Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Enkebyen

De bortførte

Thomas Enger Capitana 2019

I

Lyden som rev meg ut av søvnen, signaliserte fare. Fløyten, hard og skarp, trengte inn gjennom vinduet og fikk meg til å frykte at vi var under angrep, selv om det var noen måneder siden Vannkrigen var over. Jeg satte meg opp i sengen, hørte ikke lyden av bomber eller knatringen fra maskingevær, bare regndråper som hamret mot taket. Og fløyten, gang på gang, som om den som blåste, ikke hadde tid til å trekke pusten.

Skritt i trappen, trinn som jamret under vekten fra pappa, på vei ned i første etasje. Jeg hørte ham gå i utgangsdøren. Jeg skyndte meg bort til vinduet for å se selv hva som foregikk. Utenfor gikk en søppelkasse i bakken. Et kraftfullt vindkast feide innholdet utover. Greiner pisket mot hverandre. Elven gikk også hissigere enn jeg kunne huske å ha opplevd den før.

Nedenunder lukket pappa døren og kom løpende opp trappen. Han rev opp døren til rommet.

«Demningen!» ropte han. «Den er i ferd med å gi etter. Vi må komme oss vekk.»

Jeg så på ham med store øyne.

«Kom igjen!» sa han hardere og klappet fort i hendene; den skarpe lyden fikk meg til å skvette. «Kle på deg. Vi har dårlig tid. Hele innsjøen kommer til å skylle ned over oss.»

Så lenge jeg kunne huske, hadde folk snakket om hvor farlig demningen var og hvor dårlig vi hadde passet på den. Ingen kunne vite hvor mye den ville tåle. «Det går bra,» sa de fleste. «Den holder i hundre år til.»

«Men hva er det som har skjedd?» sa jeg og plukket opp klærne som lå på gulvet, begynte å tråkke på meg en bukse.

«Regnet,» sa pappa. «Det kom tidligere enn vi trodde. Kraftigere også.»

Han så på meg og klappet i hendene. «Du må kjappe deg. Kom igjen!»

Han forsvant ut av rommet. Jeg tok på meg resten av klærne.

«Vi må komme oss opp i terrenget,» ropte han fra soverommet lenger inn i gangen. Det smalt i skuffer og skap, han bannet og mumlet for seg selv, før han var tilbake. I hendene hadde han en ryggsekk. «Jeg må hjelpe til med evakueringen,» sa han. «Du klarer å ta deg oppover alene, sant? Du er tøff nok til det?»

«Alene?»

«Jeg er nødt til å hjelpe til; det er mange som …»

Han flakket med blikket, som om han lette etter noe. «Du må komme deg oppover,» gjentok han. «Elven kommer til å vokse fra det ene sekundet til det andre. Du trenger sikkert ikke gå så veldig høyt med en gang, men … følg med. Og pass for all del på å …»

«Men hva med bestemor?» avbrøt jeg.

Pappa stoppet opp, og det tok noen sekunder før han så på meg. Så sa han:

«Vi har ikke tid til å ta henne med oss.»

«Hva?»

«Hun er for syk og skrøpelig, Stella, vi rekker ikke å …»

«Men vi kan ikke bare la henne være igjen!» ropte jeg.

«Hvis elven tar huset vårt, så dør hun jo!»

Igjen ventet han et øyeblikk, før han sa, med litt mildere stemme:

«Det gjør hun uansett om ikke så lenge.»

Jeg skulle til å protestere igjen, men ordene ville ikke komme. Jeg ble bare stående på soveromsgulvet med åpen munn og et hjerte som galopperte av sinne. «Hva med mamma?» spurte jeg og satte hendene i siden over hoftene. «Tror du hun vil synes det er greit?»

Pappa tenkte i et kort øyeblikk.

«Moren din er vant til å ta tøffe avgjørelser på jobben,» sa han. «Hun vil skjønne at vi ikke hadde noe valg. Og vi har ikke tid til å stå her og krangle, Stella, du må skynde deg, du må ta med deg det du kan, men ikke for mye. Og ikke for tunge ting.»

Jeg så på ham. «Jeg skulle ønske det var en annen måte å gjøre dette på,» la han til med et dypt sukk. «Men det er ikke det. Og du er nødt til å forte deg. Du er sterk. Jeg vet du klarer det.»

Han så bedende på meg. Jeg klarte ikke annet enn å nikke. Det gjorde ham fornøyd nok til å skynde seg ned trappene. Jeg hørte at han åpnet en skuff i første etasje også, før han forsvant raskt ut døren, ut i regnet.

Jeg klarte ikke å røre meg. Alt jeg tenkte på, var hvordan min egen far kunne få seg til å tenke og si noe sånt. Så våknet hodet mitt, og jeg begynte å gå igjennom hva jeg måtte ta med, hva jeg ville klare å bære. Hva som var viktigst.

Svaret var enkelt.

Jeg løp opp trappen og trakk til meg døren til bestemors rom uten å banke på. Hun var våken, men lå på ryggen. De dype furene i ansiktet og den blå hudfargen fikk henne til å se død ut allerede.

«Er det deg, Stellamor?» spurte hun med hes stemme.

Utenfor fortsatte fløytesignalene å gjenta seg som en alarm.

«Du må komme deg opp,» sa jeg. «Vi må komme oss ut herfra!»

Bestemor sa ingenting. Rørte seg ikke. Kreftcellene hadde gjort henne mager og kraftløs.

«Du kan ikke ta meg med,» sa hun med tynn, tynn stemme.

«Jeg bare forsinker deg.»

«Slutt og tull,» sa jeg. «Stå opp!»

Jeg grep henne bestemt i armen og trakk henne opp, vrengte av henne nattkjolen samtidig som jeg stakkåndet forklarte hvor dårlig tid vi hadde. Bestemor protesterte og sa at det kom til å gå fint, vannet ville ikke ta huset hun hadde bodd i hele livet, men jeg hørte ikke på henne. Jeg hadde sett panikken i pappas øyne. Vi bodde for nær elven. Og jeg visste hvor stor og dyp innsjøen var.

Jeg fikk på henne klær og hjalp henne opp. Det var nesten bare skinn og bein igjen på henne. «Kom igjen,» peste jeg. «Vi må få deg ned i første etasje. Hold deg fast i meg, så går vi.»

Bestemor stønnet. «Er du sikker på at dette er nødvendig?» jamret hun.

«Ja,» sa jeg og dyttet opp døren med foten og tok tak i rekkverket med den ene hånden, samtidig som jeg holdt bestemor oppe med den andre. Sakte, og skritt for skritt, tok vi oss ned trappen. Selv om det var jeg som gjorde mesteparten av jobben, tok det ikke lang tid før bestemor ble andpusten.

«Jeg orker ikke,» stønnet hun, og jeg kjente hvordan hun var i ferd med å glippe ut av hendene.

«Jo da,» sa jeg og justerte grepet, løftet henne litt bedre opp. «Du orker. Det er bare en trapp til, så skal du få sitte i rullestolen din.»

NB! Deler av dette utdraget og lydfila er fjernet på grunn av rettigheter.

Til toppen