Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

En ballade om sangfugler og slanger

Husker du Coriolanus Snow, den onde diktatoren fra serien «Dødslekene»? I denne boka møter vi ham som ung gutt. Som mentor i de tiende Dødslekene får Coriolanus en mulighet til å gjenopprette familien Snows status, men han får en ekstra utfordring når han blir tildelt Lucy Gray Baird fra fattige og undertrykte Distrikt 12.

Suzanne Collins Gyldendal Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen 2020

2

Jenta fra Distrikt 12? Kunne man få et kraftigere slag i ansiktet? Distrikt 12, det minste distriktet, en vits av et distrikt, med sine kortvokste, sykelige ungdommer som alltid døde i løpet av de første fem minuttene, og ikke bare det … men jenta? Ikke at en jente ikke kunne vinne, men i Coriolanus’ tanker handlet Dødslekene for det meste om rå styrke, og jentene var naturligvis mindre enn guttene og derfor underlegne i utgangspunktet. Han hadde aldri vært noen stor tilhenger av rektor Highbottom, som han spøkefullt kalte High-asa-Kite-Bottom blant vennene sine, men han hadde ikke forventet en slik offentlig ydmykelse. Hadde Highbottom fått høre økenavnet han hadde gitt ham? Eller var dette bare en bekreftelse på at familien Snow var i ferd med å forsvinne ut i glemselen?

Han kjente at blodet brant i kinnene mens han prøvde å bevare fatningen. De fleste av de andre studentene hadde reist seg og sto og småpratet seg imellom. Han måtte gå bort til dem og late som om dette ikke betydde noe, men han klarte ikke å røre på seg. Det eneste han maktet, var å dreie hodet mot høyre, hvor Sejanus stadig satt ved siden av ham. Coriolanus åpnet munnen for å gratulere ham, men tidde da han så den dårlig skjulte fortvilelsen i den andre guttens ansikt.

«Hva er det?» spurte han. «Er du ikke glad? Gutten fra Distrikt 2 – det er kremen av bermen.»

«Du glemmer én ting. Jeg tilhører den bermen,» sa Sejanus hest.

Coriolanus lot det synke inn. Så ti år med privilegert liv i Capitol hadde vært bortkastet på Sejanus. Han så fortsatt på seg selv som en person fra distriktene. For noe sentimentalt tøv.

Sejanus ristet på hodet. «Jeg er sikker på at faren min ba om det. Han prøver alltid å få meg til å tenke annerledes.»

Utvilsomt, tenkte Coriolanus. Gamle Strabo Plinths romslige lommebok og innflytelse ble respektert, selv om bakgrunnen hans ikke ble det. Og siden mentorvervene i utgangspunktet skulle være basert på akademiske meritter, var det åpenbart noen som hadde trukket i trådene.

Publikum hadde satt seg igjen. Bak på podiet delte forhenget seg og avslørte en skjerm som strakte seg fra gulv til tak. Uttaket ble sendt direkte fra hvert distrikt, fra østkysten til vestkysten, og ble kringkastet landet rundt. Det betydde at Distrikt 12 ville starte showet. Alle reiste seg da Panems segl fylte skjermen, ledsaget av Capitols hymne.

Panems smykke,
mektige stad,
du tidløse, skinnende, gilde opal

Noen av studentene rotet litt med teksten, men Coriolanus, som hadde hørt bestemoren radbrekke den daglig i årevis, sang alle de tre versene med kraftfull stemme, og fikk noen bifallende nikk. Det var patetisk, men han trengte hver dråpe med bifall han kunne få.

Seglet forsvant og ble erstattet av president Ravinstill. Håret hadde sølvgrå striper, og han var kledd i førkrigsuniform som en påminnelse om at han hadde kontrollert distriktene lenge før Mørketiden under opprøret. Han leste et kort utdrag av Landssviktraktaten, som beskrev Dødslekene som en kompensasjon for krigen, der unge fra distriktene ble ofret som en gjengjeldelse for barna som var blitt drept i Capitol. Det var prisen for opprørernes forræderi.

