Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

De som ikke finnes

Papirløse Samuel, som Emilie hjalp i land på Gran Canaria for tre år siden, dukker plutselig opp utenfor huset hennes. Hvordan har Samuel klart å komme seg til Norge? Hvordan fant han frem til Emilie, og hva er det han vil henne?

Simon Stranger Cappelen Damm 2015 1 anmeldelse


 

 

1

 

BANK, BANK, BANK.
Det er tidlig på morgenen. En bandasjert hånd banker mot soveromsvinduet i et rekkehus utenfor Oslo. I rommet innenfor ligger en jente og sover. Det er Emilie. Hun drømmer at hun sitter alene på flybussen, uten å vite hvor hun skal. Plutselig svinger bussen inn til siden av motorveien. Kjæresten hennes,
Antonio, står utenfor vinduet i drømmen og slår hendene mot glasset, roper og peker bak henne.
Bank, bank, bank.
Bussen løser seg opp og blir borte, idet Emilie trekker pusten og åpner øynene.
Bank, bank, bank.
Har jeg forsovet meg? tenker hun, men slår det fra seg, for klokken på nattbordet er bare kvart over seks på morgenen.
Hvorfor har hun våknet? Hun løfter hodet fra puten, snur seg og ser et ansikt like utenfor, i sprekken mellom rullegardinen og vinduskarmen. To hvite øyne. En mørk hånd. Gutten hvisker navnet hennes gjennom sprekken. Emilie.
Han smiler usikkert, og først nå kjenner hun ham igjen.
Det er Samuel.
– Hei, Emilie, sier han, lavt, på engelsk. – Husker du meg?
Emilie holder pekefingeren mot leppene. Så pakker hun dynen rundt seg og går bort til vinduet. Ser refleksjonen av sitt eget ansikt i glasset idet hun lener seg frem.
– Samuel?! hvisker hun. – Hva gjør du her? Hvordan har du kommet deg hit?
Han har en skitten bandasje rundt den ene hånden, og et kutt i pannen.
– Du skrev ned adressen din på en lapp, svarer han.
– Husker du?
Emilie husker. Selvfølgelig gjør hun det.
Hun husker alt.

2

 

