Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

En nesten endelig liste over verste mareritt

Krystal Sutherland Gyldendal Oversetter: Morten Hansen 2018

I
GUTTEN PÅ
BUSSHOLDEPLASSEN

Esther Solar hadde ventet utenfor Lilac Hill omsorgs- og rehabiliteringssenter i en halvtime da hun fikk beskjed om at forbannelsen hadde slått til igjen.

Rosemary Solar, moren hennes, forklarte på telefonen at hun ikke lenger, under noen omstendigheter, ville kunne hente datteren sin. Hun hadde funnet en katt så svart som natten med demongule spalter til øyne sittende på panseret til familiebilen – et varsel som var mørkt nok til å hindre henne i å kjøre.

Esther lot seg ikke vippe av pinnen. Spontan utvikling av fobier var ikke noe nytt fenomen i familien Solar, så hun gikk isteden til bussholdeplassen fire kvartaler fra Lilac Hill. Den røde kappen hennes bølget i kveldsvinden og tiltrakk seg noen stirrende blikk fra fremmede.

Underveis tenkte hun på hvem normale mennesker ville ringe i en slik situasjon. Faren hennes var fremdeles nede i kjelleren han hadde stengt seg inne i for seks år siden, Eugene var borte (Esther hadde en mistanke om at han hadde glidd gjennom nok en sprekk i virkeligheten – det skjedde med Eugene iblant), og bestefaren hennes hadde ikke lenger den finmotorikken som krevdes for å føre et motorkjøretøy (for ikke å snakke om at han ikke husket at hun var barnebarnet hans).

Kort sagt hadde Esther veldig få som kunne redde henne ut av en krise.

Det var lite folk på bussholdeplassen til fredags kveld å være. Det satt bare én annen person der, en høy svart gutt kledd som en figur fra en Wes Anderson-film, med limegrønn kordfløyelsbukse, semsket jakke og alpelue dratt ned over håret. Gutten satt og gråt, så Esther gjorde som man skal når et fullstendig fremmed menneske viser altfor mye følelser i ditt nærvær – hun overså ham fullstendig. Hun satte seg ved siden av ham, fant frem det fillete eksemplaret sitt av Gudfaren og prøvde veldig hardt å konsentrere seg om lesingen.

Lampene over dem summet som et vepsebol og flimret av og på. Hvis Esther hadde holdt blikket rettet nedover, ville det neste året av livet hennes ha vært ganske annerledes, men hun var en Solar, og i familien Solar hadde man det med å stikke nesa si der den ikke hadde noe å gjøre.

Gutten hulket dramatisk. Esther kikket opp. Et blåmerke var i ferd med å bre seg utover kinnbeinet hans, mørkt og plommefarget i det grelle lyset, og han blødde fra et kutt over det ene øyenbrynet. Den mønstrete skjorta hans – åpenbart donert til en bruktbutikk en gang midt på 70-tallet – var revet opp i kragen.

Gutten hulket igjen, så gløttet han bort på henne.

Esther unngikk som regel å snakke til folk hvis det ikke var helt nødvendig; iblant unngikk hun folk selv når det var helt nødvendig.

«Hei,» sa hun til slutt. «Går det bra?»

«Tror jeg er blitt ranet,» sa han.

«Du tror det?»

«Husker ikke helt.» Han pekte på såret i pannen. «Men telefonen og lommeboka er borte, så jeg tror jeg er blitt overfalt.»

Og det var da hun kjente ham igjen. «Jonah? Jonah Smallwood?»

Årene hadde forandret ham, men han hadde fortsatt de samme store øynene, den samme sterke kjeven, det samme intense blikket han hadde hatt allerede som barn. Han hadde mer hår nå: en skygge av skjeggstubb og tjukt, svart hår som sto opp på hodet i en slags pompadourfrisyre. Esther syntes han lignet på Finn fra The Force Awakens, noe som etter hennes mening var veldig bra. Han kastet et blikk på henne, på Jackson Pollock-maleriet av mørke fregner utover ansiktet og brystet og armene, på manken av ferskenrødt hår som gikk ned forbi hoftene. Prøvde å plassere henne. «Hvordan vet du hva jeg heter?»

«Husker du meg ikke?»

De hadde vært venner i bare et år, og de hadde ikke vært mer enn åtte den gangen, men likevel. Esther kjente et stikk av sorg over at han tydeligvis hadde glemt henne – hun hadde absolutt ikke glemt ham.

«Vi gikk sammen på barneskolen,» forklarte Esther. «Jeg gikk i Mrs. Prices klasse sammen med deg. Du spurte om jeg ville være din valentin.»

Jonah hadde kjøpt en pose med Sweethearts til henne og laget et kort hvor han hadde tegnet to frukter og skrevet følgende tekst under: Vi er det pærefekte par. Inne i kortet hadde han bedt om å møte henne i friminuttet.

Esther hadde ventet. Jonah hadde ikke dukket opp. Faktisk hadde hun aldri sett ham igjen.

Før nå.

«Å ja,» sa Jonah sakte idet det omsider begynte å demre for ham. «Jeg likte deg fordi du demonstrerte mot Humlesnurrs død utenfor bokhandelen, en uke etter at filmen hadde premiere eller noe sånt.»

Så godt som Esther husket det: lille Esther, sju år gammel med knallrød bolleklipp, som demonstrerte utenfor den lokale bokhandelen med et skilt hvor det sto: redd TROLLMENNENE. Og så en snutt fra seksnyhetene, en reporter som la seg på kne ved siden av henne og spurte: «Du er vel klar over at boka kom ut for flere år siden, og at slutten ikke kan endres?», og hun som blunket stumt mot kameraet.