Arrangørene satte over til det triste torget i Distrikt 12, hvor en provisorisk scene, nå omgitt av Fredsvoktere, var blitt rigget til foran Tinghuset. Borgermester Lipp, en liten og tykk, fregnet mann i en håpløst utdatert dress, sto mellom to lerretssekker. Han stakk hånden dypt ned i sekken til venstre, dro ut en papirlapp og kastet et raskt blikk på den.

«Jentetributten fra Distrikt 12 er Lucy Gray Baird,» sa han inn i en mikrofon. Kameraet panorerte over forsamlingen av grå, sultne ansikter i grå, formløse klær, på jakt etter tributten. Det zoomet inn på et lite opptrinn: jenter som rygget tilbake fra den uheldige utvalgte.

Tilskuerne mumlet forbauset da de fikk se henne.

Lucy Gray Baird sto rakrygget i en kjole med rysjer i alle regnbuens farger, som nå var fillete, men som en gang måtte ha vært elegant. Det mørke, krøllete håret var satt opp og med markblomster vevd inn. Det fargerike antrekket tiltrakk seg blikk, som en sommerfugl i et hav av møll. Hun gikk ikke rett mot scenen, men begynte å sno seg frem mellom jentene til høyre for seg.

Det skjedde raskt. Hånden som forsvant ned i rysjene ved hoften, noe sprellende og knallgrønt som ble tatt opp av lomma og sluppet ned under kragen på blusen til en hånflirende rødtopp, raslingen fra kjolen mens hun gikk videre. Kameraet fokuserte på offeret hennes, som ikke lenger gliste, men derimot skar en grimase av redsel, skrikene da hun falt i bakken og krafset på klærne sine, ropene fra borgermesteren. Og i bakgrunnen gled overfallskvinnen fortsatt mot scenen uten å se seg tilbake én gang.

Heavensbee Hall våknet til liv da tilskuerne knuffet til sidemennene sine.

«Så du det?»

«Hva var det hun slapp ned i kjolen hennes?»

«En øgle?»

«Jeg tror det var en slange!»

«Tok hun livet av henne?»

Coriolanus gransket folkemengden og kjente et stikk av håp. Denne oddsbomben av en tributt, dette utskuddet hans, denne fornærmelsen, hadde fanget Capitols oppmerksomhet. Det måtte vel være bra? Med hans hjelp kunne hun kanskje gjøre en anstendig innsats, og han kunne vende den vanærende tildelingen til en respektabel forestilling. På den ene eller den andre måten var skjebnene deres ugjenkallelig lenket sammen.

Oppe på skjermen løp borgermester Lipp ned trappen til scenen og trengte seg frem gjennom mengden for å nå frem til jenta som hadde falt. «Mayfair? Mayfair?» ropte han. «Datteren min trenger hjelp!» Det hadde dannet seg en sirkel rundt henne, men de få halvhjertede forsøkene på å hjelpe henne, ble hindret av den sprellende kroppen. Borgermesteren brøt seg inn i sirkelen idet en liten, skimrende grønn slange pilte ut av foldene i kjolen hennes og inn i mengden, hvor folk skrek og rygget for å unngå den. Mayfair roet seg da slangen forvant, men redselen ble straks erstattet av forlegenhet. Hun så rett inn i kameraet og skjønte at alle i hele Panem så på henne. Med den ene hånden prøvde hun å rette på en sløyfe i håret som satt skjevt, og med den andre glattet hun på klærne, som var skitne av kullstøvet som dekket alt, og opprevne etter krafsingen hennes. Da faren hjalp henne på beina, var det lett å se at hun hadde tisset på seg. Han tok av seg jakken, pakket den rundt henne og overlot henne til en Fredsvokter for at han skulle føre henne bort. Så snudde han seg mot scenen og sendte et morderisk blikk mot den nye tributten fra Distrikt 12.

Da Coriolanus så Lucy Gray Baird innta scenen, følte han et stikk av uro. Kanskje hun ikke var mentalt frisk? Det var noe vagt kjent, men også litt skummelt ved henne. Radene med bringebærrøde, kongeblå og løvetanngule rysjer …

«Hun ser ut som en sirkusartist,» bemerket en av jentene. De andre mentorene mumlet samtykkende.

