Dette livet eller det neste

"Dette livet eller det neste" er en roman basert på den virkelige historien til en fremmedkriger som soner i et norsk fengsel for sin reise til Syria. Norskpakistanske Tariq reiser fra Halden til Aleppo for å kjempe med de muslimske opprørsgruppene mot Assads regime. Han ønsker så sterkt å gjøre noe som er riktig og godt for første gang i sitt liv.

Demian Vitanza Aschehoug 2017

Vi hadde ingen klar plan, visste ikke når vi skulle reise. Vi hadde ikke satt noen dato. Hele greia var litt i blinde, vi bare gjorde tinga vi måtte gjøre og hadde tillit til at Gud kom til å lede oss, at han kom til å åpne dørene.

Du vet han Paulo Coelho, jeg lånte nettopp en av bøkene hans i fengselsbiblioteket, og der er det litt på samme måte. Når man virkelig vil noe, åpner hele universet seg for å få ditt ønske oppfylt. Noe sånt tenkte jeg. At det kommer til å ordne seg, bare jeg har tillit til Gud. På en måte var det ikke et valg engang. Vi bare fulgte skjebnen dit den tok oss.

En dag tok vi ut alt vi hadde på konto. Lånte det vi kunne låne. Jeg solgte båten. Fikk tak i mobiltelefoner til én krone med nedbetalingsplan, så slengte vi nedbetalingsplanen i søpla og solgte mobilen videre. Jeg skrev meg opp som privatist for påbygning til generell studiekompetanse på nettgymnas så jeg kunne cashe ut et studielån.

Arbi fikk tak i en liten varebil.

Vi var innom Burim i Oslo også. Vi sa det som det var. At vi var på vei. Han drev og samla klær til flyktningene, så vi fylte opp hele varebilen med klær som lokalbefolkninga kunne ha bruk for der nede og fikk med ti dunker bensin, så vi skulle slippe å stoppe på bensinstasjoner underveis og legge igjen spor. Jeg husker at han klappa oss på skuldra. «Pass på dere selv», sa han, «ikke rot dere inn i noe dere ikke kan stå for.»

* * *

Så var det ikke mer å forberede. Vi var klare. Dagen hadde kommet. Vi kjørte forbi huset mitt. Jeg så Lillebror i vinduet med nettbrettet. Arbi spurte om vi kunne kjøre forbi huset hans også. Helt stille. Og så, til slutt, dro vi innom garasjen til Carlos. Han var som vanlig opptatt med å spille. «Vent litt, gutta, skal bare gjøre ferdig den runden her.» Satt og svetta over kontrollen sin. Vi sa vi var på vei til Trondheim og at vi kom tilbake om tre dager. Sa vi skulle hjelpe til i en moské der oppe. Det er merkelig å ta farvel med noen uten at de vet at du tar farvel med dem. Jeg husker Arbi sa til han, «vi sees inshallah, i dette livet eller det neste». Carlos stussa litt, men han stilte ingen spørsmål. Bare ønska oss god tur til Trondheim.

Det var tidlig i september 2013. Vi satte oss inn i bilen og slo inn Istanbul på GPS’en. Så ombestemte vi oss. Tenk om vi blir stoppa, og de ser at det står Istanbul på skjermen, det blir ikke bra. Så vi tasta inn ett land av gangen, kryssa Svinesundsbroa og kjørte nedover svenskekysten. Det var kveld, og jeg tror det var vindstille for ingen av vindmøllene bevegde seg. Etter noen timer dro vi inn bak en bensinstasjon og sovna. Arbi skynda seg å krype over i baksetet, så han fikk best søvn, enda det var jeg som kjørte. Jeg skrudde setet bakover og fikk noen timer jeg også, men så våkna jeg av at noen klaska en bot på ruta vår. Arbi våkna også, lurte på hva som skjedde. «Bot», sa jeg, og så begynte han å le. «Bot, ja, greit det.» Han satte seg fram, mens jeg gikk ut og rev opp boten foran ansiktet til parkeringsvakta, satte meg inn i bilen og kjørte videre.

