Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Dobbeltgjengeren

Scott Westerfeld Vigmostad og Bjørke Oversetter: Magne Tørring 2021


Vi kommer til å dø. Tror jeg.

Det beste håpet vi har nå, er pulskniven min. Den dirrer svakt i hånda, som en fugl. Jeg holder den slik Naya, sjefinstruktøren min, sa:

Forsiktig, så du ikke klemmer den i stykker.

Fast, så den ikke flyr sin vei.

Problemet er bare at den vil fly. Her snakker vi militær teknologi. Smart som ei kråke, vill som en unghauk. Elsker en slåsskamp.

Og snart får den en. Attentatmannen fyrer løs rundt seg fra scenen der søstera mi nettopp holdt sin første offentlige tale. Publikummet – medlemmer av Shreves overklasse – ligger døde, liksomdøde, eller skjelvende i skjul. Golvet er overstrødd av sikkerhetsdroner og svevekameraer – slått ut av en støysender, tipper jeg.

Søstera mi har krøpet sammen ved sida av meg og knuger den ledige hånda mi i sine. Neglene hennes graver seg inn i huden min.

Vi gjemmer oss bak et veltet bord. Fem centimeter med tankdyrket eikeved, men attentatmannen har håndmitraljøse. Vi hadde vært like trygge bak en rosebusk.

I det minste ser ingen oss sammen.

Vi er femten år.

Det er første gang noen prøver å drepe oss.

Hjertet hamrer på tvers i brystkassa, men jeg husker å puste. Fylles av en slags ekstase over å kjenne treninga slå inn.

Endelig gjør jeg det jeg ble født til.

Jeg redder søstera mi.

Sambandet er nede, men inni hodet hører jeg Nayas stemme fra tusenvis av treningsoppdrag: Kan du beskytte Rafia?

Ikke uten å nøytralisere angriperen.

Så gjør det.

«Bli her,» sier jeg.

Rafi ser opp på meg. Det er et kutt over øyet hennes – hun fikk det da splintene begynte å fly. Hun tar seg hele tida til såret, liksom forundret. Hun opplevde aldri at instruktørene hennes skadet henne.

Rafi er tjueseks minutter eldre enn meg. Det er derfor hun holder taler, mens jeg trener med kniv.

«Ikke gå fra meg, Frey,» hvisker hun.

«Jeg skal alltid være hos deg,» sier jeg, slik jeg pleier å hviske fra nabosenga når hun har hatt mareritt. «Men nå må du slippe hånda mi, Rafi.»

Hun ser meg inn i øynene, inn i den fullkomne tilliten vi deler.

I samme øyeblikk som hun slipper hånda mi, fyrer attentatmannen løs igjen, og lufta revner i et smatrende brak. Men han skyter vilt, uten plan. Egentlig var det faren vår som skulle vært her, men han trakk seg i siste liten.

Kanskje tenker ikke attentatmannen på Rafi i det hele tatt. Han vet i hvert fall ikke om meg, om de åtte årene med kamptrening jeg har bak meg. Om pulskniven min.

Jeg gjør mitt trekk.

NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.

Til toppen