Nettopp. Coriolanus tenkte tilbake på sirkusene fra den tidlige barndommen sin. Sjonglører og akrobater, klovner og dansende jenter i side kjoler som virvlet rundt mens han ble mer og mer hyper på sukkerspinn. At tributten hans hadde valgt et slikt feststemt antrekk til den mørkeste begivenheten i året, røpet noe bemerkelsesverdig som ikke bare var et tilfeldig utslag av dårlig dømmekraft.

Den tilmålte tiden for uttaket i Distrikt 12 var utvilsomt allerede utløpt, men de manglet fortsatt en mannlig tributt. Da borgermester Lipp inntok scenen igjen, ignorerte han derimot sekken med navnelapper, marsjerte rett bort til jenta og slo henne så hardt i ansiktet at hun falt på kne. Han hadde hånden løftet for å slå henne på nytt da et par Fredsvoktere grep inn, tok ham i armene og forsøkte å få ham til å gjenoppta oppgaven han var satt til å utføre. Da han strittet imot, slepte de ham inn i Tinghuset, slik at hele prosedyren stanset opp.

Fokuset skiftet til jenta på scenen. Da kameraet zoomet inn på henne, lurte Coriolanus seriøst på om Lucy Gray Baird var tilregnelig. Han ante ikke hvor hun hadde fått sminken fra, for sminke var noe som først ganske nylig var blitt tilgjengelig igjen i Capitol, men øynene hadde blå øyenskygge og var streket opp med svart eyeliner, hun hadde rouge på kinnene og leppene var farget med en litt fet rødtone. Her i Capitol ville det blitt sett på som dristig. I Distrikt 12 føltes det skamløst. Det var umulig å ikke se på henne der hun satt og dro hånden over skjørtet og glattet ut rysjene på en nesten tvangsmessig måte. Først da de lå i helt riktige folder, løftet hun hånden til merket etter slaget på kinnet. Underleppa dirret lett, og øynene var blanke av tårer som truet med å renne over.

«Ikke gråt,» hvisket Coriolanus. Han tok seg i det og så seg nervøst omkring, bare for å oppdage at de andre studentene satt med blikket naglet til skjermen. Ansiktene deres røpet uro. Hun hadde vunnet medfølelsen deres, til tross for den underlige fremtoningen. De ante ikke hvem hun var eller hvorfor hun hadde angrepet Mayfair, men ingen kunne vel ha unngått å få med seg det ondskapsfulle hånfliret, og at faren var en bølle, som fiket til en jente han nettopp hadde dømt til døden?

«Jeg skal vedde på at det var fikset,» sa Sejanus lavt. «Jeg tror ikke det var hennes navn som sto på den lappen.»

Akkurat idet jenta var på nippet til å tape kampen mot tårene, skjedde det noe underlig. Fra et eller annet sted i mengden begynte noen å synge. En ung stemme, som kunne tilhøre en gutt eller en jente, men med en slik styrke at den bar over hele det tause torget.

Du kan ikke ta min historie,
min fortid er ikke for deg

Et vindpust blåste over scenen, og jenta løftet hodet langsomt. Fra et annet sted i mengden lød en dypere, tydelig mannlig stemme:

Du kunne kanskje ha tatt min far,
men hans navn er en gåte for meg

Skyggen av et smil spilte over Lucy Gray Bairds lepper. Hun reiste seg brått, gikk ut til midten av scenen, grep mikrofonen og sang.

Nei, ingenting du kan ta fra meg, er verdt å beholde.

Hun stakk den ledige hånden inn mellom rysjene i kjolen og svingte den fra side til side, og alt begynte å gi mening – kostymet, sminken, håret. Hvem hun nå enn var, hadde hun kledd seg ut til en forestilling helt fra begynnelsen av. Hun hadde en fin stemme, lys og klar på de høye tonene, hes og fyldig på de lave, og hun beveget seg med selvsikkerhet.

