Dette er ikke oss

Neda Alaei Gyldendal 2019

Det finnes kun én regel hjemme hos pappa og meg. Den ble til etter at mamma døde i november i fjor, og den er ganske enkel.

Jeg forstyrrer ikke pappa når han skriver.

Det er ikke så lett å vite hvem av oss som har lagd regelen ettersom den aldri har blitt skrevet ned, eller i det hele tatt sagt høyt.

Han setter seg ved skrivebordet sitt i stua, omringet av papirene og de nedspissede blyantene han aldri vil erstatte.

Jeg hopper i dusjen etter at han har sagt det blir fiskegrateng til middag. Jeg bruker god tid på å gre håret, lurer på om jeg skal føne det, men dropper det når jeg tenker på hvor mye det bråker. Jeg setter håret opp i en stram hestehale før jeg lister meg forbi ham og inn på rommet.

Plutselig kjenner jeg at noe lukter svidd. Jeg åpner døra ut til stua, og lukta blir sterkere. Jeg har glemt maten, tenker jeg og sjekker klokka, men jeg aner ikke når han satte den inn. Jeg løper ut av rommet, forbi pappa og gjennom stua og inn på kjøkkenet der røyken siver ut av ovnen.

«Herregud!» roper jeg mens jeg forsøker å veive vekk røykskya.

Jeg prøver å ta ut gratengen, men hendene mine skjelver, og jeg brenner meg på rista idet jeg slipper alt jeg har i hendene.

«AU!»

Det smeller høyt når rista og fiskegratengen treffer gulvet.

«Hva er det som foregår?» hører jeg pappa rope.

Jeg snur meg og ser rett inn i de tomme øynene hans.

Han står i døråpninga med hendene godt planta på hoftene.

«Pappa, fiskegratengen», begynner jeg, men han avbryter meg.

«Jeg skriver, Sanna! Er det så vanskelig for deg å ikke forstyrre?»

Han legger åpenbart ikke merke til den svartbrente formen som ligger på kjøkkengulvet.

«Du glemte maten», sier jeg med rolig stemme. «Det holdt på å begynne å brenne.»

«Hva?» spør han, men jeg rekker ikke å svare. Plutselig begynner brannalarmen å ule, og jeg presser gryteklutene mot ørene for å stenge lyden ute.

Jeg ser på pappa, på forvandlinga i øynene hans. Det er som om han våkner opp fra en lang dvale og forstår hva som har skjedd.

Han slipper ut et lite klynk.

Jeg fjerner klutene fra ørene og strekker meg fram for å ta ham imot idet han krøker seg sammen. Jeg holder rundt den spinkle, lange kroppen hans og vugger ham stående mens brannalarmen uler videre.

Han lener seg mot meg hele veien inn til soverommet. Han legger seg ned, og fortsetter å skjelve selv etter at jeg har pakka dyna rundt ham. Jeg skynder meg tilbake til kjøkkenet, klatrer opp på en stol, trykker på knappen som gjør at det blir stille i rommet, i hele leiligheten, og ikke minst i hodet mitt.

Så går jeg inn til ham igjen og blir sittende der til han sovner.

Det finnes kun én regel hjemme hos pappa og meg, tenker jeg mens jeg sitter ved kjøkkenbordet og drikker kaffe til middag. Jeg har lyst til å rote i papirene hans for å forstå hva det er som foregår i ham når han forsvinner på den måten, men jeg gjør det ikke og har aldri gjort det heller.

Da kaffekanna er tom, subber jeg inn på rommet mitt, lukker døra lydløst bak meg og synker ned på stolen ved skrivebordet der en haug med gamle lekser og innleveringer venter. Men all kaffen har gjort meg svimmel, og jeg tar opp mobilen i stedet, sjekker Instagram og Snapchat for tusende gang i dag.

Jeg sjekker om Mie har lagt ut noe nytt, om hun har gjort noe spennende i ferien som hun ikke har invitert meg til.

Det er bare det bustete, brune håret som stikker opp fra dynekanten når jeg ser inn til ham neste morgen, det er så vidt jeg kan se panna hans. Jeg hvisker «ha det» og grer ham forsiktig gjennom håret. Han flytter litt på seg, vekk fra hånda mi.

Det som er igjen av kaffen heller jeg over i en kanne. Jeg tar fram kaffekoppen hans, «verdens beste pappa» står det i grønn, barnslig håndskrift fra et århundre tilbake i tid.

Jeg finner en liten lapp fra sekken, plukker opp en grønn tusj og skal til å skrive noe, men jeg vet ikke hva. Tegner et lite hjerte i stedet. Og et par små noter rundt.

Lappen legger jeg inntil kanna og koppen, dagens avis ligger klar ved siden av.

Jeg teller skrittene mine hele veien til skolen, første skoledag etter høstferien.

NB! Deler av dette utdraget og lydfila er fjernet på grunn av rettigheter.