Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Compis

Hasse Hope Aschehoug 2018

Året er 2057: Compis er verdens første 100 prosent menneskelignende robot. Men ingen vil henge med Compis. Han må rett og slett bli kulere for at salget skal ta av. På Litago Tropical Høyskol rangeres alle etter en kulhetsindeks. Den mest populære gutten på skolen, Leo, blir tvunget av Helga Lind fra PrivatOil til å få Compis høyere opp på indeksen. I dette utdraget tar Leo med seg Compis på skolen for første gang.

12

Compis hadde aldri sett en skole før, og det kunne man merke på ansiktet hans. Idet roboten med nyvasket, hvit skjorte, rød cardigan og bestefarbukser gikk gjennom de brede skoleportene til Litago Tropical Høyskol, så det i noen sekunder ut som han skulle kortslutte av glede. Mennesker! Også så mange av dem! Innenfor synsfeltet sitt kunne han telle nøyaktig 691 stykker, og alle var unike, med ulik hårsveis, høyde og vekt. Og i motsetning til på PrivatOil, var det ingen her som hadde på seg hvite labfrakker. Han snudde seg mot sin nye menneskevenn, som også gikk gjennom noen sterke sanseinntrykk akkurat nå.

– Jeg registrerer at du viser følelsen lettelse nå, Leo. Stemmer det?

Hvis det hadde vært lettelse å se i Leos ansikt, forsvant det lynkjapt og ble byttet ut med irritasjon.

– Lettet? Det er bare sånn trynet mitt ser ut. Og ikke si «jeg registrerer at bla bla bla», det er ingen som snakker sånn, ass. Hvis du vil fremstå som et menneske, må du snakke som et menneske.

Compis streket over ordet «registrere» med en virtuell rød penn i minnet sitt. Leo stoppet opp og pekte ut over skolegården som en konge som viser hva som befinner seg innenfor kongerikets grenser.

– Dette er altså Høyskol, Compis. Her skal vi … Leo lukket øynene og stønnet. – … henge fremover.

Midt mellom de seks hovedbygningene lå skolegården der det krydde av elever på alle kanter.

– Jeg får nesten vise deg litt rundt. Men hei, jeg kan ikke fortsette å kalle deg Compis, det blir for rart. Ingen kommer til å kjøpe det navnet. Har du et kallenavn?

– PrivatOil har regnet på det og gitt meg det mest gjennomsnittlige menneskenavnet i Norge. Her er identifikasjonskortet mitt.

Han rakte det rykende ferske id-kortet sitt til Leo, som begynte å studere det.

– Men bængse (slangord for «herregud»), da. «Sven Larsen»? Ingen heter Sven Larsen. Det er som å hete Lars Nordmannsen. Sven Larsen, er de serr?

– Absolutt! God dag, mitt navn er Sven Larsen! Compis strakte ut begge hendene for å håndhilse på Leo.

Leo trakk til seg hendene og rynket på nesen.

– Hei hei hei, man håndhilser bare med én hånd, Sven Larsen.

Compis senket hendene kjapt, og de trasket videre. Roboten hadde trodd at jo flere hender man hilste med, desto mer respekt hadde man for den man snakket med. Så feil kan man ta.

Leo og Compis gikk videre langs en brolagt sti midt i skolegården. Stien var omkranset av svære bøketrær, og langstrakte gressplener lå på hver side av stien. Her satt ulike grupper og sosialiserte. De passerte en gjeng som satt og lo høylytt på gresset til høyre for seg. De hadde på seg klassiske amerikanske sportsjakker. Guttene var muskuløse, jentene var blonde og deilige på en harry måte.

– Ok, Compis. Det er på tide at jeg introduserer deg for klikkene på Høyskol. Den gjengen vi akkurat passerte, kalles for «jockene». Gutta i gjengen er opptatt av amerikansk fotball og harry damer. Damene er opptatt av muskler og harry gutter. Perfekt match. Dette er en gjeng som ser på seg selv som jævlig kule, men vi veit bedre og ser rett gjennom dem. Dette er ikke en gjeng du vil ende opp i, Compis.

De gikk videre innover i skolegården, og Leo pekte på en gjeng som satt på en benk med sølvfoliehatter og svære metalliske briller. De hadde på seg hvite klær som så ut som noe en gal vitenskapsmann ville gått i.

– Dette er futuristene, Compis. De mener at vi er såpass langt inn i fremtiden at alle burde kle seg futuristisk. De snakker til og med på en annen måte enn folk flest, bruker ord som ikke er funnet opp ennå. Helt mæggu tragisk, ass.

– Jeg fikk sploink på matteprøven! ropte en futuristjente. Hun hadde på seg en enorm plastball som må ha vært upraktisk i absolutt alle situasjoner.

– Gratulerer, det er jo helt zoinksy! svarte en fyr som hadde på seg en hatt laget av binders.

Leo dro med seg Compis videre i retning av en svær mursteinsbygning som het «Blokk B». Langs veggen, i skyggen av bygningen, satt en svær gjeng med gutter og jenter som alle hadde på seg blåstripete dress og rødt slips.

