Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

En nesten endelig liste over verste mareritt

Krystal Sutherland Gyldendal Oversetter: Morten Hansen 2018

I
GUTTEN PÅ
BUSSHOLDEPLASSEN

Esther Solar hadde ventet utenfor Lilac Hill omsorgs- og rehabiliteringssenter i en halvtime da hun fikk beskjed om at forbannelsen hadde slått til igjen.

Rosemary Solar, moren hennes, forklarte på telefonen at hun ikke lenger, under noen omstendigheter, ville kunne hente datteren sin. Hun hadde funnet en katt så svart som natten med demongule spalter til øyne sittende på panseret til familiebilen – et varsel som var mørkt nok til å hindre henne i å kjøre.

Esther lot seg ikke vippe av pinnen. Spontan utvikling av fobier var ikke noe nytt fenomen i familien Solar, så hun gikk isteden til bussholdeplassen fire kvartaler fra Lilac Hill. Den røde kappen hennes bølget i kveldsvinden og tiltrakk seg noen stirrende blikk fra fremmede.

Underveis tenkte hun på hvem normale mennesker ville ringe i en slik situasjon. Faren hennes var fremdeles nede i kjelleren han hadde stengt seg inne i for seks år siden, Eugene var borte (Esther hadde en mistanke om at han hadde glidd gjennom nok en sprekk i virkeligheten – det skjedde med Eugene iblant), og bestefaren hennes hadde ikke lenger den finmotorikken som krevdes for å føre et motorkjøretøy (for ikke å snakke om at han ikke husket at hun var barnebarnet hans).

Kort sagt hadde Esther veldig få som kunne redde henne ut av en krise.

Det var lite folk på bussholdeplassen til fredags kveld å være. Det satt bare én annen person der, en høy svart gutt kledd som en figur fra en Wes Anderson-film, med limegrønn kordfløyelsbukse, semsket jakke og alpelue dratt ned over håret. Gutten satt og gråt, så Esther gjorde som man skal når et fullstendig fremmed menneske viser altfor mye følelser i ditt nærvær – hun overså ham fullstendig. Hun satte seg ved siden av ham, fant frem det fillete eksemplaret sitt av Gudfaren og prøvde veldig hardt å konsentrere seg om lesingen.

Lampene over dem summet som et vepsebol og flimret av og på. Hvis Esther hadde holdt blikket rettet nedover, ville det neste året av livet hennes ha vært ganske annerledes, men hun var en Solar, og i familien Solar hadde man det med å stikke nesa si der den ikke hadde noe å gjøre.

Gutten hulket dramatisk. Esther kikket opp. Et blåmerke var i ferd med å bre seg utover kinnbeinet hans, mørkt og plommefarget i det grelle lyset, og han blødde fra et kutt over det ene øyenbrynet. Den mønstrete skjorta hans – åpenbart donert til en bruktbutikk en gang midt på 70-tallet – var revet opp i kragen.

Gutten hulket igjen, så gløttet han bort på henne.

Esther unngikk som regel å snakke til folk hvis det ikke var helt nødvendig; iblant unngikk hun folk selv når det var helt nødvendig.

«Hei,» sa hun til slutt. «Går det bra?»

«Tror jeg er blitt ranet,» sa han.

«Du tror det?»

«Husker ikke helt.» Han pekte på såret i pannen. «Men telefonen og lommeboka er borte, så jeg tror jeg er blitt overfalt.»

Og det var da hun kjente ham igjen. «Jonah? Jonah Smallwood?»

Årene hadde forandret ham, men han hadde fortsatt de samme store øynene, den samme sterke kjeven, det samme intense blikket han hadde hatt allerede som barn. Han hadde mer hår nå: en skygge av skjeggstubb og tjukt, svart hår som sto opp på hodet i en slags pompadourfrisyre. Esther syntes han lignet på Finn fra The Force Awakens, noe som etter hennes mening var veldig bra. Han kastet et blikk på henne, på Jackson Pollock-maleriet av mørke fregner utover ansiktet og brystet og armene, på manken av ferskenrødt hår som gikk ned forbi hoftene. Prøvde å plassere henne. «Hvordan vet du hva jeg heter?»

«Husker du meg ikke?»

De hadde vært venner i bare et år, og de hadde ikke vært mer enn åtte den gangen, men likevel. Esther kjente et stikk av sorg over at han tydeligvis hadde glemt henne – hun hadde absolutt ikke glemt ham.

«Vi gikk sammen på barneskolen,» forklarte Esther. «Jeg gikk i Mrs. Prices klasse sammen med deg. Du spurte om jeg ville være din valentin.»

NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget og lydfila.

Til toppen