Brådypt

Elin Viktoria Unstad Cappelen Damm 2019

Nå

Jeg får ikke puste.

Denne gangen er det i hvert fall ikke en fleip. Jeg får rett og slett ikke trukket pusten. Det er midt på natten. Jeg ligger på ryggen i senga mi og skulle ha sovet. Drømmer jeg? Er dette et mareritt? Nei, jeg tror jeg er våken. Noen ganger våkner jeg i sjokk og tror alt sammen skjer på nytt. Det gjør ikke det. Jeg er trygg. Men jeg får ikke trukket pusten.

Jeg prøver igjen. En gang, to ganger. Mange ganger. Luften kommer verken ut eller inn.

Noe faller i gulvet ved siden av meg. Det gir fra seg et svakt klink, men det er nok til at jeg skjønner at noe er feil. Jeg sperrer opp øynene. Det er mørkt, men ved siden av meg er det enda mørkere. Et svart hull som ikke passer inn. Jeg skimter en skikkelse. Den beveger seg. Noen andre er på rommet mitt. Hjelp.

Jeg prøver å reise meg opp. Det går ikke. Skikkelsen holder meg fast. En hånd har et godt tak i skulderen min. Den andre hånda ligger over både munnen og nesa mi. Jeg får ikke puste. Tankene blir tåkete. Jeg vrir på hodet og prøver å rope gjennom hånda. Gurglende lyder er alt som kommer ut.

«Slapp av,» sier en stemme. Den kommer fra en mann, en som står like ved siden av meg. Jeg slapper ikke av. Faen heller. Jeg må ha luft, nå med en gang. Han slipper taket i skulderen
min, bøyer seg ned ved siden av senga. Den andre hånda glir vekk fra nesa mi. Jeg får luft, trekker den inn så det gjaller i hodet.

Mannen fomler med noe ved siden av senga. Jeg klarer ikke å snu meg for å se. Grepet over munnen er fast, skyver meg ned i puta. Jeg får heldigvis puste, og jeg kan røre resten av kroppen også.

«Det er snart klart,» hvisker mannen.

Nei, tenker jeg og sparker av meg dyna. Mamma er ikke hjemme, men pappa og Rikke sover i andre etasje. Ingen av dem har rommet rett over mitt, dessverre. Jeg retter et spark
mot veggen ved siden av senga. Foten min treffer, men ikke hardt nok. Før jeg rekker å ta sats på nytt, kjenner jeg et stikk i skulderen. Jeg rykker den vekk. For sent. Noe kaldt skyller inn i armen og fortsetter innover i brystet.

Igjen prøver jeg å sparke i veggen, men denne gangen vil ikke beinet mitt gjøre som det får beskjed om. Kom igjen, tenker jeg, men ordene løser seg opp og blir borte. Jeg lukker igjen øynene, åpner dem igjen. Sover jeg, egentlig?

Er dette faktisk et mareritt?

Eller en episode?

Jeg tror at …

Mannen løfter meg opp, bærer meg ut av terrassedøra, gjennom hagen. Under meg er det gress. Det glitrer av dugg, og jeg tenker at det kommer til å feste seg i håret mitt. Og jeg som hater glitter. Men hvorfor bryr jeg meg om det nå?

Plutselig ligger jeg på noe hardt. En during starter. Det høres ut som en motor. Kroppen min dirrer. Alt er blitt så tåkete. Jeg vil være under dyna mi, men jeg tror han må ha … at det var en …

Øyelokkene mine glir igjen. Så spretter de opp igjen av at det suser i ørene. Lyden av hav. Det klukker langt inne i hjernen. Jeg ser ikke noe annet enn mørke. Igjen lukker jeg øynene, kjenner at det er vanskelig å forme en hel tanke. Alt glipper.

Jeg tror det var en … en … en sprøyte.

Nå

Jeg trekker pusten. Det går greit. Ingenting dekker munnen eller nesa mi nå. Noe er likevel feil. Dette er ikke rommet mitt. Øynene mine er lukket, men jeg er ikke i tvil. Det er for lyst her. Jeg prøver å finne ut hva jeg skal gjøre, men tankene går treigt. Sekundene tikker forbi mens jeg tvinger meg selv til å tenke. Jeg vil ikke se meg rundt. Men jeg er nødt.