Vi kjørte på, stoppa bare for å be og for å spise falafel i Malmø. Så kryssa vi Øresundsbroa, forbi København og til slutt ferge over til Tyskland. Jeg sa til Arbi da vi kjørte om bord at vi ikke skulle virke for seriøse. Folk kunne lett bli mistenksomme om vi virka nervøse og lukka i vår egen verden. Bedre å tulle og fleipe litt. Arbi tok meg på ordet og overdrev heller den andre veien. Hoppa inn i et ballrom for barn og svømte rundt i alle fargene. Så gikk han til spillebula og satte seg på en sånn motorsykkel med skjerm foran. Sånn holdt han på. Store karen på den bitte lille motorsykkelen. Dessuten spiste vi skikkelig bra mat i fergerestauranten. Vi regna med at det ikke kom til å bli noen festmåltider i Syria akkurat.

Da vi kjørte ut av ferga, ble det problemer. Det følte vi med én gang. Ikke sant, to karer med varebil, han ene ser ut som han er fra Midtøsten. Det får alle varsellampene til å blinke hos politiet, så de vinka oss inn til kontroll. Hjalp lite å ha stussa skjegget der. Rulle ned vinduet, «guten Abend, Polizei». Og de på gebrokken tysk-engelsk, «ja, hvor skal dere?» Arbi ble helt ute av seg, begynte å stotre og stamme. Til slutt sa han bare «English, no good» og rodde seg unna, men betjenten pekte ut til sida og sa vi skulle sette bilen der. Så kom de mot oss. Tre store tyskerpurk. Greia er at vi ikke hadde tenkt på hva vi skulle si om vi ble stoppa. Jeg sa til Arbi at jeg tar meg av pratinga. Han nikka og var glad for å slippe. De hilste først veldig høflig, men så begynte de å sniffe med nesa og sa at de ville se inn i bilen. Det var bare å åpne, og da fant de først jerrykannene med bensin og masse barneklær. «Jaha, hva skal dere med disse da?» «Vi skal langt», sa jeg. «Hvor da?» «Hele veien til Bulgaria», sa jeg. «Og klærne?» «Veldedighet», sa jeg, «vi skal dele det ut til gatebarn, du vet det er mange sigøynerbarn i Sofia.» Og mens jeg snakka med han ene, fant en av de andre betjentene militærklærne våre. «Kampfwesten! Kampfwesten!» Den høflige tonen var plutselig vekk. Nå gikk han jeg snakka med tett innpå og så meg inn i øynene. «Og hva med militærutstyret?» spurte han. «Vi skal på et stort paintballtreff.» «Ok», sa han, «la meg se om jeg har skjønt dette riktig, dere skal til Bulgaria og har kjøpt inn bensin for hele reisen i et land hvor bensin sikkert er mye dyrere enn noe annet sted, og der nede skal dere drive med veldedighet og spille paintball, og til det har dere dyrt, høykvalitets militærtøy.» «Ja, vi er fra Norge, se her er passet, rikt land», sa jeg. «Og du tror altså at du snakker med en komplett idiot?» Han stirra hardt, og jeg tenkte vel egentlig at turen var over. Sånn. Ferdig. Det var det. Men hva skulle de egentlig anholde oss for? På hvilket grunnlag? Så jeg valgte å holde på mitt. Han spurte, og jeg svarte paintball og sigøynerbarn. Han pressa på og jeg insisterte fortsatt på paintball og sigøynerbarn. Til slutt spurte jeg rett ut. «Hva er egentlig problemet?» «Problemet er at vi ikke tror på deg.» «Jaha», svarte jeg, «men det er jo ditt problem hva du tror på.» Og det var det faktisk, for de hadde ikke noen mulighet til å holde oss tilbake. De prøvde å psyke oss ut, stirre og kjefte. Men fortsatt paintball og sigøynerbarn. Til slutt måtte de bare la oss kjøre. Det siste de gjorde var å ta bilde av passa våre og utstyret vi hadde med. «Hvis dere finner på noe tull i Tyskland», sa han, «så vet vi hvem dere er.»

Vi stoppa så lite som mulig. Tysk autobahn, kjørte på. Arbi sa han godt kunne kjøre litt, men han hadde ikke lappen, og jeg orka ikke flere problemer. Han satt for det meste med beina ut av vinduet og kjeda seg, mens jeg kjørte mil etter mil. Vi spilte en låt fra en CD Arbi hadde tatt med. En tsjetsjensk nashid av en fyr som heter Timur ett-ellerannet. Eller det var egentlig ikke helt nashid, for da skal det være bare sang, og maks en tromme, mens på den her var det gitar også.

NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.