til å rømme. Men nei, ikke for meg. Jeg rygger. Skritt etter skritt, til jeg dunker inn i noe. Det er hardt. Jeg snur meg for å sjekke. Bak meg stikker det opp en knaus, høyere enn svabergene. Jeg klatrer opp til toppen og ser meg rundt.

Det er hav til alle kanter. Jeg er på en øy. En øy som ikke er mer enn en haug med svaberg og et lite hus. Jeg snurrer rundt og rundt. Havet er blått og glitrende og helt jævlig. Det svimler for meg. Jeg legger meg på magen og klamrer meg fast i steinen.

Tjuetre minutter. Det var så lang tid de brukte på å gjenopplive meg. Ingen vet hvor mange minutter jeg var under vann, men de vet hvor lenge de prøvde å få hjertet mitt i gang igjen. Jeg har skrevet tallet i notisbok etter notisbok. Det er en stund siden nå, men tallet er brent inn i hjernen min. Usynlig, men det er der likevel. Sånn er det med meg også. Ingen kan se på meg at jeg druknet, men det gjorde jeg, og det føles som om det aldri vil ta slutt.

«Hei.»

Jeg løfter hodet. En mann står nedenfor knausen. Han har på seg en skjorte som fortsatt har brettekantene fra butikken. Håret er grått. Likevel tror jeg ikke han er særlig mye eldre enn pappa. Huden hans er unaturlig brun, som om han har ligget på stranda eller i et solarium i årevis.

«Flott å se deg,» sier han med et smil som overrasker meg. Det brer seg utover hele ansiktet. Han virker oppriktig glad for å se meg. Jeg legger merke til at øynene hans er lysebrune og altfor snille for en kidnapper. Det er stille i noen sekunder.

«Veldig flott,» legger han til og smiler enda bredere.

Jeg svarer ikke, smiler ikke, blunker ikke. Hjertet mitt dundrer mot svaberget.

«Vil du ha lunsj?» Han retter på skjortekragen. Den blir enda skjevere enn den var. «Jeg har kjøpt fire ulike typer appelsinjuice fordi jeg ikke vet hvilken du liker,» fortsetter han og ler. «Og nå kom jeg på at jeg ikke aner om du liker appelsinjuice i det hele tatt. Det kan være du liker eplejuice eller melk eller kefir …»

Jeg avbryter ham. «Hvem er du?»

«Lukas,» sier han. Han strekker armen ut i min retning, sakte, som om han vil klappe meg på skulderen eller stryke meg over håret eller be meg komme nærmere. Det vil jeg ikke. Jeg rykker et hakk bakover. Han lar armen falle. Smilet blekner.

«Men …» sier jeg uten å komme lenger. Jeg har hundre spørsmål om hva som skjer og hvorfor jeg er her. Ingen av dem passer inn. Jeg lukker øynene et sekund. Det svir på innsiden av øyelokkene.

«Jeg vet det er trist at det har tatt så lang tid å finne deg.» Han legger hodet på skakke som om han føler med meg. «Atten år er veldig lenge å …»

«Jeg er bare seksten år.»

«Ikke lyv for meg.»

Jeg skifter grep om svaberget under meg. «Det er sant. Jeg ble født for seksten år siden.»

Ansiktet hans blir stivt. På nytt strekker han armen ut mot meg. Denne gangen er bevegelsen hard og rask.

«Kom,» sier han.

«Nei.»

Han trekker pusten inn gjennom nesa. «Jeg prøver faktisk å hjelpe deg.»

Jeg vet ikke hva jeg skal si til det. Blikket mitt flakker mot joggeskoene hans. De er slitt og passer ikke med den nye skjorta. Et øyeblikk lurer jeg på om han har pyntet seg for min skyld. Det er så ekkelt å tenke på at jeg grøsser.

«Nå spiser vi lunsj,» sier han. Stemmen er ikke hyggelig lenger. Det er en kommando.

Hånda hans griper tak rundt håndleddet mitt. Jeg prøver å rive den løs, men den sitter dønn fast. Så drar han. Det er som om jeg er en blomst han rykker opp med rota. Jeg har ikke noe å stille opp med.

Han drar meg ned fra svaberget. Jeg faller. Hodet først. Det er ingen steder å ta seg for. Hjelp, vil jeg rope, men den eneste som kan hjelpe meg, er en kidnapper. Jeg er i fritt fall. Verden er opp ned. Så tar han meg imot. Jeg prøver å vri meg vekk, men det går ikke. Han holder meg for hardt. Like etter setter han meg ned på bakken, så rolig og forsiktig at jeg ikke skjønner hva han driver med. Vi ender helt inntil hverandre. Han har armene rundt meg, og han stirrer meg rett inn i øynene. Jeg tør ikke vike med blikket.

Så slipper han plutselig taket og snur seg vekk. Jeg snubler et skritt bakover, må lene meg inntil svaberget for å få tilbake balansen.

Lukas går nedover mot huset. «Det blir godt med lunsj,» sier han.

Jeg ser meg om til alle kanter. Ut over havet, opp på knausen hvor jeg lå på, inn dit hvor jeg tror fastlandet må være.