En, to, tre, teller jeg før jeg åpner øynene. Det første jeg legger merke til er gardinene. De er hvite og har bilder av kattunger. Jeg snur hodet. Dette rommet har jeg aldri sett før. Alt er av tre. Det er planker på veggene, i taket og på gulvet. Jeg ligger i en treseng. Til høyre er det en dør, og til venstre er det to vinduer. Derfra flommer det inn sollys. Det lukter støv, som om det ikke har bodd noen her på en evighet.

Jeg setter meg opp i senga. Hodet begynner å dunke. Det slår gnister foran øynene. Hjelp, tenker jeg, men vet at jeg må vekk. Jeg reiser meg opp, sakte for ikke å falle tilbake i senga. Klærne jeg har på meg er de samme som jeg sovnet i. En T-skjorte og en pysjbukse. Ingen sko eller sokker. Jeg blir stående til jeg får balansen tilbake. Så tar jeg et skritt mot døra. Og enda et.

En lyd får meg til å bråstanse. Den kommer fra den andre siden av døra, fra innover i huset. Jeg snur meg. Utenfor vinduene er det sol på svaberg etter svaberg. Bortenfor glitrer havet langstrakt. Forbanna idyll.

Jeg vil ikke ut dit, men jeg har ikke noe valg. Jeg fyker bort til det nærmeste vinduet, lirker det opp. Sjøluften trenger seg inn i neseborene. Jeg biter tennene sammen, drar meg opp etter vinduskarmen og hopper ut på den andre siden. De bare føttene mine treffer svaberget med et klask.

Nå må jeg finne veien bort herfra. Rett fram er det hav, så jeg sniker meg langs husveggen mot venstre. Det er ikke langt til hjørnet. Jeg titter rundt. Mer svaberg og hav. Jeg støtter meg på husveggen. Huset er ikke stort. Det er rødt om man overser at mye av malingen har flasset av. Jeg går til neste hjørne.

Nå trenger jeg en vei eller sti eller hva som helst annet enn hav. Jeg stikker hodet forbi kanten. Forsiden av huset. Ingen folk. Ingen veier vekk heller. Her er havet enda nærmere. Mindre enn fem meter unna er det en brygge. Der ligger det en gummibåt med påhengsmotor.

Båten kunne vært en mulighet til å rømme. Men nei, ikke for meg. Jeg rygger. Skritt etter skritt, til jeg dunker inn i noe. Det er hardt. Jeg snur meg for å sjekke. Bak meg stikker det opp en knaus, høyere enn svabergene. Jeg klatrer opp til toppen og ser meg rundt.

Det er hav til alle kanter. Jeg er på en øy. En øy som ikke er mer enn en haug med svaberg og et lite hus. Jeg snurrer rundt og rundt. Havet er blått og glitrende og helt jævlig. Det svimler for meg. Jeg legger meg på magen og klamrer meg fast i steinen.

Tjuetre minutter. Det var så lang tid de brukte på å gjenopplive meg. Ingen vet hvor mange minutter jeg var under vann, men de vet hvor lenge de prøvde å få hjertet mitt i gang igjen. Jeg har skrevet tallet i notisbok etter notisbok. Det er en stund siden nå, men tallet er brent inn i hjernen min. Usynlig, men det er der likevel. Sånn er det med meg også. Ingen kan se på meg at jeg druknet, men det gjorde jeg, og det føles som om det aldri vil ta slutt.

«Hei.»

Jeg løfter hodet. En mann står nedenfor knausen. Han har på seg en skjorte som fortsatt har brettekantene fra butikken. Håret er grått. Likevel tror jeg ikke han er særlig mye eldre enn pappa. Huden hans er unaturlig brun, som om han har ligget på stranda eller i et solarium i årevis.

«Flott å se deg,» sier han med et smil som overrasker meg. Det brer seg utover hele ansiktet. Han virker oppriktig glad for å se meg. Jeg legger merke til at øynene hans er lysebrune og altfor snille for en kidnapper. Det er stille i noen sekunder.

«Veldig flott,» legger han til og smiler enda bredere.

Jeg svarer ikke, smiler ikke, blunker ikke. Hjertet mitt dundrer mot svaberget.

NB! Deler av dette utdraget og lydfila er fjernet på grunn av rettigheter.