Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Dobbeltgjengeren

Scott Westerfeld Vigmostad og Bjørke Oversetter: Magne Tørring 2021

DRAPSMASKIN

Vi kommer til å dø. Tror jeg.

Det beste håpet vi har nå, er pulskniven min. Den dirrer svakt i hånda, som en fugl. Jeg holder den slik Naya, sjefinstruktøren min, sa:

Forsiktig, så du ikke klemmer den i stykker.

Fast, så den ikke flyr sin vei.

Problemet er bare at den vil fly. Her snakker vi militær teknologi. Smart som ei kråke, vill som en unghauk. Elsker en slåsskamp.

Og snart får den en. Attentatmannen fyrer løs rundt seg fra scenen der søstera mi nettopp holdt sin første offentlige tale. Publikummet – medlemmer av Shreves overklasse – ligger døde, liksomdøde, eller skjelvende i skjul. Golvet er overstrødd av sikkerhetsdroner og svevekameraer – slått ut av en støysender, tipper jeg.

Søstera mi har krøpet sammen ved sida av meg og knuger den ledige hånda mi i sine. Neglene hennes graver seg inn i huden min.

Vi gjemmer oss bak et veltet bord. Fem centimeter med tankdyrket eikeved, men attentatmannen har håndmitraljøse. Vi hadde vært like trygge bak en rosebusk.

I det minste ser ingen oss sammen.

Vi er femten år.

Det er første gang noen prøver å drepe oss.

Hjertet hamrer på tvers i brystkassa, men jeg husker å puste. Fylles av en slags ekstase over å kjenne treninga slå inn.

Endelig gjør jeg det jeg ble født til.

Jeg redder søstera mi.

Sambandet er nede, men inni hodet hører jeg Nayas stemme fra tusenvis av treningsoppdrag: Kan du beskytte Rafia?

Ikke uten å nøytralisere angriperen.

Så gjør det.

«Bli her,» sier jeg.

Rafi ser opp på meg. Det er et kutt over øyet hennes – hun fikk det da splintene begynte å fly. Hun tar seg hele tida til såret, liksom forundret. Hun opplevde aldri at instruktørene hennes skadet henne.

Rafi er tjueseks minutter eldre enn meg. Det er derfor hun holder taler, mens jeg trener med kniv.

«Ikke gå fra meg, Frey,» hvisker hun.

«Jeg skal alltid være hos deg,» sier jeg, slik jeg pleier å hviske fra nabosenga når hun har hatt mareritt. «Men nå må du slippe hånda mi, Rafi.»

Hun ser meg inn i øynene, inn i den fullkomne tilliten vi deler.

I samme øyeblikk som hun slipper hånda mi, fyrer attentatmannen løs igjen, og lufta revner i et smatrende brak. Men han skyter vilt, uten plan. Egentlig var det faren vår som skulle vært her, men han trakk seg i siste liten.

Kanskje tenker ikke attentatmannen på Rafi i det hele tatt. Han vet i hvert fall ikke om meg, om de åtte årene med kamptrening jeg har bak meg. Om pulskniven min.

Jeg gjør mitt trekk.

STEDFORTREDER

Rafis tale var perfekt. Smart og sjarmerende. Uventet og morsom, akkurat som historiene hun forteller i mørket.

Overklassefolka elsket henne.

Jeg satt skjult på sidelinja og lyttet, kledd i nøyaktig samme kjole som henne. Alt på oss er prikk likt – ansiktene fordi vi er tvillinger, resten fordi vi jobber hardt for det. Jeg har større muskler enn Rafi, men hun trener armstyrke for ikke å bli hengende for langt etter. Når hun legger på seg, bruker jeg polstret kroppspanser. Vi ligger side om side hver gang vi klipper håret, skaffer oss en blinktatovering eller får oss en operasjon.

Jeg sto klar til å ta over da hun skulle ut for å vinke til grumsingene utenfor. Som lokkemat for snikskyttere.

Jeg er stedfortrederen hennes. Hennes siste forsvarslinje.

Rafi avsluttet talen, og idet hun skred opp mot utsiktsbalkongen, brøt applausen løs for lederens briljante datter som steppet inn i hans fravær. En vrimmel av kameraer steg til værs som svevelykter på fars bursdag.

Vi skulle akkurat bytte plass da attentatmannen begynte å skyte.

Jeg krabber ut av dekning.

Lufta er fylt av ståldunsten fra den gloheite håndmitraljøsa. Av den mektige lukta av roastbiff og vinsøl. Attentatmannen fyrer løs igjen, knatringa får nervene til å sitre.

Jeg gjør det jeg ble født til.

Ett av bordene står fortsatt oppreist mellom attentatmannen og meg. Jeg krabber inn mellom stolbeina, over sølvtøyet som ligger strødd over golvet, forbi en kropp som det fortsatt rykker i.

Jeg ligger på ryggen, ser opp på den splintrede bordplata og kjenner vinen dryppe gjennom kulehullene og ned på ansiktet mitt. En himmelsk smak av sommermodne bær brer seg på tunga – bare det ypperste av vin for fars selskaper.

Jeg klemmer til rundt kniven, setter den på maks pulsering. Den hyler i hånda, dirrende og varm, klar til å rive alt i fillebiter.

Jeg lukker øynene og kløyver bordet i to.

På hytta pleier far å brenne ekte ved. Utrolig hvor mye røyk noen få vedkubber kan holde på, nok til å stå en kilometer til værs. Men skal du pulverisere ting, er en pulskniv vel så effektiv – molekylene rives i stykker til en sky av ren energi.

