Det er her jeg skal være
Martine finner seg ikke helt til rette i verden. Hun føler seg ofte ensom og utenfor og ønsker å dra bort, bort fra alt. Men en dag møter hun en person som når inn til henne og får ting til å skje.
3
«Martine!» Mamma står nede i gangen og roper opp til meg.
Selv om vi har et så stort hus at jeg har min egen loftsleilighet, bor jeg egentlig sammen med mamma og pappa likevel. Nå går jeg ut i gangen og ser ned. «Hva er det?»
«Kan du komme hit, jeg vil snakke litt med deg.»
Jeg går ned trappen. Holder den ene hånden lett på gelenderet.
På bordet i stuen står det varm eplekake, en liten bolle med krem og nytrukket kaffe. Det er dekket på til to.
«Å, så koselig. Skal vi ikke vente til pappa kommer?» spør jeg.
Mamma skjenker i koppen min først. «Nei, i dag tenkte jeg at det skulle være bare oss to,» sier hun. Stemmen har en lys klang.
Jeg setter meg i sofaen. Er litt på vakt. Det er noe i luften. Det kan være hva som helst. Noe godt, noe vondt, noe nytt, et problem, en bekymring. Kanskje hun bare vil ha en å dele tankene sine med.
Mamma skyver eplekaken bort til meg. «Forsyn deg,» sier hun.
Ellers er det stille. Altfor stille. Jeg kjenner denne scenen, og ser på mamma, som ser ned mens hun legger krem på asjetten. Det er tydelig at hun forbereder seg på noe.
Det er ikke så lett å spise eplekake når jeg vet at vi skal snakke om noe som jeg ennå ikke vet hva er. Men det dufter søtt.
«Ella ringte meg i dag,» sier hun.
«Ella?» Det støkker i meg. Selv om jeg har tenkt så mye på Ella de siste dagene at jeg har gått og ventet på at noe skulle skje, er det som om jeg først nå forstår at dette er alvor. Om noen sekunder vil jeg kanskje få vite at jeg er adoptert, og det vil forandre hele livet mitt. Jeg kan få svar på alle spørsmålene mine, og begynne å planlegge fremtiden.
Plutselig er jeg tilbake i stuen igjen, og kjenner hvor nervøs jeg er.
«Å, ja, var det noe spesielt,» utbryter jeg, men prøver å virke avslappet.
Mamma nikker. Hun legger fra seg teskjeen. Ser på meg med det blikket som vil vite hvordan jeg kommer til å reagere.
«Ja, hun fortalte at en kollega av henne nettopp har flyttet tilbake til Bergen.»
«Og hva så,» avbryter jeg, for jeg kjenner en isende kulde fylle rommet. Noe som får meg til å fryse av skrekk. Og som jeg har opplevd mange ganger før.
«Jeg vil ikke,» protesterer jeg heftig. Teskjeen min faller ned på teppet.
Mamma reiser seg fort opp. «Jeg skal finne en ny til deg, Martine,» sier hun, og skynder seg ut på kjøkkenet.
Jeg sitter alene i det kalde gufset i stuen. Hvorfor kan ikke Ella la meg være i fred? Hun har misforstått totalt! Nå angrer jeg dypt på at jeg oppsøkte henne.
«Ella sa at han er blant de aller beste i Europa,» roper mamma til meg mens hun trekker ut kjøkkenskuffen så stålbestikket blir ristet mot hverandre.
«Men jeg vil jo ikke,» protesterer jeg. Og tenker at til sommeren blir jeg atten, og da er det ingen som kan bestemme over meg mer. Hvis jeg fremdeles er her da?
Tårene pipler ut av øynene mine. Jeg skyver fra meg asjetten med eplekaken på.
Mamma står tett ved siden av meg og venter på at jeg skal ta imot teskjeen. Til slutt legger hun den ned på den hvite duken.
«Det er ingenting galt med meg,» sier jeg. For selv om jeg forstår at det er noe spesielt med meg, er det ennå ingen psykologer som har forstått meg. Det er noe helt annet som må skje. Ella må ha trodd at jeg kom til henne fordi hun er psykolog. Men det var jo ikke derfor.
Mamma sier ingenting, bare nikker flere ganger. Jeg ser at hun holder ordene inni seg. Hun vil svært gjerne være forståelsesfull. Det er jo fint at hun prøver, selv om hun er i en helt annen verden enn meg.
«Det er da ingen som tror det er noe galt med deg, Martine,» sier mamma.
Jeg trekker asjetten til meg igjen, fyller på med krem, og spiser forsiktig.
«Hvem er han?» spør jeg.
«Han har arbeidet mye med mennesker som har opplevd sjokk, og som har vanskelig for å komme over det.»
Mamma tar en slurk av kaffen. Jeg har lyst til å vite mer. Kanskje fordi jeg tror at han kan trylle bort all tristheten min. Det er som om det gamle håpet kommer tilbake. Om at det skal være noen som forstår. Som tar parti for meg.
«Ella ville vel ikke ringt hvis hun ikke trodde at han virkelig kan forstå akkurat meg,» sier jeg, lett spørrende. «For Ella kjenner jo meg.»
Mamma rister på hodet. «Ella bryr seg så mye om deg, Martine. Du er jo fadderbarnet hennes.»
«Jeg har aldri fått noen hjelp av psykologene mine,» sier jeg.
«Jeg vet det,» sier mamma.
«Derfor ville jeg heller klare meg selv. Og det har jeg gjort. Dessuten tror jeg ikke noe på bare å sitte og snakke og snakke.»
