Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Enkebyen

De bortførte

Thomas Enger Capitana 2019

I

Lyden som rev meg ut av søvnen, signaliserte fare. Fløyten, hard og skarp, trengte inn gjennom vinduet og fikk meg til å frykte at vi var under angrep, selv om det var noen måneder siden Vannkrigen var over. Jeg satte meg opp i sengen, hørte ikke lyden av bomber eller knatringen fra maskingevær, bare regndråper som hamret mot taket. Og fløyten, gang på gang, som om den som blåste, ikke hadde tid til å trekke pusten.

Skritt i trappen, trinn som jamret under vekten fra pappa, på vei ned i første etasje. Jeg hørte ham gå i utgangsdøren. Jeg skyndte meg bort til vinduet for å se selv hva som foregikk. Utenfor gikk en søppelkasse i bakken. Et kraftfullt vindkast feide innholdet utover. Greiner pisket mot hverandre. Elven gikk også hissigere enn jeg kunne huske å ha opplevd den før.

Nedenunder lukket pappa døren og kom løpende opp trappen. Han rev opp døren til rommet.

«Demningen!» ropte han. «Den er i ferd med å gi etter. Vi må komme oss vekk.»

Jeg så på ham med store øyne.

«Kom igjen!» sa han hardere og klappet fort i hendene; den skarpe lyden fikk meg til å skvette. «Kle på deg. Vi har dårlig tid. Hele innsjøen kommer til å skylle ned over oss.»

Så lenge jeg kunne huske, hadde folk snakket om hvor farlig demningen var og hvor dårlig vi hadde passet på den. Ingen kunne vite hvor mye den ville tåle. «Det går bra,» sa de fleste. «Den holder i hundre år til.»

«Men hva er det som har skjedd?» sa jeg og plukket opp klærne som lå på gulvet, begynte å tråkke på meg en bukse.

«Regnet,» sa pappa. «Det kom tidligere enn vi trodde. Kraftigere også.»

Han så på meg og klappet i hendene. «Du må kjappe deg. Kom igjen!»

Han forsvant ut av rommet. Jeg tok på meg resten av klærne.

«Vi må komme oss opp i terrenget,» ropte han fra soverommet lenger inn i gangen. Det smalt i skuffer og skap, han bannet og mumlet for seg selv, før han var tilbake. I hendene hadde han en ryggsekk. «Jeg må hjelpe til med evakueringen,» sa han. «Du klarer å ta deg oppover alene, sant? Du er tøff nok til det?»

«Alene?»

«Jeg er nødt til å hjelpe til; det er mange som …»

Han flakket med blikket, som om han lette etter noe. «Du må komme deg oppover,» gjentok han. «Elven kommer til å vokse fra det ene sekundet til det andre. Du trenger sikkert ikke gå så veldig høyt med en gang, men … følg med. Og pass for all del på å …»

«Men hva med bestemor?» avbrøt jeg.

Pappa stoppet opp, og det tok noen sekunder før han så på meg. Så sa han:

«Vi har ikke tid til å ta henne med oss.»

«Hva?»

«Hun er for syk og skrøpelig, Stella, vi rekker ikke å …»

«Men vi kan ikke bare la henne være igjen!» ropte jeg.

«Hvis elven tar huset vårt, så dør hun jo!»

Igjen ventet han et øyeblikk, før han sa, med litt mildere stemme:

«Det gjør hun uansett om ikke så lenge.»

Jeg skulle til å protestere igjen, men ordene ville ikke komme. Jeg ble bare stående på soveromsgulvet med åpen munn og et hjerte som galopperte av sinne. «Hva med mamma?» spurte jeg og satte hendene i siden over hoftene. «Tror du hun vil synes det er greit?»

Pappa tenkte i et kort øyeblikk.

«Moren din er vant til å ta tøffe avgjørelser på jobben,» sa han. «Hun vil skjønne at vi ikke hadde noe valg. Og vi har ikke tid til å stå her og krangle, Stella, du må skynde deg, du må ta med deg det du kan, men ikke for mye. Og ikke for tunge ting.»

Jeg så på ham. «Jeg skulle ønske det var en annen måte å gjøre dette på,» la han til med et dypt sukk. «Men det er ikke det. Og du er nødt til å forte deg. Du er sterk. Jeg vet du klarer det.»