– Hvem er de der, da? spurte Compis fascinert.

– Å, de der. «Blåstripene», kalles de. De er noe for seg selv. De er tilhengere av en eller annen politikerdude som heter Olav Krang. Ganske langt ute på høyresiden, mange som hater ham.

Alle blåstripene så sinte ut. De hadde sinte samtaler med hverandre, gikk på en sint måte og bar på en generell aura av sinthet.

Leo og Compis fortsatte nordover langs Blokk B i retning av en rund bygning som hadde et stort skilt over inngangen der det stod «Kantine». De skulle til å gå inn da en høy stemme fikk dem til å stanse.

– Mis amigos! ¡Buenos días!

Stemmen tilhørte en merkelig karakter som stod og bukket til dem. Han var knapt 160 centimeter høy og hadde på seg en kirsebærrød samurairustning. I den ene hånden holdt han et langt samuraisverd i plast. Leo stønnet.

– Halla, Samurai-Joe.

– Encantado de conocerte!

– Ok. Jeg har ingen anelse om hva du nettopp sa.

Samurai-Joe sto stille i to sekunder før han løp av gårde så fort det var mulig å løpe i en 15 kilo tung rustning.

– Det var Samurai-Joe. Han er sin egen gjeng. Han er sånn 25 år, men han kommer seg aldri videre fra første klasse.

Leo åpnet døren til kantina, og de gikk inn. Det som møtte dem, var et kakofonisk hav av summende stemmer. Hallen var stappfull, alle bordene var fylt opp av elever, og en robotkassadame stod bak en skranke og tok imot bestillinger. Lukten av grillet rødspette kunne bare bety én ting: I dag var det grillet rødspette på menyen. Leo og Compis gikk mellom bordene mens Leo ignorerte alle de beundrende blikkene han fikk.

– Dette er kantina. Alle skoler har en kantine der man kan kjøpe mat og sitte og snakke med de dølle vennene sine.

– Hva slags folk sitter i kantina?

– Folk som er sultne.

Øynene til Compis blusset opp.

– Ahh! Tenk å kunne føle sult. Høres gøy ut!

– HEI. Husk hva Helga sa. Gi faen i å si sånne ting, det er ekstremt lite menneskelig.

Leo begynte å skyve Compis ut døren, men ble brått stoppet av to høye tenåringer som sperret veien. Kan du gjette hvem det var? Jeg håper du gjettet Saxlund-tvillingene, for det var nemlig Saxlund-tvillingene. Herman Saxlund skjøt frem brystet for å se større ut.

– Jaså, Leo? Du er tilbake?

– Tilbake? Trodde du jeg hadde dratt? Bare skulka et par dager, ass.

Els Saxlund tok over, nå var det hun som skjøt frem brystet.

– Congratulations, jeg hørte du landa Tesla-sponsen igjen, Leo. Hvem måtte du suge for å fikse det, a? flirte hun.

Herman hånlo.

– Hehe, suge …

Så la de merke til Compis.

– Wow. Se her ja. Bytta ut Benji? Ble han lei av å henge med en taper? gliste Herman.

– Dette er Sven. Han er min nye … venn.

Så fort Leo hadde sagt den minst overbevisende setningen i sitt liv, strakte Compis frem begge hendene sine for å håndhilse på dem samtidig. Saxlund-tvillingene ble først helt satt ut av den absurde hilsemåten, men brøt kjapt ut i latter.

– Hvor har du funnet han her, a? Nerdeauksjonen?

Nå svartna det for Leo. Han tok tak i skjortekragen deres og dyttet dem hardt mot veggen.

– Hør her. Foreldrene til Sven dæva i en fuckings bilulykke i Sveits forrige uke, og de var gode venner av onkelen min. Så nå hjelper jeg ham med å passe inn.

Oppi alt raseriet ble Leo imponert over seg selv, tenk at han klarte å finne på en så bra dekkhistorie på sparket. Men Saxlund-tvillingene så ikke imponerte ut. De slo vekk hendene til Leo og prøvde å dytte ham unna.

Leo stakk en finger opp i ansiktet deres.

– Dere lar Compis være i fred. Jeg mener … kompisen min, Sven. Dere lar Sven være i fred.

Og med disse ordene dro Leo en smilende, uanfektet Compis med seg ut døren. Saxlund-tvillingene ble stående i døråpningen og skule etter dem.

– Du veit at det ikke kommer til å skje, Leo! Du kanke henge med nerder uten at du får høre det!

Compis hadde observert hele situasjonen med stor interesse. Han bet seg merke i den harde realiteten som mange unge mennesker i 2057 måtte leve med: Å være nerd var no drit.

* * *

Leo fikk en vipps-melding på MobilKortet sitt (betalingstjenesten Vipps ble utover 2020-tallet så stor at folk gradvis begynte å bruke det som sin eneste meldingstjeneste. Innen 2025 benyttet ingen unge mennesker seg av verken sms, Whatsapp eller Facebook Messenger i Norge). Den var fra Benji.

     hvor er du ass? hypp på en minipizza, brosh?

