Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Tims tragedie

Duncan er avgangselev og skal derfor få sitt eget rom på skolen. Det er tradisjon at fjorårets avgangselever legger igjen en ‘skatt’ til den som skal overta rommet etter sommerferien, og Duncan finner en liten stabel med CD-er fra Tim. Men da han mater inn den første CD-en og trykker på play, får han seg en overraskelse.

Elizabeth Laban Cappelen Damm Oversetter: John Grande 2014

Tredje kapittel

TIM

Universet hadde sporet av

 

Det er vanskelig å la være å spørre seg hva som hadde skjedd hvis noe hadde vært litt annerledes. Hvis flyet hadde vært i rute, eller hvis jeg ikke hadde tort å gå bort fra gaten noen minutter. Men det gjorde jeg. Jeg var nødt til å unnslippe alle blikkene. Så jeg lempet den digre ryggsekken min opp i stolen og gikk med bøyd hode gjennom folkemengden mot den voldsomt bråkete avgangshallen. Også på toalettet var det mer folksomt enn vanlig, og jeg syntes jeg var heldig da jeg så at den aller innerste båsen, den som er beregnet på rullestolbrukere, var ledig. Jeg låste døren og satte meg på dosetet, og så satt jeg der og bare pustet og prøvde å unngå å tenke på køen som vokste utenfor. Da jeg følte meg bedre, vasket jeg hendene, senket blikket igjen og pilte ut døren og bort mot stolen min.

Med tanke på hvor ofte jeg går omkring med bøyd hode, er det egentlig rart at det ikke skjer oftere, men det gjør det ikke. Jeg hadde bare tatt to skritt ut i avgangshallen da jeg kjente at en sped, men sterk kropp braste inn i meg fra venstre, og deretter noe vått og iskaldt på skjorta og i nakken. Jeg tror jeg fikk noe av det i bakhodet også. Det var ikke så ille å bli dultet borti og sølt på, men jeg holdt ikke ut tanken på å måtte stanse og snakke med en fremmed som, så snart han eller hun hadde kommet over forfjamselsen over det som var skjedd, kom til å glo på meg med det spørsmålet skrevet i ansiktet: Hva er det som feiler han fyren her?

«Unnskyld, unnskyld, unnskyld,» sa hun. Jeg hørte med det samme at hun ikke var det minste lei seg. Hun var irritert. Siden jeg alltid går rundt med krum nakke og blikket i bakken, har de andre sansene mine blitt skjerpet, og en av de mange tingene jeg har skjønt, er at tonefallet sier mye mer om hva noen mener, enn ordene.

«Det går bra,» sa jeg uten å snu meg. Jeg så stolen min der fremme – jeg trodde i hvert fall det var stolen min – og det så ut til at det satt noen der. Jeg skulle aldri ha latt ryggsekken stå igjen.

«Jeg skal hjelpe deg,» sa hun og stilte seg foran meg med en bunke servietter krøllet sammen i hånden. Jeg så at hun dro øreproppene ut av ørene, og så et glimt av grønt, og så flettene, og så den gule genseren. Det var henne.

«Du, det går bra, altså,» sa jeg uten å møte blikket hennes.

«Du har Cola Light over hele deg,» sa hun. «Du kommer til å bli klissete.»

«Blir man egentlig klissete av Cola Light?» spurte jeg. «Det er jo ikke noe sukker i den.»

Hun ga meg en bunke servietter med et grettent uttrykk i ansiktet. Jeg dro en av dem halvhjertet over halsen og skjorta.

«Takk,» sa jeg. «Jeg må komme meg tilbake. Jeg tror noen har flyttet ryggsekken min mens jeg var på toalettet.»

«Gikk du fra sekken din?» spurte hun. Jeg snudde meg og så på henne. Hun måtte jo ha lagt merke til at jeg var annerledes nå, så det var ikke noen vits i å late som og prøve å gjemme seg.

«Ja, det var så mange folk her, og jeg ville ikke miste stolen min,» sa jeg.

«Men dette er jo en flyplass,» sa hun. «Du kan ikke bare gå fra ting på en flyplass. Da tror folk at det er en bombe.»