Han så bedende på meg. Jeg klarte ikke annet enn å nikke. Det gjorde ham fornøyd nok til å skynde seg ned trappene. Jeg hørte at han åpnet en skuff i første etasje også, før han forsvant raskt ut døren, ut i regnet.

Jeg klarte ikke å røre meg. Alt jeg tenkte på, var hvordan min egen far kunne få seg til å tenke og si noe sånt. Så våknet hodet mitt, og jeg begynte å gå igjennom hva jeg måtte ta med, hva jeg ville klare å bære. Hva som var viktigst.

Svaret var enkelt.

Jeg løp opp trappen og trakk til meg døren til bestemors rom uten å banke på. Hun var våken, men lå på ryggen. De dype furene i ansiktet og den blå hudfargen fikk henne til å se død ut allerede.

«Er det deg, Stellamor?» spurte hun med hes stemme.

Utenfor fortsatte fløytesignalene å gjenta seg som en alarm.

«Du må komme deg opp,» sa jeg. «Vi må komme oss ut herfra!»

Bestemor sa ingenting. Rørte seg ikke. Kreftcellene hadde gjort henne mager og kraftløs.

«Du kan ikke ta meg med,» sa hun med tynn, tynn stemme.

«Jeg bare forsinker deg.»

«Slutt og tull,» sa jeg. «Stå opp!»

Jeg grep henne bestemt i armen og trakk henne opp, vrengte av henne nattkjolen samtidig som jeg stakkåndet forklarte hvor dårlig tid vi hadde. Bestemor protesterte og sa at det kom til å gå fint, vannet ville ikke ta huset hun hadde bodd i hele livet, men jeg hørte ikke på henne. Jeg hadde sett panikken i pappas øyne. Vi bodde for nær elven. Og jeg visste hvor stor og dyp innsjøen var.

Jeg fikk på henne klær og hjalp henne opp. Det var nesten bare skinn og bein igjen på henne. «Kom igjen,» peste jeg. «Vi må få deg ned i første etasje. Hold deg fast i meg, så går vi.»

Bestemor stønnet. «Er du sikker på at dette er nødvendig?» jamret hun.

«Ja,» sa jeg og dyttet opp døren med foten og tok tak i rekkverket med den ene hånden, samtidig som jeg holdt bestemor oppe med den andre. Sakte, og skritt for skritt, tok vi oss ned trappen. Selv om det var jeg som gjorde mesteparten av jobben, tok det ikke lang tid før bestemor ble andpusten.

«Jeg orker ikke,» stønnet hun, og jeg kjente hvordan hun var i ferd med å glippe ut av hendene.

«Jo da,» sa jeg og justerte grepet, løftet henne litt bedre opp. «Du orker. Det er bare en trapp til, så skal du få sitte i rullestolen din.»

Jeg slepte henne med meg videre. Bestemor ynket seg, som om hvert trinn, hver bevegelse, fjernet nye sekunder fra livet hennes.

Omsider var vi nede. Der plasserte jeg henne i rullestolen og trædde en regnjakke på henne, en sydvest på hodet og plasserte de tynne føttene i et par gummistøvler som virket å være altfor store.

Bestemor så opp på meg.

«Stella, du er …»

En skarp, høy lyd fikk henne til å stoppe. Det lød som et knekk. Så gjentok lyden seg, høyere denne gangen, og vi flyttet begge blikket mot vinduet, opp mot elven – selv om vi ikke kunne se den gjennom veggen. Et dypt drønn gjallet i det fjerne, som om noe eksploderte.

Jeg tråkket på meg skoene og kastet jakken over skuldrene. Åpnet døren, bare for å bli møtt av en våt, påståelig vind. Utenfor hørte jeg ikke noe annet enn regnet mot bakken, de hylende vindkastene, fløytesignalene som ubarmhjertig skar igjennom luften.

I neste øyeblikk ble det mørkt omkring oss.

«Strømmen,» mumlet jeg. Men jeg trengte ikke lys for å skjønne at elven vokste. Den bruste, mer og mer, og jeg kunne se på det hvite skummet at strykene hadde blitt større. Folk virret fram og tilbake. Noen skrek i stigende panikk.