Eikebord, dekketøy og matvarer pulveriseres til en tjukk og glovarm sky som velter ut over rommet. En tåke av sagmugg og glitrende glasstøv.

Attentatmannen slutter å skyte. Han ser ingenting.

Ikke jeg heller, men jeg har allerede planlagt neste trekk.

Jeg holder pusten for ikke å trekke støvet ned i lungene og piler fram fra det halverte bordet. Setter meg opp foran scenekanten, fortsatt like blind.

En skrapende lyd fyller ballsalen. Attentatmannen utnytter støvskyen til å fylle håndmitraljøsa – våpenet er bygd for improvisert ammunisjon for å gjøre det lite og vanskelig å avsløre.

Han lader om så han kan skyte vilt og drepe alle.

Og søstera mi er der ute i støvskyen et sted.

Jeg kjenner smaken av sagmugg, med et snev av pulverisert gallamiddag. Jeg stiller pulskniven til å fly i brysthøyde. Holder den som en dirrende dartpil.

Attentatmannen gjør en tabbe.

Han hoster.

En ørliten håndbevegelse, og kniven suser av gårde, opprøm og dødelig. Et millisekund senere kommer lydene jeg kjenner så godt fra timevis med alle timene med kastetrening på svineskrotter – surklinga i bløtvev og kverninga i bein.

Trykkbølgen feier bort støvskyen. Bare beina til attentatmannen står igjen, resten forsvant i en plutselig blodsprøyt.

Et uhyggelig øyeblikk blir beina stående før de går over ende.

Kniven kommer susende tilbake til hånda mi, varm og sleip. Lufta smaker av jern.

Jeg har nettopp drept et menneske, men det eneste jeg tenker, er …

Søstera mi er trygg.

Søstera mi er trygg.

Jeg hopper ned fra scenen og skynder meg til Rafi, som ennå sitter sammenkrøpet bak bordet. Hun puster gjennom et silketørkle som hun rekker fram til meg.

Jeg er fortsatt på vakt, klar til kamp. Men nå summer lufta av sikkerhetsdroner som våkner til liv. Attentatmannen må ha hatt støysenderen på seg, og nå er den også pulverisert.

Endelig skrur jeg av kniven. Jeg begynner å skjelve, og med ett er Rafi den mest klartenkte av oss.

«Fort, bak scenen,» hvisker hun. «Før folk skjønner at det var to av oss.»

Så klart. Støvskyen begynner å letne, og de overlevende gnir seg i øynene. Vi slipper oss ned gjennom en luke under scenen.

Vi er oppvokst i dette huset. Pleide å leke mørkegjemsel i denne ballsalen med nattbriller på – det var alltid jeg som lette.

Sambandet er tilbake, og jeg hører Nayas stemme i øret.

«Vi ser deg, Frey. Trenger Juvelen sanitetsstøtte?»

Det er første gang vi bruker Rafis kodenavn i et ekte angrep.

«Hun har fått et kutt,» sa jeg. «Over øyet.»

«Få henne inn på reservekjøkkenet. Godt jobba.»

Det siste ordet hennes skurrer i øret. All treninga hittil har kanskje føltes som jobb. Men dette?

Dette er meg, fullt og helt.

«Er det over?» spør jeg Naya.

«Vet ikke. Faren deres har sperret seg inne på den andre sida av byen.» Stemmen hennes er spiss, hun antyder at dette kanskje bare er begynnelsen på noe større. At opprørerne omsider har gått til et storstilt angrep mot faren vår.

Jeg tar Rafi med meg forbi sceneapparatene og lysdronene, ned trappa. Rengjøringsdroner og kakerlakker piler ut av veien for oss.

Fem soldater – de eneste i Sikkerhetstjenesten som vet at jeg fins – møter oss i et kjøkken rensket for alle andre ansatte. En sanitetslege lyser Rafi i øynene, renser og lukker såret og tømmer lungene hennes for røyk og støv.

Vi går i samlet tropp mot den sikrede heisen. Soldatene rundt Rafi og meg er som beskyttende kjemper i de kraftige kroppspansrene.

Rafi er fortsatt glassaktig i blikket.

«Var det der på ordentlig?» spør hun lavt.

Jeg tar hånda hennes. «Så klart.»

Instruktørene mine har overrasket oss med lignende øvelser hundrevis av ganger, men aldri i full offentlighet, med håndmitraljøser og døde mennesker.

Rafi tar seg til såret i panna som om hun fortsatt ikke klarer å tro at noen prøvde å drepe henne.

«Ingenting å bry seg om,» sier jeg. «Du er trygg.»

«Hva med deg, Frey?»

«Ikke en skramme.»

Rafi rister på hodet. «Nei, jeg mener: Så noen deg – sammen med meg

Jeg ser henne inn i øynene, kjenner frykten hennes rykke meg ut av ekstasen. Tenk om noen der inne i ballsalen så oss? En stedfortreder er verdiløs hvis alle vet hun ikke er ekte.

Hva ville poenget med meg være da?

«Ingen så oss,» forsikrer jeg henne. Det var for mye støv og kaos, for mange sårede og døende. Alle svevekameraene var slått ut.

Og det viktigste er: Jeg reddet søstera mi. Tanken fyller meg med en ny gledesrus.

Ingenting kommer til å føles så godt igjen.

BONUS:

Til toppen