Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Dette er ikke oss

Neda Alaei Gyldendal 2019

Det finnes kun én regel hjemme hos pappa og meg. Den ble til etter at mamma døde i november i fjor, og den er ganske enkel.

Jeg forstyrrer ikke pappa når han skriver.

Det er ikke så lett å vite hvem av oss som har lagd regelen ettersom den aldri har blitt skrevet ned, eller i det hele tatt sagt høyt.

Han setter seg ved skrivebordet sitt i stua, omringet av papirene og de nedspissede blyantene han aldri vil erstatte.

Jeg hopper i dusjen etter at han har sagt det blir fiskegrateng til middag. Jeg bruker god tid på å gre håret, lurer på om jeg skal føne det, men dropper det når jeg tenker på hvor mye det bråker. Jeg setter håret opp i en stram hestehale før jeg lister meg forbi ham og inn på rommet.

Plutselig kjenner jeg at noe lukter svidd. Jeg åpner døra ut til stua, og lukta blir sterkere. Jeg har glemt maten, tenker jeg og sjekker klokka, men jeg aner ikke når han satte den inn. Jeg løper ut av rommet, forbi pappa og gjennom stua og inn på kjøkkenet der røyken siver ut av ovnen.

«Herregud!» roper jeg mens jeg forsøker å veive vekk røykskya.

Jeg prøver å ta ut gratengen, men hendene mine skjelver, og jeg brenner meg på rista idet jeg slipper alt jeg har i hendene.

«AU!»

Det smeller høyt når rista og fiskegratengen treffer gulvet.

«Hva er det som foregår?» hører jeg pappa rope.

Jeg snur meg og ser rett inn i de tomme øynene hans.

Han står i døråpninga med hendene godt planta på hoftene.

«Pappa, fiskegratengen», begynner jeg, men han avbryter meg.

«Jeg skriver, Sanna! Er det så vanskelig for deg å ikke forstyrre?»

Han legger åpenbart ikke merke til den svartbrente formen som ligger på kjøkkengulvet.

«Du glemte maten», sier jeg med rolig stemme. «Det holdt på å begynne å brenne.»

«Hva?» spør han, men jeg rekker ikke å svare. Plutselig begynner brannalarmen å ule, og jeg presser gryteklutene mot ørene for å stenge lyden ute.

Jeg ser på pappa, på forvandlinga i øynene hans. Det er som om han våkner opp fra en lang dvale og forstår hva som har skjedd.

Han slipper ut et lite klynk.

Jeg fjerner klutene fra ørene og strekker meg fram for å ta ham imot idet han krøker seg sammen. Jeg holder rundt den spinkle, lange kroppen hans og vugger ham stående mens brannalarmen uler videre.

Han lener seg mot meg hele veien inn til soverommet. Han legger seg ned, og fortsetter å skjelve selv etter at jeg har pakka dyna rundt ham. Jeg skynder meg tilbake til kjøkkenet, klatrer opp på en stol, trykker på knappen som gjør at det blir stille i rommet, i hele leiligheten, og ikke minst i hodet mitt.

Så går jeg inn til ham igjen og blir sittende der til han sovner.

 

Det finnes kun én regel hjemme hos pappa og meg, tenker jeg mens jeg sitter ved kjøkkenbordet og drikker kaffe til middag. Jeg har lyst til å rote i papirene hans for å forstå hva det er som foregår i ham når han forsvinner på den måten, men jeg gjør det ikke og har aldri gjort det heller.

Da kaffekanna er tom, subber jeg inn på rommet mitt, lukker døra lydløst bak meg og synker ned på stolen ved skrivebordet der en haug med gamle lekser og innleveringer venter. Men all kaffen har gjort meg svimmel, og jeg tar opp mobilen i stedet, sjekker Instagram og Snapchat for tusende gang i dag.