Øynene vente seg raskt til mørket. En nabo stavret ut med en ryggsekk i den ene hånden, en pose i den andre. Rundt føttene løp en hund og ivret med halen. Jeg skulle til å trille bestemor ned og ut i køen av mennesker som løp forbi, da jeg løftet blikket lenger opp i dalen og så et bredt belte med vann komme fossende mot oss.

2

Jeg skjøv rullestolen over dørkarmen og ut på rampen. Bestemor holdt seg for hodet og ansiktet, men det tok bare sekunder, så var vi søkkvåte begge to.

Ved elvebredden lå husene tett i tett. Folk løp alt de kunne på stien langsmed elven, på vei mot broen lenger ned i dalen. Jeg måtte prøve å presse oss inn i køen. Det var ingen gjerder eller rekkverk som kunne holde vannmengdene unna. Buskene som vokste nærmest elven, bremset den noe, men bare midlertidig. Det hørtes ut som en illsint kjempe trampet seg vei ned gjennom dalen, mot oss.

«Flytt deg!» ropte en mann som kom løpende med en koffert i hendene. Bak ham kom en kvinne med to barn. Også de skviset seg inn foran oss. Noen snudde seg for å se hvor mye tid de hadde, men de fleste bare stirret innbitt framfor seg, meter for meter, vekk fra den voksende trusselen. De klamret seg fast til hverandre eller noe de hadde pakket med seg.

Rundt meg skylte vannet allerede inn over bredden, spylte med seg sand og steiner, søppel og kvister – det kjentes som om bakken var levende. Jeg skjøv rullestolen inn i køen av flyktende mennesker, og løp så fort jeg kunne. Bestemor vred hodet mot huset vårt, som for å ta et siste farvel.

Rundt oss lyste lommelykter som tynne stråler i det tette, grå regnet. Jeg stampet i vann. Hendene var raskt blitt kalde, håndtaket på rullestolen glatt. En mann skumpet inn i meg, slik at jeg mistet fotfestet. Rullestolen glapp ut av hendene mine. Jeg fikk så vidt fatt i den igjen med den ene hånden, men i trengselen ble jeg dyttet på nytt. Denne gangen måtte jeg ta meg for med begge hender. Fra knestående løftet jeg blikket mot rullestolen, og så bestemor trille vekk fra meg, meter for meter.

Jeg skulle til å rope etter henne og komme meg opp, da elven pakket meg inn og dyttet meg videre langs asfalten, fikk meg til å snurre rundt. Jeg skjønte ikke hva som var opp og ned, og jeg rakk ikke å lukke munnen før den var full av vann. Selv om jeg blåste det ut så fort jeg kunne, var det umulig ikke å svelge noe av det. Andre mennesker dunket inn i meg. Jeg kavet med armene for å komme opp til fri luft, og jeg klarte det til slutt, men det var umulig å puste; jeg hostet og harket opp vann, og de neste sekundene klarte jeg ikke annet enn å stå på alle fire og la lungene protestere ferdig.

I neste øyeblikk merket jeg en arm under min, som hjalp meg opp. Jeg ante ikke hvem det var i kaoset, det var for mørkt og bråkete. Alt jeg konsentrerte meg om, var å finne bestemor, men jeg så henne ikke i mylderet av vann og mennesker. Rullestolen var ikke foran meg.

En stemme ropte «Inn her, Stella!». Gjennom det tette regnet klarte jeg så vidt å se en trang passasje mellom to hus, og noen som vinket til meg. «Fort deg! Kom igjen!»

Da jeg speidet mot elven, så jeg at den var blitt enda større bare i løpet av de siste sekundene. Jeg snudde meg. Strømmen økte rundt beina, krøp lenger og lenger opp på anklene, knærne. Jeg ropte på bestemor, men fikk ikke noe svar. Mennesker og vann føk forbi. Og da jeg snudde meg mot elven, skjønte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å kaste meg til siden, inn mellom husene, før vannet kom fossende forbi med en kraft så voldsom at ingen ville klare å holde seg på beina. Det våte monsteret ville spyle med seg alt. Og alle.

Til toppen