Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

En ballade om sangfugler og slanger

Husker du Coriolanus Snow, den onde diktatoren fra serien «Dødslekene»? I denne boka møter vi ham som ung gutt. Som mentor i de tiende Dødslekene får Coriolanus en mulighet til å gjenopprette familien Snows status, men han får en ekstra utfordring når han blir tildelt Lucy Gray Baird fra fattige og undertrykte Distrikt 12.

Suzanne Collins Gyldendal Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen 2020



2

Jenta fra Distrikt 12? Kunne man få et kraftigere slag i ansiktet? Distrikt 12, det minste distriktet, en vits av et distrikt, med sine kortvokste, sykelige ungdommer som alltid døde i løpet av de første fem minuttene, og ikke bare det … men jenta? Ikke at en jente ikke kunne vinne, men i Coriolanus’ tanker handlet Dødslekene for det meste om rå styrke, og jentene var naturligvis mindre enn guttene og derfor underlegne i utgangspunktet. Han hadde aldri vært noen stor tilhenger av rektor Highbottom, som han spøkefullt kalte High-asa-Kite-Bottom blant vennene sine, men han hadde ikke forventet en slik offentlig ydmykelse. Hadde Highbottom fått høre økenavnet han hadde gitt ham? Eller var dette bare en bekreftelse på at familien Snow var i ferd med å forsvinne ut i glemselen?

Han kjente at blodet brant i kinnene mens han prøvde å bevare fatningen. De fleste av de andre studentene hadde reist seg og sto og småpratet seg imellom. Han måtte gå bort til dem og late som om dette ikke betydde noe, men han klarte ikke å røre på seg. Det eneste han maktet, var å dreie hodet mot høyre, hvor Sejanus stadig satt ved siden av ham. Coriolanus åpnet munnen for å gratulere ham, men tidde da han så den dårlig skjulte fortvilelsen i den andre guttens ansikt.

«Hva er det?» spurte han. «Er du ikke glad? Gutten fra Distrikt 2 – det er kremen av bermen.»

«Du glemmer én ting. Jeg tilhører den bermen,» sa Sejanus hest.

Coriolanus lot det synke inn. Så ti år med privilegert liv i Capitol hadde vært bortkastet på Sejanus. Han så fortsatt på seg selv som en person fra distriktene. For noe sentimentalt tøv.

Sejanus ristet på hodet. «Jeg er sikker på at faren min ba om det. Han prøver alltid å få meg til å tenke annerledes.»

Utvilsomt, tenkte Coriolanus. Gamle Strabo Plinths romslige lommebok og innflytelse ble respektert, selv om bakgrunnen hans ikke ble det. Og siden mentorvervene i utgangspunktet skulle være basert på akademiske meritter, var det åpenbart noen som hadde trukket i trådene.

Publikum hadde satt seg igjen. Bak på podiet delte forhenget seg og avslørte en skjerm som strakte seg fra gulv til tak. Uttaket ble sendt direkte fra hvert distrikt, fra østkysten til vestkysten, og ble kringkastet landet rundt. Det betydde at Distrikt 12 ville starte showet. Alle reiste seg da Panems segl fylte skjermen, ledsaget av Capitols hymne.

Panems smykke,
mektige stad,
du tidløse, skinnende, gilde opal

Noen av studentene rotet litt med teksten, men Coriolanus, som hadde hørt bestemoren radbrekke den daglig i årevis, sang alle de tre versene med kraftfull stemme, og fikk noen bifallende nikk. Det var patetisk, men han trengte hver dråpe med bifall han kunne få.

Seglet forsvant og ble erstattet av president Ravinstill. Håret hadde sølvgrå striper, og han var kledd i førkrigsuniform som en påminnelse om at han hadde kontrollert distriktene lenge før Mørketiden under opprøret. Han leste et kort utdrag av Landssviktraktaten, som beskrev Dødslekene som en kompensasjon for krigen, der unge fra distriktene ble ofret som en gjengjeldelse for barna som var blitt drept i Capitol. Det var prisen for opprørernes forræderi.

Arrangørene satte over til det triste torget i Distrikt 12, hvor en provisorisk scene, nå omgitt av Fredsvoktere, var blitt rigget til foran Tinghuset. Borgermester Lipp, en liten og tykk, fregnet mann i en håpløst utdatert dress, sto mellom to lerretssekker. Han stakk hånden dypt ned i sekken til venstre, dro ut en papirlapp og kastet et raskt blikk på den.

«Jentetributten fra Distrikt 12 er Lucy Gray Baird,» sa han inn i en mikrofon. Kameraet panorerte over forsamlingen av grå, sultne ansikter i grå, formløse klær, på jakt etter tributten. Det zoomet inn på et lite opptrinn: jenter som rygget tilbake fra den uheldige utvalgte.

Tilskuerne mumlet forbauset da de fikk se henne.

Lucy Gray Baird sto rakrygget i en kjole med rysjer i alle regnbuens farger, som nå var fillete, men som en gang måtte ha vært elegant. Det mørke, krøllete håret var satt opp og med markblomster vevd inn. Det fargerike antrekket tiltrakk seg blikk, som en sommerfugl i et hav av møll. Hun gikk ikke rett mot scenen, men begynte å sno seg frem mellom jentene til høyre for seg.

Det skjedde raskt. Hånden som forsvant ned i rysjene ved hoften, noe sprellende og knallgrønt som ble tatt opp av lomma og sluppet ned under kragen på blusen til en hånflirende rødtopp, raslingen fra kjolen mens hun gikk videre. Kameraet fokuserte på offeret hennes, som ikke lenger gliste, men derimot skar en grimase av redsel, skrikene da hun falt i bakken og krafset på klærne sine, ropene fra borgermesteren. Og i bakgrunnen gled overfallskvinnen fortsatt mot scenen uten å se seg tilbake én gang.

Heavensbee Hall våknet til liv da tilskuerne knuffet til sidemennene sine.

«Så du det?»

«Hva var det hun slapp ned i kjolen hennes?»

«En øgle?»

«Jeg tror det var en slange!»

«Tok hun livet av henne?»

NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.

Til toppen