Jeg sjekker om Mie har lagt ut noe nytt, om hun har gjort noe spennende i ferien som hun ikke har invitert meg til.

 

 

 

 

Det er bare det bustete, brune håret som stikker opp fra dynekanten når jeg ser inn til ham neste morgen, det er så vidt jeg kan se panna hans. Jeg hvisker «ha det» og grer ham forsiktig gjennom håret. Han flytter litt på seg, vekk fra hånda mi.

Det som er igjen av kaffen heller jeg over i en kanne. Jeg tar fram kaffekoppen hans, «verdens beste pappa» står det i grønn, barnslig håndskrift fra et århundre tilbake i tid.

Jeg finner en liten lapp fra sekken, plukker opp en grønn tusj og skal til å skrive noe, men jeg vet ikke hva. Tegner et lite hjerte i stedet. Og et par små noter rundt.

Lappen legger jeg inntil kanna og koppen, dagens avis ligger klar ved siden av.

Jeg teller skrittene mine hele veien til skolen, første skoledag etter høstferien.

Jeg setter meg på plassen min. Jeg glaner på klokka på veggen, gjesper høyt, angrer på at jeg ikke lagde en hel kaffekanne bare til meg selv. Jeg gjesper helt til norsktimen starter, prøver å følge med, men kikker bort på Mie i stedet, min aller beste venn som sitter på den andre siden av klasserommet. Min aller beste venn som glemte å si hei til meg i morges, og som fikk en ny bestevenninne da skolen starta i august. Mitra og Mie sitter klistra inntil hverandre, som om de aldri har gjort annet.

Jeg venter på at Mie skal se i min retning, men hun gjør det aldri. Jeg ser ut av vinduet i stedet, på huskene som står tomme, på vinden i trærne, på løvet som suser på bakken. Jeg stirrer på alt som kan stirres på der ute, mens stemmen til norsklæreren blir svakere og jeg til slutt dupper av.

«Sanna?» hører jeg plutselig. Jeg åpner øynene, det er stille og tomt i klasserommet, norsklærer Trine sitter foran meg med hodet på skakke.

«Herregud, unnskyld», sier jeg og reiser meg opp for å pakke sekken. Hvor mye er klokka egentlig? Hvilket fag har vi i neste time?

«Det gjør ingenting, Sanna», ler Trine. «Trøtt i dag? Første dag tilbake, tross alt!»

«Ja. Eller, nei. Jo. Litt, kanskje. Nei, altså, det går bra. Helt seriøst.»

Magen rumler etter den store koppen med kaffe. Og det hadde kanskje holdt med et «ja» eller «nei».

Trine trekker på smilebåndene, og jeg legger merke til at hun har smilehull.

Jeg har aldri lagt merke til det før.

Hun ser på meg. Det er noe med blikket hennes som blir igjen i tankene mine, varmer kinnene mine som om det er sommer og jeg er på hyttetur på Hvaler med Mie. Det er et helt år siden, men likevel.

«Er du sikker?» spør hun og legger en hånd på skuldra mi.

«Helt sikker», svarer jeg og trekker øynene til meg.

I et øyeblikk blir jeg redd for at hun kan se det på meg, alt jeg tenker på.

Jeg pakker sekken og skynder meg ut av klasserommet. Kjenner de varme øynene hennes i nakken hele veien hjem.

 

Hjemme sitter pappa ved kjøkkenbordet og glaner tomt ned i kaffekoppen han holder mellom hendene. Jeg skrur av kaffetrakteren som lukter svidd, spør om han har hatt en fin dag. Han svarer ikke. Koppen hans er halvfull, men jeg kjenner hvor kald den er når jeg rører ved hånda hans.

Hvor lenge har han sittet sånn?

«Pappa?» spør jeg, og han titter opp. Øynene hans er mørke. De mangler det grå, det grønne og det blå. De mangler alle fargene. Jeg tenker på hvordan det er for ham å være alene hele dagen.