Emilie møtte Samuel på Gran Canaria tre år tidligere, da hun var femten. Det var som et annet liv. Hun hadde stått alene på en liten strand og tøyd ut etter en joggetur da hun fikk øye på ham: en gutt i en liten fiskebåt som lå og drev like utenfor land. Det hadde vært flere flyktninger i båten, noen
lå helt stille, halvdøde av sult og tørst etter å ha drevet over havet fra Vest-Afrika. Blikk som fulgte henne med en veksling av redsel og håp.
Hun hadde hjulpet dem i land. Funnet et forlatt hus de kunne gjemme seg i. Hun hadde kjøpt mat og vann til dem, og møtt Samuel hver dag, uten at foreldrene hennes visste det.
Hun hadde sittet ved siden av ham i det forlatte huset og lyttet til historien han fortalte, blitt bedre og bedre kjent med ham.
Så hadde politiet kommet.
Emilie står foran soveromsvinduet sitt, i rekkehuset i Norge, og ser på Samuel på den andre siden av glasset, men inni seg er hun et annet sted. I løpet av et halvt sekund har hun rukket å se for seg hvordan hun og Samuel sprang oppover skråningen. Hvordan de gjemte seg i en grop inne i skogen. Politihundene som bjeffet. Ropene, skyggene mellom trærne. Lyset fra lommelyktene, som streifet frem og tilbake.
Løpeturen gjennom turistgatene, og til slutt: Hvordan de ble tatt igjen på stranden og lagt i håndjern.
For Emilies del hadde ikke arrestasjonen ført til mer enn en natt i fengsel, og en samtale med en forståelsesfull politimann, så ble hun satt fri igjen. Det ble ikke Samuel. Han hadde blitt fraktet til et flyktningmottak utenfor turistsonen. En fengselsliknende leir langt borte fra restaurantene og strendene.
Emilie hadde fått lov til å besøke ham der, den siste dagen før hun skulle reise hjem, og ble sluppet forbi sikkerhetsvaktene, de høye gjerdene og piggtråden. De hadde stått alene og snakket sammen, i et hjørne av leiren som vendte mot havet.
Hendene hennes hadde funnet hans. Leppene hennes hadde funnet hans. Et kort øyeblikk av pust, av hud, av nærhet, før verden rullet videre i den retningen reglene og papirene bestemte at den skulle.
Det siste hun hadde gjort, var å gi Samuel en sammenkrøllet lapp med adressen i Norge og bedt ham om å skrive til henne.
Så måtte de si ha det.
Hva mer husker hun?
Klemmen hun ga ham. Huden hans mot hennes. Et vemodig smil. Så hadde hun gått. Satt seg inn i politibilen og blitt kjørt tilbake til hotellet. Hun gråt hele veien, men for hvem?
Seg selv?
Samuel?
Kanskje hun gråt for alle de som flyktet, men som aldri kom frem. Alle de som drømte, men som fikk håpene sine knust.
Tilbake på hotellet hadde hun blitt trøstet av foreldrene. De hadde spist. Pratet. Pakket. Så hadde de fløyet hjem. Tilbake til sine egne problemer, sin egen hverdag.
Hun gikk i terapisamtaler om spiseproblemene hun hadde på den tiden, fikk hjelp til å se seg selv utenfra, og etter hvert som ukene ble til måneder, og vinter ble til sommer, ble hun gradvis bedre. Emilie ble seksten år og lærte seg å glemme, lærte seg å spise. Hun fylte sytten, og ble med i en gruppe som kalte seg Verdensredderne. Emilie ble sammen med gutten som ledet gruppen, Antonio, og hun deltok i aksjoner mot kyllingindustrien, tekstilindustrien og elektronikkjedene.
Hun ville være med og gjøre vanlige folk oppmerksomme på alt som lå bak, på den andre siden av konsumet. At arbeidet som hele Vestens hverdag bygget på, minnet om slaveri.
Gradvis ble aksjonene deres mer alvorlige. Da de brøt seg inn på hovedlageret til H&M utenfor Oslo sentrum, visste hun at de hadde gått over en grense. Tøyd strikken så langt at den røk. De ble tatt, og Verdensredderne ble oppløst.
Gutten som satte fyr på lageret fikk den strengeste straffen og måtte gjøre samfunnstjeneste i et år. Emilie og Antonio fikk bare en betinget fengselsstraff og slapp å sone i fengsel, om de ikke gjorde noe straffbart igjen.
Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 5-15.

De som ikke finnes ble nominert til Uprisen 2015. Les anmeldelser som ungdom skrev på uprisen.no her. 

Her kan du se intervju med Stranger og opplesning fra boka under utdelingen av Uprisen. 

Diskuter boka med andre ungdommer på ubok.no.

Her er Strangers hjemmeside.

Stranger skriver mer om bokens tema her, og her er en filmsnutt i anledning De som ikke finnes.

Hva er egentlig en flyktning? Hva slags flyktninger finnes i verden i dag? Les om dette og mer her.

Hva er egentlig forskjellen på innvandrere, flyktninger og asylsøkere? Les mer her

NRK har laget et nyhetstema om båtflyktninger i Middelhavet og ett om flyktningkrise i Europa.

Papirløse.no er en kampanje som jobber for papirløses rettigheter. Les mer her.

Vil du oppleve hvordan det er å være flyktning for en dag? Les mer om rollespillet Refugee her.

Den norske popgruppa Disaster in the Universe har gitt ut en singel tilegnet båtflyktningene i Middelhavet. Låten heter «Now We’re Gonna Learn To Swim (No Worries, It’s Alright)»:

Likte du utdraget? Kunne du tenke deg å lese noe lignende? Her er noen tips:

  • Fabio Geda: I havet er det krokodiller
  • Fabrizio Gatti: Bilal: med de papirløse til festning Europa
Til toppen