«Å, de bombegreiene tenkte jeg ikke på engang.» Jeg lurte et øyeblikk på å spørre henne hvorfor hun hadde øynene lukket når folk gikk på flyet, hvis hun var så opptatt av flysikkerhet, men jeg droppet det.

En stemme begynte å snakke over høyttalerne, og vi snudde oss begge for å se, samtidig som vi begynte å gå i retning av gaten. Jeg gikk bort til stolen min, hvor det nå satt en gammel mann, mens hun gikk rett mot gaten. Jeg nikket til henne idet vi skilte lag.

«Sto det en ryggsekk her da du satte deg?» spurte jeg mannen. Han hadde fett, hvitt hår og måtte være minst åtti.

«Ssssj,» sa han og satte fingeren foran leppene. Med den andre hånden pekte han på ryggsekken min, som sto lent opp mot en vegg. «Hun roper opp en beskjed til oss nå.»

Beskjeden var at alle flyvninger var innstilt. Hver eneste en. Lettelsen jeg hadde kjent over å finne igjen sekken, gikk raskt over i panikk. En natt helt uten noe sted å gjøre av seg – en natt i et enormt, folkemyldrende rom uten noe å gjemme seg bak – var et marerittscenario det ikke engang hadde falt meg inn å tenke på som en mulighet. Hvorfor hadde jeg trodd at jeg kunne takle dette? Det begynte å vise seg at det ble for mye for meg. Så jeg gjorde det alle ville ha gjort. Jeg ringte til mamma.

Hun tok ikke telefonen, så jeg la igjen en beskjed på svareren hennes og fortalte om været og spurte om hun kunne ordne et rom til meg på flyplasshotellet – som tilfeldigvis hadde et samarbeid med reisebyrået hennes – siden jeg tvilte på at jeg kom til å få noe rom hvis jeg spurte selv. Jeg nevnte også at jeg hadde sendt de CD-ene med lyder fra huset og nabolaget jeg hadde lovet henne. Faktisk var jeg litt oppspilt over de CD-ene, for det var en fugl som alltid drev oss til vanvidd, som jeg hadde fått et opptak av dagen før jeg dro.

Kjapt regnet jeg ut at Italia lå sju timer foran oss, og at det nærmet seg midnatt der. Hvordan dette kom til å gå, kom an på om hun hørte beskjeden i dag eller i morgen.

Så ringte jeg hotellet. Det var fullt, akkurat som jeg hadde regnet med.

Jeg la på og lukket øynene. Da jeg åpnet dem igjen, så jeg tvers gjennom rommet og rett på jenta. Hun hadde bredt ut jakka på samme måte som på flyet. Kanskje det var slik hun bekjempet skitten og bakteriene på flyplassen. Hun hørte på iPoden sin igjen, men nå satt hun med øynene åpne. Og uten å tenke for mye over det møtte jeg blikket hennes. Hun smilte kort – nesten bryskt – og flyttet blikket til vinduet. Telefonen begynte å vibrere i hånden min.

«Hei, mamma,» sa jeg. «Eller skal jeg si ciao

«Hei, gutten min,» sa hun. Jeg savnet henne allerede. «Jeg sjekket tilfeldigvis telefonen en siste gang før vi tok kvelden. Alt er i orden, det står et rom og venter på deg. Det er betalt, bare si etternavnet vårt. Gå og sjekk inn, bestill romservice, se en morsom film. Og så er det fint om du ringer meg i morgen tidlig så jeg får vite hvordan det går med flyet ditt.»

«Takk, mamma,» sa jeg. Jeg hadde ikke lyst til å legge på ennå. «Hvordan går det med dere?»

«Vi savner deg, men det er utrolig flott her,» sa hun. «Vi gleder oss sånn til du kommer på besøk i mars. Vi snakker hele tiden om alt vi kan gjøre sammen.»

I det øyeblikket skulle jeg ønske jeg kunne dra der og da, at jeg kunne glemme hele østkysten og bare dra rett til Europa.