«Det er ingen steder å rømme,» roper han med ryggen til. Han trenger ikke holde meg fast eller låse meg inn på rommet. Fordi han har meg akkurat der han vil.

Jeg lusker etter. Bortover svabergene, opp ett, ned et annet. Ikke noe annet enn stein på hele denne forblåste øya. Jeg følger etter ham inn i huset. Det er en lettelse å komme innenfor veggene. Ikke noe mer hav. Jeg har lyst til å krølle meg sammen i det ene hjørnet. Men Lukas trekker fram den ene stolen til meg.

«Du kan sitte her,» sier han før han finner fram en kartong appelsinjuice. Han heller oppi to glass. «Jeg satser på at du liker fruktkjøtt, akkurat som meg.»

Jeg glir ned på stolen og tar imot glasset. Han følger med mens jeg drikker. Det smaker bedre enn det burde gjøre. Jeg tømmer hele glasset. Det er nesten så jeg får lyst til å slikke i meg fruktkjøttet som sitter igjen på kantene.

«Takk,» sier jeg. «Kan jeg få mer?»

«Selvfølgelig.» Han fyller oppi på nytt. Jeg tar en slurk. Fortsatt godt. Jeg lurer på om det er lunsjtid. Det siste jeg husker er at jeg la meg til å sove. Da var det onsdag kveld. Kan det være torsdag formiddag nå? Det betyr spisepause på skolen mens jeg sitter her med denne galningen. «Hvor mye er klokka?» spør jeg.

Han svarer uten å sjekke. «Rundt tolv.»

Da har det gått mange timer. Noen må savne meg. Jeg var ikke på kjøkkenet til frokost, kom aldri på skolen. Lurer Rikke på hvor jeg er? Hva med pappa? Eller Eric?

Appelsinjuicen smaker brått surere. Jeg setter ned glasset. «Hva vil du med meg?» spør jeg.

«Jeg vil bli kjent med deg så klart,» svarer han før han finner fram et brød og en kniv. Jeg følger ekstra godt med på kniven. Han skjærer to tykke skiver og gir meg en av dem. Jeg presser fram et smil og et nikk. Han virker likevel skuffet. «Moren din har nok løyet for deg.»

«Kjenner du mamma?»
«Ja.» Han smører leverpostei på brødskiven sin og skyver boksen over mot meg. «Derfor er jeg ikke så sjokkert.»

Magen min rumler, men jeg overser likevel maten.

«Du er egentlig atten år.»

«Det er umulig.»

Han løfter opp brødskiven sin før han sier: «Nei, det er det ikke.»

«Storesøsteren min er atten.»

Brødskiven glipper ut av hånda hans. Den klasker rett på den nye skjorta, med leverposteien inn mot stoffet. Den blir hengende en stund før den faller ned i fanget hans. Opprinnelig var skjorta lys blå. Nå har den stygge flekker nedover hele fronten. Han bryr seg ikke. Isteden stirrer han på meg, så intenst at jeg må se vekk.

Etter hvert reiser han seg og hiver brødskiven i en søppelpose som står på benken. Så river han av seg skjorta. Han krøller den sammen og stapper den i samme pose som brødskiven. Ansiktet hans er illrødt. Kniven ligger rett ved siden av. Jeg tygger på underleppa mi og bestemmer meg for å være enig i alt han sier fra nå av, uansett hvor mange år han vil at jeg skal være. Før jeg rekker å åpne munnen, reiser han seg og forsvinner ut av rommet.

Jeg spiser brødskiven min uten pålegg og drikker opp resten av appelsinjuicen. Så blir jeg sittende der uten å vite hva jeg skal gjøre.

Lukas kommer inn igjen. Han tar en runde rundt bordet før han stiller seg bak meg. Jeg snur meg ikke. Det føles som om kroppen hans er et isfjell. Nakken og ryggen min blir kald. Noe har endret seg. Det er tydelig.

«Hva skal jeg gjøre med deg?» Han legger en hånd på hver av skuldrene mine. De er tunge. Jeg vil ikke være her.

«Kan du ta meg med hjem igjen?» hvisker jeg. «Vær så snill.»

«Faen,» roper han.

Jeg skvetter så mye at jeg hopper i stolen.

Han skyver meg ned igjen. «Jeg må kvitte meg med deg,» fortsetter han, roligere nå. Like etter drar han meg opp i stående og ut av huset. Han haler meg mot brygga.

Nei. Ikke havet. «Jeg vil ikke,» sier jeg og stritter imot.

Han lytter ikke til meg, rykker hardere i armen. Jeg stemmer føttene mot svaberget. Vi stopper. Han snur seg mot meg. Øynene er fortsatt lysebrune, men blikket er beinhardt. Han slipper meg, for brått, og jeg snubler bakover. Hodet får sleng, smeller i steinen. Synsfeltet blir tåkete. Jeg lukker øynene for å få kontroll. Det suser fra vinden, klukker fra bølgene, men jeg vet ikke lenger hvor jeg er.

Til toppen