Leo gadd ikke svare. Det var bare 20 minutter igjen av storefri, og Leo hadde fortsatt mye han måtte sette Compis inn i. De gikk langs utkanten av Bayern, en stor amerikansk fotballbane som tok opp en fjerdedel av arealet til skolen. Noen førstiser løp om kapp ute på banen, men da de så Leo, begynte de å småjogge på en mer avslappet måte. Dette var Compis’ første møte med løping, og han ble umiddelbart giret.

– De beveger seg fortere enn andre mennesker. Er de en annen rase?

Leo hevet det ene øyebrynet som om de var i en sitcom og Compis hadde tredd en kalkun på hodet.

– Hæ?! Nei. Nei nei nei. De bare løper. Alle kan løpe. Det er bare å bevege beina fortere enn når du går.

Ansiktet til Compis lyste opp.

– Kan alle gjøre det? Kan jeg løpe?

– Det er bare innafor å løpe hvis du skal rekke bussen eller hvis du …

Men det var for sent, Compis hadde allerede begynt å sprinte innover fotballbanen. Og dette var ingen vanlig sprint. Han hadde den suverent drøyeste akselerasjonen Leo hadde sett i hele sitt liv. Bedre enn noen OL-vinner i 100 meter. Compis var så inni helvetes rask. På et par sekunder var han over på den andre siden av fotballbanen, og han hadde ingen planer om å sakke ned. Det så ut som om noen hadde trykket på spoleknappen, og folk begynte å legge merke til ham. Dette var ikke bra.

– SVEN! KOM TILBAKE HIT! NÅ!

Compis snudde på flekken og spurtet like fort tilbake.

– IKKE LØP!

Compis sluttet umiddelbart å løpe og fikk tilbake sin keitete, treige gange. Leo gikk bort til ham.

– Nå må du faen meg høre på meg, Compis. For det første, ikke løp. Aldri løp. Det er helt frikka døvt. For det andre, hvis du faktisk må løpe, løp mye MYE saktere enn det der. Ingen mennesker løper så fort, ikke de raskeste jamaikanerne engang.

Compis smilte og nikket. Han var selvfølgelig ikke det minste andpusten.

– Fra og med nå løper du bare når jeg sier du skal løpe.

Compis lagret dette direktivet og gledet seg til neste ganghan fikk lov til å løpe. De gikk sørover igjen, midt mellom en enorm gymsal på venstre side og en amfiscene på høyre. På tredje rad satt en svær gjeng med folk. Alle hadde briller, flekkete T-skjorter med IBM-spons og bustete hår.

– Hvem er det, Leo? De ser spennende ut!

– NEI. Nei, Compis. De ser ikke spennende ut. Det der, det er nerdene. De utstøtte. De kasteløse. De har ikke en eneste kul fiber i kroppen sin, de bruker hele dagen på å spille teite dataspill og lese tegneserier fra land jeg ikke har hørt om engang. De spiller sjakk, reparerer gamle roboter, har rollespill i skogen, faen ass. Jeg blir faktisk litt kvalm bare jeg snakker om det.

Rollespill. Sjakk. Tegneserier. Dette hørtes helt magisk ut for Compis. Han studerte ansiktene i nerdegjengen. De virket lykkelige, avslappet, men på en annen måte enn Leo. En av dem spilte på et instrument som databasen hans identifiserte som en okarina, et forhistorisk kinesisk blåseinstrument. Lyden ga Compis robotgåsehud. Compis lot blikket vandre videre og la merke til en fyr som satt et stykke unna nerdegjengen, helt for seg selv. Han var høy, tynn og hadde samme klesstil som dem, men han så tristere ut. Mye tristere. Compis gikk instinktivt i hans retning, dette var et menneske som trengte omsorg.

– Nå skal jeg vise deg noe dibsy, Compis. Der borte er …

Leo hadde ikke merket at Compis hadde forlatt omvisningen. Nå så han hva som var i ferd med å skje.

– Hei, min venn!

Compis strakte ut en hånd for å hilse på den forfjamsede gutten som satt alene og leste i et enormt leksikon fra 1790.

– Hei? svarte gutten usikkert.

Før de fikk håndhilst, hadde Leo dratt Compis unna.

– Nå skal du høre på meg, Compis. Av alt jeg forteller deg i dag, er dette det aller, aller, aller viktigste. Gutten du snakka med heter Hampus. Du henger ikke med Hampus Gjenta etter meg.

– Du henger ikke med Hampus.

– Nei nei, du må bytte ut «du» med «jeg». «Jeg henger ikke med Hampus.»

– Du henger ikke med Hampus, nei.

– NEI, du skal si følgende setning: «Jeg henger ikke med Hampus».

– Jeg henger ikke med Hampus.

– Bra. Hampus er så lavt nede på rangstigen at ikke engang nerdene henger med ham. Han er sosial gift. Han er kryptonitt for scoren din på kulhetsindeksen.

– Kulhetsindeksen?

Leo slo hånden i pannen.

– Shit, jeg har ikke vist deg kulhetsindeksen. Det er jo den alt handler om. Det jeg skal vise deg nå, er det viktigste av alt jeg skal vise deg i dag.

Til toppen