Du kan ikke ta min humor,
min sjarm og min frekke munn.
Du kan ikke ta min rikdom
for den er et rykte kun.
Nei, ingenting du kan ta fra meg
er verdt å beholde

Sangen forvandlet henne, og Coriolanus syntes ikke lenger hun var like skummel. Det var noe spennende, til og med tiltrekkende ved henne. Kameraet sugde henne inn mens hun gikk frem til kanten av scenen og lente seg ut over publikum, sjarmerende og skamløs på én gang.

Tror du er så fin,
men ter deg som et svin.
Tror du har full kontroll,
og kan fikse og mikse og trikse med meg.
Tro på nytt hvis det er ditt mål,
for …

Og så satte hun seg i bevegelse. Hun svinset rundt på scenen, rett forbi Fredsvokterne. Noen av dem hadde problemer med å undertrykke et smil. Ingen av dem gjorde noe for å stanse henne.

Du kan ikke ta min styrke,
min tæl og min kjappe replikk.
Så kom ikke her, bare kyss meg bak.
Ta tingene dine og stikk,
for ingenting du kan ta fra meg, er verdt å beholde

Dørene til Tinghuset ble revet opp, og Fredsvokterne som hadde ført borgermesteren inn, stormet ut på scenen igjen. Jenta sto vendt mot publikum, men man kunne se at hun merket at de kom. Hun gikk til den borteste enden av scenen for den store finalen.

Nei, sir,
ingenting du kan ta fra meg, er verdt en dritt.
Så slit det med helsa, du får det helt kostnadsfritt.
Nei, ingenting du kan ta fra meg,
er verdt å beholde

Hun klarte å sende et slengkyss før de var over henne. «Vennene mine kaller meg Lucy Gray – det håper jeg at dere også vil!» ropte hun. En av Fredsvokterne vred mikrofonen ut av hånden hennes mens den andre løftet henne og bar henne tilbake til midten av scenen. Hun vinket som om tilskuerne ga henne dundrende applaus, og ikke rungende taushet.

En liten stund var de tause i Heavensbee Hall også. Coriolanus lurte på om de andre, som han, håpet at hun skulle fortsette å synge. Så begynte alle å snakke i munnen på hverandre, først om jenta, deretter om hvem som hadde vært så heldig å få henne. De andre studentene strakte hals, noen ga ham tommelen opp, noen sendte ham misunnelige blikk. Han ristet forundret på hodet, men innvendig frydet han seg. Snow lander øverst.

Fredsvokterne hentet borgermesteren ut igjen og stilte seg opp på hver side av ham for å unngå flere konflikter. Lucy Gray ignorerte ham – det virket som om hun hadde gjenvunnet fatningen gjennom forestillingen sin. Borgermesteren skulte mot kameraet idet han klasket hånden ned i den andre sekken og dro opp flere lapper. Noen flagret ned på scenen, og han leste fra den han sto igjen med. «Guttetributten fra Distrikt 12 er Jessup Diggs.»

Ungdommene på torget trakk seg tilbake og ryddet vei for Jessup, en gutt med en svart lugg klistret til den brede pannen. Til å være tributt fra Distrikt 12, var han et førsteklasses eksemplar, større enn gjennomsnittet, og i tillegg så han råsterk ut. Den skitne fremtoningen tydet på at han allerede jobbet i gruvene. Et halvhjertet forsøk på vask hadde blottlagt en relativt ren oval midt i ansiktet, men den var omringet av svart kullstøv, og han var svart under neglene også. Han gikk keitet opp trappen for å innta plassen sin. Da han nærmet seg borgermesteren, tok Lucy Gray et skritt frem og rakte ut hånden. Gutten nølte, så strakte han frem sin egen og tok den. Lucy Gray gikk foran ham, byttet den høyre hånden med venstre, og så sto de side om side. Hun neide dypt, og dro gutten med seg i et bukk. Spredt applaus og et enslig jubelrop lød fra flokken foran scenen før Fredsvokterne lukket seg rundt dem og sendingen forflyttet seg til Distrikt 8.