«Det høres bra ut,» sa jeg.

«Ha det bra, da, gutten min. Ikke glem å ringe meg i morgen tidlig,» sa hun. «Å, forresten, det holdt jeg på å glemme: Sid hilser og sier ’Go, Bulldogs’!»

Vanligvis ville jeg ha sagt Go, Bulldogs tilbake – vi hadde sagt det til hverandre helt siden oktober. Men nå var jeg ikke i humør til det.

«Si at jeg savner ham,» sa jeg bare.

Langsomt stakk jeg tegneseriebladet tilbake i ryggsekken og tok på meg jakka. Jeg kunne ha unngått å gå forbi jenta, men da hadde jeg blitt nødt til å presse meg frem mellom to fullstappede stolrader – det ville ha blitt så påfallende. Dessuten hadde jeg ingenting å tape, så jeg gikk mot henne og snudde til venstre rett før jeg kom til stolen hennes. Hun så småirritert ut.

Til min forbauselse ropte hun etter meg: «Hvor er det du skal?»

Jeg stanset. Hun hadde fortsatt på seg øreproppene. Jeg visste ikke om hun hadde skrudd ned eller av musikken, eller om den kanskje fortsatt ljomet i ørene på henne.

«Til flyplasshotellet,» sa jeg.

«Det er det ikke noen vits i,» sa hun. «Jeg ringte dem, og de er fullbooket. Jeg ringte et taxiselskap også, og veiene er visst nesten ufremkommelige. Så jeg tror vi sitter fast her.»

«Jeg har fått tak i et rom,» sa jeg.

«Umulig,» sa hun. «Jeg ringte til og med før den siste beskjeden om flyene i kveld.»

«Hø,» sa jeg. «Ja ja, jeg har i hvert fall et rom.»

«Umulig,» sa hun igjen.

«Reiseselskapet til moren min samarbeider med hotellet,» hørte jeg at jeg forklarte. «Hun ringte dem, og tydeligvis hadde de i hvert fall ett ledig rom, for hun bestilte det. Det står og venter på meg. Jeg er på vei dit nå.»

«Wow,» sa hun. Jeg så at øynene hennes lyste opp. Plutselig virket hun mye vennligere. «Tror du det er to senger der?»

«Kanskje,» sa jeg. Av en eller annen grunn ble jeg ikke overrasket over at hun stilte alle disse spørsmålene. Jeg hadde en eiendommelig følelse av at universet hadde sporet av, og at de vanlige reglene ikke gjaldt lenger. På en måte likte jeg det.

«Du kan jo bli med, og så ser vi. Og hvis ikke …» Jeg lot ordene henge i lufta. Hun rynket pannen og himlet med øynene, men så svarte hun med å samle sammen tingene sine. Jeg regnet nesten med at hun kom til å gi meg jakka si for at jeg skulle bære den, men det gjorde hun ikke. Og det var jeg glad for, for sannheten er at hvis hun hadde gjort det, så hadde jeg lystret.

 

Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.

 

 

BONUSSPOR

– Les mer om forfatteren her.
– Se boktrailer for «Tims tragedie» her:

– Hvis du vil vite mer om hva en «tragedie» innenfor litteraturen er så kan du ta en kikk her.

– Shakespeare skrev mange tragedier. Les mer om han her.

– Shakespeare skrev et skuespill som het Kong Lear. I «Tims tragedie» snakker de stadig om dette skuespillet. Her er en filmatisering av stykket.

– Shakespeares kanskje mest kjente sitat er «To be or not to be» («Å være eller ikke være») fra Hamlet. Her ser du fem versjoner av den kjente scenen:

– Alle Shakespeares skuespill kan du låne på biblioteket. Historien om Hamlet er fortalt på mange måter. Oskar K. har laget en billedbok om Hamlet. Du har garantert ikke lest noe lignende.

– Synes du «Tims tragedie» virker spennende? Sjekk ut disse bøkene:

Harlan Coben: Beskytteren
Stephen Chobosky: Fordelene ved å være veggpryd
Jandy Nelson: Himmelen begynner her

 

Til toppen