«Men dette er noe annet. Ella sa: Aleksander Hansen er en ener. Jeg ønsker det aller beste for Martine, derfor ringer jeg med en gang, for han vil fort få en lang venteliste.»
Jeg ser Ella klart for meg. Hånden med den store, gule steinen hun har på langfingeren, holder rundt det rosa telefonrøret mens hun svinger lett frem og tilbake i den røde skinnstolen. De intense, grønne øynene ser ut gjennom vinduet.
«Hvis du ikke liker han, kan du jo bare slutte,» sier mamma.
«Jeg kan jo prøve en time, da,» sier jeg. «En evalueringstime bare.»
Mamma nikker kraftig. «Vil du at jeg skal ringe for deg?»
Jeg går ut av stuen mens mamma ringer, og står ute i gangen en liten stund. Så går jeg opp ett trappetrinn, og ett til. Det virker ikke som om han svarer, men nå vil jeg at han skal svare, siden jeg endelig har bestemt meg.
Så hører jeg stemmen til mamma, og går ned igjen. Legger hodet mitt inntil døren. «Ja, hun fikk en kraftig sjokkopplevelse. Nei, det er flere år siden. Hun har hele tiden klart seg forholdsvis bra. Det har gått litt opp og ned, men i det siste har hun virket noe fjern. Ja, vi har inntrykk av at hun er blitt verre.»
Fjern? Hvorfor sier hun at jeg er fjern? Og verre? Det er som om det legger seg et usynlig teppe rundt meg. Mamma ser meg, og likevel er det jo ikke meg hun ser. Men noe hun ikke forstår.
Jeg vil ikke høre mer og går inn på kjøkkenet. Lukker døren. Ser ut gjennom vinduet.
Fjern?
Som om jeg skulle være et kasus. Som om jeg er et problem.
Kanskje samtalen er over nå. Jeg åpner døren og går ut i gangen. Stopper opp, og lytter. Alt er stille. Forsiktig åpner jeg stuedøren.
Mamma sitter med kaffekoppen mellom hendene.
«Hva sa han?» spør jeg.
Mamma ser opp, og smiler. «Han ville ta imot deg,» svarer hun. Stemmen er lys og lett. Så glad hun er nå.
«Du har fått time allerede onsdag klokken elleve. Jeg har skrevet det ned. Jeg tror jeg må ringe Ella og fortelle det.» Hun tar frem telefonen igjen.
«Hvorfor sa du at jeg er fjern?»
«Han spurte om det.»
«Men synes du at jeg er det, eller sa du det bare for at du tenkte at det er det han ville at du skulle svare?»
Mamma sukker. «Får jeg lov til å si akkurat hva jeg mener?»
Jeg nikker.
«Da han spurte om du virker fjern, tenkte jeg at han må ha god greie på hva sjokkopplevelser kan gjøre med folk, og hovedproblemet ditt er jo at du har trukket deg mer inn i deg selv i det siste. Det er ikke sunt.»
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. «Jeg går opp til meg selv nå,» sier jeg. Da løfter mamma opp telefonrøret.
Det er som om en lett vind løfter meg opp alle trappetrinnene. Mamma synes at jeg virker fjern. Skjønner hun at jeg skal dra min vei snart? Har hun så sterk intuisjon, eller har hun fått et varsel på en måte? Fra himmelen, eller stjernene.
Eller kanskje det virkelig er noe med meg, en forandring som er tydelig for alle. Nå da tiden for å reise vekk nærmer seg. Noe jeg ikke har lagt merke til selv, men som andre ser. Selv om de ikke sier det.
Men hvorfor spurte psykologen om jeg var fjern? Han kjenner meg jo ikke. Hva slags varsel skulle han ha fått, om meg? Det forstår jeg ikke. Kanskje Ella har snakket mye om meg, både med han og mamma.
Igjen føler jeg denne ensomheten som kommer til meg av og til. Som om det er en usynlig ring rundt meg. Utenfor ringen er verden og alle de andre. Innenfor er bare jeg.
Idet jeg åpner døren til leiligheten min, får jeg en fornemmelse av at jeg ikke helt kjenner meg selv lenger. Jeg går gjennom stuen, inn på kjøkkenet, videre inn på soverommet, og så til badet. Som om jeg leter etter noe.
Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.
– «Det er her jeg skal være» var en av de fem bøkene som var nominert til Uprisen 2014. Les hva ungdom skrev om boka her.
– Lurer du fremdeles på om boka er god? Sjekk ut hva denne kritikeren mener.
– «Det er her jeg skal være» er en bok som handler om sorg. Her kan du lese mer om ungdom og sorg.
– Sorg er også et tema i boka «May Lenda» som også er med i tXt-aksjonen. Du kan gå inn på bonussporene til «May Lenda» og finne mer der dersom du vil undersøke nærmere.
– Rådet for psykisk helse er en organisasjon med 29 medlemsorganisasjoner. Målet er å være en pådriver for god psykisk helse, det vil si å styrke, støtte og bidra til forebygging, forskning, opplysning, kvalitetsutvikling, medvirkning og inkludering. Les mer her.
– Synes du «Det er her jeg skal være» virker interessant? Sjekk ut disse bøkene
Hvem er du, Alaska? av John Green
Ung sorg av Birgitte Gjestvang, Marit Slagsvold og Atle Dyregrov er en fin bok om ungdom og sorg
Psykisk helse i skolen har dessuten en oversikt over ungdomslitteratur.
Det finnes også noen artige filmer som blander humor og alvor når det kommer til behandlingen av sorg. Sjekk traileren til disse
Kunsten å tenke negativt
De gales hus