Coriolanus lot som om han var oppslukt av forestillingen mens 8, 6 og 11 ropte frem tributtene sine, men hjernen jobbet på høygir med ettervirkningene av å ha blitt tildelt Lucy Gray Baird. Hun var en gave, det visste han, og slik måtte han behandle henne. Men hvordan skulle han best utnytte den oppsiktsvekkende entreen hennes? Hvordan skvise litt suksess ut av en kjole, en slange og en sang? Tributtene ville få sørgelig lite tid foran publikum før Lekene begynte. Hvordan kunne han få publikum til å engasjere seg i henne, og i forlengelse av det, i ham, bare i løpet av et kort intervju? Han registrerte vagt de andre tributtene, stort sett ynkelige skikkelser, og merket seg de som så sterkest ut. Sejanus fikk en høy, kraftig fyr fra Distrikt 2, og gutten fra Livias Distrikt 1 så også ut som en seriøs utfordrer. Jenta til Coriolanus virket for så vidt sunn og frisk, men den spinkle kroppen egnet seg mer for dans enn for nærkamp. Men han gjettet at hun kunne løpe fort, og det var viktig.

Etter hvert som uttakene nærmet seg slutten, drev lukten av mat fra buffeen ut i salen. Nybakt brød. Løk. Kjøtt. Coriolanus klarte ikke å stanse rumlingen i magen, og tok sjansen på et par slurker posca til for å roe den. Han følte seg opprømt, svimmel og skrubbsulten. Etter at skjermen ble mørk, måtte han bruke all den selvdisiplinen han kunne oppdrive for ikke å haste av sted mot buffeen.

Den endeløse dansen med sulten hadde definert livet hans. Ikke i de aller tidligste årene, før krigen, men hver dag etter det hadde vært en kamp, en overvinnelse, et spill. Hvordan holdt man sulten best fra livet? Spise all maten i ett måltid? Spre den ut over dagen i små drypp? Gafle den i seg eller tygge hver bit til det bare var væske igjen? Alt var bare et spill for å få tankene bort fra det faktum at det aldri var nok. Ingen ville noen gang la ham få nok.

Under krigen hadde opprørerne hatt kontroll over distriktene som produserte mat. De hadde brukt Capitols egen oppskrift mot dem og prøvd å sulte Capitol til underkastelse ved å bruke mat – eller mangel på mat – som et våpen. Nå var rollene byttet om igjen, og Capitol kontrollerte forsyningene, i tillegg til at de hadde gått et skritt videre og vridd kniven rundt i distriktenes hjerte med Dødslekene. Midt i all volden under Lekene hersket en taus smerte som alle i Panem hadde opplevd – den desperate jakten på nok mat til å overleve til neste soloppgang.

Denne desperasjonen hadde forvandlet oppegående borgere av Capitol til monstre. Folk som falt døde om av sult i gatene, var blitt en del av en uhyggelig næringskjede. En vinternatt hadde Coriolanus og Tigris sneket seg ut av leiligheten for å rote gjennom noen trekasser de hadde fått øye på tidligere i et smug. Underveis passerte de tre døde kropper, og kjente igjen den ene som en ung, trivelig tjenestejente som pleide å servere te under familien Cranes ettermiddagsselskaper. Det hadde begynt å snø, våte og tunge fnugg, og gatene virket øde, men på vei hjem fikk en røslig skikkelse dem til å smette inn bak en hekk. Derfra så de på mens naboen deres, Nero Price, en gigant innen jernbaneindustrien, saget av beinet på tjenestejenta med en stor, fryktinngytende kniv. Så rev han av henne skjørtet, pakket beinet inn i det og la på sprang gjennom sidegaten som ledet til baksiden av boligen hans. Søskenbarna snakket aldri om det, ikke engang til hverandre, men det var etset inn i hukommelsen til Coriolanus. Villskapen i de uhyggelige grimasene til Price, den hvite ankelen og den slitte, svarte skoen i enden på det avskårne beinet, og forferdelsen da han skjønte at han også nå kunne betraktes som spiselig.