«Hva tenker du om fiskepinner til middag?» spør jeg og tar opp en pakke fra fryseren. Jeg finner en pose med potetmos i kjøkkenskapet. Den gikk ut på dato i juli, men det går sikkert bra.

«Hva sier du?» spør jeg og rister på posen foran pappa. «Og mye ketsjup, da!»

Pappa reiser seg og går. Jeg visper potetmosen sammen med smør og melk i en kjele, varmer stekepanna og legger fiskepinnene ved siden av hverandre. Det begynner å frese med en gang, jeg skrur ned varmen så de ikke skal svi seg.

Jeg finner pappa på sofaen. Han stirrer ut i rommet, på den svarte TV-skjermen, på bildet av ham, meg og mamma som henger på veggen bak. Bildet er fra en sommer vi reiste på bilferie.

Jeg vet ikke hva jeg skal si til pappa som jeg ikke har sagt til ham før. Egentlig har jeg bare lyst til å løfte ham opp, sette ham på kontorstolen og veive med noen blyanter foran ansiktet hans, sånn man hadde gjort med et lite barn.

«Se!» kunne jeg sagt. «Se, en blyant! Kanskje vil du skrive litt?»

Da hadde han i det minste vært opptatt en stund.

Men jeg snur meg heller mot platehylla, tørker litt støv av platespilleren med hånda før jeg setter den på. Jeg blar gjennom samlinga, som for det meste består av Kent, et svensk rockeband som pappa elsker og som mamma var stor fan av, et band som jeg også liker litt, selv om det kanskje ikke er noen på min alder som hører på det.

Jeg drar fram en eldre EP og setter den på.

«Se her da!» roper jeg ut i rommet. «Denne husker du, vel!»

Det gjør i alle fall jeg. Lyden av den svake knitringen setter i gang den fine musikken. Gitaren, trommene, stemmen. Jeg lukker øynene og ser dem for meg. Pappa og mamma. De har vært på konsert. De betaler en barnevakt for å passe meg. Jeg står oppreist i senga, pysjen min er mørkeblå med stjernebilder. Pappa setter seg på sengekanten og forteller om hvilke sanger de spilte mens mamma grer håret og gjesper på én gang.

«Vi kan vel fortelle mer i morgen, Mikkel», sier hun samtidig som pappa skyter armene høyt opp i lufta, veiver dem fram og tilbake mens han synger.

«Det var verdens beste konsert», sier han. Han pleide å si det etter alle konsertene de var på, men jeg trodde på ham hver gang, at denne konserten var enda bedre enn den forrige.

«Det var magisk. Stemningen var til å ta og føle på!»

Jeg husker jeg lurte på hva det betydde. Hvordan det kunne være både å ta og føle på en stemning.

Jeg snur meg tilbake mot pappa, tenker på hvor glad denne musikken pleide å gjøre ham, men han ser bare rett ned i gulvet, ser ikke ut til å ense sangen i det hele tatt.

Jeg beveger kroppen til melodien mens jeg nærmer meg sofaen, tar tak i hendene hans, løfter dem opp og trekker ham mot meg. Han er overraskende lett å løfte, selv om blikket hans aldri møter mitt.

Kom låt oss gå härifrån
Låt oss resa någonstans
Resa långt härifrån
Låt oss bli dom som försvann

Jeg synger, selv om pappa ikke gjør det. Jeg lukker øynene og later som om vi er på konsert. Hjertet mitt strekker seg, varmer kinnene mine, himmelen åpner seg, og sola titter fram bak skyene. Stemningen er til å ta og føle på, det er magisk, det må være dette pappa mente. Jokke Berg som synger med øynene igjen, og jeg som synger med ham. Pappa, meg og Jokke.

Men i stua er det bare pappa og meg. Pappa som river seg løs fra grepet mitt, skrur av musikken og setter seg ned ved skrivebordet sitt.

Til toppen