Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Dette dreper oss

En pandemi truer sivilisasjonen, og Samuel og faren har flyttet ut i skogen for å overleve. Forholdet mellom dem er på bristepunktet og det blir stadig vanskeligere å holde seg skjult for omgivelsene. For å holde motet oppe, skriver Samuel dagbok i skjul.

Tiger Garté Vigmostad og Bjørke 2021



KAPITTEL 1
AUGUST 2020

Det er helikopterdrønnet som vekker oss. Fatter er oppe først, han røsker i meg her jeg ligger i hengekøya, roper:

– Nå kommer dem! Nå kommer dem for faan, Samuel, nå kommer dem!

Jeg prøver å sette meg opp, ser inn i det vanvittige blikket hans.

– For helvete, Samuel, kom deg i klærne og forbered evakuering!

Magen min har slått seg vrang, og den ramme lukta av svette og skitt driver opp fra hengekøya mi. Angsten har tatt strupegrep igjen, bobla i meg gjennom natta.

Jeg ser meg rådvill rundt i hytta, hører den tunge spinningen til helikopterrotoren et sted langt der oppe, over presenningen, hytta vår som skulle ligge så skjult i terrenget at ingen kunne oppdage oss.

– Hører du for faan ikke hva jeg sier? roper fatter. – Kommer du ikke nå, er vi ferdige!

Jeg klyver opp av køya i ørska, vipper meg over kanten og setter føttene ned på de kalde steinhellene. Skjelver, fatter røsker i meg igjen. Han er vill i blikket, verre enn han pleier. Jeg er som en oppskremt hund, vet ikke hvor jeg skal plassere beina. Jeg må prøve å roe meg, gjøre det vi har terpa på mange ganger.

Selv om kroppen er støl og sultefôret, tar det ikke mange sekundene før jeg har fått på meg dyreskinnene og lærskoa. Fatters formaninger ringer i ørene mine. Evakueringsstrategi og utføringsteknikk.

Gjennom sprekkene i veggene ser jeg at det er lyst ute, de må ha begynt letinga allerede ved daggry. Kanskje har de gått gjennom skogen og over fjellet i natt for å speide etter bålet vårt.

– Jeg tar kniven, stønner fatter idet han strener forbi soveavlukket mitt, – så tar du buene. Fort, vi må dekke til hytta enda mer! Møt meg på baksiden.

– Ok, sier jeg. Kroppen stritter imot, men jeg vet at vi må gjøre dette. Skjule oss, ikke bli oppdaga. Fatter er villig til å drepe for dette. Kanskje blir jeg selv drept om det oppstår en konfrontasjon mellom oss og dem.

Buene henger fra ei grein på veggen ved bålplassen vår. Lufta er tørrere her i fellesområdet, bedre for buene og komposittblandingen i pilene. Pilspissene har vi kvesset kvasse som barberblader.

Fatter kommer hastende mot meg med den svære bowie-kniven ute av sliren. Han har matrester i skjegget, har sikkert grafsa til seg noe av det tørka rådyrkjøttet. Jeg håper han har tatt med noe til meg også.

Helikopterduringa kommer nærmere, støyen fra rotorbladene dundrer mellom trekronene, jeg kjenner vindkastene fra dem gjennom glipene i veggen foran meg. Som kald g-kraft mot kroppen. Men fremdeles ser vi ingen ting. Forhåpentlig har ikke de sett oss heller. Hytta vår. Jorda vår.

– Granbaret, Samuel!

Fatter freser, vinker med den nakne, sotede høyrehånda. Kvalmen stiger lynraskt i meg, som i en utskytingsrampe på tivoli, og jeg kjenner den beske smaken av oppkast nederst i spiserøret. Jeg følger etter fatter. Halter på den ene foten, som har dovna bort. Jeg kaldsvetter og er svimmel, går ustødig etter han. Han stikker bak hjørnet på den lafta hytteveggen, gir seg til å hive fram granbarkvister som jeg lemper videre oppå taket av spent presenning.

Med så mye kvist og granbar kan det gå hull i presenningen som vi kanskje aldri får bøtt, men det er bedre enn å bli oppdaga, bedre enn å bli drept. Drønnet fra helikopteret forplanter seg som tunge amboltslag i kroppen. Jeg kjenner trang til å kaste opp, bli kvitt denne kvalmen. Vurderer nesten å overgi meg, kapitulere, men jeg vet at fatter ville klikka da, at han vil forsøke det som trengs for å hindre meg. Det gjør meg livredd, redd for mitt eget liv her oppe i denne bortgjemte skogsglenna.

Jeg hjelper fatter, vi svetter og sliter, kaver og puster tungt. Jeg snubler i bensinkanna til aggregatet. Kommer meg opp igjen. Må unngå søkelyset til helikopteret som fortsatt henger på himmelen. Vi har ikke klart å stikke av likevel, ikke kommet oss unna uten å legge igjen spor. Nå må de ha funnet oss, etter snart seks måneder.

Vi er ikke en del av samfunnet lenger, kan de ikke bare la oss være i fred?!

Nesten alt granbaret er kasta på taket da fatter roper: – Søk dekning ved berget bak hytta! Snik deg forbi steinen og vær klar til å flykte videre gjennom skogen.

Uten noe mat eller annen oppakning.

Jeg løper i ryggen på fatter, støtter meg mot berget, kjenner de skarpe steinflakene rispe opp underarmen min. Svettelukta til fatter setter seg i nesegangene mine. Adrenalinet har gjort munnen helt tørr og etterlatt seg en metallisk blodsmak, som om jeg hadde en gammel mynt i kjeften.

Vi legger oss under noen skakkvokste bjørker i lia. Evakueringspost 1. Så godt som dekket av de gulgrønne bladene, med ryggen mot det stålkalde berget. Svetten og den våte hinna på steinen klistrer meg til den og sender tunge kuldestøt gjennom kroppen. Det er like før jeg hyperventilerer, og vi sitter så nær hverandre at jeg kjenner fatters tunge hjerteslag mot meg. Jeg knuger det slitte tøystykket jeg har i lomma, klamrer meg til tanken om at mamma også er med på dette.

 

Skriveboka

Jeg har bestemt meg for å trosse fatter. Jeg vil bruke tid til å skrive, noe han mener er bortkasta. Han har aldri skjønt poenget med det.

Jeg hører han bråke ute i fellesrommet på hytta akkurat nå. Kanskje har han oppdaga at jeg skriver, og skal demonstrere for meg at han ikke liker det.

Når jeg skal skrive ned merkedagene i livet mitt, vil jeg gjøre det skikkelig og gå helt tilbake til begynnelsen. Men det er liksom to begynnelser, to begynnelser på det som førte oss hit, og jeg tror jeg vil begynne med den som er kortest unna i tid.

NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.

Til toppen