Tilbake til virkeligheten: «Jeg hater at det finnes videobevis på det.»

Jonah nikket mot antrekket hennes, mot den blodrøde kappen som var festet med et bånd i halsen, og flettekurven som sto ved føttene hennes. «Du er visst rar fremdeles. Hvorfor er du kledd ut som Rødhette?»

Esther hadde ikke behøvd å svare på spørsmål om sin forkjærlighet for kostymer på flere år. Fremmede på gata gikk alltid ut fra at hun var på vei til eller fra et maskeradeball. Lærerne hennes kunne – til sin store irritasjon – ikke finne noe å utsette på antrekkene hennes i henhold til skolens kleskode, og medelevene var vant til at hun kom utkledd som Alice i Eventyrland eller Bellatrix DeMons eller hva det måtte være, og brydde seg ikke noe særlig om hva hun hadde på seg, så lenge hun ikke sluttet å smugle med seg kake til dem. (Mer om det straks.)

«Jeg har vært og besøkt en av besteforeldrene mine. Det virket passende,» svarte hun, noe som så ut til å være bra nok for Jonah, for han nikket som om han forsto hva hun mente.

«Du, har du noe penger på deg?»

Esther hadde faktisk penger på seg, i Rødhettes piknikkurv. Hun hadde 55 dollar, som alle var øremerket hennes «Komme seg til helvete ut av denne elendige byen»-fond, som nå utgjorde 2235 dollar til sammen.

Tilbake til de tidligere nevnte kakene. Under Esthers tredje år på East River High hadde skolen nemlig iverksatt noen omfattende endringer i kantina helt til de ikke hadde annet enn sunn mat. Vekk med pizza og kyllingnuggets og friterte potetkuler og pommes frites og sloppy joe og nachos, alt som gjorde high school delvis mulig å holde ut. Ordene «Michelle Obama» ble nå mumlet med en viss grad av irritasjon hver gang noe nytt ble føyd til menyen, som purreog blomkålsuppe eller dampet brokkolipai. Esther hadde øynet en potensiell forretningsmulighet og bakt en ladning brownies fra pose med dobbel dose sjokolade. Neste dag tok hun dem med på skolen, hvor hun solgte dem for fem dollar stykket og gjorde en pen fortjeneste på femti dollar. Siden da hadde hun blitt søppelmatens Walter White; så omfattende var imperiet hennes at kundene på skolen hadde begynt å kalle henne «Cakenberg».

Nylig hadde hun utvidet territoriet sitt til Lilac Hill omsorgs- og rehabiliteringssenter, hvor det mest spennende på menyen var overkokt pølse i brød og smakløs potetmos. Forretningene blomstret. «Hvordan det?» sa hun sakte.

«Jeg trenger penger til bussen. Hvis du gir meg kontanter, så kan jeg bruke telefonen din til å overføre penger fra min konto til din.»

Det hørtes ekstremt tvilsomt ut, men Jonah hadde blåmerke og blødde og gråt, og hun så ham fremdeles delvis som den søte lille gutten som en gang hadde likt henne godt nok til å gi henne en tegning av to pærer.

Så Esther sa: «Hvor mye trenger du?»

«Hvor mye har du? Jeg tar alt sammen, og så overfører jeg hele summen til deg.»

«Jeg har 55 dollar.»

«Da tar jeg 55 dollar.»

Jonah reiste seg og satte seg ved siden av henne. Han var mye høyere enn hun hadde trodd, og tynnere også, som en maisstengel. Hun så på mens han åpnet bankappen på telefonen hennes, logget seg inn, fylte ut opplysningene hennes etter hvert som hun ga dem til ham, og godkjente overføringen.

Overføring vellykket, sto det i appen.

Så dermed bøyde hun seg ned, åpnet kurven sin og ga ham de 55 dollarene hun hadde tjent på Lilac Hill i dag.

«Takk,» sa Jonah og tok henne i hånden. «Du er grei, Esther.» Så reiste han seg, blunket og forsvant. Igjen.

Og slik hadde det seg, på en varm, fuktig sensommerkveld, at Jonah Smallwood svindlet henne for 55 dollar og, i løpet av om lag fire minutter, stjal:

– armbåndet etter farmoren, rett fra håndleddet hennes
– iPhonen hennes
– en pakke gummigodt av typen Fruit Roll-Up fra kurven som hun hadde spart til hjemturen
– bibliotekkortet hennes (som han senere brukte til å betale 19,99 dollar i erstatningsgebyr for å ha skjendet et eksemplar av Romeo og Julie med hummergraffiti)
– eksemplaret hennes av Gudfaren
– hennes nesten endelige liste over verste mareritt
– og verdigheten hennes

Esther spilte av det dritpinlige minnet om Humlesnurrdemonstrasjonen om og om igjen i hodet og merket ikke at hun hadde blitt ranet, før bussen kom seks minutter og nitten sekunder senere. Da utbrøt hun til sjåføren: «Jeg er blitt ranet!» Til det svarte sjåføren: «Ikke noe pakk her!» og lukket dørene rett i trynet på henne.

(Kanskje Jonah ikke stjal all verdigheten hennes – busssjåføren tok de små restene han ikke allerede hadde klart å skrape av knoklene hennes.)

Så historien om hvordan Esther Solar ble ranet av Jonah Smallwood, er faktisk ganske ukomplisert. Historien om hvordan hun ble forelsket i Jonah Smallwood, er derimot litt mer innviklet.

Til toppen