Coriolanus ga Bestemadams fremsyn æren for at han hadde overlevd både bokstavelig talt og i moralsk forstand tidlig under krigen. Foreldrene hans var døde, Tigris var også foreldreløs, og begge barna bodde hos bestemoren. Opprørerne hadde rykket langsomt, men sikkert frem mot Capitol, selv om innbyggernes arroganse gjorde at dette ikke ble tatt tilstrekkelig på alvor. Matmangelen tvang selv de rikeste til å skaffe seg varer på svartebørsen. Det var grunnen til at Coriolanus sto utenfor bakdøren til en tidligere trendy nattklubb en sen oktoberkveld. Han holdt håndtaket til en liten, rød vogn i den ene hånden og Bestemadams hanskekledde hånd i den andre. Et bitende kaldt drag i luften var et illevarslende hint om vinterens snarlige ankomst, og et teppe av dystre, grå skyer hang over dem. De hadde kommet for å møte Pluribus Bell, en aldrende mann med sitrongule brilleglass og en hvit, pudret parykk som nådde ham til livet. Han og partneren Cyrus, som var musiker, eide den stengte klubben og overlevde nå på ulovlig varehandel i bakgaten. Coriolanus og Bestemadam hadde kommet for å kjøpe en kartong med hermetisk melk, siden fersk melk hadde forsvunnet fra markedet for flere uker siden, men Pluribus sa at han var utsolgt. Det som derimot nettopp hadde kommet inn, var kartonger med tørkede limabønner, som sto i høye stabler på den speilkledde scenen bak ham.

«De holder i årevis,» lovet Pluribus. «Jeg tenker å sette av rundt tjue til meg selv.»

Det fikk Bestemadam til å le. «Noe så skrekkelig.»

«Nei, kjære deg. Det blir skrekkelig først når man ikke har dem,» sa Pluribus.

Han lot være å utbrodere, men Bestemadam sluttet å le. Hun kastet et blikk på Coriolanus og grep plutselig hånden hans et øyeblikk. Det virket som en uvilkårlig handling, nesten som en spasme. Så kikket hun på kassene, og det virket som om hun regnet i hodet. «Hvor mange kan du avse?» spurte hun klubbeieren. Coriolanus dro én kasse hjem i vognen sin, og midt på natten kom det tjueni til, siden hamstring var strengt forbudt. Cyrus og en kompis bar kassene opp trappen og stablet dem midt i den overdådig møblerte stua. På toppen av stabelen satte de en enslig boks med melk, med hilsen fra Pluribus, og ønsket dem god natt. Coriolanus og Tigris hjalp Bestemadam med å gjemme limabønnene rundt i leiligheten, i elegante, utskårne skap, til og med i det gamle bestefarsuret.

«Hvem er det som skal spise alt dette?» spurte han. På den tiden var det fortsatt bacon i livet hans, og kylling, til og med oksestek i ny og ne. Melk hadde de bare nå og da, men det var rikelig med ost, og det var alltid en eller annen dessert til middagen, om så bare brødskiver med syltetøy.

«Vi får spise noe av det. Kanskje vi kan bytte bort litt,» sa Bestemadam. «De kan være vår hemmelighet.»

«Jeg liker ikke limabønner,» sa Coriolanus og furtet. «Jeg tror i hvert fall ikke det.»

«Tja, vi får få kokka til å finne en god oppskrift,» sa Bestemadam.

Men kokka var blitt kalt ut i tjeneste under krigen, og hadde deretter dødd av influensa. Det skulle vise seg at Bestemadam ikke engang visste hvordan man slo på komfyren, for ikke å snakke om å følge en oppskrift. Det ble oppgaven til åtte år gamle Tigris å koke bønnene til en tykk grøt, deretter suppen, deretter den utvannede buljongen som skulle holde dem i live under krigen. Limabønner. Kål. Brødrasjonen. De levde på dette, dag ut og dag inn, i årevis. Det hadde utvilsomt hemmet veksten hans. Han ville garantert vært høyere og mer bredskuldret hvis han hadde fått mer mat. Men hjernen hadde utviklet seg som den skulle, det håpet han i det minste. Bønner, kål, brunt brød. Coriolanus begynte etter hvert å hate det, men det holdt dem i live, uten skam, og uten at de trengte å forsyne seg av likene ute i gatene.

BONUS:

Til toppen